Hvordan følte du deg etter å ha vært utro?

[AnonymBruker]

Hei,

jeg er veldig interessert i å vite hvordan dere som har vært utro følte dere etterpå.

Og gjerne hva dere følte like før!

Anonymous poster hash: 9cdf0...f1b

[Gjest Gjest]

Etter utroskapet ble jeg sint. Forbannet. Jeg trodde aldri i mitt liv troddat det skulle ha så stor konsekvens. Det rare var at det forgiftet ting som jeg aldri trodde kom til å ha noe med det å gjøre. Tillitsproblemer f.eks. Selvfølelsen min var smadret. Følte meg skitten og testet meg for kjønnssykdom før jeg rørte dama mi.

Før: jeg strakk ikke til. Ingen trengte meg. Jobben var masete. Dama mi var bedre enn meg osv. Syting og klaging fra min vinkel.

[AnonymBruker]

Var full og lei meg/såret rett før.

Etter: uendelig trist,sjokkert, paranoid, full av angst, skuffelse, ulidelig dårlig samvittighet, stresset.

Anbefaler INGEN den smerten. Det ble med den ene gangen for meg.

Anonymous poster hash: a159e...65d

[Alvina]

Følte meg råtten, visste ikke hvordan min daværende samboer skulle reagere når han kom hjem og visste at han ville se det på meg siden jeg er lett å lese for de som kjenner meg og i alle fall om det har skjedd noe, så jeg lot som det aldri hadde skjedd noe og innbildte meg det i mitt stille sinn, gjentok for meg selv, det har aldri skjedd, det har aldri skjedd, jeg later som jeg har drømt det hele (av hensyn til han og barna våre) Fordi det aldri har skjedd.

Jeg klarte å oppføre meg som vanlig for å skåne han for det, for det betydde ingenting. Det er mange år siden, jeg var ung. Men det var som å gå på en line, han kom hjem, ga meg en klem, og jeg følte meg så gjennområtten. Jeg gruet meg til å møte blikket hans når han ga meg en klem og vi holdt rundt hverandre når han kom fra jobb, men jeg klarte det, selv om jeg

Jeg løy på meg herpes, og fikk hastetime hos legen og tok en hestekur mot clamydia, og tester (fortalte legen hva som hadde skjedd og grunnen til det var fordi jeg fryktet at han ville banke meg, slå meg, isolere meg i uker med blåmerker osv) ...det var forøvrig ikke faren til mine barn, men en jeg holdt sammen med i noen år.

Jeg har heldigvis herpes, men omtrent aldri utbrudd. Det er alltid noe jeg har vært åpen med, selv om det var vanskelig med ny partner når jeg var ung.

Det var i alle fall min oppskrift på å holde saken hemmelig og ikke ha sex med han før jeg hadde sjekket meg for sykdommer. Og hvis jeg hadde fått en smitte ville jeg fortalt om sidespranget, selvsagt. Hiv var det liten risiko for, når jeg var ung var det vanlig å kjenne menn som testet seg like ofte som vi damer gjør. Miljøet var utflytende, men det var faktisk vanlig. Kanskje fordi mange dealet med fremtiden sin og testet litt pulverdop i blant.

Det er litt trist at ikke alle er like flinke med det i dag, nå er jeg faktisk rundet over 45, og de mennene jeg, øh, har frekvendert de siste årene har vært litt eldre enn meg, og de er sløve...på den måten at de ikke tester seg, men de driver ikke med pulver selv om mange har gjort det når de var unge. Men jeg har ikke sex med noen, de jeg gidder ligge med er i alle fall noen år yngre enn meg, men minst ti år eldre enn mine sønner er...

Selv om det hadde vært lett å involvere seg med en litt yngre mann, jeg ser det for meg, en som f.eks er tre år eldre enn min svigerdatter som forøvrig er eldre enn min sønn. TEnker min sønn hadde sett på meg som ganske håpløs da.

Men rent klart, jeg faller lett for menn som er ... faktisk for menn i alle aldre, over en viss alder som er langt eldre enn myndighetsalderen.

Nå har jeg skrevet meg bort igjen.

