Er det mulig å gjennoppbygge respekt i et forhold hvor mannen er noe respektløs? Eller er alt tapt?

[Gjest ts]

Jeg er i et 1,5 år langt forhold. Vi har snakket om en fremtid sammen, så det er(har vært) seriøst. Han sier at han har funnet "den rette". Jeg er 29, han er i slutten av 30-årene.

Det har etablert seg en dynamikk mellom oss som jeg misliker. Noen kan kanskje dele sine erfaringer med meg.

Han kan tillate seg respektløs behandling, spesielt via kommentarer, manglende respekt for mine valg (dvs. snakker nedlatende)- karrierevalg, vennevalg, matvalg osv, men også via f.eks. belærende holdninger (jeg gjør ting feil, som betyr "ikke etter hans oppskrift" og han behandler meg av og til som et lite barn) og jeg føler at vi oftere enn ikke gjør ting på hans premisser. Jeg har på en tydelig måte (uten tårer og drama) sagt ifra om at "sånn" og "sånn" oppførsel er uakseptabel. Han sier seg ofte enig. Han unnskylder seg, sier at han skal slutte å være slik, men han slutter ikke. Han lover og lover..

Jeg vil si at han er 90 % normal og god (!), og 10% slik som jeg beskriver over, så jeg bor ikke et rent helvete som det kan se ut, men det er en reell issue likevel.

Jeg HAR prøvd å etablere grenser, jeg HAR sagt ifra, men han fortsetter likevel. Vi har derfor, spesielt i det siste, hatt svært mange krangler, nettopp fordi jeg faktisk prøver å forsvare meg selv og biter fra meg. Det eneste jeg ikke har gjort ennå er å gå. Virker som om det er det eneste alternativet som er igjen, hvis vi ser bort ifra at jeg ennå ikke brukt "smelle til ham metoden", og jeg har vel egentlig bestemt meg for å gjøre det slutt.

Spørsmålet mitt er egentlig, er det i det hele tatt mulig å endre en etablert dynamikk og få på plass respekt i et forhold som er fastgrodd i visse negative mønstre? Er det reelt mulig å bryte disse mønstrene? Eller er dette fullstendig naivt? Er det noen som har klart dette?

PS: Jeg er faktisk ganske normal, ikke utpreget offermentalitet, så jeg skjønner ikke hva jeg kan ha gjort for å sette igang slik oppførsel fra hans side. Har ikke hatt dette problemet med andre menn. HAN sier at han har hatt klager fra ex-er før...

Og er det eneste riktige for meg å gå?

[Gjest Gjest]

Hmm.. Når man først begynner å bli litt disrespectful er det fort gjort at det går over stokk og stein og blir ganske ille senere.

Og når man blir oppmerksom på det, og ønsker å endre det, skjer ikke det nødvendigvis over natten.

Man bør fokusere på å tenke seg om før man sier noe. Når man er nedlatende ovenfor andre, er det ofte en selv man har mest problemer med. Dette bør han ta tak i...

Jeg tror det kan være håp om at han kan endre dette. Men jeg vet ikke helt om jeg synes du bør bli fordet..

Det er jo helt ulik situasjon, men bare sier litt om hvor fort gjort det er:

Da jeg var fjortis og sint glapp plutselig et skjellsord ut av munnen min da jeg snakket med søstera mi. Vi hadde til da alltid snakket rimelig høflig med hverandre.

Etter det ble det mye drittslenging mellom oss... Skikkelig stygge ord ble brukt, uten at vi tenkte over det engang. Og dette varte vel noen år.

Men så lurte jeg på hva i all verden vi drev med, snakket ordentlig med henne, og deretter sa vi ikke fæle ting til hverandre. Hvis hun sier noe som er på kanten nå, blir jeg fornærmet og viser at jeg ikke liker det. Og da går det som regel bra.

