Årevis med særbo - orker jeg?

[Gjest gjest ts]

Ja, da må jeg prøve meg her.

I 4,5 år har jeg vært særbo eller hva man nå kaller det, med min kjæreste. Begge har barn fra før og bor praktisk i forhold til jobb og barnas andre forelder. Flytting er derfor ikke aktuelt på en god stund. Flere år.

Jeg plages av dette. Min kjæreste virker veldig fornøyd med ordningen. Han har barna sine annenhver uke, jeg har mine hele tiden minus annenhver helg hvis jeg er heldig. Han har derfor mye mer tid for seg selv enn det jeg har. Han elsker alenetiden sin, trives godt med ordningen, der han kan komme innom meg når det passer han, og der vi har noen helger helt barnefri sammen. Av og til sier han at han savner meg, men stort sett er han fornøyd og sier at han gleder seg til å se meg i steden for at han savner meg. Ser positivt på det altså.

Jeg savner han daglig. Savner å dele hverdagen med han, sove på armen, ha oftere sex, kose mer, ja i det hele tatt ha mer nærhet.

Det er ikke sjelden at han priorierer hobby eller bare hus og hage i stedenfor meg, mens jeg slipper alt jeg har i hendene dersom jeg får mulighet til en ekstra barnefri kveld, for å være med han.

Dette begynner å plage meg.

Dessuten blir det lett til at jeg ikke tar opp ting med han som er ubehagelige/alvorlige/følelsesladede fordi jeg vil at det skal være hyggelig og harmonisk når vi først treffes. Det fører kanskje ikke til det næreste forholdet heller.

Det at vi opplever dette så ulikt er helt klart et problem, i hvert fall for meg.

Det er sårt at jeg alltid er den som savner mest. Jeg vil også bli savnet!

Hvilke råd kan dere gi meg?

Hvordan kan jeg få mer "ro i sjela"?

Jeg har jo ting jeg er opptatt av som ikke involverer han, trener og jobber og følger opp barna. Dessverre har jeg hatt liten tid til å priorietere vennskap. Hadde jeg hatt en liten venninnegjeng hadde jeg kanskje ikke vært så "needy"?

til opplysning: barna er store, vi er begge rundt 40 årsalder og jeg burde derfor ha vokst fra meg disse fjortisfaktene. Føler likevel jeg fortjener en større plass i livet hans.

Innerst inne skulle jeg ønske vi var en a4-familie som bodde under samme tak. Men jeg tviler på at det kans skje før om mange år, og ærlig talt vet jeg ikke om han noensinne vil ønske det....

[Gjest pilldorf]

Hørtes ensomt ut ja.

[AnonymBruker]

Kanskje du er inne på noe, magefølelsen din forteller deg at du etter så lang tid burde fortjene større plass i livet hans. Det er viktig å ikke legge lokk på alle følelser som er negative og gå på akkord med seg selv.

Dere trenger vel å prate åpent sammen. Kanskje han er en unnvikende fyr, somliker friheten sin. I så fall strider hans forventninger til et fremtidig forhold med dine. Men det er jo viktig å kunne snakke åpent også om det man er uenige om? I beste fall ønsker han også mer nærhet.

Anonymous poster hash: 3e78a...439

[Gjest Gjest ts]

Hørtes ensomt ut ja.

Ja. Føler meg ofte ensom.

Samtidig føler jeg meg noenganger for kravstor.

[Gjest pilldorf]

Ja. Føler meg ofte ensom.

Samtidig føler jeg meg noenganger for kravstor.

Nei da, det hørtes ut som det var urimelig lite av noe særlig kjærestetid her.

Endret 1. september 2013 av pilldorf

[Gjest Gjest ts]

Kanskje du er inne på noe, magefølelsen din forteller deg at du etter så lang tid burde fortjene større plass i livet hans. Det er viktig å ikke legge lokk på alle følelser som er negative og gå på akkord med seg selv.

Dere trenger vel å prate åpent sammen. Kanskje han er en unnvikende fyr, somliker friheten sin. I så fall strider hans forventninger til et fremtidig forhold med dine. Men det er jo viktig å kunne snakke åpent også om det man er uenige om? I beste fall ønsker han også mer nærhet. Anonymous poster hash: 3e78a...439

Jeg tror også at vi må ta en prat.

