Liker bare "ødelagte" menn

[AnonymBruker]

Jeg faller bare for en spesiell type menn. De er emosjonelle og ikke veldig tilregnelige.

For å forklare det bedre, kan jeg jo gi eksempler: Tate Langdon fra American Horror story, Slug i Atmosphere osv.

Menn jeg har falt for i der virkelige liv har vært rusmisbrukere og slitt psykisk, men de har allikevel vært mennesker med store potensialer. Kreative og veldig dyktige i noe.

Forholdene jeg har hatt har vært få, langt fra hverandre og endt dårlig. Første ordentlige kjæreste jeg hadde tok livet av seg og jeg har vel ikke helt klart å komme over ham, selv om det er godt over 10 år siden.

Sliter selv psykisk og har nylig sluttet på medisinene mine. Jeg har vært på dem i mange herrens år og det var egentlig en glipp at jeg sluttet. Så kjente jeg at "jeg" kom tilbake og så at jeg er på vei inn i et liv jeg ikke ønsker.

Skulle så gjerne funnet noen, men min forskrudde idé om romantikk gjør det så vanskelig. Har forsøkt mer normale forhold, men det går ikke. Jeg klarer ikke late som jeg fungerer i et vanlig kjærlighetsforhold, selv med medisiner. Men det er så langt mellom slike menn (spesielt når vi også skal passe sammen), dessuten er jeg så redd for å gå inn i et slikt forhold og miste alt igjen. Hva skal jeg gjøre?

Anonymous poster hash: dc425...561

[AnonymBruker]

Tror dette er relativt vanlig, hvis du føler deg litt "broken" selv så virker gjerne andre som er likedan veldig forlokkende. Du vet det er en dårlig idè men det er så fantastisk deilig å vite at du er men noen som er akkurat som deg selv

Anonymous poster hash: 41f0a...37b

[AnonymBruker]

Tror dette er relativt vanlig, hvis du føler deg litt "broken" selv så virker gjerne andre som er likedan veldig forlokkende. Du vet det er en dårlig idè men det er så fantastisk deilig å vite at du er men noen som er akkurat som deg selv

Anonymous poster hash: 41f0a...37b

Nettopp. Det er ikke akkurat som om jeg har et valg. Eller, jeg kan jo velge en som er stabil og ønsker et vanlig liv, men det er begrenset hvor lenge man kan late som. Og hva vi kan prate om.

Virker ikke som det er så vanlig, da hadde jeg vel fått flere svar?

Anonymous poster hash: b3501...d5a

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som deg. Har slitt med depresjoner i perioder og levd svært omflakkende. Føler meg ikke vel med en partner som er helt stabil. Men prøver å finne en som sliter litt, men samtidig har kontroll over livet sitt.

Anonymous poster hash: 90f64...115

[Gjest Gresshoppesang]

Bruk litt mer tid på å finne deg selv i ditt nye og medikamentfrie liv. Det er sannsynligvis lurt å gå i terapi en stund nå og tenke at det ikke er plass til en mann i livet ditt akkurat nå. Finne ditt eget liv før du involverer en livsledsager i det.

[AnonymBruker]

Nettopp. Det er ikke akkurat som om jeg har et valg. Eller, jeg kan jo velge en som er stabil og ønsker et vanlig liv, men det er begrenset hvor lenge man kan late som. Og hva vi kan prate om.

Virker ikke som det er så vanlig, da hadde jeg vel fått flere svar?

Anonymous poster hash: b3501...d5a

Haha, muligens. Men så er det jo også noe med det at du utrykker håp ovenfor en bedre fremtid. Det er jo mange som er "broken" og bare vil fortsette å være det.

Samtidig så er det jo mange som er ganske så broken uten at du ser det på dem i utgangspunktet. Litt sånn Patrick Bateman style. Glatt på utsiden, pretty fucked up på innsiden.

Anonymous poster hash: 41f0a...37b

[AnonymBruker]

Ekstra vanskelig å komme over de som er broken.

Både fordi man føler man svikter dem når man forlater dem/gir opp, og fordi de kanskje har gjort noe jævlig fuckedup.

Kanskje også fordi hvis man føler seg broken selv så føler man man gir opp sin nærmeste venn, den man slipper å spille skuespill for.

Anonymous poster hash: 9f5a0...f13

[AnonymBruker]

Ekstra vanskelig å komme over de som er broken.

Både fordi man føler man svikter dem når man forlater dem/gir opp, og fordi de kanskje har gjort noe jævlig fuckedup.

Kanskje også fordi hvis man føler seg broken selv så føler man man gir opp sin nærmeste venn, den man slipper å spille skuespill for.