[Knirke]

Vel... Spørsmålet er jo hvordan disse 10 prosentene kommer til å utvikle seg over tid. Og ettersom som forelskelsen (hvis den er til stede) forsvinner etterhvert, så vil jeg regne det som meget usannsynlig at situasjonen forbedrer seg

[Gjest caramiacaramella]

På meg høres det nesten ut som om han er en av dem som får bedre selvfølelse av å rakke ned på andre, særlig fordi andre har hatt problemer med dette i forhold til ham før. Det jeg tenker er at det er veldig bra at du sier ifra, fordi hvis du bare lot han herse med deg ville det nok bare bli verre og verre. Det eneste jeg kan tenke er at han bør gå i seg selv og finne ut hvor dette kommer fra - hvordan snakker han slik til deg og hvorfor prøver han å rakke ned på deg. Er han kanskje innerst inne usikker på seg selv? Uansett virker det som om det er han som må finne ut av dette, du kan nok ikke gjøre så mye fra eller til. Kanskje du bør ta en lang prat med ham og forklare hvordan det får deg til å føle deg og at du ikke ser noe annet alternativ enn å gå dersom det fortsetter - kanskje han ser alvoret da. Lykke til!

[navnet]

Prøv å endre måten du sier i fra på. En av mine ekser var lik, men vi hadde fortsatt et fint forhold, men så plutselig kunne det komme et lite stikk..

Om du reagerer personlig, å må forsvare dine holdninger så blir det krangling, det jeg lærte var om jeg bare '' korrigerte''han med en gang, som et barn på en måte, der det bare var uaktuelt å diskutere mine handlinger gikk det bedre.

Han: har du laget maten sånn? Nå blir jo kjøttet sånn å å sånn

Meg: kutt ut! Jeg vet hva jeg holder på med, slapp av du.

Ingen åpning for at jeg gjorde feil, og ingen åpning for diskusjon.

[AnonymBruker]

Det som også går an å prøve, er å ha et kodeord dere bruker i slike situasjoner. Dere må selvsagt snakke om og avtale dette på forhånd. Hvis han virkelig mener at han vil slutte med det, kan dette være en måte å bevisstgjøre ham på. Ordet kan være hva som helst, men det må være noe som ikke naturlig inngår i situasjonen (f.eks "appelsin"). Når dette ordet brukes skal den andre slutte.

Jeg lærte dette av en samlivsterapeut en gang. Dessverre har jeg ikke så veldig tro på det, men når alternativet er å avslutte forholdet, kan man jo forsøke det før man går.

Jeg tror han behøver profesjonell hjelp til å endre seg.

Anonymous poster hash: 62ed7...7fa

[MunaMadan]

Ikke bra oppførsel. Det er slitsomt og nedbrytende å måtte forsvare seg mot respektløshet og nedlatenhet i tide og utide, selv om kommentarene tilsynelatende kan omhandle bagateller.

Legg merke til at han ikke endrer seg, men at du derimot endrer deg negativt. Dvs du har gått fra å forsøke å sette grenser for hvordan du vil bli behandlet ved å ta det opp på en tydelig og ordentlig måte til å bite fra deg og forsvare deg, som igjen fører til svært mange krangler. Altså en økende fortvilelse og slitasje fra din side, som dessverre mest sannsynlig bare gjør han mer immun mot dine reaksjoner fordi han kan avskrive det som overreaksjoner. Mitt inntrykk er at han jatter med når han unnskylder seg, men at han i praksis fortsetter som før, og er mer villig til å krangle med deg fremfor å ta på alvor at du opplever han som respektløs.

Ikke gå i fella at du tror dette vil bedre seg. Det er helt tydelig at du går på akkord med deg selv. Hvis du nå anslår at 90 % er bra, så er det en fare for at den gode prosenten med tiden synker i takt med selvtilliten, og at dette vil gjennomsyre flere og flere aspekter ved forholdet.

[Gjest gjest]

Det som også går an å prøve, er å ha et kodeord dere bruker i slike situasjoner. Dere må selvsagt snakke om og avtale dette på forhånd. Hvis han virkelig mener at han vil slutte med det, kan dette være en måte å bevisstgjøre ham på. Ordet kan være hva som helst, men det må være noe som ikke naturlig inngår i situasjonen (f.eks "appelsin"). Når dette ordet brukes skal den andre slutte.

Jeg lærte dette av en samlivsterapeut en gang. Dessverre har jeg ikke så veldig tro på det, men når alternativet er å avslutte forholdet, kan man jo forsøke det før man går.

