Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre:(

[AnonymBruker]

Jeg er i et avstandsforhold med en fantastisk fyr. Vi har snart vært sammen to år. For snart 9 mnd siden reiste han inn i førstegangstjenesten, noe som han har drømt om siden han var 6 år. Han har gledet seg til dette siden han var barn, og han har store intensjoner om å utdanne seg i forsvaret å fortsette.

Nå har det seg sånn at det har oppstått en kneskade. Korsbåndet i kneet har røket, og nå er det slik at han mest sannsynlig blir dimmitert. "Vi" fikk vite om denne skaden for snart en mnd siden, og vi har snakket en del om det. Hans største frykt er å bli dimmitert, for da knuses drømmen hans. Den siste uken har jeg vært svært deprimert pga andre ting, og det har tatt stor plass. Så stor plass at hans kneskade har gått i glemmeboken.

Nå fikk jeg beskjeden om at han mest sannsynlig blir dimmitert. Han var hos legen i dag. Jeg føler meg så UENDELIG råtten og dårlig kjæreste.... Jeg føler jeg har glemt han helt bort, og sliter skikkelig med dårlig samvittighet. Jeg har fryktelig vondt av han, og unner han ikke dette i det hele tatt. Han sa til meg at "Nå blir vel du bare glad, nå kommer jeg jo hjem" og jeg kjente jeg fikk skikkelig klump i magen. Jeg vet han er sint og lei, men jeg frykter dette kan gå hardt ut over forholdet vårt om han blir sendt hjem.

Har noen noe innspill? Hvordan kan jeg håndtere dette å hjelpe han å være der for han på best mulig måte? Jeg vil virkelig gjøre alt for han, og prøve å få han til å forstå at dette er det siste jeg også vil. Jeg har alltid sagt han skal følge drømmene sine, og at jeg alltid vil være der å støtte han uansett hvilke valg han tar...

Anonymous poster hash: c6dce...674

[AnonymBruker]

Ingen ?

Anonymous poster hash: c6dce...674

[AnonymBruker]

Det er hans drømmer, hans liv og hans valg. Om han velger å gå for "bitter og anklagende" som reaksjon på skuffelsen vil jeg anbefale at du distanserer deg. Det er uansett ikke noe du kan (eller bør) gjøre noe med.

Og gi på ingen måte inntrykk av eller føl på skyld over noe du ikke har innvirkning på. Du skal heller ikke "dikke" med en voksen mann - er han ufin så sett skapet på plass der det skal stå.

Om han gjentar fraser som: "Nå blir vel du bare glad, nå kommer jeg jo hjem" så får du si klart, nøytralt og greitt fra at slik prater han ikke til deg.

Anonymous poster hash: 7261d...d06

[Gjest Gjest]

Er det ingen mulighet for han for å fortsette etter at kneet har blitt bra?

Kan dere undersøke muligheten for dette?

Går det evt an å søke om dette, og legge ved et brev fra legen angående om når det er trolig at kneet er bra?

[AnonymBruker]

Du trenger da ikke ha dårlig samvittighet, dine problemer er ikke mindre viktige enn hans. Det er dessuten dårlig gjort av ham å si slikt, det er ikke din skyld. Du kan støtte ham videre, men ikke glem dine egne behov. Slikt kan skje alle, drømmer blir knust, man må revurdere planer i livet. Vær støttende, men ikke glem deg selv oppi dette.

Anonymous poster hash: b8002...950

[Gjest Gjest]

nå er det slik at han mest sannsynlig blir dimmitert.

Anonymous poster hash: c6dce...674

Ta kontakt med han, og spør om han kan søke om å få sykepermisjon, i steden!!!

Kan du kontakte han snarest og si dette?

[Gjest pilldorf]

Du kan ikke gjøre noe for kneet hans uansett.

Det er viktig å vite forskjell på hva en bør stå til ansvar for, og hva en ikke bør.

[Sabel]

Har noen noe innspill? Hvordan kan jeg håndtere dette å hjelpe han å være der for han på best mulig måte? Jeg vil virkelig gjøre alt for han, og prøve å få han til å forstå at dette er det siste jeg også vil. Jeg har alltid sagt han skal følge drømmene sine, og at jeg alltid vil være der å støtte han uansett hvilke valg han tar...

Anonymous poster hash: c6dce...674

Du kan vel ikke gjøre noe annet enn å snakke med ham når han kommer hjem. Det har skjedd, han går videre. Sånn er livet noen ganger. Utover det har du ikke noe spesielt ansvar for at han skal håndtere dette. Det er en del av å bli voksen.

[Alja]

For å få noe utbytte av fgt og kunne fortsette der han slapp osv må man ha vært i tjeneste 9 mnd. Han vil akkurat ikke rekke det dersom han blir dimmitert snarest...

Han kommer til å bli sykemeldt flere måneder fremover, enten blir det opptrening fra scratch med 16 uker rehabilitering, eller operasjon med alt fra 4-9 mnd rehabilitering.

Jeg har en veldig dårlig magefølelse på dette. Og jeg er slettes ikke glad for at han kanskje skal hjem, tvert i mot, så gruer jeg meg faktisk dersom det skjer. Frykter jeg vil bli hans personlige søppelbøtte. Jeg vil så gjerne være der for han, men jeg aner ikke hvordan. Jeg må vel finne en myk balanse mellom å ta litt avstand, samtidig vise at jeg bryr meg om han.

[Alja]

Faderens anonymknapp...........

[Gjest Jumo]

Skrev akkurat et langt svar, men av en eller annen merkelig grunn klikka forumet... Puh, ja får prøve å få fram det jeg skulle si!

Jeg skjønner hvilken vanskelig og kjip situasjon du må føle du sitter i nå. Jeg tror det viktigste for deg og din kjære nå er at du viser han at du bryr deg, at du synes det er trist at drømmen hans går skeis og oppmuntrer han til å gjøre andre ting. Det tror jeg også at du gjør, bare at det kan ta litt tid for han å faktisk INNSE det - med tanke på at han helt sikkert bare fokuserer på det negative akkurat nå.

Det er nok veldig lett for han å la det gå utover deg når han nå blir dimma for noe han ikke kan noe for. Det er dumt, og den "Ja nå blir vel du glad"-greia er veldig typisk. Jeg tror egentlig ikke han mener noe med det, men nå kjenner jeg jo ikke typen din heller. Men det virker hvertfall som om alt han trenger er litt støtte, noe han også burde ta i mot og "bruke" deg for det du er verdt i denne situasjonen. Altså, ta i mot det du kan tilby.

Husk å ta vare på deg og dine problemer oppi det her. Dere er jo to mennesker som er veldig glad i hverandre, og jeg er nok ganske sikker på at dere kommer dere fint gjennom dette her. Som sagt, bruk hverandre for hva dere er verdt. Ting tar tid, og i frustrerende situasjoner kan det virke håpløst.

Masse lykke til