løsningen hans på alt: vi får gjøre det slutt da! Trenger råd

[Gjest anonym fortvilet]

Bakgrunn for problem: vi hadde vært sammen 6 mnd. Så var han utro bak ryggen min. Det var jeg som fant det ut selv pga dårlig magefølelse. Jeg hadde aldri fått vite noe om jeg ikke hadde sjekket mobilen hans..

5 år senere: jeg er fortsatt ikke over det.

Jeg stoler ikke på han når han drar ut/ på tur. Jeg mister meg selv helt. Jeg klarer ikke spise, sove, være glad, lese, trene, eller noenting. Jeg får diare, og føler meg faktisk fysisk syk. Jeg føler jeg har et hull i kroppen som suger ut alt jeg har…

Jeg har fortalt han gjentatte ganger hvordan jeg har det.. Og for hver gang han drar på tur er det som om alt jeg har sagt er glemt (evt. Han gir faen). Han tar ikke kontakt, svarer ikke, og når vi først prater i tlf så er det den «ja.. var det noe mer?:P». Og nei, jeg er ingen som sitter å sender melding hver halvtime, ringer og plager. Jeg bare forventer å ha minimum én hyggelig samtale om dagen...

Han er så lei av at jeg har det sånn (jeg også forsåvidt). Og det eneste han svarer når jeg prøver å ha en samtale om dette er «ja, vi får gjøre det slutt da!». Så går han å legger seg i senga… Det er grunn til at vi aldri kommer i "mål".. Han går bare å legger seg (melder seg ut), og hver gang han er på byen/på tur så gjentar han det samme (ikke tar kontakt). Det er derfor jeg gjentar meg, og det er derfor han sier han er lei at jeg gjentar meg… Jeg føler absolutt at jeg ikke krever mye. Jeg syns dessuten det er et dårlig tegn fra hans sin side.. Jeg føler meg ikke elsket når kjæresten (som har sviktet deg..) aldri vil i møte mine «behov»..

Så. Jeg trenger råd. Hva kan JEG gjøre? Eller VI? Jeg føler at min indre stemme sier «han vil såre deg en dag. Du vet bare ikke når. Og du får ikke vite det heller!». Jeg venter på dommedag.. Det er forferdelig.. For vi har det bra! Det er bare disse byturene/turene som kverker oss. Kverker meg.

Hva ville DU gjort? Jeg håper noen kan prøve å gi meg noen gode råd. Jeg syns det er så trist om det er så enkelt som å gjøre det slutt (som kjæresten min sier vi skal) skal være løsningen når forholdet er godt ellers.

Hilsen fortvilet jente 23

ps: jeg er redd for å bli løyet for igjen. Å være en av disse jentene som sitter hjemme og ikke aner at samboern/mannen/kjæresten holder deg for narr (slik jeg ble).. For det virker som at alle er utro om dagen...

[Gjest molecules]

Jeg ville gjort det slutt. Forholdet deres er ikke sunt.

[irislily]

Få han vekk! han er ikke moden nok

[Gjest Gaea]

Da jeg og kjæresten kranglet mye, lenge, var jeg slik også. Mitt argument når vi bare diskuterte frem og tilbake, uten noen løsning, frustrasjonen økte, det var; Vi kan jo bare slå opp da.

Rett og slett fordi jeg hadde kommet inn i den tankegangen, at det var uunngåelig uansett... Så lenge man har den tankegangen kommer man faktisk ingen vei, merket jeg.

Det er kjipt, men det eneste som funker er å bli tvunget til å snakke om det. Enten til å kommunisere og finne en god løsning, eller til å gjøre det man konstant nevner - slå opp. Om han nekter å snakke om det eller gjøre det slutt, hadde mitt råd vært å gjøre det slutt selv. Jeg mener det dønn seriøst, så lenge han til stadighet tenker at dere kan slå opp vil det ikke fungere i lengden. Så enkelt er det. Det er slettes ikke umulig at han vil våkne opp litt om du faktisk sier deg enig i å gjøre det slutt også, tar litt tak i seg selv og gir det et siste forsøk. Man vet som regel ikke hva man har før man (holder på) å miste det, og alt det der...

[Gjest endof]

Hva skjer etter at han sier at dere skal gjøre det slutt? Er det du som må be om å få forbli sammen? Hva gjør HAN for DEG i forholdet?

At han tyr til "vi får gjøre det slutt" betyr at han tar deg fullstendig for gitt, han vet ekstremt godt hvor han har deg og at han ikke trenger å jobbe for å beholde deg. Han vet at du tar imot det meste.

