Jeg er drittlei av å ha så sykt dårlig selvtillitt. Hjelp?

[AnonymBruker]

Jeg føler meg som en reflektert, smart og oppegående person, og er egentlig fornøyd med hvordan jeg ser ut. Men det føles som det kun er innenfor husets fire vegger at jeg greier ha et avslappet forhold til meg selv.

Er jeg på jobb, på fest eller slike ting, føler jeg meg som en kjedelig person. Det skjer for lite i livet mitt til at jeg føler det er noe vits i å utbrodere noe særlig utover det folk flest vet om meg. Jeg har bestemt meg for å få meg noen nye hobbyer og interesser i løpet av høsten sånn at jeg får litt ting å henge fingrene i, og også for å møte nye mennesker.

Tviler sterkt på at noen ser på meg som en sprudlende, morsom og spennende person, men det er dit jeg vil!!!!! Men jeg bare greier ikke akkurat nå.

Har inntrykk av at medmennesker kanskje anser meg som en kjedelig person, som snakker mye om kjedelige ting(typ snakke om været osv), jeg har aldri noe spennende å komme med.

Det henger mye sammen med at jeg ikke er så flink til å snakke. Jeg sliter med konsentrasjonen, noe som gjør at jeg ofte får jernteppe(?), glemmer hva jeg skal si eller glemmer hva jeg snakket om midt i ei setning, begynner å stamme, slike ting.. føler meg veldig dum når det skjer, og unngår derfor å snakke for lange setninger.

Som tidligere nevnt har jeg et relativt avslappet forhold til meg selv og utssendet mitt, allikevel er jeg i sosiale sammenhenger fæl til å måle meg selv med andre.

Sykt slitsomt.. Jeg kan kjøpe meg nye klær jeg føler meg superfresh i, og føle meg generelt på topp en dag, og så kan jeg se/møte en annen jente som jeg anser som penere enn meg selv og tenker da "så stygg jeg egentlig er", og se på henne som en slags trussel, istedetfor å faktisk bli kjent med henne og se på henne som en potensiell venn. Jeg greier ikke legge vekk den utseendebiten som ødelegger så mye for meg. Jeg greier aldri være meg selv, måler meg selv etter andre og setter meg iditoiske mål om å en dag bli like pen som de. Hva med å bare godta meg selv som den jeg er?

De sosiale antennene mine er ikke veldig bra. Jeg føler ikke samtaler jeg har med andre mennesker flyter spesielt bra, ei heller tror jeg folk synes samtaler med meg er spesielt behagelige. Regner med de merker jeg er ukomfortabel. Jeg er ikke så god på øyekontakt for eksempel.

Dette ble et litt rotete innlegg men jeg håper noen der ute skjønte litt av frustrasjonen min. Jeg er evig takknemlig hvis noen gidder skrive noen ord om hva jeg kan gjøre med disse problemene. Er det kanskje noen som har vært der hvor jeg er nå, tidligere? Evnt hva gjorde dere for å bli bedre?

Jeg øver meg hver dag på å bli et bedre menneske og trives med meg selv. Tusen takk på forhånd for svar=)

Anonymous poster hash: d5a9a...28c

[AnonymBruker]

.....

Anonymous poster hash: d5a9a...28c

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, og kan således ikke gi deg noe hjelp. Men jeg kan gi deg:

Anonymous poster hash: e6d17...397

[Gjest Svampebob1]

De tingene du snakker om i forhold til andre har med selvfølelsen å gjøre.

Gjør følgende:

1. Jobb med å forbedre deg til dit du ønsker å være.

2. Jobb med å akseptere den du er. Svake som sterke sider.

3. Finn noen du kan prate med om alt og ingenting. Noen som er nøytral og ærlig mot deg. F.eks. en coach, psykolog eller bare en god venn.

Når du bygger opp selvfølelsen, så vil selvtilliten også komme av seg selv.

Det er ikke noe som er gjort på en uke eller to heller.

[AnonymBruker]

De tingene du snakker om i forhold til andre har med selvfølelsen å gjøre.

