Hva er din NAV historie?

[AnonymBruker]

Inspirert av de ulike nyhetsoppslagene om NAVs behandling av brukere den siste tiden, tenkte jeg det kunne være interessant å høre om noen her inne har noen tilsvarende historier også.

Jeg har bl.a opplevd at når jeg ved en anledning skulle få printet ut et viktig referat en NAV rådgiver hadde skrevet i forbindelse med min situasjon, så ble jeg fortalt av en mann i skranken at dette dokumentet ikke fantes i systemet. Så da var det opp til MEG å ta kontakt med denne NAV veilederen jeg hadde snakket med et halvt år tidligere, noe som teknisk sett ikke går an siden NAV ikke setter brukere direkte over til ansatte, og be om et nytt referat - av møte et halvt år tidligere!!!. Enden på visa, etter mye ringing, stress og styr, ble at jeg ved en tilfeldighet en uke senere spurte en annen person i en annen skranke på mitt lokale NAV kontor, og han kunne bekrefte at dette dokumentet VAR I SYSTEMET, det hadde det vært hele tiden, og jeg fikk selvsagt en kopi.

Så der har altså en ansatt virkelig dretet på draget, og bedt MEG fikse opp i det, fordi denne personen ikke behersket dataen skikkelig, og ikke fant frem dokumentet jeg måtte ha en kopi av. Alt dette imens man er syk.

Dette er bare tuppen av isfjellet, men jeg kan si så mye som at jeg virkelig skjønner hvorfor folk blir frustrerte når dette er behandlingen man blir møtt med gjerne i en sårbar situasjon.

Så hva er din historie?

Anonymous poster hash: 297ee...606

[AnonymBruker]

Kun positive opplevelser.

Anonymous poster hash: ef3ad...ad8

[AnonymBruker]

Hva gjelder saksbehandling, så har jeg alltid vært heldig og fått riktig utbetalt osv. Til og med fått gratis behandling. Jeg har vært heldig. Men noen små fjollete opplevelser har jeg jo så klart med NAV. Denne her er ubetalelig.

Jeg fikk tilsendt en handlingsplan fra NAV, som skulle signeres og leveres tilbake. Handlingsplanen ble sendt meg via post og da brettet i to og puttet i en A5 konvolutt. Den bestod også i to ark - pent stiftet sammen.

Fink og pliktoppfyllende som jeg er, så signerer jeg der jeg skal og drar ned til NAV for å levere brevet tilbake. Kom til en dame i skanken og leverer brevet. Hun tar en titt på dette, og så blir hun helt vill i blikket og roper ut "denne skal jo scannes. Jeg kan jo ikke scanne denne. Det er jo stifter i den. Det går jo ikke. Den er jo brettet i to også". Og så roper hun til en kollega. "Se her. Brevet er stiftet. Jeg kan jo ikke scanne denne" hvorpå hennes kollega sier "nei det går jo ikke". Da tok jeg en facepalm og de i køen bak meg brøt ut i sprutlatter. Jeg måtte si til henne at det faktisk bare var å ta ut stiften og at det var ufint å kjefte på meg for denne stiften, de selv hadde klart å påføre brevet.

Anonymous poster hash: e56a7...6a8

[AnonymBruker]

Kun positive opplevelser.

Anonymous poster hash: ef3ad...ad8

hvorfor??

Anonymous poster hash: 6719e...acf

[Gjest A-en]

Jeg har kun møtt samarbeidsvillige mennesker hos NAV i hjembyen min, og alle søknader har blitt behandlet raskt. Kun positive erfaringer, med andre ord Er litt spent på hvordan det er på det stedet jeg skal flytte til...

Endret 27. august 2013 av A-en

[AnonymBruker]

Har bare positive opplevelser med Nav. Han som har med saken min å gjøre er helt super, han ringer regelmessig for å høre hvordan det går. Faktisk så ringte han meg to dager før jeg skulle opereres for å ønske meg lykke til!

Anonymous poster hash: 5c978...f44

[AnonymBruker]

I det ene tilfellet fikk jeg feilopplysninger fra saksbehandler over telefon, som hun ikke loggførte slik hun skulle(dermed ble det ord mot ord) - og det kostet meg 20.000 kr.

Denne saksbehandleren visste jeg hvem var fordi hun droppet ut av masterstudiet jeg gikk på noen år i forveien.......

Jeg har vært sykemeldt og stått i operasjonkø for mange år siden, da gikk alt riktig for seg ifht utbetalinger.

