Forhold til mor

[AnonymBruker]

Jeg har et forhold til moren min som virker som det blir mer og mer anstrengt.

Jeg er 23 og studerer i utlandet - har bodd ute siden jeg var 19. Jeg har en eldre søster som for øyeblikket også studerer ute, men har tatt mesteparten av graden hjemme og antakelig flytter hjem. Jeg har noen venner i Norge men mange av dem er spredt rundt omkring.

Moren min er hva jeg vil kalle en klassisk "bekymrer". Men det strekker seg lenger enn de vanlige bekymringene alle mødre har. Hun er aldri bekymringsfri, til tross for å ha et godt liv. Faren min døde da jeg var liten, hun har vært sammen med stefar i 17 år (han er pensjonert).

Jeg nevnte det før søster engang og lurte på om mamma faktisk kunne være deprimert. Selvsagt er det noen ganger genuine bekymringer men det er alltid noe hun er deprimert over. Hun kan også ha store humørsvigninger. Iblant ringer hun meg og er så nedtrykket og negativ i tonen at jeg blir i dårlig humør av å snakke med henne.

Jeg skulle ønske jeg kunne skyve dette til side, men jeg har altså arvet noe av dette og jeg kan ligge søvnløs hvis jeg føler ting er anstrengt mellom oss. Hun sier hun vil mitt beste og jeg tror henne men det hjelper ikke at hun alltid poengterer ting i livet mitt som hun mener ikke er som det skal (og at jeg ikke er sosial nok osv.).

Jeg drar hjem hver jul og som oftest hver sommer og noen helger imellom. Jeg har ikke fått dratt hjem i sommer siden jeg har mye å ordne her (bytter leilighet). Hun var riktignok på besøk hos meg på forsommeren og vi hadde noen dager bare oss to. Det har vært en kjip sommer og jeg skulle selvsagt ønske jeg kunne tatt ferie og slappet av. Jeg har forklart det for henne men hun gir meg bare mer dårlig samvittighet og sier at "det er jo mennesker her hjemme som gjerne vil se deg". Hun prøver å styre livsvalgene mine, hvor jeg skal flytte og hva jeg skal studere til master. Hun er livredd for at jeg skal slå meg til ro utenfor Norge så hun er negativ hvis jeg har vært på date med en engelsk eller fransk gutt.

Jeg forstår at de fleste foreldre vil ha barna sine i nærheten, men er det vanlig å kreve dette? Jeg kjenner jo mange utenlandsstudenter og ingen av dem har samme press hjemmefra som meg.

Jeg vet at hun vil ha meg i livet sitt og det vil jo jeg også. Men jo mer negativ og deprimerende hun er, jo mer trekker jeg meg unna. Det virker som hun er en deprimert person og hvis hun har det ille, skal andre ha det ille også. Jeg vil jo det beste for henne men slik hun legger det frem virker det som det eneste jeg kan gjøre er å ta valgene hun vil jeg skal gjøre.

Selvsagt har jeg gjort dumme ting før, som alle. Jeg har vært økonomisk uansvarlig tidligere (men rydder opp nå og har strammet inn). Ellers er jeg hva jeg vil kalle en veldig god datter. Jeg røyker ikke, aldri prøvd dop, er ingen festperson, ligger ikke rundt, får gode karakterer, dater ikke de gale mennene, svarer aldri frekt, er samfunnsengasjert og veldig selvstendig. Jeg har flyttet flere ganger, mellom land og jeg har ordnet og betalt alt selv, med egne flyttelass. Jeg føler at de små tingene hun mener jeg gjør feil plutselig definerer hele meg.

Takk til de som evt gadd å lese. Vil gjerne ha litt input fra noen som kanskje har hatt liknende forhold til mor og hvordan de løste det. Gjerne noe input ift. hvor ofte dere treffer familien også.

Anonymous poster hash: afc92...636

[AnonymBruker]

Noen?

Anonymous poster hash: afc92...636

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, moren min er jevnlig deprimert og suger da all energi ut av meg.

Min løsning har blitt å sette klare grenser. Dvs at jeg styrer litt hvor mye kontakt vi skal ha, og dersom hun f.eks snakker mye om menn hun er forelsket i osv, så sier jeg at jeg ikke ønsker å høre noe om det. Jeg har sagt at akkurat nå er det meg og mitt liv som er viktig, og at jeg må få rom til å holde på med mine greier. Om du kan gjøre liknende vet jeg ikke, men sett i hvert fall grenser! Du skal ikke være en ressurs for din mor, hun skal være en ressurs for deg.

Anonymous poster hash: 0faac...c80

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, moren min er jevnlig deprimert og suger da all energi ut av meg.

Min løsning har blitt å sette klare grenser. Dvs at jeg styrer litt hvor mye kontakt vi skal ha, og dersom hun f.eks snakker mye om menn hun er forelsket i osv, så sier jeg at jeg ikke ønsker å høre noe om det. Jeg har sagt at akkurat nå er det meg og mitt liv som er viktig, og at jeg må få rom til å holde på med mine greier. Om du kan gjøre liknende vet jeg ikke, men sett i hvert fall grenser! Du skal ikke være en ressurs for din mor, hun skal være en ressurs for deg.

Anonymous poster hash: 0faac...c80

Takk for svar

Ja jeg føler at jeg har nådd en alder der jeg må stå litt opp for meg selv. Hun sender ofte meldinger men når hun ber om å komme på skype eller ringe så blir jeg ofte nervøs..jeg tenker at det er et eller annet eller at hun bare har negative ting å komme med. Jeg er veldig stresset med alt jeg har å ordne i utlandet og akkurat nå vil jeg bare takle det selv uten ekstra mas fra hennes side. Når jeg har det trangt med penger og alt så gjør hun det bare verre med sitt stress...Skjønner ikke hvorfor hun ikke skjønner at det er lettere for meg at hun lar være.

Anonymous poster hash: afc92...636

[Blackpuma]

Hei igjen, jeg som er AB som postet der oppe. Jeg tenkte bare å si at du må ta kontakt om du føler for det.

Jeg kjenner meg så godt igjen, og det er veldig vanskelig for det er lett å få dårlig samvittighet og føle at man aldri strekker til med en mor som tar så mye plass. Jeg blir også lett stresset om hun ringer, for da må jeg høre på alt hun har å klage på og masse negativitet. Når man har en dårlig dag selv, eller til og med når man har en bra dag, så er det slitsomt. Jeg må i utgangspunktet være i skikkelig "riktig" humør for å snakke med henne. Ikke for glad, ikke for sliten/lei meg. Da klarer jeg å høre på henne, og ha en ok samtale med henne. Men setter fortsatt ganske klare grenser når det kommer til at hun snakker om menn eller er veldig negativ. Det som er vanskeligst er vel at hun aldri spør om hvordan det går med meg med en genuin interesse. Det er mer fordi det er noe hun skal spørre om. Slitsomt..

[AnonymBruker]

Når man er over tjue må man kutte navlestrengen.

Anonymous poster hash: ef5c3...f85