Gjør følgende:

1. Jobb med å forbedre deg til dit du ønsker å være.

2. Jobb med å akseptere den du er. Svake som sterke sider.

3. Finn noen du kan prate med om alt og ingenting. Noen som er nøytral og ærlig mot deg. F.eks. en coach, psykolog eller bare en god venn.

Når du bygger opp selvfølelsen, så vil selvtilliten også komme av seg selv.

Det er ikke noe som er gjort på en uke eller to heller.

Der løste du den biffen på 1, 2, 3.

Ikke mer å si nå, så tråden kan stenges.

Anonymous poster hash: 0524b...149

[Gjest Clavel]

Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver.

Som tidligere nevnt har jeg et relativt avslappet forhold til meg selv og utssendet mitt, allikevel er jeg i sosiale sammenhenger fæl til å måle meg selv med andre.

Sykt slitsomt.. Jeg kan kjøpe meg nye klær jeg føler meg superfresh i, og føle meg generelt på topp en dag, og så kan jeg se/møte en annen jente som jeg anser som penere enn meg selv og tenker da "så stygg jeg egentlig er", og se på henne som en slags trussel, istedetfor å faktisk bli kjent med henne og se på henne som en potensiell venn. Jeg greier ikke legge vekk den utseendebiten som ødelegger så mye for meg. Jeg greier aldri være meg selv, måler meg selv etter andre og setter meg iditoiske mål om å en dag bli like pen som de. Hva med å bare godta meg selv som den jeg er?

Det du skriver her kunne jeg også skrevet for en stund siden. Har hatt et sykt anstrengt forhold til eget utseende/speilbilde. Kan fortsatt ha slike dager, men det er sjeldnere enn før. Men hva har jeg egentlig gjort?

Har i alle fall stresset meg selv MYE på at jeg må slutte å sammenligne meg selv med andre, Og det er kjempevanskelig.. men av en eller annen grunn så gjør jeg det mindre nå enn før. Tror det har en del å gjøre med at jeg har jobbet en del med å bli mer avslappet rundt eget utseende. Ta til meg komplimenter jeg får, ikke bare avfeie dem, men minne meg selv på dem, selv om jeg ikke selv nødvendig vis mener det samme selv. Og på den annen side - prøve å ikke være så redd for å være "stygg" innimellom.. presse meg selv til å gå uten sminke av og til f.eks.. jeg trenger ikke å være "perfekt" hele tiden! Og det å tenke at "hva så" om den jenta du treffer kanskje er penere- det spiller faktisk ikke så stor rolle, for jeg er bra nok som jeg er, jeg er ikke stygg automatisk selv om hun kan være mer "vakker"/estetisk pen. Og dessuten har jeg mange andre egenskaper!

Noe annet som har hjulpet meg er trening, jeg har alltid trent, men nå har jeg gått over til mer styrketrenig og løping, og jeg er mer fornøyd med kroppen min enn tidligere. Dette gjør også at jeg føler meg mer avslappet og generelt sett bare føler meg bedre..

Dette var bare noe av det du spurte om.. vet ikke om det var til noe hjelp, beklager at det sikkert ble litt rotete

Endret 27. august 2013 av Clavel

[Gjest Clavel]

Tilføyer litt

Det med øyekontakt har jeg også slitt med, pga det anstrengte forholdet jeg hadde til utseendet mitt. Min erfaring her er egentlig bare at man må presse seg til det--litt og litt.. Men føler også at det er vanskeligere med noen mennesker enn med andre. Det har med personkjemi, og at man kan føle seg tryggere på noen mennesker enn andre, selv om man generelt sett er usikker. Det hjap for meg å først ove på øyekontakt med de jeg var litt mer trygg på.. Men ellers, så må man bare presse seg litt, øve seg på å gi faen i hva andre måtte mene!

Ifht å føle seg kjedelig blant andre, så tror jeg også dette handler om å føle seg trygg på folk og ikke sammenligne seg med andre. Men det er ikke så lett å komme dit med en gang. Det som hjalp meg,var å først fokusere på å være en god lytter. Å være genuint interessert i hva motparten forteller om, stille oppfølgingspørsmål. Ikke være så opptatt av meg selv (igjen), men av samtalepartneren. Så kan man kanskje komme mer inn på å snakke om seg selv etter hvert, når man har blitt litt mer trygg..