jeg flytter for meg selv....

[ms. Perfect]

etter å ha bodd sammen med mannen i 11 år. Vi har to barn sammen på 7 og 10 år. Forholdet har vel skranta i mange år, men i fjor innledet han et forhold til venninna mi, og jeg oppdaget det. Vi har gått i terapi og forsøkt å reparere, men det var nok for sent.

I dag skrev jeg under på leiekontrakt på ny leilighet. Svigers og barna vet ikke noe enda, og jeg gruer meg til å fortelle dem det. Svigers kommer til å bli skuffa, og gulvet blir revet bort under bena på barna.

Jeg og mannen er gode venner, men han forholder seg ikke til at jeg flytter. Han vil ikke snakke om det, og han har ingen tanker om hvordan vi skal gjøre med ungene og slik. Det gjør det eksra vanskelig. Hvordan deler vi det vi har? Vi bor på gård, men jeg kom inn med tomme hender, han hadde endel egenkapital. I tillegg er det han som har odel. Er det urimelig å tenke at jeg kan ta med meg den ene bilen men ingen gjeld?

Hvordan, og hvor lenge er det vanlig at barna sørger?

Leiligheten er ganske nedslitt, men stor og lys. Jeg fikk likevel en reaksjon, og er lei meg. Jeg har ingenting av møbler, kan vi klare å trives, og hvordan vil det bli?

Nei, jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men det hjelper å skrive litt...

Takk for at du gadd å lese

[AnonymBruker]

Barna kommer helt sikkert til å takle det fint. De aller fleste barn tilpasser seg fort. Klem og lykke til.

Anonymous poster hash: 5d60a...df6

[Sabel]

Dette kommer til å gå bra.

[Havbris]

Jeg kan ikke gi deg konkrete svar på det du spør om, men jeg er sikker på at du vil klare deg. Mannen din svek deg og har ikke vært villig til å rydde opp etter seg. Ubehagelig signal. Håper du får noen kloke råd fra folk som har mer erfaring på dette.

[AnonymBruker]

Kjære deg!
Leit å høre at forholdet ikke fungerer mer, men samtidig godt å se at du gjør noe med det!
Mange foreldre sliter med dårlig samvittighet ovenfor barna sine ved skilsmisser, men sannheten er at barna i mange tilfeller har det bedre med skilte foreldre enn med foreldre som bor sammen og krangler/har et dårlig forhold. Det kommer såklart til å være tøft for dem, men sålenge de har muligheten til å se mye til dere begge, og de føler de kan snakke åpent med dere om hvordan de har det, så vil det til slutt gå seg til. Jeg tror nok det også har avgjørende mye å si for hvordan dere vil trives i ny leilighet også.

Hvordan eiendeler og gjeld fordeles i slike saker vet jeg ingenting om, så det skal jeg ikke uttale meg om heller.

Vil bare sende deg en virtuell klem til slutt, og ønske deg lykke til!

Anonymous poster hash: 6efe8...457

[AnonymBruker]

Dette klarer du helt fint. Det er ikke du som skal ha dårlig samvittighet for svigers, men han.

Du har vel jobbet og bidratt til nyinnkjøp i hjemmet, så en del av møblene har du sikkert krav på. Snakk med advokat.

Så fortsetter dere bare på famvernkontoret, og får råd der om hvordan dere skal gjøre det videre i forhold til barn og samarbeid.

Anonymous poster hash: 176f0...984

[AnonymBruker]

Huff, så leit:(

Er redd jeg ikke har så mye råd å gi annet enn hva du kan gjøre med møbler og slikt; sjekk ut finn.no. Masse gis bort(ofte ved henting så om du har en venn eller noe med bil som kanskje kan hjelpe deg), andre ting kan du kjøpe billig. Samme med kjøpe/bytte/selge/gisbort grupper på facebook:)

Lykke masse til!

Anonymous poster hash: 2c6a4...4e7

[ms. Perfect]

tusen takk for respons, utrolig at virtuelle klemmer og støtte fra ukjente mennesker på internett hjelper! Tusen tusen takk. Jeg er ganske ny her på KG også, og med en slik respons føler jeg meg velkommen

[AnonymBruker]

Så leit å høre. Håper det ordner seg for deg. Det kommer nok til å gå fint med barna, absolutt.

Anonymous poster hash: 73cfa...599

[LillaGorilla]

Hvis du ikke allerede har det, ta kontakt med familievernkontoret, de kan hjelpe deg både ift råd når det gjelder barna, og alt det praktiske. Ta kontakt med Nav, advokat osv.

Konsentrer deg først og fremst om barna og å få deg selv på fote, det praktiske ordner seg.

Klem til deg, for et forferdelig svik du har vært gjennom.

[JotunHuldra]

Jeg har bare en ting å si til det med deling av boet: Kontakt advokat! Det er spesielle regler når den ene har odel på gård. Så det beste er faktisk å få profesjonell hjelp

Du har prøvd i lang tid å få dette til å fungere, og nå har du gitt opp. Det viser at du tar ansvar. Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet. Det var ikke du som var utro. Du trenger ikke stå til rette for noen ting.