Du virker veldig usikker (forståelig nok) på deg selv først og fremst. Du stoler absolutt ikke på han og han gjør ingenting for at du skal føle deg trygg med han, når det er han som har vært utro mot deg.

For meg virker det som om du er den av dere to som kjemper for å opprettholde forholdet, han bare er der. Men det er han som var utro.

Hva du kan gjøre? Jeg syns absolutt at du trenger tid for deg selv. Jeg er ikke fan av "dump ham" som svar til alt, men i dette tilfellet trenger du å bygge deg selv opp alene før du kan være i et forhold. Om du bli sammen med han etterpå, er helt opp til deg. Men det er absolutt ingen lys i enden av tunnelen nå, fordi han virker ikke villig til å jobbe for forholdet. Da vil du alltid være alene om å kjempe, når det er du som sliter med tillit til han.

[AnonymBruker]

Har du holdt på å gnåle om dette i FEM år? et under at dere fortsatt er sammen.

Anonymous poster hash: 3f1ee...70b

[Gjest anonym fortvilet]

Da jeg og kjæresten kranglet mye, lenge, var jeg slik også. Mitt argument når vi bare diskuterte frem og tilbake, uten noen løsning, frustrasjonen økte, det var; Vi kan jo bare slå opp da.

Rett og slett fordi jeg hadde kommet inn i den tankegangen, at det var uunngåelig uansett... Så lenge man har den tankegangen kommer man faktisk ingen vei, merket jeg.

Det er kjipt, men det eneste som funker er å bli tvunget til å snakke om det. Enten til å kommunisere og finne en god løsning, eller til å gjøre det man konstant nevner - slå opp. Om han nekter å snakke om det eller gjøre det slutt, hadde mitt råd vært å gjøre det slutt selv. Jeg mener det dønn seriøst, så lenge han til stadighet tenker at dere kan slå opp vil det ikke fungere i lengden. Så enkelt er det. Det er slettes ikke umulig at han vil våkne opp litt om du faktisk sier deg enig i å gjøre det slutt også, tar litt tak i seg selv og gir det et siste forsøk. Man vet som regel ikke hva man har før man (holder på) å miste det, og alt det der...

Takk for svar Jeg har faktisk svart det "greit! så det er det.. da er det slutt da?".. Så går han å legger seg. Det fungerer ikke.. Det eneste som faktisk vil fungere er å gjøre det ekte-slutt.. Men jeg klarer det ikke.. Virker ikke som han gjør det heller.. Det er så vondt at denne lille "fille tingen" skal ødelegge så mye.. Jeg vil ikke innrømme for meg selv at det bør være slutt, for jeg vil ikke det..

[Gjest Gaea]

Jeg vil forresten ikke si at det er håpløst og at du må dumpe han. Selv som voksen er det ikke alltid man klarer å oppføre seg ordentlig og rasjonelt... Det er menneskelig. Han kan ha det vanskelig han også. Jeg vil anta (siden han fortsatt er sammen med deg) at han angrer på utroskapen, og det kan være vondt å merke at din kjære ikke stoler på deg. Ja, det er deg det er synd på, du som har opplevd noe slik, men det utelukker ikke at det er vanskelig for han også.

Mange gir opp for raskt. Har dere et supert forhold ellers kan det være verdt å jobbe med.

[_Aries]

Har du holdt på å gnåle om dette i FEM år? et under at dere fortsatt er sammen.

Anonymous poster hash: 3f1ee...70b

Ikke rart når historien gjentar seg hver gang han er ute..

[Gjest anonym fortvilet]

Har du holdt på å gnåle om dette i FEM år? et under at dere fortsatt er sammen.

Anonymous poster hash: 3f1ee...70b

Det er det som er komplisert... Jeg fikk helt sjokk da jeg fant ut om utroskapen.. Jeg ble lammet, og ante ikke hva jeg skulle tenke/si/gjøre. Ikke kunne jeg snakke med noen om det heller (har ikke den kontakten med familien, og heller ikke med den vennegjengen jeg var i den gang).. Så jeg var alene om det. En uke etter dette så dro han i militæret.

Så jeg holdt kjeft om det.. Jeg forsto ikke selv hvor mye denne løgnen kverket meg før etter 3-4 mnd. Etter 1,5år sammen så hintet jeg for første gang om at det plaget meg.. Så ja. Det er min feil også. Jeg hadde aldri en formening om hvordan jeg skulle takle det.

