Ulik egenkapital, ønsker lik eierandel - råd?

[zuupa]

Vi skal kjøpe bolig sammen, og har ulik egenkapital. Det er imidlertid ønske om å eie likt i boligen - særlig fra den med minst kapital, men det er også ok for den andre (meg).

Det er selvfølgelig mulig å gjøre dette ved at den ene har mer i lån hos banken enn den andre. Imidlertid vil det være en effektiv stopper for at vi kan følge opp den livsstilen vi har i dag og ønsker, med å kunne bruke mye penger på reise, spise ute og annen moro. Vi har derfor sett på andre måter å gjøre det på.

Er jeg helt ute og kjøre dersom jeg vurderer å gå inn på følgende;

Vi har tenkt å kjøpe bolig til rundt 6 millioner. Jeg har 2,5 millioner i egenkapital, han har 500 000 (omtrentelige tall, men de viser cirka forholdet). Dersom alt settes inn i boligen gir det et lån på 3 millioner, som gjør at vi fremdeles kan opprettholde ønsket livsstil. Alternativet er at jeg har lån på 500 000 og han på 2,5, noe som vil gi en meget skjev økonomi - jeg tjener også litt mer enn ham. Det vi tenker er at jeg skyter inn fullt ut egenkapital (og han sin), og vi er begge fullt ut ansvarlig for gjenværende lån på 3 mill.

Jeg vil da ha skutt inn 2 mill mer enn ham. Jeg har tenkt å gjøre dette som at jeg låner ham 1 mill - selvsagt med papirer på det. Imidlertid har jeg tenkt at det skal være rentefritt - og fortsetter det å være oss livet ut vil jo dette aldri spille noen praktisk fordel. Skulle det bli slutt om ett år, eller ti år, vil lånet forfalle da (eller uansett når boligen selges), og jeg får igjen kun 1 mill - ingen renter. Jeg tenker at jeg er villig til å ofre de rentene selv om dette "går galt" - det vil gjøre alt jevnere mellom oss i forholdet, og jeg tåler å tape de rentepengene. Det vil også føles mye bedre for ham å eie like mye som meg.

For ordens skyld: Han er villig til å betale renter (så lenge det er lavere enn bankrenta, for da kunne han jo bare tatt banklån isteden), det er jeg som vurderer å gjøre det rentefritt. Og vi ønsker ikke å kjøpe en billigere bolig.

Noen tanker om dette? Er det ok å "ofre" såpass for min del i et forhold (jeg føler det selv at det er ok) - eller er jeg bare dum som vurderer dette? På forhånd takk for innspill!

[AnonymBruker]

Jeg synes det høres på grensen til dumsnillt ut. En million i dag er noe annet enn en million om f.eks ti år. Verdien av det du låner må iallefall reguleres i din favør.

I bunn og grunn så har dere (eller spesielt han) ikke råd til bolig i den prisklassen og samtidig opprettholde livsstilen.

Anonymous poster hash: 1218d...df0

[karkl]

Nei! Du må eie tilsvarende mer i boligen enb ham, det er det eneste trygge. Som du selv sier; om det blir dere resten av livet spiller det ingen rolle om du eier mer av boligen enn ham.. Om det skulle bli brudd tar du et veldig stort tap, et rentefritt lån på 1'000'000 er en gave på minst 35'000kr du gir ham vært eneste år.

[Glitnir]

En mellomløsning kan jo være å ta normrente. Det gir i alle fall en viss kompensasjon for endringen i pengeverdi.

[Marie90]

Jeg er enig i at det høres dumsnilt ut. Økonomi er økonomi og jeg kan love deg at om det blir et brudd om noen år (i hvert fall om det er et bittert et) så ser ting helt annerledes ut.