Nå har jeg vært på dagpenger, og bortsett fra at utrolig lite profesjonelt informasjonsmøte(vedkommende representerte virkelig ikke den jevne ansatte på det kontoret, han var helt på en tur) - så har jeg fått veldig god "kjemi" med saksbehandlere, og de har vært på "min" side ifht at de ønsker meg alt godt og behandler meg som en oppegående person.

Det hjelper kanskje at jeg ikke er blant de tunge brukerne, og ikke er et spesielt komplisert tilfelle(ingen vurderinger av langvarige stønader eller liknende).

Det hjelper nok også at jeg selv er imøtekommende og hyggelig de gangene jeg er der.

Anonymous poster hash: 29e5f...ed8

[AnonymBruker]

Kan jo legge til at jeg svært overraskende fikk en telefon fra kontoret et par dager etter jeg mistet jobben og melde meg arbeidsledig, hvor de opplyste meg hyggelig om hva de trengte at jeg sendte inn og sa jeg "bare måtte ringe om jeg lurte på noe, de ville gjerne hjelpe til praktisk" osv.

Dette var på et stort kontor i Oslo hvor det er mye å gjøre, så jeg var ganske overrasket.

Anonymous poster hash: 29e5f...ed8

[AnonymBruker]

Da jeg bodde på bygda hadde jeg en hårreisende dårlig saksbehandler som jeg måtte hjelpe med å bruke datamaskinen og som ga meg feil informasjon. Hun rotet så mye at jeg ikke fikk innvilget stønaden jeg hadde krav på før det hadde gått fire måneder. Og det var etter at jeg måtte rydde opp i rotet hennes to ganger. Har ikke lyst til å gå noe nærmere inn på det, for jeg vil ikke bli gjenkjent.

Så flyttet jeg til Oslo, og her har jeg en flink og interessert saksbehandler som svarer på mail i løpet av en dag og alltid gjør sitt beste for å hjelpe meg Lurer jammen på om jeg skal sende henne blomster eller noe når jeg endelig kommer ut av systemet...

Anonymous poster hash: 57f67...c4f

[AnonymBruker]

Min erfaring er at så lenge jeg gjør alt papirarbeidet selv så går det meste bra.

Anonymous poster hash: 6b787...418

[AnonymBruker]

Etter endt videregående skolegang, så stod jeg uten jobb og psykisk ødelagt av mange år med mobbing igjennom grunnskolen. Jeg var grusomt sjenert og hadde lav selvfølelse. Allikevel presset jeg meg selv til å søke jobb. Jeg fikk jobb igjennom et arbeidsmarkedstiltak igjennom NAV på en dyrebutikk.

Der ble jeg satt til å jobbe fulltid alene av de som eide butikken. Jeg jobbet 7,5timer hver dag for 236kr dagen og hadde fullt ansvar for å møte opp og åpne butikken, samt å stenge for dagen. Hver dag omtrent så stod jeg alene i butikken. Dette var i praksis ikke lov siden meningen med tiltaket var at jeg skulle få opplæring i arbeidslivet. Jeg fikk null opplæring da arbeidsgiver mente at den beste opplæringen var å bli kastet ut i det alene fra dag en.

Jeg fikk mye klager på meg av kunder fordi jeg hadde for liten kunnskap og det var ingen der jeg kunne spørre om hjelp. Dette ødela selvtilliten min enda mer. Jeg ble satt på dette tiltaket i nesten et år. Noe som også ikke var lov. Men jeg ble ikke opplyst om mine rettigheter og regler rundt tiltakene, så jeg fortsatte å jobbe fulltid for en arbeidsgiver som ikke lønnet meg, men som i bunn og grunn brukte meg som en gratis butikkhjelp.

Ikke en gang ringte saksbehandleren min meg og spurte hvordan det gikk for å kartlegge noen som helst fremgang. Eller for å høre om alt var bra og om jeg trivdes.

De eneste gangene saksbehandleren ringte var når vedtaket mitt var i ferd med å gå ut og hun lurte på om jeg ville fortsette. Jeg sa selvfølgelig ja fordi jeg ikke ville miste stønaden jeg da gikk på. Jeg hadde da flyttet ut hjemmefra og var avhengig av stønaden for å betale leien min.

Siste gangen vedtaket ble fornyet, så "glemte" saksbehandleren å legge det inn i datasystemet. Da jeg plutselig ikke fikk penger, så ante jeg at noe var galt og ringte NAV for å høre hva som skjedde. Jeg fikk beskjed om at det ikke var registrert noe vedtak på meg i systemet deres og at de ikke kunne gjøre noe før saksbehandleren min kom hjem fra ferie om to uker.

