Forelska i venninne (har samboer)

[Gjest Stut]

Som overskriften sier så har jeg vært så lur at jeg har forelska meg i ei venninne, som kjenner både meg og samboeren min. Har kjent henne i et par år, gjennom felles kompis.

Jeg har samboer og en sønn. Vi har hatt problemer flere ganger tidligere, men jeg har liksom ikke hatt noe å tape på å prøve hardere. Og for det meste har vi det helt greit, men det er en del ting jeg sliter med.

Samboeren min er rolig og stille, og sjenert i sosiale sammenhenger. Ganske uselvstendig og innadvendt. Jeg likte faktisk dette til å begynne med, men nå er vi voksne og det irriterer meg mer og mer. Etter at sønnen vår kom til verden vil hun bare være hjemme, og har ikke lenger lyst til å ta seg en fest eller f,eks spise ute. På disse årene har jeg blitt leder i en ganske stor bedrift som betyr at jeg må være på diverse tilstelninger og middager, og savner å ha ei som er selvgående og utadvendt, sånn at jeg ikke trenger å holde henne i hånda hele kvelden. Samboeren min blir sur hvis jeg ikke sitter hos henne hele kvelden og klarer ikke å mingle på egen hånd, noe som egentlig er ganske slitsomt. Hun er tydelig ukomfortabel i sånne situasjoner.

Vi krangler en del om jobben min, jeg jobber sent innimellom og ca en gang i mnd må jeg reise bort ei helg. Da er hun sur og misfornøyd og lager dårlig stemning, men samtidig er hun svært fornøyd med pengene som dukker opp på kontoen hver måned. Selv jobber hun på butikk og tjener dårlig, og har ingen ambisjoner. Så da føler jeg det blir urettferdig å klage på at jeg jobber, når det er de pengene som betaler for alt vi har.

Hun er smart, men ikke særlig oppegående, hun følger liksom ikke med på hva som skjer i verden. Samtalene blir raskt kjedelige, og hvis jeg prøver å snakke om noe som angår oss eller andre personlige ting så er hun ikke til stede, hun har ingenting å bidra med. Men vi har greit med sex, selv om jeg savner litt nye sprell og spenning. Hun er ikke åpen for å prøve så mye nytt, blir fort flau og liker ikke å snakke om det. Men, hun er veldig trygg for meg, og jeg er jo glad i henne. Det virker utrolig fjernt å skulle komme hjem en dag og fortelle at det er slutt, at vi må selge huset osv. Ser det ikke helt for meg.

Hun andre er alt jeg noen sinne har ønsket meg, hun er for meg drømmedama. Har aldri møtt noen før som har matchet meg på alle punkter. Vi har ekstremt god kjemi, hun er utadvendt og sosial. Hun er godt utdanna og har en bra jobb, noe jeg liker veldig godt. Hun er smart og oppegående, vi har de samme referansene på både kunnskap og humor, hun liker å reise og hun er en av de morsomste menneskene jeg har møtt. Hun kan kødde, samtidig som hun er utrolig bra å prate med, om både dype og lette ting. Hun har liksom levd litt og har noe å komme med. Hun er som regel blid, og er veldig sjarmerende og lett å ha med å gjøre. Hun er sånn som fort blir midtpunktet uten at hun prøver, for hun er flink til å prate med all slags folk og er veldig "livat". Det var sånn type jenter jeg var sammen med før jeg traff samboeren min, og har vel egentlig ikke skjønt før nå hvor mye jeg har savnet det. Folk som er blide, lette å ha med å gjøre og som tåler en trøkk.

Så hjelper det jo ikke at hun er sykt deilig. Utseende er egentlig ikke så viktig for meg, men innerst inne har jeg jo en "type", og hun er veldig min type. Klarer ikke å styre tankene, og tenker hele tiden på hvordan hun vil være i senga.

Vi har ikke rørt hverandre, men vi har begge innrømmet at vi har følelser, og at jeg må snarest avklare hjemmesituasjonen min. Har en kompis som mener jeg skal være der jeg er, fordi forelskelse alltid går over og da sitter man der med hverdagen uansett, at den blir kjedelig uansett. Men man kan jo passe bedre sammen med noen andre? Jeg har tidligere prøvd å ikke ha kontakt med henne på mange måneder, men følelsene forsvant ikke, tvert i mot.

Jeg føler veldig tydelig at gresset er grønnere, men hvordan går jeg frem? Samboeren min kjenner henne, det vil jo bli veldig problematisk. Og tenk om jeg angrer? Man vet liksom hva man har.

