Gå gjennom barnevernsdokumenter.

[AnonymBruker]

Jeg har blitt tilsendt en bunke med dokumenter fra tiden min under barnevernet, dvs fra jeg var 2 til i år. Er 21 nå. Jeg har tatt meg et friår fra alt(utenom jobb og reise) for å gå gjennom papirene mine, men nå som jeg har dem så er det hele litt overveldende. Det er snakk om tusenvis av sider med sider av oppveksten min som jeg sannsynligvis ikke har fått med meg som barn. Rettsaker osv. Skildringer av meg som barn. Alt som har foregått "bak min rygg" fra jeg flyttet i fosterhjem som 4 år.

Så hvordan går jeg fram?

Jeg skal først og fremst skaffe psykolog. Men hva bør jeg forvente? Noen som har gjort det samme?

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[AnonymBruker]

Har du en god venninne som er sterk, og som du stoler på?
Eller en tante som kanskje i tillegg vet litt om alt dette....?
Noen du kan støtte deg til og kanskje gråte med, for dette må da vere tøft å gå igjennom, og vanskelig for deg å prosessere alene

Bare pass på å ikke la ting dra deg ned, dette er ting utenfor deg, du var bare en uskyldig part i dette, så ikke la ting gå for hardt innpå deg nå når du får innsikt i saken.

Lykke til

Anonymous poster hash: 1c33b...dd3

[AnonymBruker]

Jøss, hvorfor fikk du ikke dette tidligere? Jeg kjenner veldig godt en gutt som fikk alt dette da han fylte 15 (da har man rett til å se), og alt ble gått igjennom sammen med saksbehandler og fosterforeldre, sånn at han kunne spørre/reagere underveis, med full støtte.Kan

du gå igjennom papirene sammen emd fosterforeldre, hvis de er noen du har et godt og nært forhold til?

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

[AnonymBruker]

Har du en god venninne som er sterk, og som du stoler på?

Eller en tante som kanskje i tillegg vet litt om alt dette....?

Noen du kan støtte deg til og kanskje gråte med, for dette må da vere tøft å gå igjennom, og vanskelig for deg å prosessere alene

Bare pass på å ikke la ting dra deg ned, dette er ting utenfor deg, du var bare en uskyldig part i dette, så ikke la ting gå for hardt innpå deg nå når du får innsikt i saken.

Lykke til

Anonymous poster hash: 1c33b...dd3

Jeg har venninner, men jeg har ikke lyst til å tynge dem med mine greier. De kommer nok til å få litt innsikt, men jeg har før brukt venninner som en stor støtte, så dette vil jeg prøve å få til litt mer på egenhånd. Jeg har muligens en tante som jeg kan snakke med litt, men det er vanskelig synes jeg for dette handler jo også om moren min, som allerede er "fryst" ut av familien..

Jeg tror jeg kan få problemer med at jeg synes det er sykt urettferdig at jeg ble utdelt den oppveksten jeg fikk, for det er en følelse jeg har slitt med før når jeg har hatt det vanskelig. Jeg er på et bra sted nå, men jeg har måttet kjempe i mange år for å få det bra og å få plass på meg selv og livet mitt.

Takk!

Jøss, hvorfor fikk du ikke dette tidligere? Jeg kjenner veldig godt en gutt som fikk alt dette da han fylte 15 (da har man rett til å se), og alt ble gått igjennom sammen med saksbehandler og fosterforeldre, sånn at han kunne spørre/reagere underveis, med full støtte.Kan

du gå igjennom papirene sammen emd fosterforeldre, hvis de er noen du har et godt og nært forhold til?

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

Mest fordi jeg hadde mye å stri med da jeg var 15-16-17 år, og følte for å komme litt mer på plass i meg selv før jeg gjorde det. Nå er jeg ganske på plass, og har staket ut en framtidsplan, dette er noe jeg kun gjør fordi jeg er sikker på at jeg må gjennom det før eller siden. Heller nå, enn når jeg har andre å ta vare på eller ting er enda mer på plass. Jeg reagerer også litt på at jeg ikke får noe oppfølging eller råd om hvordan jeg bør gjøre dette.

Jeg har ikke noe godt forhold til fosterforeldrene mine. De første som jeg bodde til fram til jeg var 14 år, hadde ikke evnen til å gi kjærlighet. Fra jeg vat 7-8 til jeg var 14 år, så fikk jeg ingen klemmer. Jeg mener virkelig ingen. Det var vel fordi jeg avviste dem, men det burde ikke være nok til å slutte å klemme. Bare for å illustrere noe.

