Hva feiler det meg? Dårlig samvittighet... :(

[AnonymBruker]

Jeg har prøvd i 4 måneder å bli gravid. Har ønsket meg barn en god stund nå og vært misunnelig på andre mødre og gravide. Jeg begynte på vitex, og ble gravid med en gang etter å ha brukt det (tips til prøvere).

Jeg var overbevist om at det var noe galt med meg eller samboeren og at vi kom til å slite eller ikke få til å få barn, så det hele var en gledelig og uventet overraskelse for to dager siden når jeg fikk positiv graviditets test!

Jeg var glad, overrasket, en liten følelse av uvirkelighet, JEG skulle bli "mamma"!! Det føles veldig rart... Jeg er 30 og har prøvd så det lå jo samtidig litt i kortene også..

Men igår og idag har dagen vært preget av negative, stygge, vonde tanker.. Tanker som gjør at jeg føler skam, skyld, dårlig samvittighet, tristhet.

Jeg har tenkt veldig egoistiske tanker som:

- Hva hvis jeg ikke kommer til å elske denne babyen? Hva hvis jeg ikke føler noen tilknytning eller morsfølelse eller nærhet og omsorg til han/henne? Akkurat nå føler jeg ikke noe til det som er i magen min, jeg er 2-3 uker på vei..

- Hva hvis jeg blir misunnelig på min egen unge at min samboer bare er opptatt og bryr seg om ungen og slutter å være opptatt av meg? hva hvis jeg blir sjal på min egen unge og etterhvert begynner å føle konkurranse og irritasjon og sinne mot min egen unge??

- Hva hvis jeg føler lettelse eller ikke føle noe som helst om jeg nå skulle spontatnabortere eller miste ungen under fødsel etc..???


Jeg har jobbet med barn og sett venninenr få barn, men jeg har aldri elsket et barn og er redd for at jeg skal overføre den "du tilhører noen andre, jeg elsker deg ikke" følelsen over til mitt eget barn..

Herregud, jeg skal ha mitt eget barn??!! Dette er helt fjernt....

Jeg er glad og oppgira inni meg, men i det andre øyeblikket surrer alle disse tankene og følelsene inni meg...



Jeg fortalte hvordan jeg følte til samboeren min igår.. og til venninna mi istad (hun har ikke barn) og hun sa at jeg hadde vært negativ hele tida siden jeg fikk vite det, og at jeg måtte skjerpe meg og jeg følte meg bare helt jævlig etter å ha snakket med henne. Og samboeren min sier at jeg har noen syke tanker og sånn..


Jeg har det IKKE noe bra nå... Hva skal jeg gjøre?? er så forvirra og skamfull og redd og glad og angerfull for at jeg har sagt det jeg har tenkt høyt til noen så de dømmer meg.

Jeg er et forferdelig menneske føler jeg meg nå, og jeg er selvopptatt og egoistisk (vet ikke hvordan jeg skal forandre på det)

Og noe som plager meg masse er at jeg skal gå med denne dårlige samvittigheten hele livet ovenfor ungen min at jeg tenkte sånn om han/hun i det hele tatt!! Hvordan kan jeg være så stygg???

Anonymous poster hash: 4b69e...2dc

[siebaeo]

Først; så dårlig reaksjon av venninnen og samboeren din!

Så; jeg synes ikke det er så rart at du tenker sånn. Selv om man har planlagt og prøvd, er det et slags (positivt) sjokk å oppdage at man faktisk er gravid. Det er jo helt nytt og ukjent. Og noen "prosseserer" sjokk med å gå igjennom alle worst cases. Jeg kan gjøre det selv.. Men det betyr ikke at man kommer til å reagere sånn! Høyst sannsynlig gjør man nettopp ikke det, siden det er så viktig for en at man ikke vil være sånn at man rett og slett frykter det.

Når det er sagt, prøv å riste det av deg! Det kommer sakte men sikkert til å synke inn. Og om ikke rett etter fødsel, så vil du bli fryktelig glad i barnet ditt. Og du vil nok ikke bli misunnelig på barnet. Faren er heller at du blir veldig forelsket i barnet og "glemmer" din kjære en liten periode.

