Hvor mye har fortiden å si for deg?

[AnonymBruker]

Hei, jeg er mann i midten av 20 åra. Og jeg har hatt en ganske så klein barndom, jeg har så og si ingen gamle eller nære venner og har gått over 10 år i denne situasjonen. Men det merker du nok i utgangspunktet ikke på meg.

Jeg er velkledd, velstelt, veltrent og sosialt sett så klarer jeg meg godt, helt grei på small talk, "får meg fitte" hvis jeg vil og ender ofte opp som en lederskikkelse i gruppearbeider, kollokviegrupper eller liknende. Flink til å backe folk opp, se alle og er generelt sett godt likt av de fleste. Får gjerne flere telefoner i løpet av en kveld som spør meg om alt fra hva som skjer, når kollokvien skal møtes, hva jeg syntes om ting, det ene og det andre.

Men så er det denne fortiden da, som ligger å gnager og gjør at jeg kvir meg veldig for å slippe folk nær meg. For virkelig å bli kjent med dem! Om folk skal beskrive meg vil de nok gjerne bruke ord som kjempegrei, veldig flink, kreativ og liknende. Men jeg holder allikevel alle på en halv armlengdes avstand, selv om jeg er veldig sosial når det kommer til skolemessige aktiviteter og arrangermenter, inviterer jeg veldig skjelden folk med meg hjem, på kino eller andre fritidsaktiviteter.

Jeg burde kanskje ikke være det, men jeg er livredd for at folk skal vite "alt" om meg. Jeg soler meg i mitt eget glansbilde men forskjellen mellom det offentlige glansbildet og det private livet mitt er som dag og natt. Jeg HATER å snakke om meg selv, og tanken på at en eventuell kjæreste, eller foreldrene skal sitte å spørre å grave for å finne ut alt om meg på kort tid er noe som nesten skremmer vettet av meg.

Du kan nesten si at jeg drar veldig stor nytte av at folk faktisk blir kjent med meg over tid, at folk ser hvem jeg er heller enn å kryssforhøre det ut av meg. At jeg var mobbeoffer i barndom og veldig ensom over lang tid, det henger med meg.

Derfor spør jeg hva dere jenter syntes om noe sånt? Hvor mye vekt legger dere egentlig på fortiden. Om noen har skikkelig dårlige opplevelser bak seg, hvordan reagerer dere?

Veldig fint om dere også raskt beskriver dere selv, bare noen få korte linjer slik at jeg kan relatere det dere sier litt til hvem dere er.

På forhånd takk!

Anonymous poster hash: 66521...3f8

[Gjest Arbeider]

Nå er ikke jeg jente, men er greia bare at du ble mobbet som barn? Hvorfor skulle folk tenke noe negativt om deg av den grunn? Sykt mange har blitt mobbet eller vært venneløs i en periode av livet og som mobbet er man offer man har ikke gjort noe galt.

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg jente, men er greia bare at du ble mobbet som barn? Hvorfor skulle folk tenke noe negativt om deg av den grunn? Sykt mange har blitt mobbet eller vært venneløs i en periode av livet og som mobbet er man offer man har ikke gjort noe galt.

Jeg vet ikke, i overkant av 10 år uten noen som helst faste venner. Føles som en evighet.

Anonymous poster hash: 66521...3f8

[Gjest Arbeider]

Jeg vet ikke, i overkant av 10 år uten noen som helst faste venner. Føles som en evighet. Anonymous poster hash: 66521...3f8

Men du har venner nå?

[AnonymBruker]

Men du har venner nå?

Nja, har som sagt mange jeg jobber mye i sammen med. Snakker løst med osv

Ingenting nært, ingen som kjenner meg godt.

Anonymous poster hash: 66521...3f8

[AnonymBruker]

Videre i livet så finner du ut at overraskende mange rundt deg har hatt det minst like vondt, og da slipper du å gå rundt ensom og føle at du har noe du må skjule.

Når barndommen din er bearbeidet så er det heller ikke noe du kommer til å ha behov for å snakke om lenger. Da vil du heller nyte nuet.

Jeg hadde ikke latt meg skremme bort av en mann med bearbeidet fortid, men jeg er veldig skeptisk til de med åpne sår. Dette fordi jeg har blitt herjet passe kraftig med mentalt sett i forhold med slike.