Det var ikke lett. Om jeg lærte? Ja. Jeg lærte å ljuge så det rant og tro at om jeg brukte en mantra ville det gå bra og bli sant.

Endret 27. august 2013 av Alvina

[Gjest Gjest_angrer]

Jeg klinte med en annen mann på fylla. Alt var veldig uvirkelig når jeg våknet neste dag. Først nektet jeg ovenfor meg selv at jeg kunne ha gjort det. Det gikk ikke helt opp for meg hva jeg hadde gjort før etter en stund. Når jeg begynte å innse det, kom sinnet. Jeg var fly forbanna på meg selv. Hvordan i helvete kunne jeg gjøre noe som kunne risikere at jeg mistet mannen jeg elsket. Så gikk det virkelig opp for meg: Jeg kunne miste mannen jeg elsket. Jeg ble liggende i sengen mange timer. Jeg gren og gren og gren. Jeg diskuterte med meg selv leng om jeg skulle fortelle det eller ikke. Frykten for at jeg skulle miste han gjorde at jeg lenge vurderte å holde det tett. Jeg bestemte meg heldigvis for å fortelle det. Det var en veldig tøff uke som låg foran oss, men jeg må si at han taklet det veldig fint. Jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe lignende i ettertid, og forholdet våres er veldig bra!

[AnonymBruker]

Hei,

jeg er veldig interessert i å vite hvordan dere som har vært utro følte dere etterpå.

Og gjerne hva dere følte like før!

Anonymous poster hash: 9cdf0...f1b

Like før utroskapen var jeg frustrert. Like etter utroskapen var jeg enda mer frustrert, for jeg innså at jeg hadde gjort noe galt. Jeg innså at jeg ikke hadde en grunn til å være frustrert før utroskapen (problemer i forholdet), for det var jeg som var problemet, og jeg kunne ha løst problemet på en helt annen måte. Jeg var ærlig med kjæresten og ringte ham med en gang jeg kom til sansene mine. Jeg gråt, kjeftet på meg selv, isolerte meg, var flau og skuffet - men jeg var aller mest bekymret for kjæresten min og hvordan han hadde det. Utroskap er jo alles største frykt i et forhold. Det er et regelrett svik.

Jeg endte til slutt opp med å gjøre en helomvending, for kjæresten ville ha meg tilbake. Jeg følte jo at jeg måtte bevise at det ikke kom til å gjenta seg, så jeg kuttet ut alkohol, var mer selektiv med hvem som skulle være vennene mine, droppe noen bekjentskaper (særlig menn), love hverandre at vi begge skulle snakke mer om følelsene våre og problemer, osv. Jeg har ikke vært utro siden, og har ikke trangen til å være utro. Jeg blir kvalm når jeg tenker på hva jeg har gjort - men det eneste man kan gjøre er å gå videre og sørge for at man har lært. Noen gjentar utroskapen, andre lærer av sine feil.

Anonymous poster hash: dee70...5b6

[AnonymBruker]

Jeg hadde det ok i forholdet mitt, følte han hadde prioritert meg litt lite i det siste.. Så en dag jeg var på fylla endte jeg opp med en kamerat av han, og vi hadde sex.

Dagen etter følte jeg litt på det, og kom frem til at det eneste riktige var å fortelle sannheten og gjøre det slutt. Etter min mening så er man utro av en grunn, og da elsker man og respekterer ikke lenger den personen man er sammen med. Så da jeg tok valget å være utro, tok jeg også valget å gjøre det slutt.

Selvsagt var det vondt i ettertid, men det handlet for meg om å stå for mine egne handlinger. Det som var mest vondt var å se hvor såret eksen min ble..

Anonymous poster hash: b98b5...10a

[AnonymBruker]

Følte meg fantastisk. Begjært, sexy, lidenskapelig og den klisjeen der.

Etter det: pill råtten.

