Skal jeg godta at jeg er singel og barnløs når jeg har passert 30?

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye i det siste på at jeg snart blir 33, og at det ikke ser særlig lyst ut når jeg er singel og barnløs.

Jeg burde ha møtt noen til nå, men det har jeg altså ikke gjort.

Jeg føler også at jeg begynner å bli for gammel til å møte en mann - og etterhvert få barn.

Ja, jeg vet at jeg egentlig er ung, men jeg tenker på at jeg er gammel i forhold til at jeg ikke er 23 lenger med masse energi og at jeg har god tid og hele livet foran meg.

Skal noe skje så bør det skje nå i nærmeste fremtid, og det stresser meg.

Jeg ønsker jo ikke at det skal være stress, for det blir ikke noe koslig, og ikke kommer det noe godt ut av det heller...

Dessuten kan jeg ikke tvinge frem noe liv - det må jo skje når det skjer både når det gjelder mann og barn.

Så det jeg har kommet frem til er at jeg er så lei meg for at jeg brukte hele 20-årene på å føle meg dum, stygg, rar, utenfor og lite verdt fordi jeg aldri klarte å finne meg en kjæreste. Og all depresjonen og at jeg ofte gråt meg i søvn fordi jeg ikke hadde noen som elsket meg.

Jeg skulle ønske at jeg brukte 20-årene på å glede meg og å leve livet fullt ut uten å bekymre meg over om jeg kom til å møte noen eller ikke.

På å se på vennene mine finne seg en kjæreste en etter en mens jeg følte meg mislykka...

Jeg har dermed funnet ut at jeg ikke skal ødelegge 30-årene slik jeg ødela 20-årene mine!!!

Så nå skal jeg gjøre akkurat det jeg har lyst til, fordi jeg kan det. Jeg skal ikke la det at jeg er singel og barnløs hindre meg i dette.

Hvorfor skal jeg sitte å sture alene, når jeg kan fylle dagene akkurat som jeg vil?

Takk!

Anonymous poster hash: d088f...0e9

[Gjest Gjest]

Uansett om du godtar det eller ei, så er det bare sånn det er.

[Hecubaa]

Jeg føler at du svarte på spørsmålet ditt i løpet av innlegget TS

[Gjest Gjest]

Jeg er 38 år, singel og barnløs. Jeg lever meget godt.

[AnonymBruker]

Det er faktisk ikke alle som får seg mann og barn og lever i et lykkelig familieliv resten av livet. Halvparten blir skilt og styrer masse rundt med nye kjærester og problemer med dine og mine og våre barn. Og noen får ikke familie i det hele tatt. Lev livet uansett.

Anonymous poster hash: 969c6...ed6

[Gjest Gjest]

Tekte det samme - hva er alternativet? Å ikke godta det?

Å ikke godta en situasjon man er i betyr ofte å stresse med å endre den, og lite er mindre tiltrekkende enn noen som leter. Det mest tiltrekkende som finnes er folk som er fornøyde med seg selv og livet sitt, i harmoni med egne valg og egen livsførsel. Og den dagen man møter noen som er like stødig, vel, da er det innertier for begge...

[AnonymBruker]

Det er faktisk ikke alle som får seg mann og barn og lever i et lykkelig familieliv resten av livet. Halvparten blir skilt og styrer masse rundt med nye kjærester og problemer med dine og mine og våre barn. Og noen får ikke familie i det hele tatt. Lev livet uansett.

Anonymous poster hash: 969c6...ed6

Vel, det eneste jeg savner er kanskje nærheten? Den vil jeg aldri oppleve, mens andre får oppleve mye av den.

Anonymous poster hash: d088f...0e9

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye i det siste på at jeg snart blir 33, og at det ikke ser særlig lyst ut når jeg er singel og barnløs.

Jeg burde ha møtt noen til nå, men det har jeg altså ikke gjort.

Jeg føler også at jeg begynner å bli for gammel til å møte en mann - og etterhvert få barn.

Ja, jeg vet at jeg egentlig er ung, men jeg tenker på at jeg er gammel i forhold til at jeg ikke er 23 lenger med masse energi og at jeg har god tid og hele livet foran meg.

Skal noe skje så bør det skje nå i nærmeste fremtid, og det stresser meg.

Jeg ønsker jo ikke at det skal være stress, for det blir ikke noe koslig, og ikke kommer det noe godt ut av det heller...

Dessuten kan jeg ikke tvinge frem noe liv - det må jo skje når det skjer både når det gjelder mann og barn.

Så det jeg har kommet frem til er at jeg er så lei meg for at jeg brukte hele 20-årene på å føle meg dum, stygg, rar, utenfor og lite verdt fordi jeg aldri klarte å finne meg en kjæreste. Og all depresjonen og at jeg ofte gråt meg i søvn fordi jeg ikke hadde noen som elsket meg.

Jeg skulle ønske at jeg brukte 20-årene på å glede meg og å leve livet fullt ut uten å bekymre meg over om jeg kom til å møte noen eller ikke.

På å se på vennene mine finne seg en kjæreste en etter en mens jeg følte meg mislykka...