Anonymous poster hash: 9f5a0...f13

Dette hørtes veldig ut som en midlertidig følelse. Forståelig nok.

Men det går som regel bra. Det bare føles sånn, som det gjør nå.

Skuespill dog burde være unødvendig uansett.

Også er det et valg da. Man må ikke.

Anonymous poster hash: c5bdc...fa1

[AnonymBruker]

Bruk litt mer tid på å finne deg selv i ditt nye og medikamentfrie liv. Det er sannsynligvis lurt å gå i terapi en stund nå og tenke at det ikke er plass til en mann i livet ditt akkurat nå. Finne ditt eget liv før du involverer en livsledsager i det.

Jeg tror du har rett. Nå, et par dager etter dette var en stor krise, er jeg videre til andre ting. Humøret går opp og ned, besettelsene kommer som perler på en snor.

Av erfaring vet jeg at følelsene vil dukke opp igjen. Det er naturlig når man føler seg så alene med syke tanker. Det er så vanskelig å holde dem inne og det er så vanskelig å finne noen man både kan stole på og som forstår.

Haha, muligens. Men så er det jo også noe med det at du utrykker håp ovenfor en bedre fremtid. Det er jo mange som er "broken" og bare vil fortsette å være det.

Samtidig så er det jo mange som er ganske så broken uten at du ser det på dem i utgangspunktet. Litt sånn Patrick Bateman style. Glatt på utsiden, pretty fucked up på innsiden.

Anonymous poster hash: 41f0a...37b

Jeg er jo "broken" og vil fortsette å være det. Sluttet på medisiner fordi jeg ga opp, gidder ikke prøve å være vanlig lenger. Har strevd i 10 år med å prøve å komme i mål med et fint A4-liv. Unger, hvit stakittgjerde, hund, lån og jobb.

Jeg orker ikke spille mer skuespill.

Ekstra vanskelig å komme over de som er broken.

Både fordi man føler man svikter dem når man forlater dem/gir opp, og fordi de kanskje har gjort noe jævlig fuckedup.

Kanskje også fordi hvis man føler seg broken selv så føler man man gir opp sin nærmeste venn, den man slipper å spille skuespill for.

Anonymous poster hash: 9f5a0...f13

Spiker'n på hodet

Dette hørtes veldig ut som en midlertidig følelse. Forståelig nok.

Men det går som regel bra. Det bare føles sånn, som det gjør nå.

Skuespill dog burde være unødvendig uansett.

Også er det et valg da. Man må ikke.

Anonymous poster hash: c5bdc...fa1

Må ikke hva? Finne seg noen? Nei, man kan jo være alene.

Jeg kan ikke velge en annen type person. Kan du velge noen andre enn dem du passer med? Og være lykkelig? Man er nødt til å spille skuespill. De fleste menn vil ikke forstå. De vil prøve å få meg til å få hjelp eller de vil stikke. Eller begge deler.

Anonymous poster hash: b3501...d5a

[Gjest pilldorf]

Må ikke hva? Finne seg noen? Nei, man kan jo være alene.

Jeg kan ikke velge en annen type person. Kan du velge noen andre enn dem du passer med? Og være lykkelig? Man er nødt til å spille skuespill. De fleste menn vil ikke forstå. De vil prøve å få meg til å få hjelp eller de vil stikke. Eller begge deler.

Anonymous poster hash: b3501...d5a

Må ikke finne seg noen ja. Om det er enklere å la være.

Skuespill er som nevnt bare tull. Hvis du har skapt deg illusjoner rundt dette så er jo det bare synd.

Og jeg håper du ikke forventer det samme av andre i så fall.

[AnonymBruker]

Må ikke finne seg noen ja. Om det er enklere å la være.

Skuespill er som nevnt bare tull. Hvis du har skapt deg illusjoner rundt dette så er jo det bare synd.

Og jeg håper du ikke forventer det samme av andre i så fall.

Så du tror at det ikke finnes mennesker som er så "spesielle" at de ikke kan være seg selv uten at de utelukker VELDIG mange beilere?

Anonymous poster hash: b3501...d5a

[Gjest made4u]

Hvis du har psykiske problemer er det naturlig at du tiltrekkes menn med et ustabilt liv, for annet enn bare for sex er du ei heller attraktiv for en som har orden i livet, de velger uansett noen som er mer stabil og har orden på livet som partner.

