Ulik egenkapital, ønsker lik eierandel - råd?

[Gjest FuturePrimitive]

Så naivt at du har valgt det er din business, men vær så snill å ikke gi andre slike råd.

Halvparten av alle ekteskap som inngås ender i skilsmisse, for samboerskap er statistikken enda tristere. At man velger å leve på luft og kjærlighet er en ting, men at man våger å satse fremtiden på det er dumdristig og naivt.

Jeg vet om SÅÅ mange fantastiske forhold som har endt i tragiske og bitre strider - og nesten uten unntak er økonomi og fordeling av eiendeler stridens kjerne.

Når man blir sittende igjen alene så teller hver krone når man skal etablere seg på nytt - på egenhånd.

Det satser jeg. Kanskje det er derfor forholdene ryker i utgangspunktet? Fordi folk er så jævla skeptiske til hverandre. Fordi de er egoister. Fordi de ikke tør åpne seg. Fordi de ikke egentlig kjenner hverandre.

Det føles ganske deilig å kunne si det, men jeg VET hvor for en fantastisk person hun er. Med mindre hun hadde blitt besatt av Luficer selv, så hadde hun aldri krevd noe hun ikke rent moralskt hadde følt hun hadde rett til. Samtidig, med mindre hun ikke hadde blitt besatt av styggdommen sjæl, så hadde jeg ØNSKET at hun skulle få halvparten. Vi har vært sammen i 8 år, og jeg elsker henne like mye i dag som da. Om hun skulle være utro forandrer svært lite.

For noen skulende, mistroende og fryktelig ensomme liv så mange må leve.

[Gjest FuturePrimitive]

Og der kom det jeg lurte på hvordan jeg skulle formulere. Enig!

Takk! God film foresten

[Nita]

Vel som ei som måtte starte på schratch igjen som 50-åring uten annet enn en kommode og ødelagt helse, ikke ta utgangspunkt i det beste men det verste. Hvis dere fremdeles er sammen om 20 år og alt er toppers, vel da kan dere jo eventuelt heller endre eierandelen dere imellom da. Som en lenger oppe her nevnte så ryker omtrent halvparten av alle ekteskap, i tillegg til alle samboerforhold som ikke holder, det gir ikke akkurat gode odds for at akkurat ditt forhold er det som overlever.

[nojac]

Kan et alternativ være at dere bare avtaler at ved salg får hver part sitt innskudd tilbake, og alt av overskudd (eller minus, hehe) deles likt på begge?

I praksis er vel det akkurat det samme som TS foreslår - at ved et salg deler de likt, men så innfrir han "lånet" til henne på 1 mill. Og hun sitter igjen med 2 mill mer enn ham.

Spørsmålet er jo om det er rettferdig at de deler gevinst/tap likt når hun skyter inn såvidt mye mer enn ham. De fleste vil trolig mene at den som skyter inn mest bør ha den største avkastningen.

Men om TS vil gi avkall på å inflasjonsjustere sin investering, er det neppe noe å ta på vei for....

[zuupa]

Takk for mange svar. Ser at det er delte meninger om dette, men at de fleste mener at jeg ikke bør gjøre det. Jeg vet ikke helt hvorfor det er viktig for samboer at han eier likt (tror ikke jeg ville følt det samme), men sånn er det nå. For de som lurte på om vi da egentlig har råd til så stor bolig uten denne egenkapitalen, så har vi nok det. Vi har fått innvilget lån på 7,5 mill, så selv om vi bare la inn like mye i EK (tilsammen 1 mill) ville vi ikke hatt noe problem med det. Lånekostnadene hadde vi også fint klart (tjener cirka 1,7 tilsammen), men det hadde blitt mindre til reising, mat og annen moro vi gjerne vil prioritere.

Boligmarkedet er jo også usikkert nå, så sånn sett tar han jo en viss risiko - jeg ville jo vært mer eksponert enn ham ved ulik eierandel. Jeg funderer på å eventuelt ta normrente for pengene, det er vel 2,25 prosent nå. Ikke mye, men i alle fall en regulering for mer enn pengeverdien. Ikke så lett dette gitt, og så utrolig uromantisk å diskutere. Men det må på plass på ett eller annet vis...

[nojac]

.....

Jeg funderer på å eventuelt ta normrente for pengene, det er vel 2,25 prosent nå. Ikke mye, men i alle fall en regulering for mer enn pengeverdien. ..

Det spørs hvordan dere vil gjøre dette rent praktisk. Hvis dere vil oppgi rentene på selvangivelsene (fradrag for ham, tillegg for deg) er det for lite.

