Jeg blir så frustrert (lang)

[camcar]

Jeg sitter her og lurer på om jeg skal ha dårlig samvittighet eller ikke, om jeg har reagert dumt eller ei.

Jeg og min samboer har over tid hatt en del problemer, det har gått mye opp og ned, svært mye ned. Problemene har i stor grad vært fokusert rundt hans alkohol-konsum samt en egen evne til å gjøre stort sett det han vil når han vil.

Vi er voksne og har tilsammen 3 barn, jeg har to og han ett. Han har ofte dratt ut en liten tur med kompiser, som i mange tilfeller har utviklet seg fra å skulle være en liten tur, til en lang tur (altså; han har ikke kommet hjem før langt på natt eller dagen derpå.) Dette er forsåvidt greit de helgene vi ikke har barn, men de helgene barna er her har jeg blitt sittende igjen med alle tre alene.

For å gjøre en lang historie kort:

I påsken hadde vi besøk av et vennepar fra Trondheim, det ble en del drikking for ungene var ikke hjemme. Jeg var stort sett sjåfør, så jeg drakk ikke før et par pils på kveldene. Etter en hyggelig dag med grilling skulle jeg hvile og ta et bad. Det hele endte med at jeg besvimte (av uviss årsak; kanskje var jeg sliten?) jeg fikk kramper og ble kjørt på sykehuset hvor jeg tilbragte 2 døgn til observasjon. I løpet av denne tiden kom ungene hjem (alle 3), de ble sendt til min samboers eks slik at han kunne dra hjem til et vennepar vi hadde blitt bedt til. Dagen etter kunne jeg dra hjem og ringte selvfølgelig for å bli hentet. Da fikk jeg spørsmål om jeg kunne ta en taxi fordi han var så fyllesyk. Jeg ba ham hente meg fordi jeg ikke var i form, var svimmel og hadde fått beskjed om at jeg helst ikke burde være alene pga faren for nye anfall.

Joda, han hentet meg han. En time etter at jeg kom hjem "måtte" han dra til en kompis som var blitt single ("stakkars"). De skulle "bare" ta seg et par øl. Ungene mine kom hjem utover ettermiddagen fra hans eks, men jeg ba henne ta med sin sønn hjem da jeg ikke var helt i form til å ta meg av en skokk med unger og jeg ikke visste når faren hans kom hjem.

Jeg hørte ikke særlig mer fra min samboer den ettermiddagen /kvelden, bortsett fra en tlf kl. 21.00 hvor han muligens skulle komme hjem innen et par timer og ta med en videovi kunne se på. Jeg var litt lei meg og spurte pent om han kunne komme hjem for jeg hadde liten lyst til å være alene.

Hørte ikke mer fra ham, ringte til og med, men han svarte ikke.

Våknet flere ganger hele natten, men han var ikke kommet. Dagen etter var jeg rimelig forbannet da han enda ikke hadde kommet hjem, og ganske lei også ettersom dette ikke var aller første gang. Min eks kom og hentet ungene slik at jeg kunne hvile meg litt.

Kl. 13.00 ringte han meg og fortalte at han var hos en kompis, men sa ikke mer. Jeg kjente jeg begynte å bli veldig sint og ringte ham et par timer senere og lurte på om han i det hele tatt kom hjem. Joda, han vurderte det. I sinne sa jeg ta vi kanskje burde avvikle hele forholdet fordi dette ble for dumt. Joda, han var ikke uenig i det heller.

Vel, vel. Han kom hjem noen timer senere, men kun for å hente mer å drikke, så forsvant han igjen. Jeg ga ham beskjed om å ta kontakt så raskt som mulig slik at vi kunne bli enige om når han kunne flytte ut.

Jeg var lei meg hele dagen og hadde besøk av en venninne på kvelden for å slippe å være alene. Sent på kvelden kommer han hjem rimelig børsten, han setter seg ned som om alt er helt greit. Jeg ber ham gå, men det nekter han.

Han sovner på sofaen så venninnen min drar hjem. Dagen etter står jeg opp tidlig og drar hjem til en venninne, orker ikke være hjemme, samt at jeg trenger noen å snakke med. Han ringer utover dagen og lurer på hva som skjer. Jeg gjentar det jeg har sagt dagen før, at det er best at han flytter ut. Han vil gjerne at vi snakker sammen og jeg sier at jeg kommer hjem senere.