Jeg har dermed funnet ut at jeg ikke skal ødelegge 30-årene slik jeg ødela 20-årene mine!!!

Så nå skal jeg gjøre akkurat det jeg har lyst til, fordi jeg kan det. Jeg skal ikke la det at jeg er singel og barnløs hindre meg i dette.

Hvorfor skal jeg sitte å sture alene, når jeg kan fylle dagene akkurat som jeg vil?

Takk!

Anonymous poster hash: d088f...0e9

Du har vel ikke noe annet valg enn å bare godta det. Men jeg var alenemor med 2 barn da jeg traff han jeg er gift med. Møtte han det året jeg ble 30. Noen mnd før jeg fylte. Nå er jeg 37 år og vi har en sønn sammen på 4 år . Så det er ikke forsent enda

Anonymous poster hash: 28e2f...7c0

[Alvina]

Jeg har tenkt mye i det siste på at jeg snart blir 33, og at det ikke ser særlig lyst ut når jeg er singel og barnløs.

Jeg burde ha møtt noen til nå, men det har jeg altså ikke gjort.

Jeg føler også at jeg begynner å bli for gammel til å møte en mann - og etterhvert få barn.

Ja, jeg vet at jeg egentlig er ung, men jeg tenker på at jeg er gammel i forhold til at jeg ikke er 23 lenger med masse energi og at jeg har god tid og hele livet foran meg.

Skal noe skje så bør det skje nå i nærmeste fremtid, og det stresser meg.

Jeg ønsker jo ikke at det skal være stress, for det blir ikke noe koslig, og ikke kommer det noe godt ut av det heller...

Dessuten kan jeg ikke tvinge frem noe liv - det må jo skje når det skjer både når det gjelder mann og barn.

Så det jeg har kommet frem til er at jeg er så lei meg for at jeg brukte hele 20-årene på å føle meg dum, stygg, rar, utenfor og lite verdt fordi jeg aldri klarte å finne meg en kjæreste. Og all depresjonen og at jeg ofte gråt meg i søvn fordi jeg ikke hadde noen som elsket meg.

Jeg skulle ønske at jeg brukte 20-årene på å glede meg og å leve livet fullt ut uten å bekymre meg over om jeg kom til å møte noen eller ikke.

På å se på vennene mine finne seg en kjæreste en etter en mens jeg følte meg mislykka...

Jeg har dermed funnet ut at jeg ikke skal ødelegge 30-årene slik jeg ødela 20-årene mine!!!

Så nå skal jeg gjøre akkurat det jeg har lyst til, fordi jeg kan det. Jeg skal ikke la det at jeg er singel og barnløs hindre meg i dette.

Hvorfor skal jeg sitte å sture alene, når jeg kan fylle dagene akkurat som jeg vil?

Takk!

Anonymous poster hash: d088f...0e9

Jeg forstår deg og ønsker deg alt godt. Gå inn for å legge fortiden bak deg, vis interesse, ha en del tiltakslyst til noe, finn en hobby, meld deg på kurs, og det aller mest viktige : Lær av jus - studenter, de må utstråle og late som selv om de har en dårlig sak for i det hele ha en sjanse til å vinne saken.

Rollespill - sjekk om det finnes noe der du bor.

Barn nå..., klokken din tikker ikke så raskt, og du kan faktisk ikke sjekke opp en mann med ønske om å få barn før saltet har rent ut? Det er fåfengt. Totalt avtennende.

Men du er aldri for ung til å få barn, hvor gamle var dine bestemødre, oldemødre, tanter osv når de fikk barn? Der har du en rettesnor, men selvsagt, jeg forstår ønsket ditt. Og mitt råd til deg er å ta livet med ro og ta ting som de kommer. Stress kan også føre til for tidlig alderdom og barnløshet.

Det første jeg ville gjort var å unne meg litt alenetid og la det gå minst to år før man setter i gang med å produsere barn. Etter at man har bodd sammen minst ett år, og helst glemme alt som heter eggløsning osv.

Det er bare å sette i gang når det er avtalt, husk også at en hendelse sjelden kommer alene, dere kan risikere å få tvillinger.

Er det du som har startet flere tråder om dette tidligere, anbefaler jeg deg å lese gjennom svarene du fikk da.

[Suss81]

Forstår ikke helt hvordan det kan være målet for livet å få barn jeg da. Det går fint Ann å ha ett flott liv uten barn å

[AnonymBruker]

Mine besteforeldre og grandtanter og onkler, fikk giftet seg tidlig og fikk barn i begynnelsen av 20-årene. Det var noen av mine grandtanter og onkler som hadde kjærester, men som aldri giftet seg eller fikk barn.

Mine foreldre og deres søsken giftet seg alle tidlig, og fikk barn iløpet av 20-årene.

Mine søsken giftet seg sent og fikk første barnet da de var 30 og i begynnelsen av 30-årene. Det samme var de for mine fleste søskenbarn som er like gamle eller eldre enn meg.

Jeg er nok redd for at jeg kommer til å bli slik som de grandtantene og onklene mine som aldri ble gift og fikk barn.

Anonymous poster hash: d088f...0e9