Input mottas med takk, har ikke så mange å snakke om dette med.

[Gjest Awzm me]

Jeg ville nok ha dumpet samboeren.

Dere har jo prøvd flere ganger, og det høres ikke ut som om noen av dere er lykkelige sammen.

Og du mistrives, og stakkars samboeren din som har en kjæreste som tenker på en annen jente...

Du må nok regne med at jo mer du blir kjent med venninnen din så er hun kanskje ikke så perfekt som du tror, selvfølgelig. Ingen er blide hele tiden, men hun kan nok passe bedre inn i det livet du har en samboeren din, og dere har jo begge følelser.

Ville nok gjort det som måtte til få å finne lykken.

[Suss81]

Hverdagen kommer i alle forhold. Den vil komme i ditt evt nye forhold også, og plutselig så kjeder du deg igjen og angrer, men da er allerede det gamle forholdet ditt sabortert og din lille familie oppløst. Samme historien hver gang. Hva med heller å snakke med din samboer og moren til ditt barn?

[AnonymBruker]

KOMUNIKASJON!

Anonymous poster hash: d921f...a05

[AnonymBruker]

Hva er det med folk som tar forhold så lett? Kommer det en annen person inn i bildet så er hele forholdet historie liksom. Hva skjedde med å jobbe med forholdet og snakke sammen?? I gode og onde dager. Dere har også et barn, hva med å ta det med i betraktning?

Anonymous poster hash: d921f...a05

[AnonymBruker]

Hva er det med folk som tar forhold så lett? Kommer det en annen person inn i bildet så er hele forholdet historie liksom. Hva skjedde med å jobbe med forholdet og snakke sammen?? I gode og onde dager. Dere har også et barn, hva med å ta det med i betraktning?

Anonymous poster hash: d921f...a05

Det er jo utenkelig! Det kiler tross alt i buksa hans og det er jo viktigere enn både ungen og samboeren må du vite.

Anonymous poster hash: a188f...b04

[Gjest Stut]

TS her.

Ok, jeg skjønte vel at jeg kom til å bli stemplet som en dritt, og det er jeg sikkert også. Selvfølgelig er jeg seksuelt tiltrukket av venninna, jeg er jo forelsket og sånne tanker kommer også med på kjøpet.

Jeg har jo snakket masse med samboeren min om forholdet vårt, men jeg føler ikke at jeg når frem. Hun blir bare fornærmet og føler at jeg prøver å forandre henne når jeg sier at jeg skulle ønske vi gikk mer ut, at hun kanskje kunne finne på noe osv. Og jeg er jo ikke egentlig så lysten på å tilbringe tid med henne lengre, hun er jo den hun er. Vi vil rett og slett forskjellige ting her i livet. Tidligere har jeg tenkt at det var greit, hun fikk være hjemme og så kunne jeg sosialisere og sånt, men nå merker jeg jo hvor lite vi har til felles og hva er poenget da? Jeg trives ikke hjemme, for enten er det krangling eller surmulig, eller så holder vi på med hvert vårt. Vi kan liksom ikke sitte og prate over et glass rødvin, da er det ett eller annet på tv eller så er hun trøtt eller eller eller. Når vi en sjelden gang gjør disse tingene så er det ikke så morsomt eller pratsomt, det blir mye tørrprat. Hun skylder på at vi er i småbarnsfasen, men vi har jo bare én, og han legger seg kl 19. Ellers er han grei og snill, vi gjør like mye husarbeid og hun jobber ikke full tid en gang, så jeg skjønner ikke problemet, hverdagen er ikke mas og kjas.

Det er jo ikke sånn at alle par som har vært sammen i noen år er kliss like? Jeg føler jo at venninna mi er en mye mer spennende person på alle måter, og når samboeren min har vært lik seg selv i alle år, hvorfor skulle ikke "hun nye" være det? Hun kommer jo ikke til å miste personligheten sin etter to år i forhold, vi er da alle godt over 30 og er de vi er. Greit nok at ingen forhold er perfekte og ingen er forelsket hele tiden, men det går vel an å finne noen som er MER perfekt?

[Gjest Mari]

Jeg tror at du har "bestemt deg" for at ting ikke kan bli bra med dama. Det er nok mye fordi du tenker på hun andre, og ser for deg hvor mye mer passende hun ville vært.

