Gjøre det slutt med min "Don Juan"?

[AnonymBruker]

For to år siden møtte jeg min "Don Juan" i Oslo mens jeg studerte. Vi begynte å treffes regelmessig etter vårt første møte på byen. Etter ca. 2 mnd var vi offisielt kjærester. Ett år senere var studiet mitt over og kjæresten min ønsket å flytte sammen med hjem, hjem til min hjemby.

"Don Juan" er fra Spania. Når jeg møtte han hadde han vært i Norge i to år. Han reiste til Norge alene, for å starte ett nytt og bedre liv. Hans barndom i Spania var ikke så sprek og han bodde for det meste av tenårene i barnehjem. Når han ble 22 år, flyttet han til Oslo og fikk seg jobb. Han har lite kontakt med familie og venner fra Spania. I løpet av disse to årene i Norge har kjæresten min hatt flere kortvarige forhold. Han ønsket å finne seg kjæreste, men fant aldri en jente det funket med. Han ønsker å bosette seg i Norge for alltid.

"Don Juan" er en veldig attraktiv mann utseendemessig. Han er høy, mørkt og har ett fantastisk fint men maskulint ansikt. Litt sånn "Ricky Martin" kanskje. Det er derfor jeg kaller han "Don Juan" her. Det var absolutt utseendet og mystikken som gjorde meg betatt når jeg møtte han. Etterhvert kom den sjarmerende personligheten hans frem.

Nå har jeg og "Don Juan" vært sammen i to år. Vi bor sammen i en leilighet vi leier i Kristiansand. Det har kommet til det steget at vi nå leter etter bolig å kjøpe sammen. Saken er at jeg har begynt å få kalde føtter.

Når jeg møtte kjæresten min var jeg opp over ørene forelsket, dette har selvfølgelig kjølnet en del og jeg ser nå mer klart. Missforstå meg rett så er han en fantastisk snill og god mann med glimt i øyet. Dessverre har han noen dårlige egenskaper og personlighetstrekk som jeg ikke vet om jeg kan leve med.

F.eks

- Han prater uhyre dårlig norsk, til å ha vært i landet så lenge. Dette er mye av grunnen til at han i tillegg har lite venner. Jeg har også lagt merke til at mine venninner har problemer med å kommunisere med han inni mellom. Han snakker heller ikke godt norsk. La meg si det slik at språk er vanskelig for han.

- Han har lite venner og ingen familie her. Det hadde jo vært fint om han også hadde hatt noe å gjøre om dagene. Jeg synes synd på han slik det er nå, selv om han sier det går greit. Jeg prøver alltid å dra han med ut med mine venner, men det er begrenset på hvor ofte det blir. Jeg tenker også at det kanskje blir kjedelig dersom vi en dag får barn, at barnet kun har min familie i ryggen.

- Han stiller dårlig økonomisk. Når han kom hit hadde han mer eller mindre ingenting med seg. Han gikk også arbeidsledig en lang periode før han møtte meg, slik at han ikke har fått spart opp noe særlig.

- Han har en tendens til å være litt overfladisk og naiv. Litt av typen dum og deilig om jeg kan si det på den måten.

Sist men ikke minst er han dårlig på å kommunisere. Dette skyldes ikke språk da jeg har lært meg spansk, og kan forstå alt han sier. Han er bare ikke av typen som liker å prate så veldig mye, mens jeg liker å prate.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han og det skjærer i hjerte mitt bare av tanken på å se han sammen med ei anna jente. Jeg vet også at dersom jeg gjør det slutt, så kommer han til å sitte mutters alene. Han har nesten ingen andre enn meg. Samtidig får jeg disse tankene oftere og oftere om at jeg muligens hoppet inn i dette forholdet litt for tidlig, eller at jeg kanskje ikke passer så godt i lag med han som jeg trodde.

Det skremmer meg av tanken at jeg inni mellom sitter å undrer på om jeg ville fått det bedre med en annen mann. Var kjæresten min bare en mystisk, kjekkas jeg ble betatt av?

Hva tenker dere? Noen i lignende situasjon?

*Kristin*

Anonymous poster hash: b6924...055

[AnonymBruker]

Venter på noen fornuftige svar, eller svar i det heletatt!!

