Miste personlige hemninger under fødsel (intimgrenser osv)

[AnonymBruker]

Hallo

Jeg skal føde snart, og gleder meg egentlig til det, både smerten og forhåpentligvis det gode resultatet.

Likevel har jeg ikke vist meg naken til noen utenom min mann, siden jeg var vel..10-11 år gammel og tenker litt på dette.

Jeg har altså litt problemer med dette å tenke i fødselssammenheng, og lurer på hvordan hjernen da plutselig skifter over til "natur-modus" og ikke lenger bryr seg om man er naken eller står med rompa i været.

Skjer dette for alle, bare det blir vondt nok og det eneste som står i hodet på deg er å få ungen ut?

Jeg tenker som så at mens jeg har begynnende rier og det ikke er SÅÅÅ vondt så vil jeg helst ikke bli sjekket innvendig..men at jeg på et tidspunkt når det blir innihampen vondt at jeg da ikke lenger bryr meg..

Er det sånn det opplevels, eller kan du beskrive når denne tankegangen kommer på banen? Jeg håper jo at jeg på et viss tidspunkt ikke bryr meg så mye lenger.

Anonymous poster hash: a1e01...34e

[AnonymBruker]

Med nok dop og smerter i kroppen bryr man seg ikke.

Anonymous poster hash: db509...925

[AnonymBruker]

Skjønner at du tenker på dette... det gjorde jeg også. Og det er sant som de sier, sperrene og hemningene forsvinner når det blir vondt nok, i alle fall til en viss grad. Men kanskje ikke helt, for de som har veldig sterke intimgrenser eller andre hemninger? Jeg endte opp i badekaret, men med sykehusskjorta på Nå fikk vel de som var i rommet sett det meste uansett, men for meg var det greit å slippe og være helt naken.

Anonymous poster hash: 65aec...fca

[AnonymBruker]

Tenker ikke mye over det når man står der gitt

Jeg har hemmoroider og var nervøs for å flashe dette til "alle og enhver", men så lenge jeg fikk vaska meg godt etter toalettbesøk, så tenkte jeg ikke mer på det

Anonymous poster hash: a2ee5...e30

[AnonymBruker]

Har du bare hatt sex med 1 person? Har du aldri hatt en gynekologisk undersøkelse? Neinei.

Jeg forstår at folk ikke liker å flashe underlivet sitt til hvem som helst. Men dette er jo en spesiell situasjon? Jeg bryr meg i alle fall ikke noe om dette. Jeg skal føde et barn, og de som måtte stå på andre siden har sett et underliv kanskje 1 milliard ganger før og bryr seg i alle fall ikke om at jeg er naken.

Anonymous poster hash: 474a7...ae4

[sjøhest]

De ser jo mer eller mindre nakne damer hver bidige dag så jeg brydde meg ikke i utgangspunktet. Og under fødselen brydde jeg meg iallefall ikke!

[*Frida*]

Du treng ikkje vere naken for å føde. Eg er ikkje redd for å vise kroppen min til fagfolk, men eg hadde sjukehusskjorte på, den dekkar det meste. Unntatt når eg var i badekar under opningsriene, då var eg naken.

Jordmor må nok sjekke opning på deg for å følge med på framgangen, men det har ikkje blitt gjort ofte når eg har født i alle fall. Tre ganger kvar gong, kanskje? Og det har vore positivt, for då håpar ein jo at ein snart er i mål med desse 10 cm, og full opning, sånn at ein kan sjå enden på fødselen med å få presse ut barnet.

Når eg har komt til pressefasen har eg vore så lei og vil ha babyen ut, at eg har aldeles ikkje tenkt på kropp og at underlivet er 'synlig' for jordmora og eventuell fødselslege. Det blir liksom så naturlig, der er jo der babyen skal ut.

[Fim]

Sorry, har ingen egen erfaring å komme med - men har en liten på vei og har også ganske solide intimgrenser, så jeg har tenkt litt på saken... Dette er ihvertfall noe du med fordel kan ta opp med jordmor. Det går også an å ha det med i fødebrev - at du ber om at det tas hensyn til at du foretrekker å begrense nakenheten i den grad det lar seg gjøre. Selvfølgelig må underlivet være nakent under en del av prosessen, og innvendige kontroller er nødvendig, men man trenger ikke vimse rundt naken fra livet og ned, og det er heller ingen stor sak å være såpass tildekket at underlivet ikke er lett synlig for andre enn jordmor og eventuelle andre som jobber med det.