Da levde jeg fra lønnslipp til lønnslipp og var avhengig av pengene for å komme meg til jobb. Jeg hadde hverken bil eller førerkort, så jeg var avhengig av å kjøre buss i en halvtime for å komme meg på jobb. Jeg hadde ingen penger til bussen eller husleia. Jeg ringte NAV flere ganger for å be dem om å se på saken min, men fikk bare til svar at de ikke kunne hjelpe meg. Da jeg sa at jeg var avhengig av stønaden for å komme meg på jobb, så fikk jeg bare til svar at da måtte jeg bare velge om jeg ville dra på jobb eller ikke. De viste liten forståelese for at jeg ikke kunne la vær å dra på jobb for da ville jeg miste deler av stønaden for de to ukene saksbehandleren min var bortreist.

Jeg ble tilslutt veldig fortvilet og etter å ha snakket med arbeidsgiver om at jeg ikke kunne komme på jobb fordi det ikke var registrert noe tiltak på meg, så tok arbeidsgiveren en enkelt telefon til NAV. Og ordnet hele greia. De tok arbeidsgiveren som ikke ville miste sin gratishjelp på alvor. Men ikke meg som omtrent gråt i telefonen da jeg ringte.

Da saksbehandleren min kom tilbake fra ferie, så ringte hun å beklaget seg. Da ymtet jeg frempå at jeg følte meg veldig psykisk utslitt av det som hadde skjedd og pga. at jeg tok nesten all arbeidsbyrden alene.

Dagen etterpå så fikk jeg kjeft av arbeidsgiveren som var sur fordi jeg hadde sagt til saksbehandleren min at jeg stod alene i butikken. Saksbehandler hadde da ringt arbeidsgiveren og konfrontert henne med det jeg hadde sagt uten å fortelle meg at hun skulle gjøre det. Jeg ble helt stum og turte ikke å si noe tilbake. Noen dager senere fikk jeg et skjema fra NAV som jeg kunne fylle ut om jeg ville klage på vedtaket. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke, da jeg var redd for konsekvensene.

Jeg sluttet på tiltaket tilslutt fordi et familiemedlem skaffet meg en annen jobb. Tiltaket hadde hverken lært meg noe om arbeidslivet eller gitt meg selvtillitt på jobb. Nå som jeg er voksen, ser jeg hvor dårlig jeg ble behandlet av både arbeidsgiver og NAV og det er et under at jeg ikke ble skremt bort fra arbeidslivet.

Jeg har etter det unngått NAV som pesten. Bortsett fra en gang da jeg trengte sosialhjelp. Men da jeg møtte opp på kontoret for å snakke om søknaden min så fikk jeg ikke lov til å levere den inn engang. Istedenfor så ble jeg irettesatt av en dame som mente at det var min egen skyld at jeg var i den situasjonen jeg var i og at jeg ikke kunne forvente at kommunen skulle betale for min feil.Mulig hun hadde rett, men jeg har allikevel rett på å få søknaden min vurdert som alle andre. Jeg bare reiste meg og gikk derfra og har ikke gått tilbake siden.

Mitt møte med NAV systemet har kun lært meg at jeg må klare meg selv og ikke spørre noen om hjelp.

Anonymous poster hash: 60200...652

[AnonymBruker]

Jeg har igrunn veldig gode erfaringer med systemet NAV, men utrolig dårlige erfaringer med enkeltpersoner ansatt i NAV.

Anonymous poster hash: 6ec8a...df0

[AnonymBruker]

Kun positive opplevelser.

Anonymous poster hash: ef3ad...ad8

Jeg har også kun positive opplevelser.

Det kan sikkert tenkes at det er enkelte dårlige folk i norges største organisasjon. Men jeg har mye med de å gjøre gjennom jobben og har bare positive opplevelser. Jeg har ansvaret for flere brukere som trenger tekniske hjelpemidler. God service og et utrolig stort utvalg av hjelpemidler. Det enest jeg tenker på hvor mange milliarder Norge bruker på hjelpemidler og biler.

Likevel så opplever jeg at enkelte pårørende / foreldre går helt i fistel om de ikke får det som de vil. Det de forlanger er ofte helt urimelig. Samtidig så er mange av de en slags sakte sorg prosess og har behov for å avreagere. Da står NAV laglig til for hugg. Det er tragisk å se hvor sutrete enkelte er.

