Er Amerikanere påtatt varme og omtenksome?

[pressplay]

Satt og så på Extreme makeover: Home edition og da slo deg meg at i alle slike makeover/hjelp andre programmer fra USA så er alle så ekstremt opptatt av å fortelle hvor mye dette betyr for dem og hvor viktig det er for dem å hjelpe andre. Alt som blir sagt er bare så politisk korrekt og hjertevarmt og alle er så følsomme og empatiske ovenfor hverandre. Er det slik Amerikanere oppfører seg i virkeligheten og?

F.eks det var en av arbeiderne som fortalte hvor viktig det var å hjelpe en liten jente med å skaffe penger til kreftsaken fordi moren hans hadde vært rammet av kreft og det var like før det kom en tåre i øyekroken hans. Hadde det vært et engangstilfeller i slike program hadde jeg kjøpt forestillingen, men det er jo normen i slike program at alle som er med å hjelper andre kan kjenne seg igjen fordi de har vært i situasjonen selv og derfor er supergiret og vil gi alt for å hjelpe den andre. For meg så skinner det igjennom at den eneste agendaen de har er å framstille seg selv som et godt menneske.

Er Amerikanere så varme og hjertegode eller blir de oppfostret til å være så politisk korrekt og så positiv som mulig selv om de ikke mener det?

[AnonymBruker]

"The American dream." Alle skal være så innmari storslagne, individuelle, sterke og fantastiske at det er ikke måte på. Aller helst skal man ha en tåredryppende historie å servere også.

Det er ikke slik overalt, selvsagt, men de stedene som er mest Hollywood-aktige er gjerne sånn.

Hyggeligheten er litt mer utbredt. Personlig finner jeg det mer slitsomt enn egentlig trivelig, men så er jeg fra bygda i Norge og vant til at folk i beste fall klasker hverandre på skulderen og ler hjertelig.

Jeg vet dog ikke helt om "påtatt" er det helt riktige ordet, de får det tross alt inn med morsmelka. Det er liksom sånn det er. Men ja, tidvis blir det veldig påtatt, det er jeg enig i.

Anonymous poster hash: 13144...fba

[Gjest Kim]

Amerikanere har generelt mer høfflighets-sjargong, de er også ofte opplært til å være politisk korrekte.

Sagt på en annen måte: du må gjerne skille deg ut fysisk eller ha høy bling faktor, men når det kommer til verdi spørsmål, så skal man ikke skille seg ut i mengden.

Empatien stikker sjelden så dypt.

[AnonymBruker]

når amerikanerne sier til hverandre når de møtes, "Hey, how are you?" eller "how are you doing?" så forventer de egentlig ikke noe svar, annet enn "I'm fine, thanks." ei jeg kjenner var utvekslingstudent i usa, og da hun ble stilt det spørsmålet så ga hun personen et langt svar, at hun nettopp hadde flyttet, hun var litt stressa og blabla, og fikk et ganske forvirret blikk tilbake. det er jo bare en "polite gesture" som er ganske vanlig i usa, men de bryr seg jo egentlig ikke om hvordan folk har det. og som sagt, skjønner ingenting når folk svarer noe annet enn "I'm fine"

så ja, tror ganske masse av det man ser er påtatt og kunstig..

Anonymous poster hash: 7d4cd...11c

[AnonymBruker]

når amerikanerne sier til hverandre når de møtes, "Hey, how are you?" eller "how are you doing?" så forventer de egentlig ikke noe svar, annet enn "I'm fine, thanks." ei jeg kjenner var utvekslingstudent i usa, og da hun ble stilt det spørsmålet så ga hun personen et langt svar, at hun nettopp hadde flyttet, hun var litt stressa og blabla, og fikk et ganske forvirret blikk tilbake. det er jo bare en "polite gesture" som er ganske vanlig i usa, men de bryr seg jo egentlig ikke om hvordan folk har det. og som sagt, skjønner ingenting når folk svarer noe annet enn "I'm fine"

så ja, tror ganske masse av det man ser er påtatt og kunstig..

Anonymous poster hash: 7d4cd...11c

"Ooooh, thank you so much for asking, I don't really feel that good today, quite awful, actually, you see I had this horrible dream last night and my cat went missing and I bumped into all these people at the mall and now I feel really bad about it because I didn't apologize properly and then I forgot my groceries and didn't remember until I was half way home and so I had to run back to get them but appearently some dousche had stolen them, so I had to get all new ones... And them I came back to find my cat dead in the hallway! Can you believe that?!"

...pleier jeg å svare på sånne spørsmål på pur jævel. Og så er de jo altfor høflige til å avbryte deg også, ikke sant?

Anonymous poster hash: 13144...fba

[Cathrine88]

Amerikanere er like forskjellige som nordmenn, men i Norge ansees vel dessverre det å vise følelser som ganske skummelt. Da kan det virke litt voldsomt og påtatt når andre ikke har noe problem med det.

[pressplay]

Amerikanere er like forskjellige som nordmenn, men i Norge ansees vel dessverre det å vise følelser som ganske skummelt. Da kan det virke litt voldsomt og påtatt når andre ikke har noe problem med det.