Jeg kommer hjem og vi snakker i timesvis, begge ganske sinte. Han skjønner ingenting, og synes jeg er urimelig etc etc. Til slutt foreslår han familierådgiving, jeg er sliten etter sykehusopphold og all snakkingen, så jeg går med på det. Jeg ber ham ta meg i hånden på at vi flytter fra hverandre om dette ikke nytter.

Dagene etter har vært ok, han har tatt seg sammen på en del områder, sist helg var vi hos noen venner og han klarte å holde seg nogenlunde "edru". Hele uken har han jobbet til sent, men vært i godt humør. Jeg har vært rimelig ambivalent i følelsene mine, men jeg føler fremdeles gode ting for ham. Samtidig går jeg bare å gruer meg til neste gang det skal skli ut.

I går kveld lurte han på om det var greit om han gikk ned til en fyr han jobber sammen med som leier en hybel i huset vårt. Jeg sa at det måtte han gjerne gjøre ettersom vi skulle ta det rolig i helgen fordi barna skulle komme hjem for uken. De skulle ta seg noen øl og slappe av.

Greit nok.

Så i dag begynte det igjen. Han kommer hjem sent etter jobb og hiver i seg middag og sier at han var blitt bedt hjem til en kompis i kveld. Han syntes det var greit ettersom sønnen hans ikke skulle komme før i morgen. Jeg sa at det jeg ble litt skuffet ettersom han var ute i går og at jeg følte meg litt nedpriorotert ettersom han følte mer for å dra til en kompis bare fordi sønne hans kom en dag senere enn planlagt.

Da kom hele reglen om at kompisen var jo single og trengte litt støtte, samt at det skulle komme en annen kompis han ikke hadde sett på en stund. Jeg sa at jeg følte det enda værre at jeg ble bortprioritert pga kompiser også, og at han hadde vært ute og drukket hver helg den siste tiden.

Han mente at vi kunne kose oss sammen i morgen for da kom sønnen hans hjem. Jeg kjente meg rimelig forbannet, men bet det i meg. Mine unger skal mest sannsynlig sove over hos venner i morgen, men jeg vurderte ikke å gå ut av den grunn.

Jeg ble sur, han merket det. Jeg spurte hvorfor han i det hele tatt ba om min mening om han skulle dra eller ikke ettersom det tydeligvis var helt irrellevant i forhold til hans valg allikevel. Så han dro og lurte på om jeg kunne være litt blid.

Så nå sitter jeg her da.... og vet ikke helt om det er jeg som er sær og vanskelig eller om jeg har rett til å føle meg lei meg og skuffet.

Hva mener dere?

[Gjest Myumi]

Du ligger på sykehus, han er fyllesyk og kan ikke hente deg :o stikker av på langtur uten å si ifra :o kommer ikke hjem, tar ikke telefonen når du ringer selv om du vet han er der :o

For meg høres det ut som om ølen er det viktigste i livet hans :evil:

Nei, denne fyren trenger du faktisk ikke i livet ditt, barn har heller ikke godt av å ha en slik type i huset. Hvor mange slike episoder må til før du skjønner at denne mannen må du kvitte deg med. Han høres ut som Svein i Hotel Cæsar. Patetisk!

[Gjest Estrela]

Du har all rett til å være både lei og skuffet, og jeg skjønner kjempegodt at du ville kaste ham ut. Håper du får fullført det, for dette hørtes rett og slett ut som en egoistisk drittsekk uten empati.

:-?

Ikke gi deg neste gang; for din egen skyld. Og ungenes... Utifra det du skriver her tror jeg ikke han er bra for noen av dere.

[Gjest Phair]

Det er sjelden konflikter er svart hvitt, men etter det du forteller her: Avslutt dette forholdet. Makan til respektløs oppførsel.

[camcar]

Det er vel ikke urimelig av meg å forvente at han kunne være hjemme i kveld eller? Blir usikker, og vil helst ikke fremstå som en kontrollerende drittkjerring.

De andre han var sammen med i kveld skulle på byen, jeg spurte om han kanskje kunne komme hjem når de dro på byen, fordi jeg vet at han sjelden har lyst til å dra på byen selv. Han sa ta han muligens kom hjem da. Det gjenstår bare å se....

AARRGGHH!!!!! Jeg blir så forbannet!!!! :evil:

Han kommer aldri til å flytte ut før vi har gjennømført familierådgivingen allikevel. Jeg får prøve å drite litt i ting og vente til vi får time. Da har jeg overhode ikke tenkt å legge noe imellom når vi prater!!! :veldigsur:

[Gjest Madam Felle]

Hvorfor setter du ikke foten ned?