Mange vil oppleve at de ikke bryr seg om slikt selv om de vanligvis gjør det - men det er også noen som ikke mister disse hemningene, selv om det er logisk å ikke bry seg. Følelser er sjelden logiske, tross alt. Og da bør helsepersonellet ta hensyn til dette. Det er ikke bra for noen om den fødende knyter seg og er ukomfortabel, så da koster det lite å gjøre små grep for å tilfredsstille slike behov, selv om de kan virke tåpelige for noen.

[Ellsworth]

Jeg har naturlig nok ingen erfaring med fødsel og hemninger, men jeg har opplevd å ha såpass store smerter at bluferdighet, hemninger og intimgrenser forsvant. Tipper det er ganske vanlig hos de fleste.

[Gjest Maman]

Jordmødrene under min fødsel passet på å dekke meg til med laken og håndklær, helt til det var tid for å presse. Husker jeg satte pris på det, selv om jeg hadde annet å tenke på. Når man først skal presse så tenker man i hvert fall ikke på det, det er kun en åpning der babyen kommer ut. Det er ikke "tissen" liksom.

[Vera Vinge]

Jeg er i utgangspunktet ikke glad i å flashe meg selv til hvem som helst. Har aldri vært spesielt glad i gynekologiske undersøkelser f.eks. Ikke fordi jeg er sjenert, men fordi det gir en følelse av kontrolltap for meg med slike settinger. Så var spent på hvordan jeg ville takle en fødsel. Og det gikk veldig bra! Jeg hadde sykehusskjorta på hele veien og lå aldri med rumpa i været. Ble jo undersøkt jevnlig, og hadde fire helsepersonell som overvar selve fødselen på slutten, men det føltes faktisk bare som en trygghet, ikke som noe ubehagelig. Da ville jeg også bare ha babyen ut, og kunne sikkert ha ligget splitter pine naken ute på gangen om det var det som måtte til. Følte mer behov for kontroll tidligere i fødselen. Selve utdrivningen er jo ganske intens for de fleste.

[Gjest Brienne of Tarth]

Selv om det ikke er favorittsysselen å flashe underlivet for mange fremmede mennesker (), så må man bare tenke at de er profesjonelle helsepersonell som er der for å hjelpe deg, og jeg kan love deg at de bryr seg katten om hvordan du ser ut. Det de er fokusert på er å hjelpe deg og barnet til en vellykket fødsel, så da får man heller bare bite flauheten i seg de timene det står på.

De er også veldig flinke til å ikke blottlegge deg unødvendig, f.eks. da de sjekket åpningen min før pressriene, lå jeg under dyna med sykehusskjorte og nettingtruse på, og de tok av meg bare akkkurat så lite som de trengte for å komme til. Under selve utdrivingen var jeg også tildekket oventil, så man trenger ikke være kliss naken hvis man ikke vil det.

[Dyregod]

Jeg tenkte veldig mye på dette før fødsel og gruet meg nesten mer til det enn smertene

Men, da det virkelig gjaldt var dette glemt på flekken og fokuset var kun å få ut babyen. Men jeg hadde klær på helt til 15 min før hun var ute pga styrtfødsel da, men jeg tror det allikevel ville gått fint

[AnonymBruker]

Hadde det likedan, er heller ikke en person som viser kroppen min. Jeg forandret meg ikke under fødselen, dekket meg til,og var meg selv. Undersøkelsene underveis må man bare gjennom, sånn er det bare, det måtte jeg bare takle. Og når babyen skal ut er det upaktisk om man er dekket til. Så det gikk fint på et vis. Jeg var meg selv, tross store smerter klarte jeg å be om skjermvegg foran senga, da døra var rett framfor senga jeg satt/lå i.

Men man må legge vekk litt bluferdighet og la fagfolkene gjøre jobben sånn at babyen er trygg, det skjønte jeg fort.

Anonymous poster hash: 87361...7f8

[AnonymBruker]

Hallo Jeg skal føde snart, og gleder meg egentlig til det, både smerten og forhåpentligvis det gode resultatet.Likevel har jeg ikke vist meg naken til noen utenom min mann, siden jeg var vel..10-11 år gammel og tenker litt på dette. Jeg har altså litt problemer med dette å tenke i fødselssammenheng, og lurer på hvordan hjernen da plutselig skifter over til "natur-modus" og ikke lenger bryr seg om man er naken eller står med rompa i været. Skjer dette for alle, bare det blir vondt nok og det eneste som står i hodet på deg er å få ungen ut? Jeg tenker som så at mens jeg har begynnende rier og det ikke er SÅÅÅ vondt så vil jeg helst ikke bli sjekket innvendig..men at jeg på et tidspunkt når det blir innihampen vondt at jeg da ikke lenger bryr meg.. Er det sånn det opplevels, eller kan du beskrive når denne tankegangen kommer på banen? Jeg håper jo at jeg på et viss tidspunkt ikke bryr meg så mye lenger. Anonymous poster hash: a1e01...34e