Jeg tror han behøver profesjonell hjelp til å endre seg.

Anonymous poster hash: 62ed7...7fa

Det som også går an å prøve, er å ha et kodeord dere bruker i slike situasjoner. Dere må selvsagt snakke om og avtale dette på forhånd. Hvis han virkelig mener at han vil slutte med det, kan dette være en måte å bevisstgjøre ham på. Ordet kan være hva som helst, men det må være noe som ikke naturlig inngår i situasjonen (f.eks "appelsin"). Når dette ordet brukes skal den andre slutte.

Jeg lærte dette av en samlivsterapeut en gang. Dessverre har jeg ikke så veldig tro på det, men når alternativet er å avslutte forholdet, kan man jo forsøke det før man går.

Jeg tror han behøver profesjonell hjelp til å endre seg.

Anonymous poster hash: 62ed7...7fa

Det som også går an å prøve, er å ha et kodeord dere bruker i slike situasjoner. Dere må selvsagt snakke om og avtale dette på forhånd. Hvis han virkelig mener at han vil slutte med det, kan dette være en måte å bevisstgjøre ham på. Ordet kan være hva som helst, men det må være noe som ikke naturlig inngår i situasjonen (f.eks "appelsin"). Når dette ordet brukes skal den andre slutte.

Jeg lærte dette av en samlivsterapeut en gang. Dessverre har jeg ikke så veldig tro på det, men når alternativet er å avslutte forholdet, kan man jo forsøke det før man går.

Jeg tror han behøver profesjonell hjelp til å endre seg.

Anonymous poster hash: 62ed7...7fa

Hva er det slike folk egentlig lærer i terapi? Går det an å kurere slikt i det hele tatt? Har alltid lurt på det

[AnonymBruker]

Hørtes ganske håpløst ut. Han er den han er.

Anonymous poster hash: 0ef56...b8f

[Gjest anonym]

Du kan ikke forandre han. Han må selv ville ønske å forandre seg! Det er regel nr 1. Hvis han ikke viser selinnsikt på dette, ser jeg ikke mye håp... Hvis han derimot skjønner ta han må gjøre noe, er det muligheter.

[Gjest anonym]

Du kan ikke forandre han. Han må selv ville ønske å forandre seg! Det er regel nr 1. Hvis han ikke viser selinnsikt på dette, ser jeg ikke mye håp... Hvis han derimot skjønner ta han må gjøre noe, er det muligheter.

Mente å skrive : hvis han ikke viser SELVINNSIKT på dette, ser jeg ikke mye håp...Hvis han derimot skjønner at han må gjøre noe, er det muligheter.

M.a.o : hans innstilling til dette er AVGJØRENDE.

[Lirael]

Enig med at hans innstilling er avgjørende. Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Og det hjalp heller ikke å si noe til ham, da grunnen til at han er slik faktisk kan være at han ikke respekterer deg slik som han burde.

Vi hadde en slik dynamikk og jeg ga beskjed om at jeg ikke aksepterte det, men ingenting fungerte - det gikk liksom ikke inn. Han dominerte hele forholdet og "bestemte" liksom hva som var rett og galt på alle områder. Alt gikk liksom etter hans pipe.Typen min gjorde etter mange år en ting som gjorde meg rasende, da var det krig fra min side. Jeg ble så forbanna at jeg rett og slett ikke klarte å gjøre annet enn å kreve en endring. Da han så at ting ikke kom til å "gå over av seg selv" var han klar for å gjøre en endring. Vi oppsøkte terapi. Det kan ofte hjelpe at han får høre det samme som du egentlig har sagt til han flere ganger sagt høyt i et rom med en vurderende tredjepart tilstede. Det blir liksom mye vanskeligere å unngå å ta ansvar da. Mange par har fått god hjelp av dette elementet i terapi. Spesielt i forhold der den ene ikke "hører" og ser den andre lenger.

Hos oss ble det endring, men det var nok fordi han smertelig innså at det ble endring eller brudd. Nå snakker han med meg og ikke ned til meg med en bedrevitende mine.