Vet ikke hva du bør gjøre ang. dama. Men jeg er ganske sikker på at ting ikke ville blitt kjempebra med hun andre heller. Av grunner du nå ikke kan tenke deg engang, for du kjenner ikke henne på samme måte. Gresset er sannsynligvis ikke grønnere.

Er det ikke lett å droppe det man har, når noe "nytt og herlig" kan være rett rundt hjørnet? Du bør tenke deg om to ganger..

[Cathrine88]

Var du ulykkelig i forholdet ditt før du falt for denne venninnen?

Det er nok litt viktig å spørre seg om før du bestemmer deg for å droppe alt for henne.

[Gjest Stut]

Jeg tror at du har "bestemt deg" for at ting ikke kan bli bra med dama. Det er nok mye fordi du tenker på hun andre, og ser for deg hvor mye mer passende hun ville vært.

Vet ikke hva du bør gjøre ang. dama. Men jeg er ganske sikker på at ting ikke ville blitt kjempebra med hun andre heller. Av grunner du nå ikke kan tenke deg engang, for du kjenner ikke henne på samme måte. Gresset er sannsynligvis ikke grønnere.

Er det ikke lett å droppe det man har, når noe "nytt og herlig" kan være rett rundt hjørnet? Du bør tenke deg om to ganger..

TS her.

Det var slutt mellom oss for 3-4 år siden og jeg hadde til og med funnet meg leilighet. Men så fant vi ut at vi skulle prøve igjen og så ble hun gravid og da var det selvfølgelig ikke lengre noe tema. Det var jeg som gjorde det slutt, av de samme grunnene som jeg nevner her. Så var det bra i kanskje et år før alle de tingene vi skulle jobbe med var glemt igjen. Nå bare humper og går det, og vi holder nok mye sammen pga. sønnen vår som bare er snart tre år.

Nytt og herlig ja, men jeg føler meg ikke ukritisk forelsket heller. Dette er ei dame jeg har kjent i et par år, og vært mye sammen med. Selvfølgelig har jeg ikke bodd sammen med henne, men hun har nå uansett en grunnpersonlighet som jeg kjenner godt. Jeg mener, det GÅR jo an at gresset er grønnere? Hvorfor tror du at jeg ikke hadde blitt lykkelig med henne heller? Jeg tenker at både jeg og samboeren min er sammen av gammel vane, og kanskje vi begge hadde blitt lykkeligere med andre. Det finnes jo faktisk lykkelige forhold?

[Gjest nejve]

TS her.

Ok, jeg skjønte vel at jeg kom til å bli stemplet som en dritt, og det er jeg sikkert også. Selvfølgelig er jeg seksuelt tiltrukket av venninna, jeg er jo forelsket og sånne tanker kommer også med på kjøpet.

Jeg har jo snakket masse med samboeren min om forholdet vårt, men jeg føler ikke at jeg når frem. Hun blir bare fornærmet og føler at jeg prøver å forandre henne når jeg sier at jeg skulle ønske vi gikk mer ut, at hun kanskje kunne finne på noe osv. Og jeg er jo ikke egentlig så lysten på å tilbringe tid med henne lengre, hun er jo den hun er. Vi vil rett og slett forskjellige ting her i livet. Tidligere har jeg tenkt at det var greit, hun fikk være hjemme og så kunne jeg sosialisere og sånt, men nå merker jeg jo hvor lite vi har til felles og hva er poenget da? Jeg trives ikke hjemme, for enten er det krangling eller surmulig, eller så holder vi på med hvert vårt. Vi kan liksom ikke sitte og prate over et glass rødvin, da er det ett eller annet på tv eller så er hun trøtt eller eller eller. Når vi en sjelden gang gjør disse tingene så er det ikke så morsomt eller pratsomt, det blir mye tørrprat. Hun skylder på at vi er i småbarnsfasen, men vi har jo bare én, og han legger seg kl 19. Ellers er han grei og snill, vi gjør like mye husarbeid og hun jobber ikke full tid en gang, så jeg skjønner ikke problemet, hverdagen er ikke mas og kjas.

Det er jo ikke sånn at alle par som har vært sammen i noen år er kliss like? Jeg føler jo at venninna mi er en mye mer spennende person på alle måter, og når samboeren min har vært lik seg selv i alle år, hvorfor skulle ikke "hun nye" være det? Hun kommer jo ikke til å miste personligheten sin etter to år i forhold, vi er da alle godt over 30 og er de vi er. Greit nok at ingen forhold er perfekte og ingen er forelsket hele tiden, men det går vel an å finne noen som er MER perfekt?