Vi nordmenn er nok på andre enden av skalaen, er enig i det, men det er jo voldsomt så de skal fortelle hva de føler. I tillegg så kjenner jeg meg ofte ikke igjen i følelsene deres, det blir ofte så svulmende at jeg i hvertfall føler at det blir påtatt.

"I had a dog once. I loved that dog so much, but one day it died. It had dog-cancer. So I know exactly what shes going through right now mourning her mothers death, I've lost a loved one too, I've been there myself"

Omtrent sånn.

Endret 27. august 2013 av pressplay

[Gjest Maria_Marihøne]

når amerikanerne sier til hverandre når de møtes, "Hey, how are you?" eller "how are you doing?" så forventer de egentlig ikke noe svar, annet enn "I'm fine, thanks." ei jeg kjenner var utvekslingstudent i usa, og da hun ble stilt det spørsmålet så ga hun personen et langt svar, at hun nettopp hadde flyttet, hun var litt stressa og blabla, og fikk et ganske forvirret blikk tilbake. det er jo bare en "polite gesture" som er ganske vanlig i usa, men de bryr seg jo egentlig ikke om hvordan folk har det. og som sagt, skjønner ingenting når folk svarer noe annet enn "I'm fine"

så ja, tror ganske masse av det man ser er påtatt og kunstig..

Anonymous poster hash: 7d4cd...11c

Sånn er det vel her også? Hvis gamle kjente treffes så spør man hvordan det går, men man forventer vel ikke noe annet svar enn "joda, det går fint". Hadde hvert fall aldri falt meg inn å legge ut om livet mitt og hvor trasig det er til alle som spør hvordan det går. De fleste skjønner forskjellen på ren høflighet og oppriktig interesse.

Til spørsmålet så syns jeg amerikanere er generelt mer høflig og hjertlige enn nordmenn. Men det er nok riktig at de fleste er opptatt av å være politisk korrekte.

[Alice123]

Slik jeg har forstått det, er det ofte slik at de folkeslagene som er mest "åpne, varme og omtenksomme" ofte er veldig oferfladiske i vennskapene og i det de sier.

Veldig mye "skuespill", liksom.

[Cathrine88]

Vi nordmenn er nok på andre enden av skalaen, er enig i det, men det er jo voldsomt så de skal fortelle hva de føler. I tillegg så kjenner jeg meg ofte ikke igjen i følelsene deres, det blir ofte så svulmende at jeg i hvertfall føler at det blir påtatt.

"I had a dog once. I loved that dog so much, but one day it died. It had dog-cancer. So I know exactly what shes going through right now mourning her mothers death, I've lost a loved one too, I've been there myself"

Omtrent sånn.

Nja, men de roter vel fram litt spesielle folk til å være med på sånne programmer. Jeg tviler på at jeg ville kjent meg igjen i følelsene til den jevne norske realitydeltager (for eksempel), og i USA er det mer kamp om tv-seerne enn det er her. Endret 27. august 2013 av Cathrine88

[AnonymBruker]

Empatien stikker sjelden så dypt.

That!

Anonymous poster hash: 78b21...817

[Gjest Rodion Raskolnikov]

Noen er det andre er det ikke

[AnonymBruker]

Har hørt at det kan være vanskelig å komme inn på nordmenn, men når man først er tatt inn i varmen, da har man fått en venn. I USA sier folk gjerne at man må ta en lunsj sammen, men det skjer selvfølgelig ikke, og det er nok begge partene klar over. Det samme med "How are you?". Det er bare overfladisk høflighet.

Anonymous poster hash: 30a1d...fba

[LilleTulla]

Heller enn påtatt hyggelig amerikaner enn en sur og gretten nordmann

[Sapientia]

Jeg kjenner flere amerikanere gjennom en felles hobby. De er fra ulike steder i USA og er ganske ulike personer og av ulik alder osv.

Men det er helt klart noe felles over de alle, noe amerikansk. Påtatt varme og omtenksomme kan de nok virke for oss nordmenn, pga alle høflighetsfrasene. Og når man f.eks. har kjent de en kort stund blir man gjerne referert til som både "hun" og "love", og dette er ord mer eller mindre uten betydning.

Mange er jo oppriktig hyggelige mennesker, men de aller fleste amerikanere har et mye sterkere konkuranseinstinkt enn det jeg opplever som normalen her på berget.

Jeg synes amerikanere er litt slitsomme i lengden, og trives godt i et norsk mellommenneskelig klima.

[AnonymBruker]

Jeg har bare tilbragt 5 dager i USA, og jeg var helt sliten etterpå av å høre på svada og passe meg for å være uhøflig. Er du på shopping løper de som jobber der etter deg for å gi deg komplimenter, du kan ikke handle ei flaske vann uten å ha en "samtale" og om du spiser ute er det forventet at du skal rose maten opp i skyene.. Dette var i NY, en by jeg forventet at innbyggerne skulle være litt mer kalde og kyniske i. Jeg følte ikke at høfligheten min strakk til, selv om jeg nesten teipet munnvikene fast i øra og slang rundt meg med hyggelige fraser.

Så ja, det er nok påtatt, og det er nok ikke så mye rom for å tenke ukonvensjonelt der i gården..

Anonymous poster hash: b28ca...d8e