[Gjest anonym fortvilet]

Jeg vil forresten ikke si at det er håpløst og at du må dumpe han. Selv som voksen er det ikke alltid man klarer å oppføre seg ordentlig og rasjonelt... Det er menneskelig. Han kan ha det vanskelig han også. Jeg vil anta (siden han fortsatt er sammen med deg) at han angrer på utroskapen, og det kan være vondt å merke at din kjære ikke stoler på deg. Ja, det er deg det er synd på, du som har opplevd noe slik, men det utelukker ikke at det er vanskelig for han også.

Mange gir opp for raskt. Har dere et supert forhold ellers kan det være verdt å jobbe med.

Takk for forståelsen. Han har sagt han angrer. Han syns det er noe "dritt" (som han sier) at jeg ikke kan stole på han når det gjelder det der. Likevel så må jeg gjenta hvor viktig det er for meg å føle at han tenker på meg når han er ute/på tur. Men den forstår han ikke...

For vi har det godt ellers. Det er noe man kjenner inni seg når det er slik. At det er ikke rett å gjøre det slutt. Men det er ikke rett å ha så vonde følelser når han er ute/på tur heller..

[Gjest Gaea]

Takk for svar Jeg har faktisk svart det "greit! så det er det.. da er det slutt da?".. Så går han å legger seg. Det fungerer ikke.. Det eneste som faktisk vil fungere er å gjøre det ekte-slutt.. Men jeg klarer det ikke.. Virker ikke som han gjør det heller.. Det er så vondt at denne lille "fille tingen" skal ødelegge så mye.. Jeg vil ikke innrømme for meg selv at det bør være slutt, for jeg vil ikke det..

Da er det verre. Men, jeg har faktisk opplevd det samme selv, ganske mange ganger. Det jeg har merket med meg selv i hvert fall, er at jeg håndterer slike ''oppklarende diskusjoner'' om de oppstår mens jeg er frustrert/irritert/noe annet. Det som hjelper er å tenke svært nøye over nøyaktig hva som er problemet, nøyaktig hva som kan gjøre det bedre, og litt rundt det. Ta det opp på en helt rolig måte. Være rolig og forklare hva jeg mener, uansett om partneren blir irritert, skal motargumentere og slike ting. Bare få sagt det jeg vil si på en ordentlig måte.

Det som definitivt ikke hjelper er å anklage partneren for noe, eller å si ting som kan gi han/henne dårlig samvittighet. Da går man lett i forsvarsposisjon og man kommer ingen vet. Det går heller mer i hva jeg føler og hva jeg tenker. Ikke hva han gjør som er feil, hva han gjør som får meg til å føle meg jævlig. Avsluttende kan du kanskje si at noe må gjøres, for du orker ikke å ha det slik lenger. For du gjør vel ikke det?

Jeg håper det ordner seg for dere. Men realistisk sett må han enten ta tak i seg selv (her kan du hjelpe til ved å komme med nye forslag til løsninger, forklare hva du mener på en bedre måte, osv) eller så blir det nok et brudd til slutt. For det vil ikke fungere, det er en veldig skadelig tankegang å ha.

[Gjest]

Det er nå en gang sånn at tillit faktisk er grunnmuren i et forhold. Om ikke den er tilstede, så blir det vanskelig å få et forhold til å funke. Han var utro, og du valgte å bli i forholdet. Da må du faktisk legge det bak deg og se fremover. Det hjelper ikke at du skal dra opp dette hver gang han skal ut med kompiser. Om du ikke klarer dette, nei da kan dere ikke være sammen.

Når det er sagt, så virker det nå ikke som han satser 100% på dette forholdet heller, og han gjør jo ikke ting bedre. Han må være villig til å bygge opp denne tilliten, men denne burde jo egentlig vært på plass etter fem år.

Du får selv kjenne på hvor lenge du orker å ha det sånn TS, men for meg som sitter på utsiden og leser om dette, så virker det ikke liv laga. Utroskap er fryktelig, og jeg skjønner godt du sliter med å glemme dette, men da kan du faktisk ikke bli i forholdet. Jeg hadde aldri klart å gå med disse følelsene i så mange år, det må være fryktelig vondt. Selv om dere også har fine stunder...

[Gjest anonym fortvilet]

Hva skjer etter at han sier at dere skal gjøre det slutt? Er det du som må be om å få forbli sammen? Hva gjør HAN for DEG i forholdet?

At han tyr til "vi får gjøre det slutt" betyr at han tar deg fullstendig for gitt, han vet ekstremt godt hvor han har deg og at han ikke trenger å jobbe for å beholde deg. Han vet at du tar imot det meste.