[AnonymBruker]

Du kan ikke forandre han. Han må selv ville ønske å forandre seg! Det er regel nr 1. Hvis han ikke viser selinnsikt på dette, ser jeg ikke mye håp... Hvis han derimot skjønner ta han må gjøre noe, er det muligheter.

Du er forsåvidt inne på noe her. Selvinnsikt er viktig. Innstillingen sin og.

Derimot, er det STOR forskjell på SELVinnsikt, og bare på innsikt.

Og da kan man spørre seg.. Har man lært mest om seg selv av hva andre forteller om en ?

Eller hva en selv forstår om seg selv av sin egen selvinnsikt ?

Dette og - er avgjørende.

Anonymous poster hash: 0ef56...b8f

[Gjest ts]

Enig med at hans innstilling er avgjørende. Jeg kjenner meg igjen i det du beskriver. Og det hjalp heller ikke å si noe til ham, da grunnen til at han er slik faktisk kan være at han ikke respekterer deg slik som han burde.

Vi hadde en slik dynamikk og jeg ga beskjed om at jeg ikke aksepterte det, men ingenting fungerte - det gikk liksom ikke inn. Han dominerte hele forholdet og "bestemte" liksom hva som var rett og galt på alle områder. Alt gikk liksom etter hans pipe.Typen min gjorde etter mange år en ting som gjorde meg rasende, da var det krig fra min side. Jeg ble så forbanna at jeg rett og slett ikke klarte å gjøre annet enn å kreve en endring. Da han så at ting ikke kom til å "gå over av seg selv" var han klar for å gjøre en endring. Vi oppsøkte terapi. Det kan ofte hjelpe at han får høre det samme som du egentlig har sagt til han flere ganger sagt høyt i et rom med en vurderende tredjepart tilstede. Det blir liksom mye vanskeligere å unngå å ta ansvar da. Mange par har fått god hjelp av dette elementet i terapi. Spesielt i forhold der den ene ikke "hører" og ser den andre lenger.

Hos oss ble det endring, men det var nok fordi han smertelig innså at det ble endring eller brudd. Nå snakker han med meg og ikke ned til meg med en bedrevitende mine.

Er dette min skyld? Jeg skjønner jo at han ikke respekterer meg slik jeg synes han burde..det var ikke noe nytt...dessverre

Respekt er ikke noe man får fordi man ber om det med ord, det er noe man får uten å måtte be om det, men fordi man oppfører seg/er på en måte som andre rett og slett respekterer.

Denne biten sliter ganske mye på meg; etter å ha analysert hele vårt forhold kommer ikke jeg på noe spesielt som jeg kunne gjort annerledes og mener at jeg har oppført meg med integritet. Jeg skjønner liksom ikke hva som kan ha ført til at det en vakker dag gikk opp et lys i hodet hans og han tenkte "Hun der er det greit å tråkke litt på".

Jeg har også alltid vært respektert av andre menn- kolleger, tidligere kjærester. Men denne manne ser meg bare i et annet lys uansett hva og det irriterer meg voldsomt. Og jeg skjønner ikke hvor jeg har trådt feil.

Han har vært slik helt fra starten. Og ja! det var en stor feil å ikke gå allerede da, bebreider meg selv for det.

Er det noen menn som bare ER sånn (Spesielt siden han sier at han har opplevd dette med andre)? Inntil de eventuelt møter en jernkvinne (jeg er ikke den kvinnen og vil heller ikke være henne)

TS

[Gjest anonym]

Er dette min skyld? Jeg skjønner jo at han ikke respekterer meg slik jeg synes han burde..det var ikke noe nytt...dessverre

Respekt er ikke noe man får fordi man ber om det med ord, det er noe man får uten å måtte be om det, men fordi man oppfører seg/er på en måte som andre rett og slett respekterer.

Denne biten sliter ganske mye på meg; etter å ha analysert hele vårt forhold kommer ikke jeg på noe spesielt som jeg kunne gjort annerledes og mener at jeg har oppført meg med integritet. Jeg skjønner liksom ikke hva som kan ha ført til at det en vakker dag gikk opp et lys i hodet hans og han tenkte "Hun der er det greit å tråkke litt på".