Han er også veldig trygg på meg.aldri sjalu, f.eks. Det er jobra-men av og til føler jeg at han tar meg litt for gitt.

Har nesten litt lyst at han skulle blitt sjalu en liten gang.

Han er en super fyr, som jeg ikke vil miste.

Tror ikke han ønsker mer nærhet, jeg tror han har det helt supert: sex og nærhet og kos når han vil, på hans premisser og når det passer han. Mens jeg sitter her og venter.

[AnonymBruker]

Ja. Føler meg ofte ensom.

Samtidig føler jeg meg noenganger for kravstor.

Synes ikke du høres kravstor ut, jeg. Du ønsker et nærere forhold - det er helt forståelig. Men det dere to sikkert bør snakke om er om han er ute etter det samme. Kanskje han egentlig ønsker å ha et slikt distansert forhold, få i både pose og sekk - frihet og sex, nærhet når han ønsker det.

Poenget er at du ikke bare må ha et forhold på hans premisser - dere må begge sammen sette spillereglene.

Anonymous poster hash: 3e78a...439

[Petalouda]

er du i en situasjon du ikke trives i bør du endre på det. det er faktisk så enkelt. jeg mener ikke å være nedlatende eller noe, men det er faktisk så enkelt - enten har du det bra og trives, eller ikke, lissom. har du det ikke bra spiller det ingen rolle hva grunnen er, du må bare få til en endring.

snakk med han. følelser er aldri teite.

[AnonymBruker]

Jeg tror også at vi må ta en prat.

Han er også veldig trygg på meg.aldri sjalu, f.eks. Det er jobra-men av og til føler jeg at han tar meg litt for gitt.

Har nesten litt lyst at han skulle blitt sjalu en liten gang.

Han er en super fyr, som jeg ikke vil miste.

Tror ikke han ønsker mer nærhet, jeg tror han har det helt supert: sex og nærhet og kos når han vil, på hans premisser og når det passer han. Mens jeg sitter her og venter.

Ser du selv kom frem til det samme jeg akkurat skrev - at det er på hans premisser, at han er fornøyd med å ha det slik. Det er sikkert derfor han ikke har tatt initiativ til noe mer nørhet.

Har vært i samme situasjon. Før jeg traff mannen min. En fyr som ville ha det slik, og han ville ikke forandre seg. Om man selv ønsker mer nærhet, blir det forferdelig smertefullt i lengden. Du kan risikere å hente og vente på noe som ikke kommer. For din egen del hadde det sikkert vært gpdt med en avklaring.

Snakk med han - i beste fall vil jo han pgså ta forholdet et steg videre? Det finnes jo uansett menn der ute som ønsker noe mer. Den muligheten går du glipp av om du venter på han i årevis.

Anonymous poster hash: 3e78a...439

[Gjest Gjest ts]

Takkk for svar.

Nei, følelser er vel ikke teite,men de er ikke alltid velkomne heller.

Er vel redd for worst case: å bli avvist, dumpa.

Vil ikke miste han.

Jeg føler meg liten når jeg må tigge om mer tid med han. Jeg vil at det skal komme innenfra hos han: at han vil ønske det selv. Ikke noe stas hvis han er sammen med meg for å være grei!

[Gjest Gjest ts]

Ser du selv kom frem til det samme jeg akkurat skrev - at det er på hans premisser, at han er fornøyd med å ha det slik. Det er sikkert derfor han ikke har tatt initiativ til noe mer nørhet.

Har vært i samme situasjon. Før jeg traff mannen min. En fyr som ville ha det slik, og han ville ikke forandre seg. Om man selv ønsker mer nærhet, blir det forferdelig smertefullt i lengden. Du kan risikere å hente og vente på noe som ikke kommer. For din egen del hadde det sikkert vært gpdt med en avklaring.

Snakk med han - i beste fall vil jo han pgså ta forholdet et steg videre? Det finnes jo uansett menn der ute som ønsker noe mer. Den muligheten går du glipp av om du venter på han i årevis.Anonymous poster hash: 3e78a...439

Takk.

Jeg er også litt redd for at jeg kaster bort tid her.

Kan jeg bare spørre han hvordan han tror fremtiden blir etter at barba har flyttet ut ? Jeg kan sikkert orke noen år til for han, for jeg er veldig gladi han.