Anonymous poster hash: b7a11...cf6

[AnonymBruker]

Har en svært dårlig erfaring med NAV, den startet allerede før det ble til NAV.

Jeg har hatt flere saksbehandlere enn jeg kan telle, og hadde jeg samlet alle papirer fra NAV, hadde jeg hatt en bunke på en meters høyde...

Jeg har selvfølgelig hatt noen hyggelige opplevelser også, det finnes få, men gode hjelpere blant alle empatiløse roboter, men det hjelper så lite når det alt i alt koker sammen til et helvetes mareritt.

Min forrige saksbehandler ga faen, jeg prøvde alt jeg kunne å få hjelp. Jeg gikk på attføring p.g.a. problemer med helsa fysisk og psykisk.
Jeg ble sendt på kurs jeg allerede hadde vært på flere ganger, jeg ble ikke tatt på alvor og på hvert eneste møte spurte han om de same tingene.
Svaret var alltid det samme, "nei, jeg er ikke bedre, det er derfor jeg trenger hjelp!"
Han ba stadig om papirer fra legen, som igjen ble oppgitt over å måtte sende de samme papirer gang på gang.

Jeg var klar for jobb, selv om jeg ikke kunne jobbe fullt, men jeg trengte hjelp til å komme i gang og hjelp til å finne noe passende. Jeg var klar for alt, stilte opp på NA hver uke i håp om at han skulle bli lei av meg å få meg kjappere ut i tiltak.
Jeg hadde tatt en hvilken som helst jobb om bare helsa kunne klare det og jeg var villig til å prøve hva det måtte være.
Men han ba meg tenke ut noe selv, noe jeg hadde lyst til å bare søke på det.

Men for faen, det var jo der problemet lå!! Jeg hadde prøvd alt jeg selv kunne tenke meg, men det funket ikke. Jeg trengte hjelp til å tenke nytt, komme videre...men nei, jeg måtte klare meg selv.
Jeg ble så oppgitt at jeg tok vikariater som absolutt ikke gjorde helsa bedre, men når saksbehandler ikke var villig til å hjelpe måtte jeg jo bare gjøre noe for å ha noe å leve av.

Dagen jeg sa jeg skulle flytte til en annen kommune er jeg sikker på han hadde pakka tinga mine om jeg hadde bedt han om det, for så glad var han for å bli kvitt meg! Han kunne ikke slutte å smile og ikke fikk han meg fort nok ut dørene fra kontoret sitt.

Så neste mareritt, ny saksbehandler. Han virket grei, selv om han sa han ikke visste hva han kunne gjøre for å hjelpe meg. Han sendte meg videre til noen han mente var bedre skikket, som samarbeidet med NAV.
Det var kjempeopplegg! Men dessverre så funker det dårlig når NAV til syvende og sist har ordet.

Etter mye prøving i alskens jobber, uten noe forbedring på helsa, møtte jeg veggen. Ba om et møte med saksbehandler og min veileder fra det andre stedet ble med.

Hadde med et skriv som forklarte situasjonen min, men han gadd ikke lese det. Så kjapt på de første linjene og konkluderte med at jeg hadde mye følelser.

Jeg forklarte selv at ja, nå var jeg sliten! Etter nærmere 10 år i NAV (inkl. før det ble NAV), uten å ha kommet noen vei er det klart man sitter med mange følelser!!
Jeg var utsatt for en ulykke, jeg sliter ennå med skadene, jeg har papirer på det hele...men det hjelper ingenting.

Jeg får hele tiden høre at jeg er ung og må ut i jobb, de ser alderen min, men ikke meg som person eller mine behov...NAV på sitt beste...
Men det er ikke det verste, mens jeg satt der, så langt nede som over hodet mulig...slipper han bomben.

Han presterte å si, FLERE ganger: Jeg sitter med en maktposisjon!

Har han i det hele tatt lov å si det??

Jeg ble helt satt ut, og han gjentok gjennom hele møtet at han satt med denne maktposisjonen. Og gjentok samtidig at selv om jeg hadde prøvd det meste, måtte jeg prøve mer, jeg er jo tross alt ung.

Jeg er over 30...ingen ungdom...

I tillegg manglet han diverse papirer, som min forrige saksbehandler påsto å ha sendt. Jeg kontaktet ham selv og fikk til svar at de var sendt. Min nåværende saksbehandler hadde fått noe, men ikke alt. Han og veilederen min prøvde å få tak i ham i flere måneder, men ga til slutt opp...han var ikke å få tak i å ringte aldri opp igjen.