Hun andre er veldig streng, og i lite kontakt med følelsene sine. Vanskelig å være ærlig med.

Fosterfedrene er ikke noe særlig heller.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[AnonymBruker]

Hvis du er helt sikker på at du vil gjennom dette, ville jeg spurt psykologen om dere kan gå gjennom det sammen. Er dette en psykolog du har engasjert privat, og betaler for, bør det være greit for denne å bruke timene på dette. Vedkommede kan kanskje også hjelpe deg med å formulere spørsmål som du kan stille til saksbehandler for å få svar på ting som ikke kommer klart frem.

Anonymous poster hash: 7fb5c...48f

[AnonymBruker]

Hvis du er helt sikker på at du vil gjennom dette, ville jeg spurt psykologen om dere kan gå gjennom det sammen. Er dette en psykolog du har engasjert privat, og betaler for, bør det være greit for denne å bruke timene på dette. Vedkommede kan kanskje også hjelpe deg med å formulere spørsmål som du kan stille til saksbehandler for å få svar på ting som ikke kommer klart frem.

Anonymous poster hash: 7fb5c...48f

Jeg har ikke råd til privat psykolog, dessverre.. Men jeg tenker uansett å vente med å se på de til jeg får psykolog. Tror ikke jeg kan gå gjennom hver én side med psykologen, da tror jeg det tar lang tid, men jeg tror og håper at psykologen min kan hjelpe meg med å forstå hvorfor jeg reagerer på den måten jeg gjør osv.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[AnonymBruker]

Helt klart ikke noe du bør gå igang med alene, nei, og en psykolog er muligens den rette til å støtte deg igjennom det.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

[Kontormus]

Omsorgssvikt er tydeligvis ok for barnevernet hvis det er fosterforeldre som utfører det... blir så lei meg når jeg hører slikt.

Ta det opp med fastlegen din, og han/hun har kanskje noen forslag til hvor du kan henvises.

[AnonymBruker]

Helt klart ikke noe du bør gå igang med alene, nei, og en psykolog er muligens den rette til å støtte deg igjennom det.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

Jeg er i gang, men det tar gjerne litt tid. Har fått henvisning og har ringt én psykolog, men her jeg bor så er ventetidene lange. Har én til jeg skal ringe, før jeg må ringe fritt sykehusvalg for å høre om det er noen fler ledige.

Omsorgssvikt er tydeligvis ok for barnevernet hvis det er fosterforeldre som utfører det... blir så lei meg når jeg hører slikt.

Ta det opp med fastlegen din, og han/hun har kanskje noen forslag til hvor du kan henvises.

Det er mange glipper i systemet som gjør det. Jeg ga ikke uttrykk for hvordan jeg følte det, for jeg var bare redd for å måtte flytte igjen. Med nye saksbehandlere hvert halvår så er det vanskelig å oppdage hvordan ting virkelig er.

Henvist til psykolog, så nå er det bare å finne noen som har tid til meg.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt er tydeligvis ok for barnevernet hvis det er fosterforeldre som utfører det... blir så lei meg når jeg hører slikt.

Ta det opp med fastlegen din, og han/hun har kanskje noen forslag til hvor du kan henvises.

Noe som forøvrig også er spennende, å se om jeg har noen som helst rettigheter til erstatning etter å ha bodd 10 år i et fosterhjem som mest sannsynligvis ikke ble vurdert. Det skulle bare være midlertidig, men så kom faren min inn i bildet og ønsket foreldreretten. Jeg mener jeg burde ha rett på erstatning, og håper på en måte at jeg kan vha en advokat finne noe de har gjort feil, og kanskje gå til sak. Dersom jeg har en god sak. Jeg har lyst til å skrive noen kronikker og sånt også, om jeg får det til, bare for å få satt litt lys på temaet.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[Kontormus]

Noe som forøvrig også er spennende, å se om jeg har noen som helst rettigheter til erstatning etter å ha bodd 10 år i et fosterhjem som mest sannsynligvis ikke ble vurdert. Det skulle bare være midlertidig, men så kom faren min inn i bildet og ønsket foreldreretten. Jeg mener jeg burde ha rett på erstatning, og håper på en måte at jeg kan vha en advokat finne noe de har gjort feil, og kanskje gå til sak. Dersom jeg har en god sak. Jeg har lyst til å skrive noen kronikker og sånt også, om jeg får det til, bare for å få satt litt lys på temaet.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

Jeg syns absolutt du skal ta initiativ til å få belyst det som sviktet. Undersøk muligheten til å få bistand av advokat som er spesialist på barnevernsrett og som kan veilede deg på hvor du begynner og hvilke instanser du kan ta kontakt med.