Men da bør han formidle at han vil ha meg under samme tak etterhvert. Han sier stadig vekk at han ønsker å flytte fra stedet han bor nå etterhvert, men formulerer det som om han skal kjøpe seg noe eget.

Hva om han ikke kan love meg noe?

Uff, jeg er nok altfor konfliktsky og redd for negative svar. Og negative følelser....

[Marie90]

Som noen har sagt tidligere her - er du i en situasjon du ikke er komfortabel med, så må den endres og man må snu på flere steiner.

En mannlig venn av meg sa en gang at menn vil ikke inngå forpliktelser som ikke er krevet av dem. Med det mente han at kvinner kan ikke bare forbli med en mann og forvente at før eller senere vil han fri, ta initiativ til å kjøpe bolig sammen osv osv. Selvsagt kommer som regel disse initiativene dersom en mann er forelsket, men etter en viss tid (et par år som regel - ikke mer), så minsker sjansen for at de noensinne skjer betraktelig. Altfor mange kvinner kaster bort tid - flere ÅR - i håp om at ting skal endre seg. Etter minst et år bør man ha et klart bilde for hvor ting går hen. Man risikerer ellers å bli dumpet for noen som finner ut at de vil ha noen andre (kanskje t.o.m. noen yngre).

Det betyr ikke at han er en dritt, det betyr at dersom han er fornøyd med status quo - hvorfor skulle han forandre det. Han har få forpliktelser og ikke noe spesifikt ansvar, dere eier eller deler ingenting så han er bare en "kjæreste", kos og sex iblant når han har lyst og ellers all alenetid han trenger.

Vil du at dette skal være et livsvarig forhold? Har du genuint diskutert dette med ham?

Det beste er rett og slett å se på hva du KAN endre og diskutere det med ham. Han vil antakeligvis komme med argumenter for hvorfor ting er bra som de er, men du må rett og slett si "Det er bra for deg, men ikke for meg. Jeg vil ikke leve slik og for at vi skal vare må ting forandre seg".

Endret 1. september 2013 av Marie90

[AnonymBruker]

Takk.

Jeg er også litt redd for at jeg kaster bort tid her.

Kan jeg bare spørre han hvordan han tror fremtiden blir etter at barba har flyttet ut ? Jeg kan sikkert orke noen år til for han, for jeg er veldig gladi han.

Men da bør han formidle at han vil ha meg under samme tak etterhvert. Han sier stadig vekk at han ønsker å flytte fra stedet han bor nå etterhvert, men formulerer det som om han skal kjøpe seg noe eget.

Hva om han ikke kan love meg noe?

Uff, jeg er nok altfor konfliktsky og redd for negative svar. Og negative følelser....

Tror du har en del selvinnsikt, og sier det selv her; at du er redd for å bli avvist, at du er redd for å få en konflikt med han, at han ikke skal tåle dine følelser. Det er helt vanlig og menneskelig å være redd for avvisning. Men er det ikke viktig å bli akseptertog godtatt som den man er, med sine sterke og svake sider? hvorfor skal du underkaste deg? Om man hele tiden må svelge kameler, vil man til slutt få nok og eksplodere - eller gå til grunne.

Anonymous poster hash: 3e78a...439

[AnonymBruker]

Tror du har en del selvinnsikt, og sier det selv her; at du er redd for å bli avvist, at du er redd for å få en konflikt med han, at han ikke skal tåle dine følelser. Det er helt vanlig og menneskelig å være redd for avvisning. Men er det ikke viktig å bli akseptertog godtatt som den man er, med sine sterke og svake sider? hvorfor skal du underkaste deg? Om man hele tiden må svelge kameler, vil man til slutt få nok og eksplodere - eller gå til grunne. Anonymous poster hash: 3e78a...439

Mye godt saft her...

Jeg skjønner dere begge, må jeg si. Jeg vil også ha det som han.

Men det må være vanskelig å ville mer.

Det heter forresten ikke Særboere. Det inkluderer felles barn, og gjensidig ansvar for hverandre.

Dere er kjærester- enkelt og greit

Anonymous poster hash: 63f77...bb2

[Gjest Gjest ts]

Tror du har en del selvinnsikt, og sier det selv her; at du er redd for å bli avvist, at du er redd for å få en konflikt med han, at han ikke skal tåle dine følelser. Det er helt vanlig og menneskelig å være redd for avvisning. Men er det ikke viktig å bli akseptertog godtatt som den man er, med sine sterke og svake sider? hvorfor skal du underkaste deg? Om man hele tiden må svelge kameler, vil man til slutt få nok og eksplodere - eller gå til grunne. Anonymous poster hash: 3e78a...439

Takk:-)

Har jo levd noen år og kjenner meg selv ganske godt, på godt og ondt.