I februar er mitt fjerde år på avklaring over...jeg står fremdeles like ved start. Mitt eneste håp er at jeg får en avklaring nå. Skal på et opplegg som for meg kun kan være positivt, og i forhold til NAV veier det også positivt at jeg skal gjennom dette.
Men det varer kun 1 mnd, så med andre ord, jeg har 1 mnd på meg å bli frisk fra kroniske plager som følge av en ulykke jeg ble utsatt for, for flere år siden, slik at jeg kommer ut i jobb før jeg mister AAP stønaden.

Det er helt utrolig at det tar nærmere 10 år å avklare en persons helse!!

Jeg har ikke blitt bedre, men helst verre...og det takket være den uendelige kampen mot NAV, som ikke ser deg som annet enn et saksnummer og en alder.

Likevel lever jeg i håpet om å komme ut i jobb, for hvem i helvete vil frivillig utsette seg for den torturen det er å måtte være avhengig av NAV?

Ble langt, men ble revet med,,,kunne skrevet en hel bok sikkert...men dette får bare være. Tviler på noen leser det, men fy faen så godt å få det ut!

Anonymous poster hash: 19ade...d77

[AnonymBruker]

Kun gode erfaringer.

Problemet er at mange forventer at NAV skal ordne alt.

Anonymous poster hash: 3647f...a31

[AnonymBruker]

Fått alt jeg har søkt om uten å purre eller klage på vedtak. Alt fra aap, uføretrygd, ung ufør, bil, medisiner og andre tekniske hjelpemidler.

Anonymous poster hash: 48747...30c

[AnonymBruker]

Har en svært dårlig erfaring med NAV, den startet allerede før det ble til NAV.

Jeg har hatt flere saksbehandlere enn jeg kan telle, og hadde jeg samlet alle papirer fra NAV, hadde jeg hatt en bunke på en meters høyde...

Jeg har selvfølgelig hatt noen hyggelige opplevelser også, det finnes få, men gode hjelpere blant alle empatiløse roboter, men det hjelper så lite når det alt i alt koker sammen til et helvetes mareritt.

Min forrige saksbehandler ga faen, jeg prøvde alt jeg kunne å få hjelp. Jeg gikk på attføring p.g.a. problemer med helsa fysisk og psykisk.

Jeg ble sendt på kurs jeg allerede hadde vært på flere ganger, jeg ble ikke tatt på alvor og på hvert eneste møte spurte han om de same tingene.

Svaret var alltid det samme, "nei, jeg er ikke bedre, det er derfor jeg trenger hjelp!"

Han ba stadig om papirer fra legen, som igjen ble oppgitt over å måtte sende de samme papirer gang på gang.

Jeg var klar for jobb, selv om jeg ikke kunne jobbe fullt, men jeg trengte hjelp til å komme i gang og hjelp til å finne noe passende. Jeg var klar for alt, stilte opp på NA hver uke i håp om at han skulle bli lei av meg å få meg kjappere ut i tiltak.

Jeg hadde tatt en hvilken som helst jobb om bare helsa kunne klare det og jeg var villig til å prøve hva det måtte være.

Men han ba meg tenke ut noe selv, noe jeg hadde lyst til å bare søke på det.

Men for faen, det var jo der problemet lå!! Jeg hadde prøvd alt jeg selv kunne tenke meg, men det funket ikke. Jeg trengte hjelp til å tenke nytt, komme videre...men nei, jeg måtte klare meg selv.

Jeg ble så oppgitt at jeg tok vikariater som absolutt ikke gjorde helsa bedre, men når saksbehandler ikke var villig til å hjelpe måtte jeg jo bare gjøre noe for å ha noe å leve av.

Dagen jeg sa jeg skulle flytte til en annen kommune er jeg sikker på han hadde pakka tinga mine om jeg hadde bedt han om det, for så glad var han for å bli kvitt meg! Han kunne ikke slutte å smile og ikke fikk han meg fort nok ut dørene fra kontoret sitt.

Så neste mareritt, ny saksbehandler. Han virket grei, selv om han sa han ikke visste hva han kunne gjøre for å hjelpe meg. Han sendte meg videre til noen han mente var bedre skikket, som samarbeidet med NAV.

Det var kjempeopplegg! Men dessverre så funker det dårlig når NAV til syvende og sist har ordet.

Etter mye prøving i alskens jobber, uten noe forbedring på helsa, møtte jeg veggen. Ba om et møte med saksbehandler og min veileder fra det andre stedet ble med.