At du ikke føler tilknytning nå er overhode ikke noe rart. Det er jo helt fjernt at det skal bli et barn på en måte

Ikke plag deg selv! Du er helt normal og dette kommer til å gå bra! La det synke inn og sakte men sikkert vil du nok begynne og glede deg, og se at dette heller er noe som knytter deg og din samboer sammen, framfor å splitte dere.

Gratulerer!

[Cerasus]

Du er ikke "stygg" på noen måte. Jeg vil anta at det er normalt å bekymre seg litt angående hvordan livet vil bli etter barnet er født! Det er jo en stor omveltning!

Dersom disse tankene og bekymringene vedvarer over tid, ville jeg dog kontaktet en psykolog for å få pratet ut om det. Slik at du slipper å sitte med slike tanker alene over tid, det tror jeg ikke er sunt. - Selv om bekymringene dine med stooor sannsynlighet ikke vil vise seg å være reelle! Du fortjener et godt og trygt svangerskap. Jeg tipper du vil være mye mer komfortabel med svangerskapet så snart du har fått fordøyd det litt... :-)

Endret 3. september 2013 av Cerasus

[AnonymBruker]

trådstarter her...


Tusen hjertelig takk for svar, jeg gråter sånn av svarene deres nå, dette bærer meg så tungt på hjertet og det å få høre at jeg ikke er totalt riv ruskende gal i hodet fikk tårene til å trille.

Jeg går bare rundt i huset og vimser og føler meg elendig og tenker og tenker og tenker og skammer meg og angrer på at jeg fortalte samboer og venninne noe og skammer meg ovenfor denne babyen som skal vokse inni meg, stakkars liten for en mor den kommer til å få. Er inderlig glad for at dere svarte meg. Stakkars babyen min.

"babyen min" høres helt villt ut.. kan ikke tro det...

Anonymous poster hash: c32c8...89b

[AnonymBruker]

Jeg er også 30 og har liksom modnet til få få lyst på egen familie, men vi prøvde egentlig ikke, det bare skjedde. Jeg er i uke 9 nå og har ikke følt noe lykke-følelse enda. Det er bare fjernt, og så langt har plagene som følger med bare vært irriterende for oss begge. Det er lov og greit å ha ambivalente følelser rundt dette. Babyen vet jo ikke noe om det? Jeg tror du overdriver det med å ha dårlig samvittighet, drit i å ha det. Ta imot alle tankene som kommer. Det kommer nok til å gå mer opp for oss alle etter som magen begynner å vokse osv. Og du kommer nok til å bil veldig glad i babyen når den kommer

Anonymous poster hash: bb50f...cb9

[Fim]

Det er ikke noe galt med deg! Det er ikke det minste rart at man også tenker negative tanker i en så livsomveltende situasjon. Det _er_ jo i bunn og grunn helt sprøtt at man bare kan sette barn til verden - faktisk lage nye mennesker - sånn helt uten videre, uten at noen kommer og sjekker at du er skikket til det eller kontrollerer at du ikke kødder det til fullstendig. Det er jo et vanvittig ansvar, og man må vanligvis avlegge ferdighetsprøver og få politiattester o.l. for ting som er mindre krevende enn det å skulle lage folk av babyer. Jeg prøver ikke å skremme deg, jeg bare kommer med ting jeg har tenkt selv rundt det grunnleggende absurde i at jeg plutselig er dag sitter der og er noens mamma. (Er snart 22 uker på vei.)

Og for hver som føler kjærlighet for barnet sitt fra det øyeblikket de sitter med positiv test i hånda, vil jeg tro det er minst like mange som bare føler sjokk, forvirring, vantro og skrekkblandet fryd. Jeg greide ikke å tro ordentlig på at det virkelig var noen der inne før jeg fikk se henne på UL og jeg kunne kjenne henne sparke. Det er stor forskjell på å vite at noe er sant pga. en graviditetstest og noen rare symptomer, og å føle at du har et lite menneske i magen som du er mammaen til. Slapp av, følelsene kommer etterhvert, om ikke før, så når barnet blir født og du får lov å bli kjent med ham eller henne. Barna tar ikke skade av hva du tenker, så gi deg selv litt slack.

