Sambo vil ha barn - dårlig av tanken (angst)

[AnonymBruker]

Jeg befinner meg i en stabil økonomisk situasjon. Alt går noenlunde greit, bortsett fra en ting... Samboer vil ha barn. Jeg har vært tydlig fra starten av at jeg ALDRI vil ha barn. Men han regnet med, og regner med.... at jeg kommer til å ombestemme meg. For "alle kvinner vil ha barn". At når kvinner runder 30 blir de "verpesyke", osv...

Tanken på det gjør meg fysisk dårlig. Hadde jeg vært mann kunne jeg sikkert tenkt meg å ha hatt barn. Men graviditet, fødsel, hormoner som gjør en tullerusk i hodet... Nei, jeg vill ikke. Takler ikke morsrollen. Liker heller ikke barn. Assosierer de med det nevnt ovenfor, og kjenner ubehag når jeg er med dem.

Han tror ikke på meg når jeg sier "Nei"... Har sagt til ham at han kan finne seg ei anna dame som vil ha barn hvis det er så viktig for ham. Det vil han ikke.

Jeg har angst når det gjelder dette med å få barn. Føler det er noe av det verste som kan skje meg, og forstår ikke helt hvorfor de fleste kvinner ønsker seg det.

Han tror han "kurere" meg med å dra meg med til søsknene sine som selv har småbarn... Hver gang jeg har vært der er jeg psykisk utslitt når jeg kommer hjem. Begynner å bli utrolig lei av maset :-(

Anonymous poster hash: 6a21f...0a9

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Jeg er dame, og er i den aldern der det forventes at jeg skal begynne å produsere snart. Jeg og kjæresten har ikke diskutert barn og sånt,så sånnsett er det ikke et problem..men jeg ser ikke for meg at jeg noen gang kommer til det punktet hvor jeg vil ha barn,av samme årsak(er) du nevner..hormoner,kroppen som forandrer seg osv..jeg vil bare ikke. Barn; ja kanskje vil jeg ha det en dag,og da hadde det vel forsåvidt vært kjekt at det var mitt eget men... Huff. Også alt det ansvaret som følger med.. Er IKKE klar for det altså. Så jeg forstår deg egentlig veldig godt, og kjæresten din burde jo godta at du ikke vil - på lik linje som vi damer har måtte godta at menn ikke vil ha barn..

Anonymous poster hash: 2576b...e79

[AnonymBruker]

Bruker han å respektere din mening når det kommer til andre ting?

Har du vært tydelig nok på at dette er noe du har tenkt grundig gjennom og ikke ønsker?

Anonymous poster hash: f21d8...055

[Gjest misantrop]

Du gjør denne verden en tjeneste ved å avstå, pr. dags dato utgjør vi mennesker 7 milliarder på denne kloden, innen 2050, rundt 12. Vi trenger ærlig talt ikke flere nå, gjør vi? Er bare til å sjekke ut worldometers.com for ytterst kvalmende og avskrekkende lesning!

[AnonymBruker]

Jeg befinner meg i en stabil økonomisk situasjon. Alt går noenlunde greit, bortsett fra en ting... Samboer vil ha barn. Jeg har vært tydlig fra starten av at jeg ALDRI vil ha barn. Men han regnet med, og regner med.... at jeg kommer til å ombestemme meg. For "alle kvinner vil ha barn". At når kvinner runder 30 blir de "verpesyke", osv...

Tanken på det gjør meg fysisk dårlig. Hadde jeg vært mann kunne jeg sikkert tenkt meg å ha hatt barn. Men graviditet, fødsel, hormoner som gjør en tullerusk i hodet... Nei, jeg vill ikke. Takler ikke morsrollen. Liker heller ikke barn. Assosierer de med det nevnt ovenfor, og kjenner ubehag når jeg er med dem.

Han tror ikke på meg når jeg sier "Nei"... Har sagt til ham at han kan finne seg ei anna dame som vil ha barn hvis det er så viktig for ham. Det vil han ikke.

Jeg har angst når det gjelder dette med å få barn. Føler det er noe av det verste som kan skje meg, og forstår ikke helt hvorfor de fleste kvinner ønsker seg det.