Hadde med et skriv som forklarte situasjonen min, men han gadd ikke lese det. Så kjapt på de første linjene og konkluderte med at jeg hadde mye følelser.

Jeg forklarte selv at ja, nå var jeg sliten! Etter nærmere 10 år i NAV (inkl. før det ble NAV), uten å ha kommet noen vei er det klart man sitter med mange følelser!!

Jeg var utsatt for en ulykke, jeg sliter ennå med skadene, jeg har papirer på det hele...men det hjelper ingenting.

Jeg får hele tiden høre at jeg er ung og må ut i jobb, de ser alderen min, men ikke meg som person eller mine behov...NAV på sitt beste...

Men det er ikke det verste, mens jeg satt der, så langt nede som over hodet mulig...slipper han bomben.

Han presterte å si, FLERE ganger: Jeg sitter med en maktposisjon!

Har han i det hele tatt lov å si det??

Jeg ble helt satt ut, og han gjentok gjennom hele møtet at han satt med denne maktposisjonen. Og gjentok samtidig at selv om jeg hadde prøvd det meste, måtte jeg prøve mer, jeg er jo tross alt ung.

Jeg er over 30...ingen ungdom...

I tillegg manglet han diverse papirer, som min forrige saksbehandler påsto å ha sendt. Jeg kontaktet ham selv og fikk til svar at de var sendt. Min nåværende saksbehandler hadde fått noe, men ikke alt. Han og veilederen min prøvde å få tak i ham i flere måneder, men ga til slutt opp...han var ikke å få tak i å ringte aldri opp igjen.

I februar er mitt fjerde år på avklaring over...jeg står fremdeles like ved start. Mitt eneste håp er at jeg får en avklaring nå. Skal på et opplegg som for meg kun kan være positivt, og i forhold til NAV veier det også positivt at jeg skal gjennom dette.

Men det varer kun 1 mnd, så med andre ord, jeg har 1 mnd på meg å bli frisk fra kroniske plager som følge av en ulykke jeg ble utsatt for, for flere år siden, slik at jeg kommer ut i jobb før jeg mister AAP stønaden.

Det er helt utrolig at det tar nærmere 10 år å avklare en persons helse!!

Jeg har ikke blitt bedre, men helst verre...og det takket være den uendelige kampen mot NAV, som ikke ser deg som annet enn et saksnummer og en alder.

Likevel lever jeg i håpet om å komme ut i jobb, for hvem i helvete vil frivillig utsette seg for den torturen det er å måtte være avhengig av NAV?

Ble langt, men ble revet med,,,kunne skrevet en hel bok sikkert...men dette får bare være. Tviler på noen leser det, men fy faen så godt å få det ut!

Anonymous poster hash: 19ade...d77

Jeg beklager å si det, men dette høres ut som et kroneksempel på en klient som vil at NAV skal fikse alt for seg. Hva er "problemer med helsa"? Plager etter en ulykke, hva er disse plagene? Jeg skal vedde ganske mye på at det er folk i fullt arbeid som har like mye "plager" som du har. Det er masse folk med kroniske smerter, sykdommer og andre utfordringer som er i full jobb! Mens andre syns det er deilig å ikke jobbe, bruker "plagene" sine som forklaring og prøver å få ut av systemet så mye som mulig.

Det handler om hvor mye man kjenner etter, mener jeg. Jeg har selv tre kroniske sykdommer, men er i full jobb på kontor. Jeg har studert med de samme sykdommene inkludert kroniske smerter, og har skaffet meg jobb. En gang hadde jeg bruk for hjelp fra NAV (dagpenger fra Aetat), da fikk jeg alt jeg skulle til rett tid. Jeg trener, gjør øvelser og "lever riktig" og holder sykdommene i sjakk på den måten. En sjelden gang må jeg ha sykmelding for å hente meg inn igjen når det er på det verste, men jeg er i full jobb og trosser smertene og plagene. Men det er klart, man må faktisk ville det, og ha arbeidsglede.

Anonymous poster hash: cfa3b...53a

[AnonymBruker]

Jeg beklager å si det, men dette høres ut som et kroneksempel på en klient som vil at NAV skal fikse alt for seg. Hva er "problemer med helsa"? Plager etter en ulykke, hva er disse plagene? Jeg skal vedde ganske mye på at det er folk i fullt arbeid som har like mye "plager" som du har. Det er masse folk med kroniske smerter, sykdommer og andre utfordringer som er i full jobb! Mens andre syns det er deilig å ikke jobbe, bruker "plagene" sine som forklaring og prøver å få ut av systemet så mye som mulig.