Hvis dere ikke oppgir det kan 2,25 % være greit nok /nettorente som tilsvarer en bankrente på 3,1 %)

[AnonymBruker]

zuupa, on 11 Sept 2013 - 17:12, said:

For de som lurte på om vi da egentlig har råd til så stor bolig uten denne egenkapitalen, så har vi nok det. Vi har fått innvilget lån på 7,5 mill, så selv om vi bare la inn like mye i EK (tilsammen 1 mill) ville vi ikke hatt noe problem med det. Lånekostnadene hadde vi også fint klart (tjener cirka 1,7 tilsammen), men det hadde blitt mindre til reising, mat og annen moro vi gjerne vil prioritere.

Jeg håndterer bolig- og studielån på ca 2 mill alene og jeg har en inntekt på 420 000. Jeg lider ingen nød.

Du sier at han tjener litt mindre enn deg, uten at det kommer frem hvor mye mindre, men om han f.eks har inntekt over 700 000, så burde det være mulig å håndtere et lån på 2.5 mill og samtidig leve ganske godt.

Om han/dere ønsker en så luksuriøs livsstil at han ikke kan betale både lån til banken på 2.5 mill, og for livsstilen deres, ja da har han ikke råd til å eie halvparten av boligen.

Gitt at du er komfortabel med å investere mer enn 3 mill i boligmarkedet, ser jeg virkelig ikke hva som er problemet med ulik eierbrøk. Dere kan jo heller avtale at han kan kjøpe seg inn mer på et senere tidspunkt om han ønsker det. Anonymous poster hash: a23ac...dc9

[AnonymBruker]

Takk for mange svar. Ser at det er delte meninger om dette, men at de fleste mener at jeg ikke bør gjøre det. Jeg vet ikke helt hvorfor det er viktig for samboer at han eier likt (tror ikke jeg ville følt det samme), men sånn er det nå. For de som lurte på om vi da egentlig har råd til så stor bolig uten denne egenkapitalen, så har vi nok det. Vi har fått innvilget lån på 7,5 mill, så selv om vi bare la inn like mye i EK (tilsammen 1 mill) ville vi ikke hatt noe problem med det. Lånekostnadene hadde vi også fint klart (tjener cirka 1,7 tilsammen), men det hadde blitt mindre til reising, mat og annen moro vi gjerne vil prioritere.

Boligmarkedet er jo også usikkert nå, så sånn sett tar han jo en viss risiko - jeg ville jo vært mer eksponert enn ham ved ulik eierandel. Jeg funderer på å eventuelt ta normrente for pengene, det er vel 2,25 prosent nå. Ikke mye, men i alle fall en regulering for mer enn pengeverdien. Ikke så lett dette gitt, og så utrolig uromantisk å diskutere. Men det må på plass på ett eller annet vis...

Skjønner at han har lyst til å eie likt, men nå har han faktisk ikke penger til det. Det er jo hans problem, og han bør være mann nok til å gjøre det rettferdige med ulik eierandel.

Anonymous poster hash: e6fb8...b22

[AnonymBruker]

Vi skal kjøpe bolig sammen, og har ulik egenkapital. Det er imidlertid ønske om å eie likt i boligen - særlig fra den med minst kapital, men det er også ok for den andre (meg).

Det er selvfølgelig mulig å gjøre dette ved at den ene har mer i lån hos banken enn den andre. Imidlertid vil det være en effektiv stopper for at vi kan følge opp den livsstilen vi har i dag og ønsker, med å kunne bruke mye penger på reise, spise ute og annen moro. Vi har derfor sett på andre måter å gjøre det på.

Er jeg helt ute og kjøre dersom jeg vurderer å gå inn på følgende;

Vi har tenkt å kjøpe bolig til rundt 6 millioner. Jeg har 2,5 millioner i egenkapital, han har 500 000 (omtrentelige tall, men de viser cirka forholdet). Dersom alt settes inn i boligen gir det et lån på 3 millioner, som gjør at vi fremdeles kan opprettholde ønsket livsstil. Alternativet er at jeg har lån på 500 000 og han på 2,5, noe som vil gi en meget skjev økonomi - jeg tjener også litt mer enn ham. Det vi tenker er at jeg skyter inn fullt ut egenkapital (og han sin), og vi er begge fullt ut ansvarlig for gjenværende lån på 3 mill.

Jeg vil da ha skutt inn 2 mill mer enn ham. Jeg har tenkt å gjøre dette som at jeg låner ham 1 mill - selvsagt med papirer på det. Imidlertid har jeg tenkt at det skal være rentefritt - og fortsetter det å være oss livet ut vil jo dette aldri spille noen praktisk fordel. Skulle det bli slutt om ett år, eller ti år, vil lånet forfalle da (eller uansett når boligen selges), og jeg får igjen kun 1 mill - ingen renter. Jeg tenker at jeg er villig til å ofre de rentene selv om dette "går galt" - det vil gjøre alt jevnere mellom oss i forholdet, og jeg tåler å tape de rentepengene. Det vil også føles mye bedre for ham å eie like mye som meg.