Han tror han "kurere" meg med å dra meg med til søsknene sine som selv har småbarn... Hver gang jeg har vært der er jeg psykisk utslitt når jeg kommer hjem. Begynner å bli utrolig lei av maset :-(

Anonymous poster hash: 6a21f...0a9

Er han ikke voksen nok til å ta ansvaret selv, får du gjøre det og gå fra ham. Å få barn er ikke noe man skal presses til, hverken av mannen eller dama i forholdet. Ikke av noen andre heller. Barn skal være ønsket av begge. Basta.

Anonymous poster hash: 342b5...e51

[AnonymBruker]

Jeg befinner meg i en stabil økonomisk situasjon. Alt går noenlunde greit, bortsett fra en ting... Samboer vil ha barn. Jeg har vært tydlig fra starten av at jeg ALDRI vil ha barn. Men han regnet med, og regner med.... at jeg kommer til å ombestemme meg. For "alle kvinner vil ha barn". At når kvinner runder 30 blir de "verpesyke", osv...

Tanken på det gjør meg fysisk dårlig. Hadde jeg vært mann kunne jeg sikkert tenkt meg å ha hatt barn. Men graviditet, fødsel, hormoner som gjør en tullerusk i hodet... Nei, jeg vill ikke. Takler ikke morsrollen. Liker heller ikke barn. Assosierer de med det nevnt ovenfor, og kjenner ubehag når jeg er med dem.

Han tror ikke på meg når jeg sier "Nei"... Har sagt til ham at han kan finne seg ei anna dame som vil ha barn hvis det er så viktig for ham. Det vil han ikke.

Jeg har angst når det gjelder dette med å få barn. Føler det er noe av det verste som kan skje meg, og forstår ikke helt hvorfor de fleste kvinner ønsker seg det.

Han tror han "kurere" meg med å dra meg med til søsknene sine som selv har småbarn... Hver gang jeg har vært der er jeg psykisk utslitt når jeg kommer hjem. Begynner å bli utrolig lei av maset :-(

Anonymous poster hash: 6a21f...0a9

Barn er ikke for alle, og jeg tror en kan leve et fint og utfyllende liv uten barn. Men reaksjonen din synes jeg høres litt spesiell ut? Kanskje du skulle snakket med noen av det? De fleste jeg vet om som ikke vil ha barn ønsker det rett og slett ikke. Men at de blir så uvel av tanken på det og i situasjoner med barn har jeg ikke hørt om. Sikker på det ikke ligger noe mer bak? Din egen oppvekst eller noen opplevelser?

Anonymous poster hash: 74a95...3ef

[AnonymBruker]

Samme AB som over her.

Grunnen til at jeg spør er fordi du sier du sikkert kunne tenke deg barn hvis du var mann.. Da ligger det kanskje tvil eller noe der? Er du så skråsikker at du kunne sterilisert deg f.eks.?

Anonymous poster hash: 74a95...3ef

[Gjest Ozelot]

Du gjør denne verden en tjeneste ved å avstå, pr. dags dato utgjør vi mennesker 7 milliarder på denne kloden, innen 2050, rundt 12. Vi trenger ærlig talt ikke flere nå, gjør vi? Er bare til å sjekke ut worldometers.com for ytterst kvalmende og avskrekkende lesning!

Det hjelper ikke kloden noe særlig at 1 kvinne velger å ikke ha barn da! Tror ikke det merkes i det hele tatt! Og dessuten, så er det vel heller i andre land de burde bvedrive dette, kan ikke akkurat si Norge er så overbefolket her at det er en velsignelse og god gjerning å ikke få barn!

[Gjest Ozelot]

Jeg kommer heller aldri til å få barn fordi jeg aldri har likt dem. Og ikke søren om jeg kommer til å gi etter for det mannfolket som vil ha, det kan han bare glemme. Hos meg er det dyr, ikke barn.

[Vasilisa]

Unnskyld meg...... men samboER***

[OPIgirl]

Det hjelper ikke kloden noe særlig at 1 kvinne velger å ikke ha barn da! Tror ikke det merkes i det hele tatt! Og dessuten, så er det vel heller i andre land de burde bvedrive dette, kan ikke akkurat si Norge er så overbefolket her at det er en velsignelse og god gjerning å ikke få barn!

Nå er det vel strengt tatt mange fler enn en kvinne på jorden som ikke ønsker barn.