Skriv gjerne, det er alt for sjeldent at barn som har vært under barnevernet blir hørt fordi det bortforklarers med at de selv ikke vet sitt eget beste og at barnevernet vet alt og kan alt.

Det er vel ingen annen offentlig etat med et slikt mandat som kan gjøre så mange feilvurderinger uten at det får konsekvenser.

Du har hvertfall min fulle støtte!

[AnonymBruker]

Jeg syns absolutt du skal ta initiativ til å få belyst det som sviktet. Undersøk muligheten til å få bistand av advokat som er spesialist på barnevernsrett og som kan veilede deg på hvor du begynner og hvilke instanser du kan ta kontakt med.

Skriv gjerne, det er alt for sjeldent at barn som har vært under barnevernet blir hørt fordi det bortforklarers med at de selv ikke vet sitt eget beste og at barnevernet vet alt og kan alt.

Det er vel ingen annen offentlig etat med et slikt mandat som kan gjøre så mange feilvurderinger uten at det får konsekvenser.

Du har hvertfall min fulle støtte!

Sannsynligheten for at jeg får erstatning er nok liten, da familien jeg bodde hos ga meg mat og ting var helt ok, hvis man ser bortifra manglende grensesetting og kjærlighet. I tillegg var fosterfar til tider noe manipulerende, og fostermor var sykemeldt med utmattelsessyndrom/ME. Jeg tror jeg kranglet hver dag med fosterfamilien fra jeg var 10 til jeg ble 14 år. Mulig at jeg kan få erstatning dersom de ikke har gått gjennom alt som skal til for å bli godkjent som fosterfamilie. Eller at barnevernet har vært bekymret for min mentale helse, uten å ta tak i det.

Problemet med å skrive er vel at barnevernet aldri kan svare, og at jeg må verne om de involverte. Men jeg tenker at å skrive noe, for eksempel om oppfølgingen jeg har fått etter at jeg ble 18 år(har fullført vgs nå i år som 21 år, men fikk ikke noe støtte til å gå til psykolog fordi jeg "klarte meg så bra").

Problemet er at når man "klarer seg så bra", tross alt, så får man ikke hjelp når man trenger det.

Nei, at jeg ikke ble tatt ut av fosterhjemmet før det hadde gått 10 år, og fosterfamilien selv innså at de ikke klarte å ta vare på meg.. Det er ganske utrolig. Det skulle ikke vært mulig å la et barn bo så lenge i et hjem som ikke er egnet. Det jeg har lært om å ta ansvar, lærte jeg først da jeg bodde 4 år hos slektninger. Det var heller ikke ideelt, der kunne jeg isolere meg på rommet mitt uten at noen spurte spørsmålet: "går det bra?" mer enn én gang i halvåret. Fikk bare kjeft for alt jeg ikke fikk til..

Nei, huff, nå skriver jeg meg bort. Poenget er at jeg ikke klarer å skjønne at man kan la et barn bo i et hjem som jeg bodde i i såpass mange år som jeg gjorde, uten at noen skjønner at det ikke er sunt for barnet. Det burde jo være som å bo i en vanlig familie når man flytter på fosterhjem.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[Kontormus]

Det skal være som å bo i et vanlig hjem med kjærlige og omsorgsfulle foreldre når de tar i mot fosterbarn.

Men hvis disse fosterforeldrene ikke var godkjente, og at din tilsynsfører ikke fulgte opp, så er dette mulig og dokumentere.

Men som sagt, rådfør deg med advokat, tror du får dekket disse utgiftene av staten. I så fall, la advokaten innhente alle sakens dokumenter (du har jo mange selv). Advokater har full innsynsrett på alt av rapporter hvis det er noe som skulle mangle av det du allerede har fått.

[AnonymBruker]

Ja, jeg må uansett først begynne å gå gjennom papirene selv, tror jeg.