Det handler om hvor mye man kjenner etter, mener jeg. Jeg har selv tre kroniske sykdommer, men er i full jobb på kontor. Jeg har studert med de samme sykdommene inkludert kroniske smerter, og har skaffet meg jobb. En gang hadde jeg bruk for hjelp fra NAV (dagpenger fra Aetat), da fikk jeg alt jeg skulle til rett tid. Jeg trener, gjør øvelser og "lever riktig" og holder sykdommene i sjakk på den måten. En sjelden gang må jeg ha sykmelding for å hente meg inn igjen når det er på det verste, men jeg er i full jobb og trosser smertene og plagene. Men det er klart, man må faktisk ville det, og ha arbeidsglede.

Anonymous poster hash: cfa3b...53a

Jeg forventer kun at NAV gjør jobben sin, ikke noe mer.

Selv trener jeg, gjør det jeg kan for å holde meg på beina. Jeg VIL jobbe, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt uttrykk for det både til saksbehandler og lege, jeg har søkt jobber uten noe hjelp fra NAV og fått jobb.

MEN når det ikke fungerer og man trenger hjelp, gjør alt og mere til som er forventet av egeninnsats og likevel ikke får hjelpen man trenger, da har man jo lov å reagere mener jeg.

At du takler dine sykdomer/plager såpass bra som du gjør er jo kjempeflott for din del! Du er heldig som har jobb du takler på tross av det, men ingen er like og selv om noen har samme sykdom betyr det ikke at de takler det likt eller at kroppen reagerer på sykdommen på samme måte.

Jeg kjenner ikke etter om jeg har vondt her og der, for jeg har rett og slett glemt hvordan det er å leve uten smerter. Jeg har akseptert at situasjonen min er som den er, jeg lever et godt liv til tross for plager og begrensninger...men jeg vil så veldig gjerne ut i en jobb!!

Jeg kan ikke jobbe fullt, men jeg kan jobbe litt med tilrettelegging og det er jo her jeg trenger hjelp. Men NAV har vært lite villige til å hjelpe, ser ikke behovene.

Jeg driter langt i om jeg må kjenne på litt ekstra smerte etter en arbeidsdag, det er det verdt!! Jeg legger meg ikke ned og forventer at NAV skal gjøre alt for meg, for jobben de skulle gjort har jeg gjort for dem!

Så noe kroneeksempel vil jeg faen ikke ha stempla på meg! Hadde jeg satt meg på ræva og forlangt uføretrygd skulle jeg skjønt det, men i 10 år har jeg kjempa for å få jobbe, men det er jammen ikke lett når NAV ikke er villige til å hjelpe.

Hadde du virkelig lest hva jeg skrev hadde du også sett at jeg har vært innom de jobber jeg selv trodde jeg kunne klare, men da det ikke funket trengte jeg hjelp til å tenke nytt...men den hjelpen fikk jeg ikke.

Ikke viljen det står på her, kan fint leve med diagnosene og skadene jeg har. Men hvem vil ha noen i jobb som ikke kan løfte tungt, ikke har mulighet til å holde høyt tempo, er totalt avhengig god tilrettelegging, ikke kan jobbe en hel dag...osv...når de kan velge noen som har alle disse kvalitetene istedefor??

Det er da klart de velger friske oppegående folk fremfor meg som trenger såpass tilrettelegging..

Jeg kunne uten problem jobba på verna bedrift om så var, bare for å ha en jobb å gå til og tjene egne penger.

Men så jævla enkelt er det ikke. Du var heldig, det betyr ikke at alle andre er like heldige eller at de er noen jævla latsabber som forventer å få i pose og sekk.

Igjen, jeg gjør det jeg kan for å holde meg på beina, kaster meg over alle muligheter jeg får som kanskje kan forbedre helsa.

Slike som deg provoserer meg, kom deg heller av din høye hest og prøv å se ting fra andres sted. Ja, det finnes mange snyltere og late folk som forlanger og vil ha alt de har krav på, men faen ikke alle!

Jeg vil bare ha en jobb og et verdig liv, dessverre trenger jeg hjelp for å oppnå det.

Anonymous poster hash: 19ade...d77

[AnonymBruker]

Jeg forventer kun at NAV gjør jobben sin, ikke noe mer.

Selv trener jeg, gjør det jeg kan for å holde meg på beina. Jeg VIL jobbe, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gitt uttrykk for det både til saksbehandler og lege, jeg har søkt jobber uten noe hjelp fra NAV og fått jobb.