Hvorfor er du sammen med han?

Makan til respektløs oppførsel skal en lete lenge etter, og du fortjener bedre.

[camcar]

Jeg må legge til at de fleste vi kjenner synes jeg har vært altfor tålmodig etterhvert og skjønner ikke hvorfor jeg holder ut.

Han har selvfølgelig mange gode sider også, men så var det dette med denne vektskålen da.....

Jeg føler meg faktisk ganske DUM som ikke klarer å avslutte dette forholdet.

[Gjest Phair]

Det er vel ikke urimelig av meg å forvente at han kunne være hjemme i kveld eller? Blir usikker, og vil helst ikke fremstå som en kontrollerende drittkjerring.

Merkelig det der, hvordan vi er livredde for å bli stemplet som drittkjerring? Men du blir ikke det ved å sette rimlige krav.

De andre han var sammen med i kveld skulle på byen, jeg spurte om han kanskje kunne komme hjem når de dro på byen, fordi jeg vet at han sjelden har lyst til å dra på byen selv. Han sa ta han muligens kom hjem da. Det gjenstår bare å se....

AARRGGHH!!!!! Jeg blir så forbannet!!!! :evil:

Han kommer aldri til å flytte ut før vi har gjennømført familierådgivingen allikevel. Jeg får prøve å drite litt i ting og vente til vi får time. Da har jeg overhode ikke tenkt å legge noe imellom når vi prater!!! :veldigsur:

Men ikke la det stå til da, ring å bestill time selv på mandag den dag. Lykke til.

[Gjest Madam Felle]

Sett deg ned med et tomt ark. Del så arket i to, og skriv alle positive ting på ene siden, og alle negative tingene på andre siden. Hver ærlig når du gjør dette, og se deretter hva som veier tyngst.

[Gjest heldig]

hvorfor ble du sammen med han der? det der er et mislykka prosjekt.. alkis.. finn deg en good guy sir jeg bare.. eller kanskje du skulle gjort det før du satte barn til verden.. stakkars barn.. du er nok et eksempel på hvordan jeg ikke vil mitt liv skal bli

[camcar]

Men ikke la det stå til da' date=' ring å bestill time selv på mandag den dag. Lykke til.[/quote']

Jeg har allerede bestilt time, for en uke siden. Det er dessverre ca 2 mnd ventetid. Jeg ba dem ringe meg om de fikk avbestillinger slik at vi kom inn raskere pga en håpløs situasjon. De skulle prøve på det.

Vi har vært til en time tidligere hos en privat familierådgiver som jeg betalte. Han ville ikke mer etter den første timen. Dyrt var det også; 1100,- kr for en og en halv time.

Denne gangen gidder jeg ikke bruke penger på det. Det statlige tilbudet er gratis så da blir det venting dessverre.

Tidligere har jeg tenkt at jeg må holde ut fordi hvis han flytter vil jeg nok måtte selge huset mitt. Han har nemlig stilt sikkerhet i sin bolig som han leier ut for at jeg skulle beholde mitt. Jeg har ingen familie som er villige til å hjelpe meg med sikkerhet til huset.

Jeg har funnet ut at det er bedre å selge hele huset enn å bo sammen med en mann som gjør meg ulykkelig. Så får jeg heller leie et krypinn. Jeg blir nedfor av det. Pga anfallet jeg fikk for 2 uker siden har jeg mistet lappen i ett år også ettersom de utreder meg for epilepsi. Jeg føler meg ganske alene og hjelpesløs akkurat nå.

Jeg er en forholdsvis voksen kvinne på snart 34, har en 6-årig universitetsutdannelse, en fast og god jobb med grei lønn (men dessverre masse lån). Jeg er egentlig svært oppegående Allikevel klarer jeg ikke å komme meg bort fra dette.

Blir helt rar av dette, og ser nesten ned på meg selv. Hva er galt med meg?

[Gjest Phair]

hvorfor ble du sammen med han der? det der er et mislykka prosjekt.. alkis.. finn deg en good guy sir jeg bare.. eller kanskje du skulle gjort det før du satte barn til verden.. stakkars barn.. du er nok et eksempel på hvordan jeg ikke vil mitt liv skal bli

Ja, gni det inn. Det hjelper henne sikkert.