Takk på forhånd

*Kristin*

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[Gjest Mupsi]

Vel det virker som første bud er å sende han på norskkurs. Har han jobb? Hobbyer? Kanskje han kunne begynt på fotball, håndball eller annet som er litt mannsdominert, da er det lettere for han å få seg noen norske venner. Språket kan hende også bedres av å sosialisere litt med bare nordmenn som ikke snakker spansk.

Vet det er flere steder hvor de arrangerer ting som kommer fra de respektive landene, som f.eks klubber for folk fra Spania slik at de skal kunne sosialisere med andre fra sitt eget hjemland. Prøv å sjekk ut om det finnes noe slikt i nærheten.

Stikkord, -språk og -venner.

[AnonymBruker]

Kanskje jeg overdrev litt ang. hans språk. Han kan prate basis norsk, men kan på en måte ikke ha en lang utdypt "voksen samtale". Da faller han raskt ut av samtalen. Han har jobb ja, men der hvor han jobber jobber det kun utlendinger (som prater enda dårligere).

Han har aldri vært interessert i sport. Biler og motorsykler er mer hans ting.

*kristin*

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[Gjest Mupsi]

Vel sport var bare et forslag, finnes sikkert noen bilklubber eller slikt også som han kan ta del i. Da får han litt adspredelse på fritiden og du kan kanskje føle at du ikke er den eneste han har av mennesker å støtte seg på i Norge.

[AnonymBruker]

Vel sport var bare et forslag, finnes sikkert noen bilklubber eller slikt også som han kan ta del i. Da får han litt adspredelse på fritiden og du kan kanskje føle at du ikke er den eneste han har av mennesker å støtte seg på i Norge.

Takk for tipset. Nå er det jo slik at kjæresten min ikke ser på det som ett problem selv. Han ønsker ikke å melde seg inn i noe for å få mer venner. Så jeg har vel egentlig innsett at ett forhold med han i lengden kommer til å bli litt ensomt. Ingen å reise på ferie med i lag osv.

*Kristin*

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[Gjest Petiteamour]

Jobber han? Min franskmann lærte ikke godt norsk før han hadde norske kollegaer og måtte sosialisere seg med dem. Da jeg prøvde å lære han det, var jeg bare "masete"..

Ellers så finnes det expat grupper for folk som er fra samme land men bor i Norge (min mann fant venner på Yahoo, i dag er nok Facebook bedre..)

Han trenger ikke ha då stort nettverk, men litt venner og ting å gjøre som ikke har med fete å gjøre. Familie må man ikke ha i nærheten, og får dere barn har dere muligheten til å reise til Spania hvert år for å få inn litt språk og kultur.

Det viktigste er jo kommunikasjon og det kan være vanskelig, spesielt siden en kombinasjon av språk og kultur ofte gjør at msn misforstår hverandre. Den andre tror en vet hva som er kommunisert men ikke nødvendigvis oppfatter likt! Og snakker dere norsk sammen kan du komme i et styrkeforhold hvor du er sterkere enn han. Søreuropeiske gutter er ikke nødvendigvis komfortable med det..

Det er også viktig å snakke om husarbeid og barneoppdragelse, ulike forventninger og det man tar for gitt her er ikke nødvendigvis en selvfølge andre steder.

Er du usikker på han og følelsene dine for han eller mest forskjellene mellom dere? Det er utfordrende på både godt og vondt å ha en utenlandsk kjæreste, og siden barn og familie.

Men veldig spennende også! Og barna blir tospråklige, litt mer av "verden" tar plass i din hverdag og du får utvidet din horisont også:-)

[AnonymBruker]

Takk for utfyldig svar. Ja, han jobber som sagt men kun sammen med folk langt over hans egen alder som også er utenlandske.

Jeg vet ikke om jeg tviler på han fordi han er den han er, eller om det er pga. dårlig kommunikasjon. Han er egentlig en veldig enkel type. Spise, sove, pc, sex, jobb... Jeg klarer liksom ikke å bestemme meg. Er dette mannen jeg skal kjøpe leilighet sammen med og slå meg til ro med?? Han er jo fantastisk, men det er jo også mye som irriterer meg.