Er forøvrig enig i at samboeren og venninnen din kunne spart seg de beskjedene du fikk. Man er da ikke noe dårlig menneske fordi man føler frykt i en skummel situasjon, såpass burde voksne mennesker forstå.

[kisskissbangbang]

Jeg tror de fleste kjenner på ''hva er det jeg har GJORT!?'' i større eller mindre grad når de finner ut at det skal komme en baby. Dette høres bare ut som en av de sterkere varientene av det.

Ikke tenk at du er gal eller slem, du er jo ikke det. Du aner bare ikke hva som venter deg, naturlig nok, og er spent og nervøs og full av hormoner.

Dette går seg til, kjære deg.

Og klaps i bakhodet til mannen din og venninna di, forresten. Tullete reaksjoner på de, og vær så snill å ikke ta til deg det de sier.

[Gjest Doh]

Her har det gått mye i "men jeg vil jo ikke ha barn!" Det tar litt tid, og at du allerede bekymrer deg sånn er jo på en måte kjærlighet til barnet Ta tiden til hjelp, når du begynner å kjenne bevegelser og får sett den på UL vil det nok bli noe helt annet

[MsPaddington]

Jeg slet også veldig med å knytte seg til barnet i magen, selv om det var ønsket. Det ble liksom for uvirkelig. Gledet meg ikke sånn som jeg følte alle andre gledet seg. Klarte det på et vis ikke. Ettersom fødselen nærmet seg stresset det meg mer og mer. Var redd for at jeg ikke skulle bli glad i ungen, at jeg skulle bli fødselsdeprimert og at jeg ikke skulle klare å ta skikkelig vare på han. Men det gikk helt fint! Han kom ut og jeg kjente en kjærlighet som jeg aldri har kjent før! Det kommer til å ordne seg. Uansett om morsfølelsen kommer med en gang eller om den lar vente på seg litt (som den gjør for mange), så kommer den etter hvert. Du er ikke dum og du må ikke føle skam. Dette er helt naturlig! Det betyr jo bare at du tar innover deg det store ansvaret det er å få barn. Det er jo massivt! Men du kommer til å klare det. Bare tenk på alle hjernedøde folk som har klart det før, det kommer til å gå bra med deg også

[lykkestor]

Kjære deg.. Det er absolutt ingenting galt med deg! Jeg kan være ærlig å si jeg selv har følt det slik, og det var ikke før jeg begynte å merke sparkene at jeg følte ett slags forhold med henne. Jeg må si at selv på ultralyden følte jeg ingen spesiell tilknytning til min lille jente, men nå er jeg litt over halvveis og kunne forsåvidt ikke vært lykkeligere! Det tar tid! Nå er det uvirkelig, og det er noe helt nytt du skal sette deg inn i. Det blir ditt barn, din sønn eller datter. En du vil elske over alt på jord, det er jeg helt sikker på! Gratulerer så mye med graviditeten!!

[Gjest Vevila]

Jeg hadde det akkurat likt som deg TS! Til og med sent i graviditeten hadde jeg ofte slike tanker, og kjente på følelsen av at man satt i en livsendrende situasjon man alidri kan angre. Skjønner godt at det er fælt å ha det slik, men jeg tror det er viktig at du gir deg selv til å føle akkurat det du gjør i stedenfor slik du tenker du burde føle. Når barnet kommer går ting seg til etterhvert, selv om det gjerne er tøft i starten. Du må ikke tenke at tankene dine er syke i allefall, det er nok mer normalt enn flere tørr å innrømme

[Redbull]

Tror alle har slike tanker jeg... Jeg ble ikke glad i dattera mi før hun var 6-8 mnd gammel. Men jeg var forberedt på det. Hun fikk det hun trengte, jeg hadde bare ikke den morskjærligheten for henne. Men når den kom så kom den veldig da

Tenkte også at jeg kunne bli sjalu på samboer, men å se på båndet de har er bare fint

Lykke til og gratulerer med baby!