Anonymous poster hash: 26cc6...a06

[Gjest Arbeider]

Nja, har som sagt mange jeg jobber mye i sammen med. Snakker løst med osv Ingenting nært, ingen som kjenner meg godt. Anonymous poster hash: 66521...3f8

Beklager leste ikke godt nok. Fortiden din er bare et problem for deg. For alle andre er det at du ikke slipper dem innpå. Om du ikke klaret å endre deg ville jeg snakket med fastlegen og bedt om psykolog. Men ser jo ut som om alt du trenger er å be folk med på kino vors trening og slikt. Du blir jo likt og du vet det!

Endret 3. september 2013 av Arbeider

[AnonymBruker]

Det som er negativt, er at jeg ser at du er utrent sosialt sett. Å være trent på det sosiale og bli likt utad er en enkel sak for de fleste, også de med lav selvfølelse. Men å mengdes med mennesker, se hvor forskjellige de er, og riste av seg sin egen "stive person" og "selvhøydelighet" er noe annet.

Selvhøytidelighet er det første jeg tenker på. Du må riste det av deg.

Ingen der ute er perfekte, og vil du seriøst si at alle skal ha en fin fortid ellers så er de doomed?

Du sier det til deg selv - mener du det om andre også? Jeg har ikke en perfekt fortid, men ikke en gang den aller kuleste jenta eller gutten jeg vet om (som jeg har sett opp til, i bøker, film, virkelige liv) er ikke perfekte og har en bakgrunn som gjør dem til en person - ikke stiv og kjedelig.

Husk en ting, inn i deg selv; du er stiv og selvhøytidelig jo mer utrent du er på det innside-sosiale. Med det samme du begynner å kjenne mennesker, vil du se at det du ser opp til nå, er tull og vås. De fleste har en bakgrunn, vær stolt av din bakgrunn ellers tenker man bare "huff, stivt

Kom over deg selv. Nå er det på tide Neste gang åpner du deg selv opp, gir av deg selv, dine egne erfaringer, ditt eget liv, det som gjør deg til en person - ikke en vase på hylla.

Dyrk mer selvtillit og guts.

Anonymous poster hash: 17bad...6a9

[Nouv]

Bryr meg ikke. Ser på det som et sunt tegn egentlig, å ha en fortid. Hvem har ikke en eller annen fortid som har fylt opp bagasjen litt. Det som teller for meg, er hva man gjør ut av det, hva slags valg man tar og innsiden ved person og personlighet

[Gjest made4u]

Fortiden din er nok et større problem for deg selv enn hva den er for andre, folk bedømmer deg for den du er og ikke opplevelser i fortiden. Dog preger jo fortiden alle på godt og vondt, du må se positivt mot nuet og fremtiden heller enn å tenke negativt om hvordan fortiden ødelegger for deg, om ikke kan du komme enda mer negativt ut og aldri slippe noen nær deg...

[AnonymBruker]

Hei, jeg er mann i midten av 20 åra. Og jeg har hatt en ganske så klein barndom, jeg har så og si ingen gamle eller nære venner og har gått over 10 år i denne situasjonen. Men det merker du nok i utgangspunktet ikke på meg.

Jeg er velkledd, velstelt, veltrent og sosialt sett så klarer jeg meg godt, helt grei på small talk, "får meg fitte" hvis jeg vil og ender ofte opp som en lederskikkelse i gruppearbeider, kollokviegrupper eller liknende. Flink til å backe folk opp, se alle og er generelt sett godt likt av de fleste. Får gjerne flere telefoner i løpet av en kveld som spør meg om alt fra hva som skjer, når kollokvien skal møtes, hva jeg syntes om ting, det ene og det andre.

Men så er det denne fortiden da, som ligger å gnager og gjør at jeg kvir meg veldig for å slippe folk nær meg. For virkelig å bli kjent med dem! Om folk skal beskrive meg vil de nok gjerne bruke ord som kjempegrei, veldig flink, kreativ og liknende. Men jeg holder allikevel alle på en halv armlengdes avstand, selv om jeg er veldig sosial når det kommer til skolemessige aktiviteter og arrangermenter, inviterer jeg veldig skjelden folk med meg hjem, på kino eller andre fritidsaktiviteter.

Jeg burde kanskje ikke være det, men jeg er livredd for at folk skal vite "alt" om meg. Jeg soler meg i mitt eget glansbilde men forskjellen mellom det offentlige glansbildet og det private livet mitt er som dag og natt. Jeg HATER å snakke om meg selv, og tanken på at en eventuell kjæreste, eller foreldrene skal sitte å spørre å grave for å finne ut alt om meg på kort tid er noe som nesten skremmer vettet av meg.