Jeg ville enten kjøpt en rimeligere bolig eller rett og slett hatt skjev eierandel ved at han enten låner i banken eller av deg og betaler renter. Om det går såpass ut over livsstilen at det blir vanskelig for ham er dette enten noe som han må ofre eller dere må se på noe rimeligere. Helt realistisk sett er en slik bolig veldig dyr for en med kun 500K i egenkapital.

Slike problemer oppstår dessverre når ens partner har det veldig annerledes økonomisk og man må bare ta konsekvensene av det. Å ignorere det og ta på seg børen kan høres greit ut når man er i et forhold men er noe man lett kan angre på.

Boligen skal eies i prosentdel. Hvis den stiger i verdi og dere selger den senere, skal også du ha en større prosentdel av prisstigningen.

[AnonymBruker]

Jeg ville startet med ulik eierbrøk f.eks 60/40 eller 70/30, og hatt en avtale om at han på et senere tidspunkt (5/10/15år) kan kjøpe seg inn med en større eierandel.

Den situasjonen du forespeiler er ok dersom dere skulle selge/gjøre det slutt innen relativt kort tid. Men om dere er sammen 20-30 år, så har du tapt mye penger. Og det spørs om du på det tidspunktet synes du har gjort en god deal.

Dere kan jo også tenke på å kjøpe en rimeligere bolig.

Anonymous poster hash: 927d8...6f9

[AnonymBruker]

Og skulle det bli slutt så er det ikke bare bare å drive inn privat gjeld.

Uansett hvilken løsning dere går for - snakk med banken først, og få en advokat til å stå for kontrakten (og at han oppbevarer kopi av avtalen på sitt kontor evt. at dere tinglyser den).

Anonymous poster hash: 927d8...6f9

[MunaMadan]

Hvorfor gjøre det så komplisert, når dere bare kan ha ulik eierandel? Selvfølelsen hans avhenger vel ikke av det papiret som blir liggende i en skuff?

Det er jo helt tydelig en altfor dyr bolig for dere begge, men dere vil ikke kjøpe en rimeligere bolig. Javel.

Jeg vet ikke hvor lenge dere har vært sammen og familieforhold ellers, men jeg går utifra at dere ikke er gift siden du ikke skriver det. En ting er hvilket konflikt og bitterhetspotensiale en slik løsning kan føre med seg ved et brudd. Skulle han dø, så står du i en meget prekær situasjon. Hans arvinger(foreldre osv) har rett på hans del, og du kan ikke regne med å få igjen et privat lån. Snakk med en advokat før du gjør ditt livs tabbe.

[AnonymBruker]

Som anonym bruker over her skrev: Ha ulik eierandel ved kjøp, men la han kjøpe seg inn når/om han får råd om dere fortsatt ønsker det på det tidspunktet.

Anonymous poster hash: a9534...011

[AnonymBruker]

Hva slags krav er det? Lik eierandel når man har veldig ulik EK? Hmm, nei, kjøp heller noe dere - han har råd til og invester dine penger i eiendom til utleie eller noe slik at dine penger ikke forsvinner i intet.

Anonymous poster hash: b3d32...ec1

[vivana]

Vi gjorde det på denne måten: lik eierandel, og felles lån, men vi har samboerkontrakt som sier at han er ansvarlig for 60% av lånet dersom det blir brudd. Vi betaler tilsvarende hver måned - han 60% og jeg 40 % av renter og fradrag. I deres tilfelle så hadde du stått kun for 17% av lånet på 3 mill, hadde ikke det vært deilig?

[Pengebingen]

Kan et alternativ være at dere bare avtaler at ved salg får hver part sitt innskudd tilbake, og alt av overskudd (eller minus, hehe) deles likt på begge? Da tror jeg dere kan ha lik eierandel også. F.eks selger dere for 7 mill, så får du 2,5 mill + 1/2 mill, han får 1/2 mill+1/2 mill. Begge får tilbake innskuddet sitt, og begge får ta like stor del i verdistigning eller tap. Bare tenker høyt - ikke mitt ekspertområde egentlig.