Jeg hadde aldri noe jevnlig oppfølging. Reglene var at jeg skulle ha tilsynsfører 1 gang i måneden, og at saksbehandleren skulle komme på møte 1 gang i måneden. Tilsynsfører tror jeg at jeg hadde maks 3-4 ganger i året. Det kunne nok vært redningen, om jeg hadde hatt noen lenge nok til å få tillit til denne personen.

Noen ganger lurer jeg på hvor mye en tapt barndom er verdt.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[AnonymBruker]

Ja, jeg må uansett først begynne å gå gjennom papirene selv, tror jeg.

Jeg hadde aldri noe jevnlig oppfølging. Reglene var at jeg skulle ha tilsynsfører 1 gang i måneden, og at saksbehandleren skulle komme på møte 1 gang i måneden. Tilsynsfører tror jeg at jeg hadde maks 3-4 ganger i året. Det kunne nok vært redningen, om jeg hadde hatt noen lenge nok til å få tillit til denne personen.

Noen ganger lurer jeg på hvor mye en tapt barndom er verdt.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

Rettelse: tilsynsfører 1 gang per måned og støttekontakt 1 gang per måned. Støttekontakt hadde jeg så og si aldri.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[AnonymBruker]

Loven sier at man skal ha tilsynsfører minimum 4 ganger pr. år. Hjemmebesøk fra saksbehandler i barnevernet avtales etter behov. Her kommer de to ganger pr år.

Jeg tror nok ikke du har krav på erstatning fordi du føler at du vokste opp i et hjem som ikke ga deg kjærlighet/den kjærligheten du trengte. Denne saken ahr to sider, som alltid, og vi kjenner bare din. Kan det hende fosterforeldrene dine forsøkte, men ble avvist? Avvisning fra barnets side, spesielt når det som plasseres har nådd en viss alder, er dessverre veldig vanlig, og noe forferdelig mange fosterforeldre sliter med. Men det at de blir avvist av fosterbarnet gir dem ikke lov til å gi opp å nærme seg. Det er hardt arbeid, og mye emr krevende enn folk flest aner.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

[Kontormus]

Loven sier at man skal ha tilsynsfører minimum 4 ganger pr. år. Hjemmebesøk fra saksbehandler i barnevernet avtales etter behov. Her kommer de to ganger pr år.

Jeg tror nok ikke du har krav på erstatning fordi du føler at du vokste opp i et hjem som ikke ga deg kjærlighet/den kjærligheten du trengte. Denne saken ahr to sider, som alltid, og vi kjenner bare din. Kan det hende fosterforeldrene dine forsøkte, men ble avvist? Avvisning fra barnets side, spesielt når det som plasseres har nådd en viss alder, er dessverre veldig vanlig, og noe forferdelig mange fosterforeldre sliter med. Men det at de blir avvist av fosterbarnet gir dem ikke lov til å gi opp å nærme seg. Det er hardt arbeid, og mye emr krevende enn folk flest aner.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

Nettopp. Og derfor bør ikke kreti og pleti få denne oppgaven. Hvilken det kan høres ut som det har skjedd her.

Dessuten lurte hun ikke på om det var hun som hadde rett, men prøver og finne ut hva som skjedde i alle de årene.

[AnonymBruker]

Nettopp. Og derfor bør ikke kreti og pleti få denne oppgaven. Hvilken det kan høres ut som det har skjedd her.

Dessuten lurte hun ikke på om det var hun som hadde rett, men prøver og finne ut hva som skjedde i alle de årene.

Kontormus, jeg vet ikke om hun lurte på om hun hadde rett eller ikke, men jeg oppfattet at hun var usikker på hva loven sier om hyppighet i forhold til besøk fra tilsynsfører/saksbehandler, derfor oppysningen .

Jeg har for lengst forstått at du har en agende mot barnevernet og alle som jobber innenfor det systemet generelt, så jeg har egentlig ikke særlig lyst til å diskutere med deg. Jeg opplever deg som forutinntatt, uansett.