[Biloba]

Helt greit å ikke ville ha barn, men hva du egentlig vil og ikke vil vet du ikke før du har kommet over angsten din. Da kan du ta et valg basert på både fornuft og følelser, og ikke på frykt og forestillinger.

[AnonymBruker]

Helt greit å ikke ville få barn. Ikke press deg til det! MEN finn ut ( evt sammen med en profesjonell) om det virkelig er at du ikke ønsker barn - eller om det kan skyldes traumer fra oppveksten. Hvordan hadde du det som barn?

Selv had jeg en helt forjævlig oppvekst, og det er noe av hovedgrunnen til at jeg ikke kanog vil få barn nå. Når jeg får bearbeidet traumene, så får jeg revurdere spørsmålet...

Det er vel i fattige, overbefolkede deler av verden man ikke burde få barn (som fødes inn i lidelse og håpløshet). Her kan de i det minste få gode betingelser og en utdanning, som igjen kan brukes til å gjøre verden mer miljøvennlig og utvikle teknologi som hjelper menneskene å mestre miljøutfordringene.

Anonymous poster hash: bf49f...837

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg svært godt, og har det på samme vis selv. Er jo glad i barna i familien, men er også glad for at jeg etter endt besøk kan gå hjem til min barnefrie tilværelse. Jeg skjønner også dette med "hadde jeg vært mann, så kanskje..". Det er jo en mye større påkjenning for en kvinne. Det hadde gjort det litt mer aktuelt for meg, men neppe vært særlig ønsket likevel, det er jo hele det forandrede livet etterpå jeg først og fremst ikke vil ha. Jeg synes ikke det høres ut som standpunktet ditt kun bunner ut i fødselsangst heller.

Jeg tror heller ikke du trenger noe profesjonell hjelp kun på bakgrunn av dette, det blir stadig vanligere å ikke ønske barn, det er mange grunner til det, og har man ikke ekstremt lyst så tror jeg også rett avgjørelse er å avstå.

Det er frustrerende med menn som ikke tar en seriøst når en sier en ikke vil ha barn, og tror en vil endre mening.. et tidligere forhold har tatt slutt nettopp pga. det, jeg har sagt fra til min nåværende kjæreste og håper han tar meg alvorlig. Det er forskjell på å tenke "ikke nå" og "overhodet ikke". Det er noe såpass ekstremt at jeg tror ikke mange endrer mening på dette punktet. Jeg har i alle fall aldri gjort det.

Anonymous poster hash: 17937...d3d

[Gjest Chloe87]

Hei! Du er ikke alene om dette, jeg er selv 100 % sikker på at jeg vil ha barn. Hadde ikke hatt lyst på barn hvis jeg var mann heller. Jeg elsker livet mitt slik det er nå, friheten. Alt vil bli annerledes hvis jeg får barn og den tanken liker jeg ikke. Jeg er vanligvis utslitt etter jobb, jeg hadde blitt enda mer utslitt hvis jeg hadde hatt et barn å komme hjem til. Barn er det største ansvaret man kan pådra seg og kommer alltid først. Personlig er jeg heller ikke glad i barn, men jeg er veldig glad i dyr. Jeg kunne aldri ha fått meg til å få barn fordi en mann ville det, når jeg selv overhodet ikke vil. Jeg vil ikke sette et barn til verden som ikke er ønsket derfor velger jeg å forbli barnløs.

[AnonymBruker]

Jeg har det likt. Jeg er bare 25 år, så er ikke komt helt der enda. Men kjæresten min tror jeg ombestemmer meg og bare tuller når jeg sier at jeg mest sannsynlig ikke vil ha barn. Jeg syns det virker kjempeslitsomt, både fysisk og psykisk. Kroppen blir endret (nei, jeg syns ikke en myk mammamage er noe kos for tenk! Ei heller hengepupper). Jeg sliter nå med å ha overskudd til å trene, hva med barn? Har brukt åresvis på å trene meg opp til formen jeg er i pr nå og ikke faen om jeg gir slipp på den. Ser ikke for meg at jeg kommer inn i treningsrutinen igjen om jeg har barn, ergo blir kroppen stygg og slapp.

Jeg jobber fullt, og når arbeidsdagen er over er jeg utslitt. Tanken på å skulle hente i barnehage osv også underholde ungen til den legger seg er pyton.