Jeg har også alltid vært respektert av andre menn- kolleger, tidligere kjærester. Men denne manne ser meg bare i et annet lys uansett hva og det irriterer meg voldsomt. Og jeg skjønner ikke hvor jeg har trådt feil.

Han har vært slik helt fra starten. Og ja! det var en stor feil å ikke gå allerede da, bebreider meg selv for det.

Er det noen menn som bare ER sånn (Spesielt siden han sier at han har opplevd dette med andre)? Inntil de eventuelt møter en jernkvinne (jeg er ikke den kvinnen og vil heller ikke være henne)

TS

Du må gi han mye mer MOTSTAND, og alltid HOLDE dine ord, ikke la det være tomme ord, så han forstår at han får konsekvenser.

Jeg tror det handler om kanskje mangel på grenser i oppveksten, mulig mangel på kjærlighet og, slik at han mangler en kjærlighet til seg selv, slik at han ikke har selvrespekt, og dermed ikke respekterer andre, dvs tråkker på andres grenser. Jeg tror m.a.o dette ligger dypt i han, og vil ta tid å "reparere". Men hvis han vil, er alt mulig. Men HAN må og ha VILJEN!

[AnonymBruker]

Alt er ikke mulig. Og tro kan ikke flytte fjell.

Har han vært sånn med sine andre ekser også? Lovende.

Og folk forandrer aldri personligheten sin. Men de kan utvikle den. Eller stagnere. Alt ettersom.

Anonymous poster hash: 0ef56...b8f

[AnonymBruker]

Forøvrig, TS, ansvaret blir lagt på deg her og. Det er DU som bør vise motstand (som om du ikke gjorde det og han kvelte kommunikasjonen i stedet), og det er DU som må holde på hva du sier..

Anonymous poster hash: 0ef56...b8f

[Lirael]

Er dette min skyld? Jeg skjønner jo at han ikke respekterer meg slik jeg synes han burde..det var ikke noe nytt...dessverre

Respekt er ikke noe man får fordi man ber om det med ord, det er noe man får uten å måtte be om det, men fordi man oppfører seg/er på en måte som andre rett og slett respekterer.

Denne biten sliter ganske mye på meg; etter å ha analysert hele vårt forhold kommer ikke jeg på noe spesielt som jeg kunne gjort annerledes og mener at jeg har oppført meg med integritet. Jeg skjønner liksom ikke hva som kan ha ført til at det en vakker dag gikk opp et lys i hodet hans og han tenkte "Hun der er det greit å tråkke litt på".

Jeg har også alltid vært respektert av andre menn- kolleger, tidligere kjærester. Men denne manne ser meg bare i et annet lys uansett hva og det irriterer meg voldsomt. Og jeg skjønner ikke hvor jeg har trådt feil.

Han har vært slik helt fra starten. Og ja! det var en stor feil å ikke gå allerede da, bebreider meg selv for det.

Er det noen menn som bare ER sånn (Spesielt siden han sier at han har opplevd dette med andre)? Inntil de eventuelt møter en jernkvinne (jeg er ikke den kvinnen og vil heller ikke være henne)

TS

Nei, jeg vil ikke si at dette er din skyld. Men det er derimot mulig at du gjør noe som nærer denne oppførselen hos ham?

For min del er typen min en del eldre enn meg og vi har kjent hverandre svært lenge før vi ble sammen. Så for min del kan det være at han så på seg selv som mye mer moden enn meg. Og så hadde jeg en del problemer som ikke akkurat er noe man høster mer respekt for og gjorde nok ting verre. Du er også en del av denne dynamikken, selv om dette ikke er din skyld, men det betyr ikke at du ikke kan prøve å se på hva du kan gjøre for å få det til å gå inn hos ham at dette ikke er akseptabelt.

[-milla j-]

Du kan ikke endre ham, du kan endre på måten du reagerer på behandlingen han gir deg. Gir forholdet deg en følelse av at han ikke respekterer deg må du gjøre noe med det for din egen skyld. Ikke forvent at han skal gjøre noe.

[AnonymBruker]

kommunikasjon, forståelse, kjærlighet, samarbeid, kontakt, !

Anonymous poster hash: c7a31...105