Å herrefred, tør ikke tenke tanken på å gå i fra han engang. Han er helt i ekstase med å kjøpe leilighet sammen osv!!

*Kristin*

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[AnonymBruker]

ang. å kjøpe leilighet sammen så gleder jeg meg jo også til det, men jeg har i det siste begynt å tenke litt. Føler at jeg går glipp av mye når jeg er sammen med han. Det er ofte litt slik når man har en utenlandsk kjæreste som ikke har noe nettverk her.

*Kristin*

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[AnonymBruker]

Jeg syntes ikke han fortjener noen som deg. Du snakker veldig nedlatende om han...

Stakkars mann! Han må ha passelige store baller å flytte til et helt nytt land uten noe. Og hva så om han ikke har familie? Ikke alle er like heldge (noe vil si uheldige) å ha en familie. Et barn vil ha det like godt uten eller med.

Norskspråket hans kan du hjelpe han med ved å PRATE NORSK MED HAN. Det er liksom det som du burde ha gjort i de årene dere har vært sammen.

At han stiller økonomisk svak er et problem om dere kjøper leilighet sammen. Hvis han ikke er i en stabil jobbsituasjon, dropp å kjøp med han. Men ellers forstår jeg ikke hvorfor du henger deg opp i de foregående punktene.

Anonymous poster hash: 9a3aa...d67

[AnonymBruker]

Norskspråket hans kan du hjelpe han med ved å PRATE NORSK MED HAN. Det er liksom det som du burde ha gjort i de årene dere har vært sammen.

Anonymous poster hash: 9a3aa...d67

Jeg prater norsk med han så ofte jeg bare kan, men noen ganger må jeg inn med spansken (f.eks når vi diskuterer) for at han skal forstå alt. Han har dysleksi, og språk er og forblir vanskelig for han.

Greit nok at han ikke har familie her. Selvfølgelig er ikke det mitt største holdepunkt, men han har nesten ingen venner og trives egentlig med det. Jeg ser at jeg har mistet flere venner etter at jeg ble sammen med han. Som sagt er han veldig enkel, vanskelig å kommunisere med. Han har heller ikke de beste sosiale antennene, noe som ofte fører til at samtaler bare kleine med andre.

Problemet mitt er om jeg ikke vet om det er han jeg skal slå meg til ro med, eller om han egentlig bare var en kjekkas jeg ble forelsket i som kanskje ikke er min beste match?

*Kristin*

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[Cata]

Slik du beskriver det så synes jeg det virker som hovedproblemet er at dere er forskjellige personlighetstyper. Du vil ha venner og familie rundt deg, for ham er det ikke så viktig, for som barnehjemsbarn har han trolig aldri hatt noen familie å snakke om og siden han flyttet hit så hadde han neppe tette vennskapsbånd heller.

De to tingene kan være vanskelig å forene.

At han er dyslektisk og sliter med språket er ikke stort å gjøre ved annet enn å snakke norsk, norsk og atter norsk. Om han ikke leser og skriver særlig godt så bør det muntlige sige inn etterhvert. Ser jo også at dysleksien kan sette en effektiv stopper for mer utdannelse og derved bedret økonomi. Jeg antar det er tungt nok å tilegne seg boklig lærdom hvis man er dyslektiker, må man attpåtil lese på et fremmed språk så tipper jeg det blir svært vanskelig.

Hvordan tror du han vil takle at du i overskuelig fremtid antakelig blir den med best økonomi?

At du betegner ham som litt "dum og deilig" ser jeg på som et faresignal for forholdet. I beste fall sier det noe om hvordan du ser på ham, i verste fall sier det noe om hvordan han faktisk er. Vil du tilbringe resten av livet med en som i dine øyne er "dum", uansett hvilke kvaliteter han ellers måtte ha?

[Gjest tsejG]

Det virker for meg som at du forelsket deg i utseendet hans, ene og alene, noe som ikke akkurat er mye å basere et livslangt forhold på.

Nå, i ettertid har det så gått opp for deg at han ikke oppfyller alle dine krav, og at han er en for enkel type.

Vel, etter mitt syn er du allerede i full gang med å avslutte dette forholdet. Dere er jo ikke kompatible overhode, og personlig synes jeg du stiller svært store krav rundt hans personlighet, interessenivå og sosiale fremtreden.