For ordens skyld: Han er villig til å betale renter (så lenge det er lavere enn bankrenta, for da kunne han jo bare tatt banklån isteden), det er jeg som vurderer å gjøre det rentefritt. Og vi ønsker ikke å kjøpe en billigere bolig.

Noen tanker om dette? Er det ok å "ofre" såpass for min del i et forhold (jeg føler det selv at det er ok) - eller er jeg bare dum som vurderer dette? På forhånd takk for innspill!

Du risikerer å tape litt penger på dette, men det viser jo partneren din at du er "all in" noe som er veldig bra! Gir meg litt håp for menneskeheten å lese slikt, og at ikke alle bare er ute etter å grafse til seg alt de kan!

Anonymous poster hash: 4a65e...7f9

[AnonymBruker]

Det var en dyr bolig. Boliger i den prisklassen her jeg bor blir ikke solgt og det meste faller i pris. Hus i den prisklassen blir gjerne dumpet med 500 000kr før de blir solgt, om ikke mer.

Hvordan ville han stilt seg til det om noen år om dere må selge? Hva visst prisene faller skikkelig.

Anonymous poster hash: 10c26...4b7

[Gjest]

Kjøp noe rimeligere sammen.

Begge går inn med 500.000,- eller dere har hvert deres lån.

Du kan eventuelt sette din ekstrakapital i noe annet. En utleieenhet, fond, eller langsiktig sparing.

Så får dere sette "tæring etter næring" og heller greie dere med litt mindre de første årene.

Din mann får jobbe hardt for å få ned sin andel av lånet.

Det er helt urimelig at han forventer at han får en million fra deg for å bruke som innskudd. Om han skylder deg en mill, så har du jo krav på en høyere del om dere selger en dag uanstt.

Det som er den største faren ved privatlån, er at om din mann roter det kraftig til for seg, så vil kreditorene ta hans del av huset. Og privatlånet er null verdt. Om dere istede har en eierbrøk som gjenspeiler de faktiske forholdene, så slipper dere å engste dere for det.

Husk at du ikke vet hvordan det ender. Jeg kjenner damer som har vært så sikre på parneren, og som har endt opp med å bli ribbet økonomisk. Ikke fordi han ville være slem, men fordi han hadde null ordne i økonomien.

Din egenkapital har du jobbet hardt for, og derfor er den din.

[nojac]

Kjøp noe rimeligere sammen.

Hvorfor gidder dere å diskutere prisen på boligen? Det er ikke det denne tråden handler om.

TS har uansett betydelig bedre forutsetninger enn dere for å vurdere dette. (Og i pressområdene er det ikke så mye med 6 mill.. Men det er fullstendig irrelevant)

[Labbefrøken]

Det satser jeg. Kanskje det er derfor forholdene ryker i utgangspunktet? Fordi folk er så jævla skeptiske til hverandre. Fordi de er egoister. Fordi de ikke tør åpne seg. Fordi de ikke egentlig kjenner hverandre.

Det føles ganske deilig å kunne si det, men jeg VET hvor for en fantastisk person hun er. Med mindre hun hadde blitt besatt av Luficer selv, så hadde hun aldri krevd noe hun ikke rent moralskt hadde følt hun hadde rett til. Samtidig, med mindre hun ikke hadde blitt besatt av styggdommen sjæl, så hadde jeg ØNSKET at hun skulle få halvparten. Vi har vært sammen i 8 år, og jeg elsker henne like mye i dag som da. Om hun skulle være utro forandrer svært lite.

For noen skulende, mistroende og fryktelig ensomme liv så mange må leve.

Å jeg er så enig !

[zuupa]

Det er helt urimelig at han forventer at han får en million fra deg for å bruke som innskudd. Om han skylder deg en mill, så har du jo krav på en høyere del om dere selger en dag uanstt.

Han forventer jo ikke å få en mill fra meg, det er snakk om et lån. Han er også villig til å låne den i banken for å få dette til. Hadde det vært opp til meg så hadde vi bare eid ulikt, men det ønsker han ikke. Det er jeg som vurderer å spytte inn ekstra som et billig lån til ham, for at vi felles kan få en mer behagelig livsstil. Og så er spørsmålet om dette er mulig å få til på en måte som sikrer alle interesser. Ikke så lett...

[Gjest]

Han forventer jo ikke å få en mill fra meg, det er snakk om et lån. Han er også villig til å låne den i banken for å få dette til. Hadde det vært opp til meg så hadde vi bare eid ulikt, men det ønsker han ikke. Det er jeg som vurderer å spytte inn ekstra som et billig lån til ham, for at vi felles kan få en mer behagelig livsstil. Og så er spørsmålet om dette er mulig å få til på en måte som sikrer alle interesser. Ikke så lett...