Når jeg tenker fordeler vs ulemper med unger er ulempene absolutt størst. Eneste grunnen til at jeg ikke er 100% sikker på at jeg IKKE vil ha er at "alle andre" beskriver en ultimat lykkefølelse av å elske noen som jeg aldri vil oppleve som barnløs. Dessuten tenker jeg om jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og da ikke har familie.

Samboeren min vil ha barn og jeg tenker at det er lett for han å si. Det er min kropp det går utover. Tør påstå damen i forholdet tar den største støyten når et par får barn. For mannen blir barnet som en kjæledyr, ekstra jobb, men det er det. Har aldri hørt menn klage på hvor slitsomt barn er ift kvinner. Ville sikkert hatt barn om jeg var mann!

Jobber forøvrig med barn og de er jeg veldig glad i. Det holder dog med det, jeg trenger ikke egne som henger på meg 24/7.

Anonymous poster hash: a94a5...0ca

[AnonymBruker]

Helt greit å ikke ville få barn. Ikke press deg til det! MEN finn ut ( evt sammen med en profesjonell) om det virkelig er at du ikke ønsker barn - eller om det kan skyldes traumer fra oppveksten. Hvordan hadde du det som barn?

Selv had jeg en helt forjævlig oppvekst, og det er noe av hovedgrunnen til at jeg ikke kanog vil få barn nå. Når jeg får bearbeidet traumene, så får jeg revurdere spørsmålet...

Det er vel i fattige, overbefolkede deler av verden man ikke burde få barn (som fødes inn i lidelse og håpløshet). Her kan de i det minste få gode betingelser og en utdanning, som igjen kan brukes til å gjøre verden mer miljøvennlig og utvikle teknologi som hjelper menneskene å mestre miljøutfordringene.

Anonymous poster hash: bf49f...837

Selv om barn som fødes her får gode betingelser, er det fortsatt foreldrene som har ansvaret for dem. Vet man med seg selv at man ikke ønsker barn, bør man heller ikke få. Selv om samfunnet er aldri så bra. Det er ikke samfunnet ansvar å oppdra barn, det er foreldrenes.

Anonymous poster hash: 342b5...e51

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg svært godt, og har det på samme vis selv. Er jo glad i barna i familien, men er også glad for at jeg etter endt besøk kan gå hjem til min barnefrie tilværelse. Jeg skjønner også dette med "hadde jeg vært mann, så kanskje..". Det er jo en mye større påkjenning for en kvinne. Det hadde gjort det litt mer aktuelt for meg, men neppe vært særlig ønsket likevel, det er jo hele det forandrede livet etterpå jeg først og fremst ikke vil ha.

Anonymous poster hash: 17937...d3d

Dette!

Jeg er mann, og jeg tror det er akkurat dette mange ikke tenker nok igjennom. Man er forelder til man dør. Selv når barna er voksne og klarer seg selv, har man likevel en form for ansvar for dem. Det er den tyngste jobben man kan ta på seg, og det er ikke en type jobb man kan si opp, uansett om man er far eller mor.

På en måte er det kanskje lurt å få barn mens man er "ung og dum", og ikke forstår 100% hva man egentlig går inn i. Det er ikke noen jobb for pyser.

(Jeg har selv valgt bort barn, og angrer ikke)

Anonymous poster hash: 342b5...e51

[AnonymBruker]

Samboeren min vil ha barn og jeg tenker at det er lett for han å si. Det er min kropp det går utover. Tør påstå damen i forholdet tar den største støyten når et par får barn. For mannen blir barnet som en kjæledyr, ekstra jobb, men det er det. Har aldri hørt menn klage på hvor slitsomt barn er ift kvinner. Ville sikkert hatt barn om jeg var mann!

Jobber forøvrig med barn og de er jeg veldig glad i. Det holder dog med det, jeg trenger ikke egne som henger på meg 24/7.

Anonymous poster hash: a94a5...0ca

Ja, jøss. Kanskje mest slitsomt for kvinnen i småbarnsårene, men så er det også mannen som tar den største bøygen økonomisk. Prøv 15 timers arbeidsdager hver dag (inkludert helger) over flere år og se hvor mye energi man har igjen da. Kjenner flere menn som er i den situasjonen for å få det til å gå rundt.

Anonymous poster hash: 3b530...12e

[AnonymBruker]

Hvordan har dere sex, spruter han inni deg?

Anonymous poster hash: 84384...9b5