Det er vanligvis ikke sånn at "kreti og pleti" får oppgaven,uten at jeg vet helt hva du legger i det? Fosterforeldre er vanlige folk, godkjent av barnevernstjenesten i sin hjemkommune, og som har helt normale evner til å yte omsorg for barn. I noen tilfeller bør de være litt mer enn det, f.eks ha pedagogisk bakgrunn, avhengig av barnet som skal plasseres, og dets utfordringer, men oftest er de altså bare vanlige foreldre, og det skal i de fleste tilfeller være bra nok. Dessverre skorter det ofte på ressurser (hvilket er den bevilgende myndighet sitt ansvar), slik at oppfølging og veiledning i fosterhjem blir en salderingspost. Har man da i tillegg et barn/ungdom i huset som viser seg å være en "vanskelig nøtt", kan oppgaven bli uoverkommelig. Noen ganger går det bare ikke uansett hvor mye man prøver heller.

Vi har selv hatt en ungdom i huset som virkelig var et vanskelig tilfelle. H*n var ikke interessert i å høre på oss, ikke på saksbehandler, biologisk mor, lærer, tilsynsfører...i det hele tatt. H*n hadde sin oppfatning av ting, og den måtte h*n jo få lov til å ha. Til slutt, etter at h*n hadde rotet seg inn i et dårlig miljø, begynt på en kriminell løpebane, og ruset seg daglig, turte vi ikke lenger å ha ansvaret. H*n ble flyttet til en institusjon, og ble der til h*n fylte 19. I dag er h*n i tyveårene, og vi har ikke lenger kontakt. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi aldri har fått noen respons på henveldelsene våre. Det er mulig h*n føler seg sviktet, og at mener h*n aldri fikk den kjærligheten h*n trengte hos oss, men gudene skal vite at vi gjorde så godt vi kunne, med de ressursene vi hadde til rådighet. Dessverre var det først da problemene ble så store at vi ikke lenger kunne håndtere dem at ressursene ble satt inn fra barnevernets side. Hadde vi fått veiledning, som vi ba om, hadde h*n fått psykologhjelp fra et tidlig tidspunkt, som vi også ba om...mye kunne kanskje vært annerledes. Vi vet i hvertfall at vi gjorde hva vi kunne, men noen er bare ikke mottakelige. Det er ikke sikkert dette er sammenlignbart for ts sin historie, men det jeg forsøker å si, er at ting ikke alltid er svart/hvitt, at det alltid finnes to sider av en sak, og at man skal være forsiktig med å generalisere.

I dag er vi fosterforeldre til et barn som vi har greid å få et gjensidig forhold til, noe vi er veldig takknemlige for, fordi vi vet så altfor godt at det ikke er en selvfølge. Jeg håper og tror at h*n vil tenke tilbake på barndommen sin som noe fint, og at h*n vil føle at dette var et hjem fylt av kjærlighet om omsorg. Det vil i tilfelle ikke være bare vår fortjeneste men også barnets, fordu h*n har vært mottakelig.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

[AnonymBruker]

Loven sier at man skal ha tilsynsfører minimum 4 ganger pr. år. Hjemmebesøk fra saksbehandler i barnevernet avtales etter behov. Her kommer de to ganger pr år.

Jeg tror nok ikke du har krav på erstatning fordi du føler at du vokste opp i et hjem som ikke ga deg kjærlighet/den kjærligheten du trengte. Denne saken ahr to sider, som alltid, og vi kjenner bare din. Kan det hende fosterforeldrene dine forsøkte, men ble avvist? Avvisning fra barnets side, spesielt når det som plasseres har nådd en viss alder, er dessverre veldig vanlig, og noe forferdelig mange fosterforeldre sliter med. Men det at de blir avvist av fosterbarnet gir dem ikke lov til å gi opp å nærme seg. Det er hardt arbeid, og mye emr krevende enn folk flest aner.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

Jeg skjønner at jeg ikke kan kreve erstatning fordi jeg føler ditt og datt, men dersom fosterhjemmet ikke har blitt vurdert og gått gjennom de prosedyrene som er pålagt, så kan det hende. Jeg tenker ikke bare på at det ikke var noe kjærlighet i hjemmet, men jeg tenker vel så mye på at de ikke egnet seg som fosterforeldre. Med en mor som er sykemeldt, og var det 7-8 år av den tiden jeg bodde der, og et barn som tydelig mistrives.

De ble nok avvist, men de prøvde ikke heller. Det kan jeg si med sikkerhet. De klemmer ikke/nærmer seg ikke sine egne barn heller. Jeg var bare 4 år når jeg flyttet dit, og kan se for meg at jeg begynte å avvise dem i 6-årsalderen.