Ut i fra det du skriver her, får jeg inntrykk av at du egentlig vet svaret selv. Du fortjener å være lykkelig, og det gjør samboeren din også. Jeg er sikker på at også hun føler på at ting ikke er ok mellom dere. Ja, det er kjipt at dere har en sønn sammen, men kanskje det er det beste for alle parter? Som du sier, kjæresten din kommer ikke til å forandre seg, og hun ville sikkert hatt det bedre sammen med noen som er mer lik henne. Mange er bare ikke meant to be, det er vi jo vitne til hver dag, så forstår i grunn ikke hvorfor enkelte raser slik. Det er vanskelig å styre følelsene sine, særlig dersom man ikke har det bra på hjemmebane. Om ting viser seg å ikke funke med venninnen din, tror jeg at å gjøre det slutt er det riktige valget uansett.

Endret 26. august 2013 av nejve

[Gjest Stut]

Var du ulykkelig i forholdet ditt før du falt for denne venninnen?

Det er nok litt viktig å spørre seg om før du bestemmer deg for å droppe alt for henne.

Var misfornøyd lenge før hun dukket opp, men har nok blitt mer obs på det dårlige etter at jeg ble kjent med henne.

[Gjest nejve]

Og ja, det er absolutt mulig at gresset er grønnere. Jeg gjorde det slutt med min eks da jeg møtte min nåværende samboer, og jeg har aldri angret på avgjørelsen. Jeg og eksen hadde det ikke bra sammen, mens jeg nå er utrolig lykkelig, og har vært det i flere år.

[Gjest Stut]

Ut i fra det du skriver her, får jeg inntrykk av at du egentlig vet svaret selv. Du fortjener å være lykkelig, og det gjør samboeren din også. Jeg er sikker på at også hun føler på at ting ikke er ok mellom dere. Ja, det er kjipt at dere har en sønn sammen, men kanskje det er det beste for alle parter? Som du sier, kjæresten din kommer ikke til å forandre seg, og hun ville sikkert hatt det bedre sammen med noen som er mer lik henne. Mange er bare ikke meant to be, det er vi jo vitne til hver dag, så forstår i grunn ikke hvorfor enkelte raser slik. Det er vanskelig å styre følelsene sine, særlig dersom man ikke har det bra på hjemmebane. Om ting viser seg å ikke funke med venninnen din, tror jeg at å gjøre det slutt er det riktige valget uansett.

TS her.

Jo jeg vet vel svaret, men det sitter så jævlig langt inne å faktisk ta den samtalen. Jeg vet at hun kommer til å ville jobbe med med forholdet, og komme med mange gode grunner til hvorfor. Da blir det vanskelig å være hard og stå på sitt.

Nei, vi er nok ikke meant to be, og har vokst i ganske forskjellige retninger siden vi først ble sammen.

Og det er ikke sånn at "hun nye" står med åpne armer og venter, jeg aner ikke hva det vil bli for noe. Hun har bare sagt at vi fikk snakkes nærmere den dagen jeg ble singel, inntil da er vi bare venner og hun kommer ikke til å gjøre noe fra eller til. Så det kan godt hende jeg forblir singel etterpå, hvem vet.

[Cathrine88]

Jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke ville fått et slikt forhold til å fungere. Jeg er veldig utadvendt selv, og kjenner problemstillingen med å bli sittende 'låst' i et hjørne fordi jeg har venner som ikke klarer seg selv i sosiale sammenkomster. Jeg ville følt meg kvalt med en samboer som oppførte seg sånn. Når hjemmelivet og sexlivet i tillegg ikke funker, så virker det ganske håpløst.

Så jeg skjønner deg ihvertfall godt.

[Gjest Stut]

Og ja, det er absolutt mulig at gresset er grønnere. Jeg gjorde det slutt med min eks da jeg møtte min nåværende samboer, og jeg har aldri angret på avgjørelsen. Jeg og eksen hadde det ikke bra sammen, mens jeg nå er utrolig lykkelig, og har vært det i flere år.

TS her.

Ja jeg mener jo også det. Jeg trodde hun var rett for noen år siden, men nå har vi ingenting til felles lengre.

[Gjest Gjest]

Samboeren min er rolig og stille, og sjenert i sosiale sammenhenger. Ganske uselvstendig og innadvendt.

Hun følger liksom ikke med på hva som skjer i verden. Samtalene blir raskt kjedelige, og hvis jeg prøver å snakke om noe som angår oss eller andre personlige ting så er hun ikke til stede, hun har ingenting å bidra med.