MEN når det ikke fungerer og man trenger hjelp, gjør alt og mere til som er forventet av egeninnsats og likevel ikke får hjelpen man trenger, da har man jo lov å reagere mener jeg.

Jeg kan ikke jobbe fullt, men jeg kan jobbe litt med tilrettelegging og det er jo her jeg trenger hjelp. Men NAV har vært lite villige til å hjelpe, ser ikke behovene.

Jeg vil bare ha en jobb og et verdig liv, dessverre trenger jeg hjelp for å oppnå det.

Anonymous poster hash: 19ade...d77

Hva slags tilrettelegging er det du trenger da? Er det ikke arbeidsgiver som må hjelpe deg med det? Slik er det med meg, iallfall. Det som må tilrettelegges for min del fikser arbeidsgiver. Om nødvendig kan man involvere bedriftshelsetjeneste og lignende.

Anonymous poster hash: cfa3b...53a

[Silfen]

Tja.

En gang i min ungdom så hadde jeg barnevakt. Jeg hadde tilfeldigvis fått nytt bankkort, så både kode og bankkort lå i leiligheten. Jeg skulle på byn, så jeg tok det gamle kortet, siden det er tross alt bedre å miste/ødelegge det, sånn just in case. Barnevakten hadde kompiser på besøk. De hadde sneket når hun var inne hos barnet, funnet kode og kort, og tømt kontoen min.

Dagen etter politianmeldes dette og jeg tar kontoutskrift og politianmeldelse med på nav. Jeg har ingenting igjen. Fikk 600 kr i krisehjelp og beskjed om at saksbehandlingen tok 6-8 uker. Jeg forklarte at det var en hel måned til neste permisjonspenger og at med et lite barn så var ikke 600 kr på langt nær nok til å dekke det som trengtes. Fikk da beskjed om at vi fikk gå på besøk og spise dersom vi ble sultne ...

Den gang det samme barnet var liten, var det ganske lett å få avlastning, spesielt om man hadde noen som kunne være det selv. Dette søkte man gjennom NAV, eller kanskje det var sosialkontoret den gang. Uansett, jeg hadde en kompis og kjæresten som ville være, møte med NAV og fikk muntlig beskjed om at jeg ville få vedtak. Ting varte og rakk. Jeg sendte purrebrev, jeg ringte, jeg møtte opp, ingenting skjedde. Etter 7-8 mnd tropper jeg opp nok engang for å klage. Denne gangen fikk jeg snakke med en overordnet. Hun hentet mappen min. Den var tom. Ingen brev, ingen møter, ingen vedtak, ingenting var blitt lagret. Jeg fikk indirekte beskjed om at personen som var saksbehandler hadde blitt oppsagt og ting ble løst på en uke.

Om dagen så har jeg issues med en vond rygg. Dvs at slik ufaglært arbeid som vasking, sykehjem, butikk og annet tungt arbeid, eller som vil være tungt for meg, er vanskelig. Mens ryggen var på vei på bærtur kunne jeg gå hjem fra jobb mens tårene trillet og jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle komme meg opp siste bakken. Men jeg knep nå tennene sammen mens det stod på, er jo vant til at ryggen krangler litt. Det var vel første feilen min, å ikke gjøre noe med det fra starten av, men litt sent å tenke på nå. Jeg er aktiv jobbsøker, men med lite relevant erfaring (studier og barn har vært mye av de siste årene) så er det mange avslag, eller ingenting, som detter ned i posten. Jeg har vært i kontakt med NAV og spurt om kursing som kan være relevant til min veldig åpne bachelorgrad eller andre kurs som går både på interesse og tidligere studier. Ved flere anledninger har jeg fått beskjed om at jeg er for ressurssterk. Jeg har en grad. De kan ikke hjelpe meg. Prøver å argumentere med at det er nå bedre å bruke littegrann tid og penger på en som faktisk ønsker å jobbe og ønsker å bidra enn en som ikke gjør det og det er de helt enige i. Men nei. Det hjelper ikke å være enig. Er man får flink, så må man klare seg selv. Og jeg prøver så godt jeg kan, men jeg er drittlei av å ikke ha noe å gjøre på. Så tiden går til videre jobbsøking. Egentlig burde jeg vel drite i det og begynne med nettverksbygging i stedet, for man hører jo alltid om noen som kjenner noen som kjenner noen som fikset en jobb. Too bad at jeg er viggo venneløs, hehe.