Jeg er redd for å utvikle en spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Jeg har gått ned nesten tyve kilogram over et drøyt år og jeg vil ned et par til, men ikke mye. Jeg er fornøyd med hvordan jeg ser ut, men jeg merker at jeg har fått et veldig anstrengt forhold til mat. Jeg har kommet til et punkt hvor alt handler om kalorier. Hva som er sunt eller bra for kroppen har ikke så mye å si, så lenge det hjelper meg å gå ned i vekt.

På en "god" dag ligger jeg på 900-1300 kcal, men jeg har heldigvis ikke så mange gode dager og ligger ofte oppe i 15-1600. Å spise over 2000 er ikke bra. (Sannheten er at jeg ikke fører opp kalorier men teller dem overfladisk i hodet mitt, så sannsynligvis får jeg i meg mer enn jeg tror).

Uansett, hvor mye jeg spiser er egentlig ikke poenget, men heller at jeg er så innmari opphengt i det. Jeg er redd for å utvikle en spiseforstyrrelse hvis jeg fortsetter slik, men samtidig er jeg også livredd for å spise flere kalorier i tilfelle det fører til at jeg skeier ut og legger på meg gjen.

Hvordan kan jeg komme meg ut av dette dårlige mønsteret uten å gå opp i vekt?

Anonymous poster hash: 938bf...90d

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er nå, begynte å bli alt for opptatt av kalorier. Jeg prøvde å be om hjelp før det ble for ille, noe jeg ikke fikk, og endte opp med å utvikle sf.

Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med fastlegen din og få oppfølging så fort som mulig. Det er viktig å ta tak i ting nå før det blir verre, for da kan det være for sent. Ikke føl at problemene dine er for små eller at du ikke er tynn nok eller syk nok til å be om hjelp - om du ber om hjelp er du veldig modig og har mye selvinnsikt siden du ser at dette er i ferd med å bli et stort problem. Jeg synes du har gått litt for langt allerede faktisk, og håper inderlig at du ber om hjelp!!

Anonymous poster hash: cd098...14a

[Wilmus]

Hmm, hva om du prøver å fokusere mer på å bare være sunn enn vekt? Kanskje litt simpelt men..? Jeg har gått ned 30 kg på 7 mnd og er egentlig ikke redd for spiseforstyrrelser. Tror det må være noe man enten får lett eller ikke får uansett. At det ligger lattent i huet hvis du skjønner? Selvfølgelig blir man opphengt i trening og karboer og alt det der når man slanker seg, men de fleste ser selv når man er tynn nok. Skal litt mer til enn treningsnarkoman for å føle seg feit nar man veier 35 kg??(ekstremt eksempel altså, blir sikkert mye pepper for dette..) Har du slanka deg før, og fått det sånn da og? Hvis du har slitt med dette før bør du kanskje være mer forsiktig ja?

Håper jeg ikke fornermer noen nå, mener ikke å kritisere folk med spiseforstyrrelser, bare synes det er mange som roper ulv så fort man tar seg en ekstra løperunde eller kutter litt i dietten...?

[AnonymBruker]

Det handler om hvordan man tenker, ikke hvordan man spiser eller trener. Slik som TS beskriver det så lyser mine varsellamper i alle fall!

Anonymous poster hash: cd098...14a

[AnonymBruker]

Hvis du kjenner at det er et problem, at fokuset på mat tar helt over, så skal du ikke være redd for å søke hjelp. Du kan jo ta en telefon til IKS for eksempel og få snakke med noen der, de er flinke. Og du må ikke være spiseforstyrret for å ta kontakt med dem.

Det er ikke bra når du sier at det ikke spiller noen rolle hva du putter i deg så lenge kalorinivået er lavt nok. Det vitner om at kalorifokuset er for stort og at det er vekt som er viktig, ikke sunnhet. Prøv å endre fokus og tenk at du spiser og trener for å få en sterk og frisk kropp.

Men nå er det mange som har et litt anstrengt forhold til mat uten å nødvendigvis ha en spiseforstyrrelse. Det er naturlig at du er redd for å gå opp igjen nå, og det å ha kontroll på matinntak en periode til du har fått innarbeidet vaner og vet hvor mye du kan spise er ikke dumt heller.

Anonymous poster hash: 69ce6...eff