Du virker veldig usikker (forståelig nok) på deg selv først og fremst. Du stoler absolutt ikke på han og han gjør ingenting for at du skal føle deg trygg med han, når det er han som har vært utro mot deg.

For meg virker det som om du er den av dere to som kjemper for å opprettholde forholdet, han bare er der. Men det er han som var utro.

Hva du kan gjøre? Jeg syns absolutt at du trenger tid for deg selv. Jeg er ikke fan av "dump ham" som svar til alt, men i dette tilfellet trenger du å bygge deg selv opp alene før du kan være i et forhold. Om du bli sammen med han etterpå, er helt opp til deg. Men det er absolutt ingen lys i enden av tunnelen nå, fordi han virker ikke villig til å jobbe for forholdet. Da vil du alltid være alene om å kjempe, når det er du som sliter med tillit til han.

han sier "vi får gjøre det slutt da!". Så sier jeg "så det er alt?". "jeg orker ikke drama" sier han. så går han å legger seg. vi har aldri hatt det så dramatisk... det å gjøre det slutt er tydeligvis noe han bare sier for å få slutt på samtalen... det er hans måte å si "jeg gidder ikke snakke om dette".

Jeg takker for rådene dine. jeg har hatt mye egentid disse årene. Vi har hatt avstandsforhold i totalt 2,5år (ikke i strekk).

Jeg klarer ikke se for meg ordentlig slutt.. At det er bare slik det ble.. Jeg klarer ikke tanken.. For jeg er så redd for at dersom det blir ordentlig slutt (at jeg går fra han), så vil han bare finne seg ei annen kort tid etter. At han faktisk er 100 % ferdig med meg den dagen jeg går. Det er jo slik det virker når han bare slenger ut "vi får gjøre det slutt da!" hver gang vi snakker om dette.

[AnonymBruker]

Har du holdt på å gnåle om dette i FEM år? et under at dere fortsatt er sammen.

Anonymous poster hash: 3f1ee...70b

Ja, fyren virker desperat. Han kan ikke ha noen tro på at han kan få noe bedre enn ei gneldrekjerring.

Anonymous poster hash: 42084...9e6

[Gjest anonym fortvilet]

Da er det verre. Men, jeg har faktisk opplevd det samme selv, ganske mange ganger. Det jeg har merket med meg selv i hvert fall, er at jeg håndterer slike ''oppklarende diskusjoner'' om de oppstår mens jeg er frustrert/irritert/noe annet. Det som hjelper er å tenke svært nøye over nøyaktig hva som er problemet, nøyaktig hva som kan gjøre det bedre, og litt rundt det. Ta det opp på en helt rolig måte. Være rolig og forklare hva jeg mener, uansett om partneren blir irritert, skal motargumentere og slike ting. Bare få sagt det jeg vil si på en ordentlig måte.

Det som definitivt ikke hjelper er å anklage partneren for noe, eller å si ting som kan gi han/henne dårlig samvittighet. Da går man lett i forsvarsposisjon og man kommer ingen vet. Det går heller mer i hva jeg føler og hva jeg tenker. Ikke hva han gjør som er feil, hva han gjør som får meg til å føle meg jævlig. Avsluttende kan du kanskje si at noe må gjøres, for du orker ikke å ha det slik lenger. For du gjør vel ikke det?

Jeg håper det ordner seg for dere. Men realistisk sett må han enten ta tak i seg selv (her kan du hjelpe til ved å komme med nye forslag til løsninger, forklare hva du mener på en bedre måte, osv) eller så blir det nok et brudd til slutt. For det vil ikke fungere, det er en veldig skadelig tankegang å ha.

Jeg har vært veldig opptatt av å snakke i "Jeg" form. Jeg har aldri anklaget..

Jeg sier feks.

"jeg føler meg ikke elsket når du ikke tar kontakt meg når du er bortreist.. for jeg har sagt ifra hvor mye det plager meg.. hvor mye redd jeg blir for å bli løyet for".

"jeg hadde satt pris på å få litt kontakt, bare en melding, bare en samtale, som får meg til å slappe av.. for du vet jeg sliter med å ha det bra når du er borte. jeg er så redd du skal lyve for meg igjen"

når han sier "du gnåler om dette hele tiden!" så svarer jeg

"det er fordi jeg gjentar meg selv hele tiden.. jeg forventer ikke mye.. bare litt tid av deg og litt oppmerksomhet fra deg i form av melding/tlf når du er bortreist. men det får jeg aldri".

[Gjest anonym fortvilet]

Ja, fyren virker desperat. Han kan ikke ha noen tro på at han kan få noe bedre enn ei gneldrekjerring.