Tror ikke jeg har hørt om en eneste jente som bryr seg om at man er naken når man ligger og skal presse ut ungen. De siste dagene før fødselen har både jeg og flere jeg vet om blitt smådesperate og fått jordmor til å "rote" rundt oppi der, noen som var utenkelig å be om tidligere. Tror ikke du skal bekymre deg så mye for det der. Er også fullt mulig å takke nei til undersøkelse hvis du ikke føler for det. Da er sannsynligvis ikke babyen på tur ut med det første uansett

Anonymous poster hash: 64fff...378

[Ciara]

Jeg var totalt usjenert da jeg fødte begge barna. Det høres kanskje rart ut, men jeg var så i min egen verden (på grunn av smerter var på en måte bevisstheten min en helt annen enn til vanlig) at kongen og statsministeren kunne vært i rommet uten at jeg brydde meg i det hele tatt. Faktisk la jeg knapt merke til at jordmor undersøkte meg. Så jeg tror ikke dette kommer til å bli noe problem når du er der, selv om det virker rart nå

[finkel]

Jeg var "redd" for alt før fødsel: f.ek.s å blotte underlivet mitt til masse folk, slenge frem puppen og få hjelp til amming og frykten for å bæsje under fødsel. Ville ikke ha studenter inne, for det betød at enda flere ville se meg ligge der. Jeg kunne ikke ha brydd meg mindre da det sto på! Lå kliss naken i badekaret for det meste, og det siste jeg tenkte på var å krysse bena eller dekke brystene om noen kom inn. Tror ikke jeg engang tenkte på at jeg var avkledd. La knapt merke til at jordmor sjekket meg, og da de spurte om studenter kunne få komme og se på, var det den minste bekymringen jeg hadde. Og, da jeg etterpå ble trillet i senga fra føden til barsel med barnet på brystet, mener jeg å huske at jordmor trakk på meg dyna så jeg ikke skulle blotte meg helt i gangen...! Så ja, mine grenser forsvant definitivt!

Endret 2. september 2013 av finkel

[Yesterday]

Har tenkt på det samme. Jeg gruer meg ikke til fødselen men det å skulle skreve for flere fremmede skremmer meg litt. Klart de har sett det tusenvis av ganger før men uansett, liker heller ikke å skreve for fastlegen. Men ungen må jo ut

[AnonymBruker]

Undersøkelsene var jeg glade for, de kunne jo fortelle meg at ting gikk fremover evnt kunne det hjelpe med å danne et bilde over mulig behov for hjelp/smertestillende etc.

Elles gjorde smertene at alt aannet forsvant for meg. Så ikke pleierne, ensa ikke mannen min, så ikke hvordan rommet så ut men var helt inne i mitt eget hode. Jeg tenker at det et så masse hormoner på gang som virker inn på hvor man har fokuset (adrenalin snevrer fokuset slik at man bare fokuserer på oppgaven og ikke får med seg resten rundt).

Men jeg hadde styrtfødsel så det er kanskje ikke helt representativt.Hva med å be mannen hjelpe til med å passe på at du er mest mulig tildekket?

Anonymous poster hash: 78261...323

[casting]

Nei, mine grenser forsvant ikke. Samme hvor vondt det gjorde. Hadde en lang, smertefull fødsel, men ikke på noe tidspunkt glemte jeg at jeg var naken fra livet og ned eller syntes det var helt ok å bli undersøkt, f.eks. Da de spurte om studenter kunne være tilstede da epiduralen ble satt sa jeg nei.

Er til vanlig ikke bluferdig når det gjelder f.eks brasiliask voks eller sånn som ikke tør være naken i svømmehallen, men gynekologiske undersøkelser etc har jeg aldri vært komfortabel med, og ble det heller ikke tross smertene.

Angrer litt på at jeg ikke sa tydeligere i fra til jordmor at jeg var ukomfortabel med underlivsundersøkelse, de turet bare frem som vanlig (hadde tre ulike jordmødre + en som sjekket meg ved innleggelsen), og det var både fryktelig vondt i begynnelsen og intenst ekkelt psykisk.