Kommende alenemor?

[AnonymBruker]

Har blitt gravid med min kjæreste gjennom 3 år og det passer vel ikke altfor godt... Han vil ikke ha og jeg har kun et vikariat, vi bor ikke sammen enda (skal egentlig flytte sammen veldig snart).

Fortalte han i går at jeg er gravid og han ble jo bare kjeeempefornøyd må jeg si! Bytta litt fra "Vi har ikke no sted å bo" til "Mener du at du skal oppdra ungen alene da, for jeg vil ikke ha unge".

Jeg har ikke lyst til å ta abort, kjenner jo allerede at det skjer noe nedi magen min. Og jeg har 2 andre venninner som er gravide så frykter det ville vært hardt å se på de med sine små og vite at jeg også kunne hatt Hadde helt ærlig vært lettere om det ikke var tilfellet, men det regner jeg ikke med at han kommer til å skjønne...

Så hva gjør jeg nå? Må jeg bare vente og se om han kommer på bedre tanker?

Anonymous poster hash: 56680...bc8

[lykkestor]

Alle reagerer forskjellig på slikt. Det kom nok som et kjempe sjokk på han, noe som er forståelig. Har dere prøvd å bli gravide? Tenker bare det er litt ugunstig med tanke på at han sier han absolutt ikke ønsker barn. Samtidig er dette ditt valg! Jeg er også kommende alenemor etter et samlivsbrudd midt i svangerskapet. Skal si det rett ut; det er tøft allerede. Skulle så klart ønske jeg hadde noen å dele graviditeten med. Noen som ordnet i stand barnerom med meg, kjente på magen min når det sparket og det er en trist følelse av savnet etter en lykkelig kommende far som ønsker dette like sterkt som meg. Men på den andre siden er det nok av alenemødre i verden som klarer et svangerskap fint alene, og ikke minst tiden etterpå.

Uansett hva du ender på må du huske at dette er ditt valg! Glem ikke at det sikkert vil gå kjempe fint uansett hva du velger. Alene eller med han, dette vil du nok klare veldig fint tror jeg:-)

[AnonymBruker]

Alle reagerer forskjellig på slikt. Det kom nok som et kjempe sjokk på han, noe som er forståelig. Har dere prøvd å bli gravide? Tenker bare det er litt ugunstig med tanke på at han sier han absolutt ikke ønsker barn. Samtidig er dette ditt valg! Jeg er også kommende alenemor etter et samlivsbrudd midt i svangerskapet. Skal si det rett ut; det er tøft allerede. Skulle så klart ønske jeg hadde noen å dele graviditeten med. Noen som ordnet i stand barnerom med meg, kjente på magen min når det sparket og det er en trist følelse av savnet etter en lykkelig kommende far som ønsker dette like sterkt som meg. Men på den andre siden er det nok av alenemødre i verden som klarer et svangerskap fint alene, og ikke minst tiden etterpå.

Uansett hva du ender på må du huske at dette er ditt valg! Glem ikke at det sikkert vil gå kjempe fint uansett hva du velger. Alene eller med han, dette vil du nok klare veldig fint tror jeg:-)

Jeg tviler ikke egentlig på at jeg kommer til å klare det alene, men skulle jo gjerne hatt med han da...

Og abort er egentlig utelukket. Jeg er ikke mange åra fra 30, har bra nok inntekt selv om det ikke er en fast jobb (langvarig vikariat) og jeg syns man skal ha god grunn til å ta abort. Abort er for meg noe 14åringer tar evnt. hvis man absolutt ikke kan tenke seg barn.

Jeg kan tenke meg barn, det hadde bare passa litt bedre hvertfall for min del om det skjedde om et års tid

Kjenner selv at jeg ikke hadde takla å se venninnene mine med sine barn og tenke at det kunne vært meg også, derfor er jeg livredd for at noe skal gå galt...

(Og nei, det var ikke planlagt! Jeg ble gravid før jeg fikk vite om noen av de!)

Anonymous poster hash: 56680...bc8

[AnonymBruker]

Jeg er i nesten samme båt som deg.

Bare typen ønsker seg barn men vil åpenbart verken bo sammen med meg eller dele svangerskapet sammen med meg. Er knust!

Anonymous poster hash: acce2...1eb

[snikande_ullteppe]

Jeg gikk fra barnefaren når jeg var seks mnder på vei. Som hos deg jublet han ikke akkurat høyt hurra når vi fant ut at jeg var gravid, og etter å ha kjempet for forholdet i mange måneder innså jeg at det ikke fungerte. Jeg hadde nok med å ta vare på en baby, det ble for mye når også han oppførte seg som en drittunge. Så jeg gikk gjennom resten av svangerskapet alene. Det var mye tårer og psykisk beintøft, men jeg klarte det. Bf var med på fødselen, og ble på den måten knyttet til den lille jenta si. Jeg gav ham all den tid han trengte på å modnes som mann og far, og etter ett år flyttet vi sammen igjen. Nå sitter jeg her med en nydelig liten datter og en fantastisk samboer, og vi har aldri hatt det bedre.

Poenget er at det kan gå bra, men du skal ikke gå på akkord med deg selv. Dersom du ønsker å beholde barnet, så gjør du det. Om forholdet mellom deg og bf vil fungere vil jo tiden vise, det er det ingen sikkerhet for. Dersom du ender opp som alenemor, så er det tøft og tunge tak til tider, men faktum er at det som oftest går bra det også.

Lykke til uansett hva du velger!