Anonymous poster hash: 42084...9e6

tusen takk for det fine svaret ditt. ha en fin dag videre da

[Gjest Gjest]

Jeg har vært veldig opptatt av å snakke i "Jeg" form. Jeg har aldri anklaget..

Jeg sier feks.

"jeg føler meg ikke elsket når du ikke tar kontakt meg når du er bortreist.. for jeg har sagt ifra hvor mye det plager meg.. hvor mye redd jeg blir for å bli løyet for".

"jeg hadde satt pris på å få litt kontakt, bare en melding, bare en samtale, som får meg til å slappe av.. for du vet jeg sliter med å ha det bra når du er borte. jeg er så redd du skal lyve for meg igjen"

når han sier "du gnåler om dette hele tiden!" så svarer jeg

"det er fordi jeg gjentar meg selv hele tiden.. jeg forventer ikke mye.. bare litt tid av deg og litt oppmerksomhet fra deg i form av melding/tlf når du er bortreist. men det får jeg aldri".

Denne mannen elsker deg ikke.

Han har vært utro 1 gang, fortalte du. Og hvis han elsket deg, ville han ha gjort mye innsats for å få deg til å føle deg trygg og få tillit til han igjen, og tenke på og ta hensyn til dine behov.

Har er direkte stygg, ekkel mot deg.

Hvorfor vil du være sammen med han?

[Gjest anonym fortvilet]

Denne mannen elsker deg ikke.

Han har vært utro 1 gang, fortalte du. Og hvis han elsket deg, ville han ha gjort mye innsats for å få deg til å føle deg trygg og få tillit til han igjen, og tenke på og ta hensyn til dine behov.

Har er direkte stygg, ekkel mot deg.

Hvorfor vil du være sammen med han?

hvorfor jeg vil være sammen med han:

*Fordi han vil være sammen med meg hele tiden. Han liker bedre å være med meg enn med andre. vi er sammen hele tiden fordi vi elsker å være sammen. dette er gjengjeldt

* fordi han holder rundt meg hver natt, og får meg til å føle meg trygg

* fordi han er opptatt av min familie,og sin egen

*fordi han er en handyman uten måte. han gjør alt, hjelper alle, hjelper meg, fikser alt. en skikkelig mann altså!

*fordi han er sporty, aktiv, helseinteressert (som meg), vil ha barn med meg (gjengjeldt), vil reise rundt i verden som meg, har de samme drømmene om hus i fremtiden på landet osv.

Vi har generelt de samme målene,interessene, ambisjonene, drømmene om OSS i fremtiden. Han sier stadig vekk "når du får barn inni magen her en dag* smiler*", "når vi får barn så skal vi..", osv.

* jeg har det godt inni meg når vi er sammen. jeg føler meg varm og god. elsket.

*han løfter og tuller med meg hver dag.

*han koser ekstremt mye med meg hele tiden

* han er så kjekk og fin! selvfølgelig

det er mange grunner..jeg kunne laget ei lang liste. det er dyptliggende de følelsene her. vi er knyttet sammen på en måte i "sjelen" (klissete sagt kanskje ).

han er nok bare dritt lei av at jeg ikke stoler på han ute på byen/på tur. og han ser at det ikke har noe å si heller. for jeg er jo fortsatt sammen med han så....

[Alja]

Hvor gammel var han da han var utro mot deg? For om dette var 5 år siden og du nå er 23, var dere jo bare små tenåringer den gang. Dere begge har vokst opp og blitt mer moden. Jeg forstår at han er lei nå etter 5 år med misstillit. Har han gjort noe etter den gangen som tilsier at han kan ha vært utro igjen?

Jeg tror det er på tide å slippe taket, og bare la kontrollen gå. Du kan ikke nekte han i å gå ut. Enten må du slippe kontrollen (han er ikke noe mer eller mindre utro selv om du bryr hodet ditt med det 24/7), eller så må du faktisk bare la han gå og gjøre det slutt med han.

Ingen av dere fortjener å ha det sånn. Jeg vet akkurat hvordan du har det. Det er vondt, og man blir faktisk fysisk dårlig. For hans vedkommende er det utrolig slitsomt og ikke bli stolt på. Det har gått 5 år. Jeg tror nok det tærer ganske mye på han at du enda ikke stoler på han. Å fortsette med han var ditt valg for 5 år siden da du fant dette ut, du valgte å gi han en ny sjanse.

Men husk, hele mannen har nok forandret seg på 5 år. Og han er da enda sammen med deg.