Anonymous poster hash: 90db7...779

[Gjest Hyssingen]

Følte meg glad

[AnonymBruker]

Veldig, veldig glad og forelska (i den jeg var utro med, som jeg i dag er sammen med)! Min daværende kjæreste var imidlertid utro først, og forholdet var på vei i grøfta uansett. Slo opp med ham rett etter utroskapen og har aldri sett meg tilbake

Anonymous poster hash: 68808...b42

[Alvina]

http://www.youtube.com/watch?v=Hv759wmsSFk

[Alvina]

Jeg skrev om hvordan jeg unngikk å bli avslørt. Etter som jeg er blitt eldre driter jeg i om jeg blir avslørt, fordi jeg mener ærlighet skal være bærebjelken. Men en eneste ons er vel ikke så viktig, hvis det bare er en fuckings en i tiåret. Spør meg meg da. Mer gidder jeg ikke skrive om, tror jeg har kommertert lignende tråder før, kanskje ikke men hva så.

Endret 27. august 2013 av Alvina

[AnonymBruker]

Jeg følte meg skikkelig dritt. Var 14 år, nettopp fått meg kjæreste, og han jeg egentlig hadde et godt øye til tok kontakt. Jeg fikk klamydia som takk for utroskapen. Har aldri fortalt eksen det, men vi var bare sammen i tre uker,.

Anonymous poster hash: 17f74...a08

[Alvina]

Jeg klinte med en annen mann på fylla. Alt var veldig uvirkelig når jeg våknet neste dag. Først nektet jeg ovenfor meg selv at jeg kunne ha gjort det. Det gikk ikke helt opp for meg hva jeg hadde gjort før etter en stund. Når jeg begynte å innse det, kom sinnet. Jeg var fly forbanna på meg selv. Hvordan i helvete kunne jeg gjøre noe som kunne risikere at jeg mistet mannen jeg elsket. Så gikk det virkelig opp for meg: Jeg kunne miste mannen jeg elsket. Jeg ble liggende i sengen mange timer. Jeg gren og gren og gren. Jeg diskuterte med meg selv leng om jeg skulle fortelle det eller ikke. Frykten for at jeg skulle miste han gjorde at jeg lenge vurderte å holde det tett. Jeg bestemte meg heldigvis for å fortelle det. Det var en veldig tøff uke som låg foran oss, men jeg må si at han taklet det veldig fint. Jeg har aldri vært i nærheten av å gjøre noe lignende i ettertid, og forholdet våres er veldig bra!

Men du fortalte det fordi du ikke var blitt utsatt for blåmerker og fått bank av din mann og da forstår jeg at du faktisk var ærlig. Jeg har også vært ærlig, med menn som ikke har slått meg. Og følelsen er ikke god før man må sette ord på hva som skjedde, møte blikket, ...se han inn i øynene, be om et møte etter jobb og si at det er noe jeg må snakke med deg om. Han foreslo et utested. Nei, sa jeg, et sted vi ikke k jenner noen... vi må ha en prat.

Jeg ringte selvsagt ikke tidlig på dagen men når jeg visste han var på vei hjem fra jobb.

Han tok det pent. Han ga meg en sjanse, han tilga meg der og da. Men mistenksomheten var sådd, og det gikk ikke bra, jeg maktet ikke at han ble kontrollerende etter at jeg hadde hatt en ons. Klokkeslett osv.

Men til mitt forsvar hadde vi kun vært sammen i tre, fire mnd. Likevel hadde vi vært venner i over noen år, om enn perifære. Det endte med at vi forble venner også etter dette, og vi feiret jul sammen med begges familier i par, tre år. helt til han fant en ny dame som dessverre fikk høre at jeg var den han egentlig elsket...

Fy faen for noen bitcher som florerer, sa jeg. Også høyt når de jeg mistenkte var bitcher var tilstede. De såret henne og ødela vennskap.

Man skal ikke alltid tro på hva man hører, og man kan tilgi, det er verre å glemme, det setter sår. Man leges, noen ganger føles det ikke på den måten, man føler seg ikke i stand til å leges etter å ha blitt utsatt for svik.

Men når det gjelder å reagere på seg selv etter utroskap, jeg vet egentlig ikke, tror det avhenger av omstendigheter også, hvordan det er ellers fatt f.eks.

Men nå skal jeg la være å svare her inne på samliv og relasjoner på en god stund.

promise...

http://www.youtube.com/watch?v=GryEUwywREU

http://www.youtube.com/watch?v=GryEUwywREU