Angående hyppgihet på besøk fra tilsynsfører og støttekontakt, så er jeg sikker på at jeg ikke noen gang har hatt støttekontakt 4 ganger i året. Mer sannsynlig at det har vært 1-2 ganger.

Kontormus, jeg vet ikke om hun lurte på om hun hadde rett eller ikke, men jeg oppfattet at hun var usikker på hva loven sier om hyppighet i forhold til besøk fra tilsynsfører/saksbehandler, derfor oppysningen .

Jeg har for lengst forstått at du har en agende mot barnevernet og alle som jobber innenfor det systemet generelt, så jeg har egentlig ikke særlig lyst til å diskutere med deg. Jeg opplever deg som forutinntatt, uansett.

Det er vanligvis ikke sånn at "kreti og pleti" får oppgaven,uten at jeg vet helt hva du legger i det? Fosterforeldre er vanlige folk, godkjent av barnevernstjenesten i sin hjemkommune, og som har helt normale evner til å yte omsorg for barn. I noen tilfeller bør de være litt mer enn det, f.eks ha pedagogisk bakgrunn, avhengig av barnet som skal plasseres, og dets utfordringer, men oftest er de altså bare vanlige foreldre, og det skal i de fleste tilfeller være bra nok. Dessverre skorter det ofte på ressurser (hvilket er den bevilgende myndighet sitt ansvar), slik at oppfølging og veiledning i fosterhjem blir en salderingspost. Har man da i tillegg et barn/ungdom i huset som viser seg å være en "vanskelig nøtt", kan oppgaven bli uoverkommelig. Noen ganger går det bare ikke uansett hvor mye man prøver heller.

Vi har selv hatt en ungdom i huset som virkelig var et vanskelig tilfelle. H*n var ikke interessert i å høre på oss, ikke på saksbehandler, biologisk mor, lærer, tilsynsfører...i det hele tatt. H*n hadde sin oppfatning av ting, og den måtte h*n jo få lov til å ha. Til slutt, etter at h*n hadde rotet seg inn i et dårlig miljø, begynt på en kriminell løpebane, og ruset seg daglig, turte vi ikke lenger å ha ansvaret. H*n ble flyttet til en institusjon, og ble der til h*n fylte 19. I dag er h*n i tyveårene, og vi har ikke lenger kontakt. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi aldri har fått noen respons på henveldelsene våre. Det er mulig h*n føler seg sviktet, og at mener h*n aldri fikk den kjærligheten h*n trengte hos oss, men gudene skal vite at vi gjorde så godt vi kunne, med de ressursene vi hadde til rådighet. Dessverre var det først da problemene ble så store at vi ikke lenger kunne håndtere dem at ressursene ble satt inn fra barnevernets side. Hadde vi fått veiledning, som vi ba om, hadde h*n fått psykologhjelp fra et tidlig tidspunkt, som vi også ba om...mye kunne kanskje vært annerledes. Vi vet i hvertfall at vi gjorde hva vi kunne, men noen er bare ikke mottakelige. Det er ikke sikkert dette er sammenlignbart for ts sin historie, men det jeg forsøker å si, er at ting ikke alltid er svart/hvitt, at det alltid finnes to sider av en sak, og at man skal være forsiktig med å generalisere.

I dag er vi fosterforeldre til et barn som vi har greid å få et gjensidig forhold til, noe vi er veldig takknemlige for, fordi vi vet så altfor godt at det ikke er en selvfølge. Jeg håper og tror at h*n vil tenke tilbake på barndommen sin som noe fint, og at h*n vil føle at dette var et hjem fylt av kjærlighet om omsorg. Det vil i tilfelle ikke være bare vår fortjeneste men også barnets, fordu h*n har vært mottakelig.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1

Dette var et beredskapshjem som jeg endte opp med å bli boende i i 10 år, på grunn av rettsaker startet av min far. Derfor er jeg nysgjerrig på om de har blitt vurdert slik som de skal.

Grunnen til at jeg går gjennom papirene mine er ikke at jeg ønsker å få erstatning, dette er kun tilfelle dersom jeg synes det virker som at barnevernet har tatt feil valg også ifølge papirene mine.