Ulempen er at han tar en mye større risiko enn deg tenker jeg. Et prosentvis fall på bolig til 6 mill går fort hardt utover hans vesle 500.000 innskudd. Jeg spør meg og han egentlig har RÅD til hus til 6 mill? Det smarte ville vel være å kjøpe noe han også har råd til, så kan du investere resten av pengene dine i aksje/fond eller liknende.

[AnonymBruker]

For ordens skyld: Han er villig til å betale renter (så lenge det er lavere enn bankrenta, for da kunne han jo bare tatt banklån isteden), det er jeg som vurderer å gjøre det rentefritt. Og vi ønsker ikke å kjøpe en billigere bolig.

Det hjelper lite at han er villig til å betale renter når du står i fare for å gå på et enormt tap av verdistigning.

Hva skjer dersom boligen om 5 år er verdt 7 millioner (tenkt tall)? Du taper verdistigning på den ene millionen din.

Og hva skjer dersom boligen synker i verdi til 5 mill? Han risikerer å tape all egenkapital og sitte igjen med et restlån til deg.

Uansett er ordningen helt ufornuftig.

Del lånet 50/50 så dere får gjevn økonomi i hverdagen og la din eierbrøk avspeile at du har mer egenkapital enn han. Så enkelt.

Anonymous poster hash: be876...6e6

[AnonymBruker]

Jeg er helt enig i at dere bør eie ulikt. Det må da være mye enklere og bedre for ham også? Så kan han prise seg lykkelig over at din egenkapital gjør at dere har råd til et så flott hus.

Vi gjorde det slik, da. At jeg gikk inn med all min egenkapital (var ikke så store summer som de du snakker om, altså), og han hadde ingen. Etter vi hadde tatt opp lånet, sto jeg som eier av 60%, han 40%.

Hvorfor vil han ikke eie ulikt?

Anonymous poster hash: 97af8...fec

[Gjest FuturePrimitive]

Eller så kan dere bare drite i alt dette. Om dere har et veldig nært og trygt forhold, og ingen av dere er psykopater, så deler man det man har, uten å være så besatt av MITT MITT MITT.

Jeg hadde 1 mill i egenkap, kona hadde 200k. Synes hun gjorde en kjempeinnsats med å spare, og det er da bare en glede å kunne dele huset 50/50 med henne. Driter da vel i om hun får halvparten om vi en dag skilles. Kommer aldri til å hate henne uansett. Vil alltid ønske henne alt vel, uansett om vi går fra hverandre.

Syke, selvopptatte mennesker.

Jeg er økonomisk anlagt, investerer penger, sparer, har alltid billigste bank, beste rente og billigst strøm. Men storsinn ovenfor den man har valgt å tilbringe livet med har jeg også i behold.

[Gjest FuturePrimitive]

Vi gjorde det på denne måten: lik eierandel, og felles lån, men vi har samboerkontrakt som sier at han er ansvarlig for 60% av lånet dersom det blir brudd. Vi betaler tilsvarende hver måned - han 60% og jeg 40 % av renter og fradrag. I deres tilfelle så hadde du stått kun for 17% av lånet på 3 mill, hadde ikke det vært deilig?

Enkleste løsningen. Banken sa vi burde gjøre det samme, men jeg kjenner henne såpass godt, og hun har så høy moral at jeg vet hun ville vært rettferdig selv uten kontrakt. Tenkte faktisk ikke tanken på noen kontrakt engang. For mange mennesker høres det sikkert naivt ut, men da må jeg bare si at jeg synes særdeles synd på dere, som ikke føler dere kan stole 100% på et annet menneske.

Endret 7. september 2013 av FuturePrimitive

[kisskissbangbang]

Eller så kan dere bare drite i alt dette. Om dere har et veldig nært og trygt forhold, og ingen av dere er psykopater, så deler man det man har, uten å være så besatt av MITT MITT MITT.

