Å få barn når man ikke er 100% sikker...?

[Ulrikke]

Er det smart?

I morgen starter jeg egentlig på det siste p-pille-brettet mitt. Vi har en avtale om dette... Men jeg er usikker nå...

Saken er at sambo har tre barn fra før. Han har god kontakt med dem, men ser dem ikke fullt så mye som han skulle ønske. De er 8, 4 og 3 år. Han er skeptisk til å bli far enda en gang. Han er redd for hva som skjer dersom det blir slutt mellom oss. Nå er det ingenting som tyder på at det skal skje, men man vet jo selvfølgelig aldri. Vi skal skrive en avtale som i størst mulig grad sikrer oss og barnet ved et evt. brudd.

Jeg har ingen barn. Jeg er fryktelig glad i mine tre stebarn, men jeg føler at "noe" mangler. Helt fra jeg møtte min samboer har han vært klar over at jeg ønsket egne barn, noe han også sier er helt naturlig.

Sambo står på at det er siste pillebrett, men han fleiper en del med at han har "panikk" - og noe av det tror jeg bunner i noe reellt... Samtidig sier han at vi får "kjøre på" når det er det vi har bestemt oss for.

Avtalen er at vi skal ha ETT felles barn. Jeg ønsker at aldersforskjellen til de tre eldste ikke skal bli altfor stor - jeg er selv enebarn, og har aldri ønsket å lage et enebarn selv. Jeg fyller 31 i år, og føler at vi snart må begynne prøvingen.... Sannsynligvis tar det tid, for syklusene mine er helt på jordet etter pilleslutt...

Nå sitter jeg her med følelsen av at jeg presser ham inn i noe han ikke ønsker. Han sier at han gjerne vil ha barn med meg, men at han er redd for dette med brudd, at vi får mindre tid sammen osv. Jeg vil jo ikke lage et barn som ikke er ønsket av pappa'n sin, men samtidig vet jeg at jeg sannsynligvis vil angre dersom jeg ikke prøver å bli gravid, ihvertfall. Man vet jo ikke om vi får det til.

Har noen vært i tilsvarende situasjon, eller er det noen som har tanker? Vi har en åpen kommunikasjon, og han sier at han har angst, men at han vil... Problemet blir jo hva jeg føler...

Hva tror dere?

[Rapitap]

Jeg tror at om du ikke er sikker på om du vil ha barn, når du er uten barn, så kan jeg love deg at når du får barn så kunne du ikke tenkt deg å vært foruten.

[Ulrikke]

Ja, det forstår jeg... Problemet, i den grad det er et problem, er jo at jeg føler at sambo på en måte blir "tvunget" til å få et barn til...

Jeg på min side skulle så gjerne oppleve den følelsen han har for sine barn. Jeg er glad i dem, kjempeglad i dem! Men jeg vet at han føler det på en helt annen måte... Og det kan jeg ikke forstå før jeg har følt det selv...

[Rapitap]

Kan jo forstå mannen din litt, men nå er dere jo bevist på dette allerede og kan få ned i detalj om hvordan dere skal håndtere barnet. At dere skal virke som en felles front , beskyttende - selv ved brudd.

Tror du ikke hans usikkerhet kan bekjempes om du er enig at måten dere forholder dere til hverandre etter ett evt. brudd skal alltid være best mulig slik at barnet skånes? At han forstår at du forstår dette?

(Jeg har ingen barn selv...så muligens mine meninger er litt ??...vet ikke. Men tror fast på det første jeg svarte...)

[Gjest agurk]

Klart han har litt nerver, er jo ett stort steg å ta. Men mest sannsynlig er det bare litt nerver ikke noe mer. Jeg tror nok han ville sagt det dersom han var i mot det. Tror nok at han roer seg når spiren sitter jeg!

[Gjest Embla s]

Syns Anafugia sier det veldig bra

(tror de fleste tenker "hjelp, vil jeg/vi egentlig dette, tenk om...." og det er jo ikke noe rart, det er jo et valg for livet! Men han virker nå rimelig innstilt på å få barn med deg, utfra det du skriver. Kanskje du skal snakke med ham en siste gang før du kaster pillene?)