Forhold og spiseforstyrrelse

[AnonymBruker]

Dere som har spf bulimi el anoreksia. Hvordan gikk dere frem og fortalte det til deres kjærest? Og når sa dere ifra? Og hvordan håndterte dere det i et forhold?

Anonymous poster hash: 68dc5...444

[AnonymBruker]

Venta med å gå inn i forhold til jeg var frisk og selvstendig. Ønska ikke noe codependent forholdsdynamikk hvor han skulle holde tilbake ærlighet i frykt for at jeg skulle bli syk igjen.

Anonymous poster hash: 4ac4e...bf1

[Gjest jeg er 22 nå]

Hei

Jeg har ikke anoreksia eller bulimi. Men har siden jeg var 10 år tenkt på vekten min og kroppen min HVER DAG. Frem til jeg ble 21 år. Jeg har alltid vært slank. Alle tror det er naturlig, men det absolutt ikke tilfeldig.. Uansett. Jeg forsto at disse tankene satte ned livskvaliteten min.. Livet er for kort til å få dårlig samvittighet av mat. Å tro at alt man spiser havner rett på hoftene. For slik er det ikke..

Jeg fant altså en teknikk som har hjulpet meg ekstremt. Så jeg vil egentlig bare spre den i tilfelle den kan fungere for andre. Det hele handler om hodet. Så start der

gjenta flere dager daglig ord av denne typen:

"Jeg stoler på kroppen min"

"Jeg stoler på at kroppen min sier til meg hvilken næring den trenger, og jeg gir den det den trenger"

"Jeg stoler på at kroppen min vet hva den skal gjøre med næringen jeg spiser"

"jeg er glad i kroppen min. den er sunn, og frisk. jeg er takknemlig for at jeg kan gå, løpe, sitte, trene, gå i trapper, generelt gjøre ALT i verden!"

"jeg har den kroppen jeg har. Den vil ikke forandre seg bare fordi jeg sammenligner meg selv med andres kropper. Jeg har den jeg har. Og den kommer jeg alltid å ha."

"Kroppen min er som en blomst. Den trenger næring og pleie."

Slike setninger har gjentatt til meg selv i 6-7 mnd nå.Jeg har aldri hatt et bedre forhold til meg selv som nå. Dette bidrar også til at jeg ikke overspiser eller trøstespiser for jeg har fått en helt annen kontroll på sinnet mitt, og derfor bedre kontakt med kroppen min!

(og jeg veier meg aldri. det har jeg slutta med)

Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg sa det bare rett ut, før vi ble sammen Holdt sammen ganske lenge, men jeg ble sykere og til slutt gikk forholdet dukken. Sykdommen overtok.

Anonymous poster hash: 12110...a03

[AnonymBruker]

Sleit med spf i over 20 år, et helvete for å si det mildt. Er ennå ikke helt der jeg ønsker, men nå er jeg ikke redd for å være åpen om det.

Det var et stort problem i de fleste forhold, men da fordi de ikke klarte forstå eller sette seg inn i problemet...for det var jo bare å spise, det var jo bare å smake osv...men det er ikke bare bare når mat er et stort problem.

Uansett, da jeg møtte samboeren min, ville jeg ikke inn i et forhold hvor dette ble et problem. Så før vi ble sammen la jeg alle kort på bordet, fortalte om problemet. Men for min del var det ikke noe stort problem om andre koste seg med mat, jeg kunne også lage mat uten problem...men jeg ville bare slippe å spise selv, og skulle jeg spise ville jeg gjøre det alene.

Samboeren min fikk litt "angst", da h*n er svææært glad i mat. Men jeg sa at jeg var villig til å håndtere mitt eget problem, men at det var viktig å ikke bli pressa til noe. Samtidig gjorde jeg det veldig klart at h*n ikke skulle være redd for å nyte mat, kunne spise hva som helst når som helst.
Det gjorde det hele enklere.

Vi møttes og kjemien oss imellom var helt super, jeg har aldri vært tryggere med noen og før jeg visste ordet av det kunne jeg for første gang på over 20 år si at jeg elsker å spise!

Det er ennå en lang vei å gå, men jeg er i det minste på vei. Det kan jeg takke en svært forståelsesfull samboer for

Så min anbefaling er vel bare å være tydlig og ærlig fra dag en. Forklar problemet, men ikke la ditt problem bli hans/hennes også. La h*n hjelpe om h*n vil, men på dine betingelser, den eneste som kan komme ut av dette er jo deg selv.
Men en god hånd å holde i på veien ut er absolutt godt å ha

Anonymous poster hash: e301c...b74

[AnonymBruker]

Uff, dette synes jeg er et veldig vanskelig tema! Hadde SF tidligere, men var "frisk" da jeg ble sammen med samboeren min. Etter noen år fortalte jeg han at jeg hadde hatt spiseforstyrrelser, men jeg tror kanskje aldri han helt har forstått hvor alvorlig det var.

Nå glir jeg sakte, men sikkert inn i det igjen, og ombestemmer meg hele tiden for om jeg skal fortelle han det eller ikke. På den ene siden ville det kanskje gjort meg godt å få fortalt det, men samtidig så ønsker jeg ikke å lempe enda mer over på han (har en del andre problemer i tillegg). Vil ikke at han skal føle han må trø så varsomt eller at han blir en "behandler" eller terapeut for meg...

Vanskelig!

Anonymous poster hash: 46e55...dfc

[AnonymBruker]

Det er så sykt vanskelig ja:(

Anonymous poster hash: 68dc5...444

[AnonymBruker]

Jeg sa det til han før vi ble sammen, og han har vært veldig forståelsesfull hele veien og han har faktisk hjulpet meg til å få et mye sunnere forhold til mat og kropp. Jeg er ikke frisk enda, men er godt på vei.

Det største "problemet" er egentlig foreldrene hans, for vi blir jo ofte bedt på middag, kake/kaffe osv, og jeg får panikk bare av tanken så kjæresten drar alltid alene...har vel kommet til det punktet nå at jeg må være ærlig mot svigermor så hun ikke tror at det er dem det er noe galt med. De tror jo sikkert jeg er den usosiale, sære kjerringa Men jeg er veldig redd for hvordan hun blir å reagere...

Anonymous poster hash: 9a264...cf6

[AnonymBruker]

Jeg tør ikke å si noe til han enda! Håpa på at han skulle merke noe egentlig:( Men vi med spf er super flinke til å kamuflere livssituasjonen vår.

Anonymous poster hash: 68dc5...444