Jeg hadde 1 mill i egenkap, kona hadde 200k. Synes hun gjorde en kjempeinnsats med å spare, og det er da bare en glede å kunne dele huset 50/50 med henne. Driter da vel i om hun får halvparten om vi en dag skilles. Kommer aldri til å hate henne uansett. Vil alltid ønske henne alt vel, uansett om vi går fra hverandre.

Syke, selvopptatte mennesker.

Jeg er økonomisk anlagt, investerer penger, sparer, har alltid billigste bank, beste rente og billigst strøm. Men storsinn ovenfor den man har valgt å tilbringe livet med har jeg også i behold.

Og der kom det jeg lurte på hvordan jeg skulle formulere. Enig!

[nojac]

Eller så kan dere bare drite i alt dette. Om dere har et veldig nært og trygt forhold, og ingen av dere er psykopater, så deler man det man har, uten å være så besatt av MITT MITT MITT.

En god holdning i stabile forhold der man er gift / har felles barn.

Jeg oppfatter situasjonen her som lit annerledes. Vi snakker om samboere som ønsker en rettferdig avtale som ikke gir grunnlag for diskusjoner dersom bruddet kommer.

Og prinsippet er at man tar med ut det man hadde med inn i forholdet. Å dele alt på to er både urimelig og uaktuelt.

Enten velger man en asymmetrisk eierandel, eller så lager man en privat avtale om hvordan oppgjøret skal gjøres som ivaretar begge parters interesser. Jeg har små problemer med en avtale som den TS skisserer, selv om jeg kanskje ville valgt å la "lånet"s størrelse indeksreguleres eller justeres etter verdiutviklingen på boligen.

[AnonymBruker]

Jeg hadde 1 mill i egenkap, kona hadde 200k. Synes hun gjorde en kjempeinnsats med å spare, og det er da bare en glede å kunne dele huset 50/50 med henne. Driter da vel i om hun får halvparten om vi en dag skilles. Kommer aldri til å hate henne uansett. Vil alltid ønske henne alt vel, uansett om vi går fra hverandre.

Spørs om du fortsatt mener det hvis du f.eks. finner ut at hun har vært utro. De færreste kan se for seg at de en gang vil hate den de elsker, men likevel skjer det hver dag. Da ville en bedre avtale fjernet mye av grunnlaget for krangling og bitterhet.

Anonymous poster hash: 9068f...936

[Gjest Conradine]

Eller så kan dere bare drite i alt dette. Om dere har et veldig nært og trygt forhold, og ingen av dere er psykopater, så deler man det man har, uten å være så besatt av MITT MITT MITT.

Jeg hadde 1 mill i egenkap, kona hadde 200k. Synes hun gjorde en kjempeinnsats med å spare, og det er da bare en glede å kunne dele huset 50/50 med henne. Driter da vel i om hun får halvparten om vi en dag skilles. Kommer aldri til å hate henne uansett. Vil alltid ønske henne alt vel, uansett om vi går fra hverandre.

Syke, selvopptatte mennesker.

Jeg er økonomisk anlagt, investerer penger, sparer, har alltid billigste bank, beste rente og billigst strøm. Men storsinn ovenfor den man har valgt å tilbringe livet med har jeg også i behold.

Så naivt at du har valgt det er din business, men vær så snill å ikke gi andre slike råd.

Halvparten av alle ekteskap som inngås ender i skilsmisse, for samboerskap er statistikken enda tristere. At man velger å leve på luft og kjærlighet er en ting, men at man våger å satse fremtiden på det er dumdristig og naivt.

Jeg vet om SÅÅ mange fantastiske forhold som har endt i tragiske og bitre strider - og nesten uten unntak er økonomi og fordeling av eiendeler stridens kjerne.

Når man blir sittende igjen alene så teller hver krone når man skal etablere seg på nytt - på egenhånd.

Endret 7. september 2013 av Conradine