Kanskje har han ikke lyst på en haug med venner, være medlem i noen bilklubb, eller dra på ferie i lag med en flokk andre mennesker. Dette betyr jo slettes ikke at det er noe galt med fyren, dere har bare totalt forskjellig aktivitets-syn.

Jeg tror også at Hr. "Don Juan" vil få det bedre med ei dame med et litt roligere aktivitetsnivå, og at du selv bør finne deg en fyr med mer action rundt seg. Dette kan bare gå en vei er jeg redd...

[AnonymBruker]

Virker som dere er intellektuelt på ulikt nivå. Når du i tillegg stiller sterkere sosialt, familiært, økonomisk, blir det ikke et jevnbyrdig forhold. Du burde gjøre det slutt med han.

Anonymous poster hash: 62521...bd8

[AnonymBruker]

Virker som dere er intellektuelt på ulikt nivå. Når du i tillegg stiller sterkere sosialt, familiært, økonomisk, blir det ikke et jevnbyrdig forhold. Du burde gjøre det slutt med han.

Anonymous poster hash: 62521...bd8

Må man være like for å passe sammen?

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[Cuckold]

Kjæresten din kom til Norge som velstandsflyktning, det visste du, jeg synes det virker litt rart at du nå holder mot ham alt det han er og som du burde ha sett allerede når du traff ham.

Selvsagt stiller en velstandsflyktning som snakker dårlig norsk svakere enn deg økonomisk, og selvsagt har en som er oppvokst på barnehjem mindre omgang med familie. Det skal ikke gå to år før man oppdager hvilket intellektuelt nivå et menneske ligger på, men det er ikke som noen her sier nødvendigvis slik at dere er for forskjellige til å fungere sammen. Det som slo meg var: Dere har vært sammen i to år, kanskje det er forelskelsen som tar en liten pause?

http://illvit.no/mennesket/sykdom-behandling/forelskelsen-varer-i-to-ar

Husk at det alltid finnes små og store ting og plukke på hos en partner, spørsmålet er om dere har det bra sammen. Et livslangt forhold, hvis det er det du er ute etter, vil uansett baseres i stor grad på vilje, på vilje til å elske, på vilje til holde sammen. Med mindre du skal la forelskelsen få være tyrann i livet ditt, kompassnålen som til enhver tid viser hvem du skal ha som partner. Et varig kjærlighetsforhold baseres på vilje. Er den viljen der kan han ha både store og små svakheter uten at det trenger å bety så altfor mye.

Endret 31. august 2013 av Cuckold

[AnonymBruker]

Selvfølgelig så jeg alt i begynnelsen, men som sagt var jeg opp over øra av forelskelse noe som gjorde at jeg ikke tenkte så mye over det.

Det at jeg skriver at han har en tendens til å være litt dum og deilig er forsåvidt sant. Jeg ønsker ikke å bli sett på som overfladisk, selvopptatt kjerring når jeg sier dette, men det er faktisk tilfellet. Han har dysleksi og konsentrasjonsproblemer noe som gjør språk og kommunikasjon vanskelig.

Så er det da om jeg skal se forbi dette og leve med det, eller finne meg en ny? Jeg elsker han jo, men ser at det kan være irriterende i lengden kanskje? Jeg synes det er så vanskelig å velge! Hvordan kan man være 100% sikker på en mann? Jeg føler jeg står ved ett veiskille der jeg må velge, men jeg klarer det ikke. Jeg har flere for og imot..

ts

Anonymous poster hash: fc010...a8c

[Surriball]

Hvis du elsker ham, elsk ham som han er. Ta ham for den han faktisk er, og godta at det er slik. Det må da finnes videregående norskkurs han kan gå på? Og så tar du ham med deg i sosiale tilstelninger.

[Gjest pilldorf]

Sånne folk forandrer seg aldri.

Dessuten er det jo avgjørende hva som er problemet uansett, og om det er blitt diagnosert noe som helst.

Ønsker du ham, må du akseptere hvordan han er som person. Og du kjenner han nok svært godt allerede.

Eller så kan du gå videre eventuelt. En fin tanke, men ikke alltid like lett å fullføre i praksis.

Og det vil alltid være for og mot argumenter.