Vi dro på ferie sammen i sommer. Sov på forskjellige hoteller. Kjenner ingen andre kjærester som har gjort det! Symptomatisk for forholdet vårt.

Trodde jeg skulle bli sprø: se han hver dag, men ikke sove sammen? To dager ville han også helst være alene og slappe av ved bassenget på hotellet. Jeg ble skuffet, men følte meg også kravstor. Vi var jo der sammen, og han brukte forsåvidt tid på meg....

Skjønner vel at dette ikke er helt bra for meg....

[AnonymBruker]

Takk:-)

Har jo levd noen år og kjenner meg selv ganske godt, på godt og ondt.

Vi dro på ferie sammen i sommer. Sov på forskjellige hoteller. Kjenner ingen andre kjærester som har gjort det! Symptomatisk for forholdet vårt.

Trodde jeg skulle bli sprø: se han hver dag, men ikke sove sammen? To dager ville han også helst være alene og slappe av ved bassenget på hotellet. Jeg ble skuffet, men følte meg også kravstor. Vi var jo der sammen, og han brukte forsåvidt tid på meg....

Skjønner vel at dette ikke er helt bra for meg....

Jøss, det høres rimelig spesielt ut! Da reagerer du med god grunn, etter min oppfatning. Hvorfor i all verden vil man bo på to ulike hoteller på en ferie? Da må han ha et ekstremt behov for distanse og har virkelig fobi mot å binde seg opp i et forpliktende (men nært) forhold. Det blir jo også mye dyrere.

Ofte ser man ikke hvor spesielt et forhold har utviklet seg før man får litt distanse og andrea innspill. Du er redd for å bli avvist og såret, men han gjør det jo allerede i forholdet. Tror du har mye å vinne på å ta en skikkelig prat med han, men planlegg det godt, så du får lagt det fram på en måte som ikke får han i forsvar.

Anonymous poster hash: 3e78a...439

[Gjest Eurodice]

Det heter forresten ikke Særboere. Det inkluderer felles barn, og gjensidig ansvar for hverandre.

Dere er kjærester- enkelt og greit

Anonymous poster hash: 63f77...bb2

Hvordan kan du mene at begrepet særboere inkluderer felles barn? Hva vil du karakterisere samboere som? Man kan da være både særboere og samboere uten å ha barn. Særboere betyr ikke annet enn at man er kjærester som bor hver for seg. Samboere er kjærester som bor sammen.

[Gjest Eurodice]

Takk.

Jeg er også litt redd for at jeg kaster bort tid her.

Kan jeg bare spørre han hvordan han tror fremtiden blir etter at barba har flyttet ut ? Jeg kan sikkert orke noen år til for han, for jeg er veldig gladi han.

Men da bør han formidle at han vil ha meg under samme tak etterhvert. Han sier stadig vekk at han ønsker å flytte fra stedet han bor nå etterhvert, men formulerer det som om han skal kjøpe seg noe eget.

Hva om han ikke kan love meg noe?

Uff, jeg er nok altfor konfliktsky og redd for negative svar. Og negative følelser....

Vil du virkelig kaste bort mer tid av livet ditt på denne mannen? Han har det som plommen i egget. Han lever som han vil. Du lystrer og kommer når han nedlater seg til å spandere litt tid på deg.

Våkn opp og stå for deg selv!

[AnonymBruker]

Samboer har ingenting med barn å gjøre!

Hvordan kan du mene at ethvert kjærestepar skal karakteriseres som særboere??

Disse her er ihvertfall ikje særboere- de deler ikke hotell på ferie engan.

Det er ingen motsetning mellom sær- og samboende. Det er to vidt forskjellige begreper.

Anonymous poster hash: 63f77...bb2

[AnonymBruker]

Men er forsåvidt enig at det ikke MÅ inkludere barn...

Men det innebærer ihvertfall større grad av deling enn her.

Par som bare ikke bor sammen er jo kjærester.

Anonymous poster hash: 63f77...bb2