Du kan nesten si at jeg drar veldig stor nytte av at folk faktisk blir kjent med meg over tid, at folk ser hvem jeg er heller enn å kryssforhøre det ut av meg. At jeg var mobbeoffer i barndom og veldig ensom over lang tid, det henger med meg.

Derfor spør jeg hva dere jenter syntes om noe sånt? Hvor mye vekt legger dere egentlig på fortiden. Om noen har skikkelig dårlige opplevelser bak seg, hvordan reagerer dere?

Veldig fint om dere også raskt beskriver dere selv, bare noen få korte linjer slik at jeg kan relatere det dere sier litt til hvem dere er.

På forhånd takk!

Anonymous poster hash: 66521...3f8

Skjønner godt at du lurer for det er bare å se på trådene her så skjønner man raskt hva mange tenker:

- "Skalla, turn off?"

- "Lav mann/kvinne - turn off"

- "Mindre utdannet enn meg - turn off"

Satte det på spissen , men sikter til krav som mange har til det motsatte kjønn.

Ts: bare hopp i det og del det du ønsker - du trenger ikke å fortelle alt på første date

Anonymous poster hash: e731b...9f0

[kristian82]

Hei, jeg er mann i midten av 20 åra. Og jeg har hatt en ganske så klein barndom, jeg har så og si ingen gamle eller nære venner og har gått over 10 år i denne situasjonen. Men det merker du nok i utgangspunktet ikke på meg.

Jeg er velkledd, velstelt, veltrent og sosialt sett så klarer jeg meg godt, helt grei på small talk, "får meg fitte" hvis jeg vil og ender ofte opp som en lederskikkelse i gruppearbeider, kollokviegrupper eller liknende. Flink til å backe folk opp, se alle og er generelt sett godt likt av de fleste. Får gjerne flere telefoner i løpet av en kveld som spør meg om alt fra hva som skjer, når kollokvien skal møtes, hva jeg syntes om ting, det ene og det andre.

Men så er det denne fortiden da, som ligger å gnager og gjør at jeg kvir meg veldig for å slippe folk nær meg. For virkelig å bli kjent med dem! Om folk skal beskrive meg vil de nok gjerne bruke ord som kjempegrei, veldig flink, kreativ og liknende. Men jeg holder allikevel alle på en halv armlengdes avstand, selv om jeg er veldig sosial når det kommer til skolemessige aktiviteter og arrangermenter, inviterer jeg veldig skjelden folk med meg hjem, på kino eller andre fritidsaktiviteter.

Jeg burde kanskje ikke være det, men jeg er livredd for at folk skal vite "alt" om meg. Jeg soler meg i mitt eget glansbilde men forskjellen mellom det offentlige glansbildet og det private livet mitt er som dag og natt. Jeg HATER å snakke om meg selv, og tanken på at en eventuell kjæreste, eller foreldrene skal sitte å spørre å grave for å finne ut alt om meg på kort tid er noe som nesten skremmer vettet av meg.

Du kan nesten si at jeg drar veldig stor nytte av at folk faktisk blir kjent med meg over tid, at folk ser hvem jeg er heller enn å kryssforhøre det ut av meg. At jeg var mobbeoffer i barndom og veldig ensom over lang tid, det henger med meg.

Derfor spør jeg hva dere jenter syntes om noe sånt? Hvor mye vekt legger dere egentlig på fortiden. Om noen har skikkelig dårlige opplevelser bak seg, hvordan reagerer dere?

Veldig fint om dere også raskt beskriver dere selv, bare noen få korte linjer slik at jeg kan relatere det dere sier litt til hvem dere er.

På forhånd takk!

Anonymous poster hash: 66521...3f8

Syns det står respekt av folk som har opplevd dritt og vanskeligheter men likevel reiser - opp og fram!

Det er jo opplevelser som kan gi deg deg styrke og erfaringer/ballast mange ikke har.

Men tydeligvis har du ikke helt falt til ro når du gjelder hvem du er - siden du er opptatt av å sole deg i glansbilde osv. og sånn sett er litt svak i forhold hvor opptatt du er av hva andre måtte tenke/tro og mene om deg. Skulle tro sistnevnte kan være mer turn off for damer enn en kar som har taklet motgang og er trygg nok i sitt eget skinn til å være den han er - fortid inkludert.

Endret 8. september 2013 av kristian82

[AnonymBruker]

Jeg har en mildt sagt heavy fortid som jeg helst ikke forteller om før jeg må.

De fleste hadde aldri forestilt seg det om meg, så det er mye som ikke synes utad.

Jeg er stolt av at jeg har fått hodet over vannet, fungerer normalt, og har en jobb.