Jeg er klar over at det finnes vanskelige tilfeller, da jeg har en fosterbror fra det hjemmet jeg bodde i fra jeg var 14 år, som er vanskelig. Han har ressurssterke fosterforeldre, som gir han den omsorgen han trenger og fortjener. Allikevel så er han mye sint og ønsker ikke å snakke om noe. Men et barn merker om fosterforeldrene prøver, det er jeg ganske sikker på.

Jeg ble først sint og vanskelig når jeg ble 11-12 år, og selv da har fosterforeldrene mine sagt at jeg var sååå snill, så at jeg var et vanskelig tilfelle tror jeg ikke. Jeg havnet heller aldri i trøbbel og var flink på skolen(selv om jeg ikke gjorde leksene mine). Jeg tror fosterforeldrene mine brukte mye tid på å holde på en fasade.

Det mange ting jeg stiller spørsmål til i oppveksten min, og sannsynligvis mye jeg ikke vet, og det er hovedmotivasjonen til å gå gjennom dokumentene.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at jeg ikke kan kreve erstatning fordi jeg føler ditt og datt, men dersom fosterhjemmet ikke har blitt vurdert og gått gjennom de prosedyrene som er pålagt, så kan det hende. Jeg tenker ikke bare på at det ikke var noe kjærlighet i hjemmet, men jeg tenker vel så mye på at de ikke egnet seg som fosterforeldre. Med en mor som er sykemeldt, og var det 7-8 år av den tiden jeg bodde der, og et barn som tydelig mistrives.

De ble nok avvist, men de prøvde ikke heller. Det kan jeg si med sikkerhet. De klemmer ikke/nærmer seg ikke sine egne barn heller. Jeg var bare 4 år når jeg flyttet dit, og kan se for meg at jeg begynte å avvise dem i 6-årsalderen.

Angående hyppgihet på besøk fra tilsynsfører og støttekontakt, så er jeg sikker på at jeg ikke noen gang har hatt støttekontakt 4 ganger i året. Mer sannsynlig at det har vært 1-2 ganger.

Dette var et beredskapshjem som jeg endte opp med å bli boende i i 10 år, på grunn av rettsaker startet av min far. Derfor er jeg nysgjerrig på om de har blitt vurdert slik som de skal.

Grunnen til at jeg går gjennom papirene mine er ikke at jeg ønsker å få erstatning, dette er kun tilfelle dersom jeg synes det virker som at barnevernet har tatt feil valg også ifølge papirene mine.

Jeg er klar over at det finnes vanskelige tilfeller, da jeg har en fosterbror fra det hjemmet jeg bodde i fra jeg var 14 år, som er vanskelig. Han har ressurssterke fosterforeldre, som gir han den omsorgen han trenger og fortjener. Allikevel så er han mye sint og ønsker ikke å snakke om noe. Men et barn merker om fosterforeldrene prøver, det er jeg ganske sikker på.

Jeg ble først sint og vanskelig når jeg ble 11-12 år, og selv da har fosterforeldrene mine sagt at jeg var sååå snill, så at jeg var et vanskelig tilfelle tror jeg ikke. Jeg havnet heller aldri i trøbbel og var flink på skolen(selv om jeg ikke gjorde leksene mine). Jeg tror fosterforeldrene mine brukte mye tid på å holde på en fasade.

Det mange ting jeg stiller spørsmål til i oppveksten min, og sannsynligvis mye jeg ikke vet, og det er hovedmotivasjonen til å gå gjennom dokumentene.

Anonymous poster hash: c6da3...fcf

Støttekontakt er ikke lovpålagt at man skal ha, det er individuelt. Men var du innvilget støttekontakt er det synd om det ikke ble fulgt opp.

Jeg synes også det er litt merkelig at en MS-syk kan være fosterforelder. Man bør jo ha ressurser nok i seg selv til å orke å stå i en krevende oppgave, og da er det vel ikke optimalt å ha en sykdom som gjør en utmattet. Hvordan var det med fosterfar, var han da den som deltok mest?

Hvis det var et beredskapshjem du ble boende i, så var de nok allerede godkjent for det, i hvert fall. Jeg er usikker på om det da kreves ytterligere godkjenning for at et barn skal bli værende der som fosterbarn, når de allerede har vært beredskapshjem for barnet. Men dette vet de i barnevernstjenesten, så det kan du få greie på der. Jeg vet i hvert fall at fosterhjem skal godkjennes, ikke bare én gang, men for hvert barn de blir fosterhjem for.

Anonymous poster hash: d82a2...6f1