Hvor lenge ungene sørger er veldig forskjellig. Jeg ble skilt for mange år siden og ungene tok det relativt greit. Den ene har aldri sørget, mens den andre fikk en reaksjon noen måneder. Det viktigste tror jeg er at du viser ungene at de kan være ærlig med deg og snakke med deg om det de føler. Vis at du er der for dem på samme måte som før. Og pass på at de ikke får følelsen at det er de som er skyld i skilsmissen, det er faktisk mange barn som tror akkurat det.

Det kommer til å gå bra. Det er et stort skritt å ta, men etter hvert vil du finne tilbake til lykken i livet og få en fin hverdag. En hverdag som du fyller med dine nye ting

[Gjest Gjest]

Jeg har vært gjennom noe av det samme som deg. Og det er fryktelig vondt og det tar lang tid å komme over sviket. Jeg sliter fremdeles, og er ofte lei meg. Men det går bedre og bedre ettersom tiden går, og tristheten sitter ikke lenger i så lenge av gangen. Har tro på at de vonde følelsene blekner og at jeg noen år etter skilsmissen ikke tenker så ofte på det.

Dere har forsøkt å redde ekteskapet og det gikk ikke. Mannen din svek deg og gjorde noe som egentlig er utilgivelig. Nå gjenstår å legge dette bak seg for å kunne samarbeide om barna videre. Det er lurt å få hjelp til deling av innbo og verdier. Pass på at du ikke får med deg lite fordi du er den som flytter ut av fellesboligen. Er dere gift skal alt som er skaffet etter at dere giftet dere deles.

Når det gjelder baran klarer ofte barn seg fint hvis de voksne opptrer ansvarsfullt og samarbeider. Men vær oppmerksom på at reaksjoner kan komme lenge etter selve bruddet. Og at barna alltid håper at foreldrene skal finne tilbake til hverandre igjen. Barna trenger lang tid før livet faller til ro igjen, ofte mange år. Det som er lurt er at foreldrene ikke introduserer nye partnere før det har gått 2-3 år. Om dere klarer dette vil det være bedre for barna.

[Gjest]

Helt nødvendig med advokat!

Selvsagt har du rettigheter selv om det er en odelsgård.

Ikke ha dårlig samvittighet for å ta med deg ting, du har da vært med på å skaffe de?

Du har vel også bidratt disse årene?

Og når det er han som har sviktet, så skulle det bare mangle at du får dine ting med deg.

Du får få en samtale på familievernkontoret alene, der får du sikkert noen tips om hvordan du skal ta det praktiske. Han må jo bare forholde seg til realitetene. Nytter ikke å leke struts.

Ting går seg til. Det blir bra etter hvert.

Klem.

[ms. Perfect]

tusen takk

Jeg har tilgitt utroskapen, så den er ikke en direkte årsak. Den var mer et spark bak for å få gjort noe.

Jeg har i veldig mange år vært den eneste voksne her, i den forstand at han skyr alle konflikter, og alltid velger enkleste utvei. I denne prosessen (altså flyttingen) er det enkleste å late som det ikke skjer. Jeg når liksom ikke inn, og en konstruktiv dialog i forhold til det praktiske er derfor ganske umulig.

Det føles nesten som at han er et barn, og jeg svikter. Jeg vet jo at jeg ikke kan tenke slik, men det er nå engang sånn.

Vi er egentlig veldig gode venner, vi krangler ikke. Dvs jeg hakker på han, fordi jeg blir frusterert og irritert hele tiden, og det er ikke greit. Det blir på ingen måte bedre av at han godtar og finner seg i det, det blir bare mer irriterende. Det er merkelig at han kan stå oppreist, for han eier virkelig ikke ryggrad.

Så lenge vi ikke snakker om saken kan vi ha det veldig greit, og tonen er god. Vi trives sammen som venner, problemet er at det jo ikke er nok for meg. For han holder det i massevis visst.

Han har et veldig sårlig selvbilde, han tror selv at han ikke er verdt noe, og at hans mening ikke teller. Slik er han oppdradd, og han klarer ikke endre dette selv. Hakkingen min hjelper jo heller ikke på det. Jeg synes oppriktig synd på han, og er egentlig bekymret for om han kan velge å ta livet sitt.

Han har aldri truet med det, men siden jeg vet det jeg vet om selvbildet hans kan jeg forestille meg at han kunne prøve på det. Det er en fryktelig vond ting å tenke på...

[Katniss]

Tipper egentlig at det blir deilig for deg å leve i ditt eget hjem uten å måtte ha en så umoden voksen boende i hjemmet sitt.

Det virker som om endel av problemene til mannen kommer fra svigers og deres holdninger. Svigers er virkelig IKKE noe du skal tenke på. Du lever faktisk ditt liv.

[ms. Perfect]

i mine lyse øyeblikk så tror jeg også det Men skal si det humøret er som berg- og dalbane for tiden!