De færreste hadde trodd det for noen år siden.

Vær stolt av deg selv, rett deg opp i ryggen, og opp med hodet.

Du er bra nok som du er.

Anonymous poster hash: fc599...1eb

[solch]

Så lenge vedkommende ikke er tidligere dømt for drap eller voldtekt, så er jeg egentlig åpent for det meste.

[AnonymBruker]

Hvis du med "fortid" hadde ment at du hadde harvet over en haug kvinner, ville jeg vært negativt. At du har hatt få venner plager ikke meg hvis det ikke plager deg.

Anonymous poster hash: 9e57e...6d9

[AnonymBruker]

Om fortiden skal ha noe å si for meg, må det nok være snakk om litt kraftigere kost. Om tidligere hadde voldtatt noen eller torturert små kattunger, da hadde jeg vært skeptisk.

Om du ble mobbet på skolen eller om du var en av de kule, kunne ikke ha brydd meg mindre. Det er personen man er idag jeg evt blir interessert i. Unger kan være slemme mot hverandre, om man har hatt det tøft, men allikevel får skikk på livet så kan det til og med være et tegn på styrke. Om fortiden skal ha noe å si, må du være fordi du evt er så merket at du ikke klarer å fungere i arbeidslivet og i sosiale sammenhenger. Men virker ikke som om du har det problemet, kun at du ikke lar folk komme innpå deg. Og det går vel egentlig mer utover deg selv enn andre

Anonymous poster hash: cef61...992

[AnonymBruker]

Hei ts,

Jeg har en venninne som er utadvendt, søt og sjarmerende og som har funnet i hennes øyne verdens fineste mann. Hun har ikke hatt problemer med å komme i kontakt med folk og får en del oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Kjæresten er like utadvendt, men det har visst ikke alltid vært slik. Han har selv vært venneløs og innadvendt og sjenert. De møttes via jobb.

Han er åpen om sin fortid og for meg er det vanskelig å se at han har blitt mobbet og manglet selvtillit. Det ser ut som de er lykkelig sammen og han er godt likt i vennegjengen. Ville bare dele denne:)

Anonymous poster hash: fc1bd...7eb

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke brydd meg om det. Tvert imot liker jeg at folk ikke er så "perfekte". Er selv ganske sjenert og har ikke hatt så mange venner opp gjennom årene. Jeg synes likevel du bør prøve å få deg en venn eller to som du kan omgås på fritiden. Det ville sikkert vært godt for deg. Hvis du for eksempel inviterer med en studiekamerat på kino, så blir det jo ikke slik at han kryssforhører deg. Og hvis du ikke vil avsløre vennløsheten, kan du av og til si at du har gjort ditt og datt sammen med en kamerat (uten å overdrive).

Anonymous poster hash: fca14...920

[Gjest Peanut]

At jeg var mobbeoffer i barndom og veldig ensom over lang tid, det henger med meg. Derfor spør jeg hva dere jenter syntes om noe sånt? Hvor mye vekt legger dere egentlig på fortiden. Om noen har skikkelig dårlige opplevelser bak seg, hvordan reagerer dere? Veldig fint om dere også raskt beskriver dere selv, bare noen få korte linjer slik at jeg kan relatere det dere sier litt til hvem dere er.

Var selv det man kan kalle et mobbeoffer og utfrysningsobjekt (uvisst av hvilken grunn) gjennom hele barne-, ungdom-, og videregående skole. Utrolig slitsomt, for det ødelegger ganske mye og gjør til at man kan bli ganske skeptisk til andre menneskers hensikter. >_<

På grunn av at jeg selv har vært der, så tenker jeg det er jo ikke ens feil at en har blitt mobbet, derfor betyr det ingenting NÅ. Hva og hvem man er NÅ er det som betyr noe.

[Chien]

Jeg legger absolutt ingen vekt på fortiden. Jeg baserer alt på det inntrykket jeg får av han over tid. Jeg er en sånn "gi folk en sjanse"-person, så jeg gir folk en sjanse på tross av hva jeg har hørt om personen, osv.

For meg har fortid virkelig ingenting å si, så lenge det ikke er snakk om noe sjokkerende, kriminelt, eller lignende. Saken er at de fleste av oss har opplevd et eller annet i fortiden vi ikke liker/ønsker å snakke om. Og de fleste av oss har baksider og ulemper ved oss som vi ønsker å skjule for andre. At man har ingen barndomsvenner fordi man levde en litt asosial eller ensom barndom er virkelig ikke et problem.