Du er mye dårligere sikret om du låner han pengene enn om han låner de i banken.

Så kan du heller investere litt av dine ekstrapenger i annet, når huslånet er nedbetalt.

Om du ønsker en høyere livsstil, så må du ta en vurdering på hva det innebærer for deg, og om det nødvendigvis trenger å koste så mye at man reiser og koser seg.

Det finnes mange rimelige alternativer.

En bil kan være flott og komfortabel uten å koste skjorta.

Mange matvarer er rimelige selv om de er gode.

Trenger du flotteste type kjøkken, nye møbler, etc?

Kanskje kan du bruke av dine midler på å spandere en tur på begge en gang i året eller noe? Blir uansett billigere enn å tape rentene av den millionen.

Eller du kan leve litt mer beskjedent enn du kunne tenke deg, og sylte unna pengene du sparer på det til en regnværsdag. Det er ikke alltid at gode lønninger og jobber fortsetter endeløst. Godt å ha noen kroner på bok.

Alt koker vel ned til hva trenger du for å være lykkelig?

Og hva trenger han?

Hvor materialistiske er dere? Kan dere nyte de små tingene også? Og hverandre?

[pressplay]

Vi gjorde det på denne måten: lik eierandel, og felles lån, men vi har samboerkontrakt som sier at han er ansvarlig for 60% av lånet dersom det blir brudd. Vi betaler tilsvarende hver måned - han 60% og jeg 40 % av renter og fradrag. I deres tilfelle så hadde du stått kun for 17% av lånet på 3 mill, hadde ikke det vært deilig?

Dette er en ugunstig måte å gjøre det på fordi i TS situasjon vil han bo seg i hel mens hun vil ha svært romslig økonomi. Dermed blir det en skjevhet i hverdagsøkonomien der han må være forsiktig og du kan flotte deg. Det vil overtid skape gnisninger eller ender opp med at du tar alle store utgifter.

Ulik eierandel er det lureste valget der dere tar 1,5 mill i lån hver. Egentlig er det mye med 1,5 mill hver i lån, men hver sin smak.

[JayGatsby]

Vi skal kjøpe bolig sammen, og har ulik egenkapital. Det er imidlertid ønske om å eie likt i boligen - særlig fra den med minst kapital, men det er også ok for den andre (meg).

Det er selvfølgelig mulig å gjøre dette ved at den ene har mer i lån hos banken enn den andre. Imidlertid vil det være en effektiv stopper for at vi kan følge opp den livsstilen vi har i dag og ønsker, med å kunne bruke mye penger på reise, spise ute og annen moro. Vi har derfor sett på andre måter å gjøre det på.

Er jeg helt ute og kjøre dersom jeg vurderer å gå inn på følgende;

Vi har tenkt å kjøpe bolig til rundt 6 millioner. Jeg har 2,5 millioner i egenkapital, han har 500 000 (omtrentelige tall, men de viser cirka forholdet). Dersom alt settes inn i boligen gir det et lån på 3 millioner, som gjør at vi fremdeles kan opprettholde ønsket livsstil. Alternativet er at jeg har lån på 500 000 og han på 2,5, noe som vil gi en meget skjev økonomi - jeg tjener også litt mer enn ham. Det vi tenker er at jeg skyter inn fullt ut egenkapital (og han sin), og vi er begge fullt ut ansvarlig for gjenværende lån på 3 mill.

Jeg vil da ha skutt inn 2 mill mer enn ham. Jeg har tenkt å gjøre dette som at jeg låner ham 1 mill - selvsagt med papirer på det. Imidlertid har jeg tenkt at det skal være rentefritt - og fortsetter det å være oss livet ut vil jo dette aldri spille noen praktisk fordel. Skulle det bli slutt om ett år, eller ti år, vil lånet forfalle da (eller uansett når boligen selges), og jeg får igjen kun 1 mill - ingen renter. Jeg tenker at jeg er villig til å ofre de rentene selv om dette "går galt" - det vil gjøre alt jevnere mellom oss i forholdet, og jeg tåler å tape de rentepengene. Det vil også føles mye bedre for ham å eie like mye som meg.

For ordens skyld: Han er villig til å betale renter (så lenge det er lavere enn bankrenta, for da kunne han jo bare tatt banklån isteden), det er jeg som vurderer å gjøre det rentefritt. Og vi ønsker ikke å kjøpe en billigere bolig.

Noen tanker om dette? Er det ok å "ofre" såpass for min del i et forhold (jeg føler det selv at det er ok) - eller er jeg bare dum som vurderer dette? På forhånd takk for innspill!

Tror dere bør vurdere ulik eierandel.

Feks du 4 millioner (67%) eller2/3

Han tar 2 millioner (33%) eller 1/3