[camcar]

hvorfor ble du sammen med han der? det der er et mislykka prosjekt.. alkis.. finn deg en good guy sir jeg bare.. eller kanskje du skulle gjort det før du satte barn til verden.. stakkars barn.. du er nok et eksempel på hvordan jeg ikke vil mitt liv skal bli

Tja, det er alltid bra i starten av et forhold, og denne fyren er ikke ene og alene en idiot. Han har sine positive sider han også, og de fleste som kjenner ham synes han er en utrolig blid og hyggelig fyr, men han er en svært egosentert person.

Jeg fikk barna lenge før jeg traff ham. Barna opplever ikke fyll hjemme. Han drar ut og fyller seg....

Det er nok jeg som er den mest skadelidende part, det gjør det selvfølgelig ikke mye bedre.

Mine to barn fungerer optimalt De er lykkelige i sin uvitenhet. Han er jo ikke slem med ungene.

Jeg kan kanskje være et eksempel på hvordan du ikke vil bli, men vær ikke for skråsikker på at du ikke havner der selv en vakker dag. Det er utrolig hva som skjer uten at man helt ser det før det har gått litt for langt :cry:

[snexi]

Unskyld at jeg sier det men; Dette høres ut som et ekstremt tilfelle av en mann, så lenge han i det hele tatt kunne finne på og oppføre seg så respektløst ovenfor deg tror jeg ærlig talt ikke han noen gang kommer til å forandre seg :klø:

Du er nok sikkert glad i mannen så håper dere finner ut av det, men hadde ikke giddet å gi han noe særlig flere sjangser.

Der finnes mange menn der ute som vet hva gjensidig respekt

og kjærlighet er.

Håper du får oppleve det.

[camcar]

Unskyld at jeg sier det men; Dette høres ut som et ekstremt tilfelle av en mann, så lenge han i det hele tatt kunne finne på og oppføre seg så respektløst ovenfor deg tror jeg ærlig talt ikke han noen gang kommer til å forandre seg :klø:

Du er nok sikkert glad i mannen så håper dere finner ut av det, men hadde ikke giddet å gi han noe særlig flere sjangser.

Der finnes mange menn der ute som vet hva gjensidig respekt

og kjærlighet er.

Håper du får oppleve det.

Det håper virkelig jeg også *sukk*

Det blir nok ikke lett å avvikle dette forholdet. Han er ikke typen som frivillig drar, og for å gjøre det enda mer kompleks så er moren hans sjefen min også :o Ikke for det, hun og jeg hadde nok hatt et like fint forhold selv om jeg og min samboer flyttet fra hverandre....

[Gjest Poirot]

Dette hadde jeg aldri godtatt. Du er ikke sær og storforlangende.

[camcar]

Dette hadde jeg aldri godtatt. Du er ikke sær og storforlangende.

Du kan kanskje si det slik ja....

Jeg er egentlig av den oppfatningen av at man klart kan ha hver sine liv i et forhold, men ikke i den grad at man overhode ikke tar hensyn til hverandre.

Hadde ting vært litt anderledes hadde det ikke spilt noen rolle om han gikk ut med noen kompiser i kveld, men det er liksom hele konteksten som gjør at dette får meg forbannet og lei.

Slike ting skjer selvfølgelig ikke hver helg, men det er særlig hans holdninger når jeg er syk som gjør meg mest opprørt.

[Catzy]

Høres litt egosentrisk ut, ja. Hadde blitt rimelig oppgitt hvis min samboer hadde oppført seg sånn.

Hvis du er desperat nok, så ville jeg faktisk betalt de 1100 kr og blitt ferdig med det. Ellers kommer du til å hate ham virkelig innen han flytter ut, og det spørs hvor morsomt de neste månedene blir da.

Catzy

[camcar]

Høres litt egosentrisk ut, ja. Hadde blitt rimelig oppgitt hvis min samboer hadde oppført seg sånn.

Hvis du er desperat nok, så ville jeg faktisk betalt de 1100 kr og blitt ferdig med det. Ellers kommer du til å hate ham virkelig innen han flytter ut, og det spørs hvor morsomt de neste månedene blir da.

Catzy

Hadde det bare vært 1100 kr.... et familieterapi opplegg går over mer enn en samtale. Man bruker gjerne en del uker på det.

Det ironiske i det hele er at jeg selv har tatt etterutdanning i familieterapi og er halveis utdannet som par-terapeut...

Skomakerens barn går uten sko osv osv

[Gjest Myumi]

Beklager men nå synes jeg du kommer med endel info du burde hatt med i hovedinnlegget. Dette med at hans mor er din sjef og at du er delvis utdannet terapaut.

Synes dette blir litt søkt jeg nå.