Når det er sagt så ser du litt for langt ned, å innlede noe med noen som har rusproblemer og/eller psykiske problemer kan ikke gi deg noen å utvikle deg med, så se i alle fall litt oppover rang-stigen og velg en med noe mindre problemer neste gang. Personer kan nemlig løfte hverandre eller trykke hverandre lenger ned, du trenger avgjort noen som kan påvirke deg i positiv rettning.

[AnonymBruker]

Hvis du har psykiske problemer er det naturlig at du tiltrekkes menn med et ustabilt liv, for annet enn bare for sex er du ei heller attraktiv for en som har orden i livet, de velger uansett noen som er mer stabil og har orden på livet som partner.

Når det er sagt så ser du litt for langt ned, å innlede noe med noen som har rusproblemer og/eller psykiske problemer kan ikke gi deg noen å utvikle deg med, så se i alle fall litt oppover rang-stigen og velg en med noe mindre problemer neste gang. Personer kan nemlig løfte hverandre eller trykke hverandre lenger ned, du trenger avgjort noen som kan påvirke deg i positiv rettning.

Jeg vil ikke oppover. Jeg har vært der og likte det ikke.

Anonymous poster hash: b3501...d5a

[Katniss]

Jeg ser på det å gå inn i forhold med tunge rusmisbrukere, mannfolk som er veldig emosjonelt ustabile, menn med spillegalskap, osv, som en form for (psykisk) selvskading. At man nesten straffer seg selv ved å velge fyrer som er så fucka.

[AnonymBruker]

Jeg er jo "broken" og vil fortsette å være det. Sluttet på medisiner fordi jeg ga opp, gidder ikke prøve å være vanlig lenger. Har strevd i 10 år med å prøve å komme i mål med et fint A4-liv. Unger, hvit stakittgjerde, hund, lån og jobb.

Jeg orker ikke spille mer skuespill.

På en måte seg jeg den, men samtidig er dette skuespillet det som gjør at man til en viss grad blir godtatt av samfunnet.

Det er derfor det er så fantastisk deilig til tider å ha noen som er "som seg selv" siden man da ikke trenger å spille noe skuespill når man først kommer hjem.

Anonymous poster hash: 41f0a...37b

[AnonymBruker]

Jeg ser på det å gå inn i forhold med tunge rusmisbrukere, mannfolk som er veldig emosjonelt ustabile, menn med spillegalskap, osv, som en form for (psykisk) selvskading. At man nesten straffer seg selv ved å velge fyrer som er så fucka.

Det kan kanskje være det, men det er ikke det i mitt tilfelle. Det er som hun under her sier.

På en måte seg jeg den, men samtidig er dette skuespillet det som gjør at man til en viss grad blir godtatt av samfunnet.

Det er derfor det er så fantastisk deilig til tider å ha noen som er "som seg selv" siden man da ikke trenger å spille noe skuespill når man først kommer hjem.

Anonymous poster hash: 41f0a...37b

Anonymous poster hash: b3501...d5a

[Gjest pilldorf]

Så du tror at det ikke finnes mennesker som er så "spesielle" at de ikke kan være seg selv uten at de utelukker VELDIG mange beilere?

Anonymous poster hash: b3501...d5a

Jeg har aldri gjort det hvert fall.

Og jeg har vært med dem som har passet for den personligheten min, i en mer eller mindre grad.

Og ikke et skuespill, som jeg kunne ha laget. Da er det ikke meg de liker uansett, men skuespillet.

Og det skal sies, jeg bryr meg ikke om hva andre synes om meg. (Med mindre dem betyr noe for meg).

Men det er svært mange som misliker meg der ute og, nettopp fordi jeg er, den jeg er. Og det er flere av dem.

Men det er ikke så viktig. Det er mange mennesker i verden, så jeg prioriterer dem som liker meg for den jeg er.

Og jeg hilser på alle ukjente med et smil. Det er enda flere av dem. Med mindre jeg har en dårlig dag da.

[Gjest made4u]

Jeg vil ikke oppover. Jeg har vært der og likte det ikke.

Anonymous poster hash: b3501...d5a

Mange som er selvdestruktive, om du ser frem mot en fremtid med både deg og en annen på trygd så deg om det ønsket, hvorfor du ikke heller vil finne en som er selvstendig og ikke har en liste med personlige problemer som kan bidra til at du utvikler deg positivt også, det fatter jeg ikke.

Du må være passe oppgitt og føle utrolig sterk maktesløshet, som ikke en gang ser for deg en vei ut av det hele og har slått deg til ro med at slik er det. Mennesker i en slik situasjon har aldri god selvfølelse og dem er helt avhengig av vellferdssamfunnet da de ikke makter å ivareta seg selv.

Tipper du vil få et liv på trygd med slik holdning.