Hun er ikke åpen for å prøve så mye nytt, blir fort flau og liker ikke å snakke om det.

Dette kan jo endres/bedres. Kanskje hun har grodd fast litt? Hun virker jo ikke fornøyd hun heller.

Snakk seriøst, i fine omgivelser, og i en god tone, om hva dere ønsker for fremtiden.

Jeg kjenner meg litt igjen i måten du beskriver henne på. Jeg har alltid vært rolig. Men jeg følte meg ikke så hemmet av det. Blant vennene mine var jeg snakkesalig. I andre sosiale sammenhenger var jeg veldig beskjeden.

Hang etter hvert ikke helt med i samtaler, hadde lite å komme med. Jobbet lite. Men følte det ble for mye som foregikk i livet mitt allikevel. Jeg fikk fort dårlig samvittighet, prøvde å være der for mange og glemte meg selv. Jo mer stille jeg var, jo mer usosial ble jeg. Utviklet nesten sosial angst.

Hadde også lav selvfølelse, ville ikke prøve nye ting, følte meg usikker.

Jeg fikk øynene opp etter hvert.. For hvor annerledes jeg i flere år hadde vært, enn da jeg var "meg selv".

Jeg gikk til samtaler med ei som vanligvis jobber med ungdommer som sliter med rus/psyken. Hvilken god person med litt liverfaring som helst, ville gjort samme nytte.

Hun ga meg små oppgaver for å bli mer selvstendig, mestre å være i folkemengder, småsnakke med fremmede osv osv.

Ikke minst begynte jeg å tenke mer over hva jeg egentlig ønsket å få ut av livet mitt. Ting jeg ønsket å gjøre, men som bare ble utsatt, tok jeg tak i. Jeg ble kjent med meg selv på nytt, ble komfortabel med den jeg er. Forsto at jeg har ansvar for meg selv. Jeg kan bidra til den gode stemningen enkelte folk lager uten å tenke over det. Jeg lot folk bli kjent med meg, uten å være redd for å føle meg dum...

Jeg ble automatisk mindre anspent og det gode bare ballet på seg.

Men for å gjøre positive endringer, må man selv føle at ting ikke er helt ok. At man har mistet seg selv, og vil ta tak i det. Ikke for å gjøre samboeren glad, men for å selv bli mer lykkelig

Mens jeg leste dette, kom det varsling om nytt innlegg hvor det sto at det har vært slutt tidligere også. Og at dere ble sammen igjen, og holdt sammen pga ungen... Da vet jeg ikke helt om det er så mye håp.

Men hvorfor ble dere sammen igjen? Og hvorfor har dere latt det gå så lang tid? Har dere virkelig prøvd, eller har det vært halvhjertet?

[Gjest Stut]

Jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke ville fått et slikt forhold til å fungere. Jeg er veldig utadvendt selv, og kjenner problemstillingen med å bli sittende 'låst' i et hjørne fordi jeg har venner som ikke klarer seg selv i sosiale sammenkomster. Jeg ville følt meg kvalt med en samboer som oppførte seg sånn. Når hjemmelivet og sexlivet i tillegg ikke funker, så virker det ganske håpløst.

Så jeg skjønner deg ihvertfall godt.

TS her.

Ja det er vanskelig. Jeg ber ikke om at hun ska være standup-komiker eller danse på bordene, men prate hyggelig med folk og ikke sitte i en krok og se sur ut, og hvertfall når hun er samboer med han som ofte er vertskap.

[Marie90]

Din sønn er et barn du har med din samboer? På hvilken alder?

[Gjest Mari]

Jeg er veldig utadvendt selv, og kjenner problemstillingen med å bli sittende 'låst' i et hjørne fordi jeg har venner som ikke klarer seg selv i sosiale sammenkomster.

Det er jo ikke din jobb å "holde vennene i hånda" i sosiale sammenkomster. Folk som sliter med det, takler nok ting bedre om de får prøvd seg litt på egen hånd. Eksponering er oftest effektivt. De trenger ikke å bli syntes synd på og "reddet" av deg.

It takes two to tango, TS. Hva gjør du for at sexen skal bli bedre? Det er aldri en person sin feil at sexen er dårlig. I stedet for å jobbe "med" henne, vurderer du (eller har bestemt deg for) å bare stikke. Disse vibbene kan det hende hun snapper opp.

Hva gjør du for at hun skal føle seg komfortabel i sammenhenger der du er vertskap? Hun må jo på en måte være en del av det, hun da eller..