Hvor mye stiller du opp for venninner og venner i krise?

[AnonymBruker]

En venninne venter på en plass på en behandlingsinstitusjon og har fått tilbud om snarlig innleggelse allerede i sommer etter akutt sykdom, men hun gruer seg og foreløpig er prøvene bra. Hun har bodd litt her og litt der, men trives best mest hos meg. Det er kanskje ikke rart siden såkalte mannlige venner av henne har begynt å ta på henne når hun sover og er ikke det jeg kaller venner.

Jeg bor på en liten ettroms og det blir tett og ingen alenetid og nå merker jeg at det begynner å bli nok.

Samtidig har jeg forstått at hun ikke har andre venninner siden det aldri er andre enn familien som ringer henne. Hun er oppegående og ressursterk, men sliter med psyken og har fått en alvorlig fysisk sykdom. Vi har kjent hverandre i par år og hun er lett å like, er stille og rolig, det er ikke det, men nå frykter jeg at jeg klikker snart om vi ikke kan ha par dager fra hverandre.

Hvordan skal jeg få sagt det til henne uten å såre? Hun kan dra til familien og være der, men det virker som hun kun er der når hennes barn er på besøk. Hun har gjeld og er ikke kredittverdig og i en nokså håpløs situasjon da de fleste utleiere ikke godtar sosialgaranti. Nå går hun på aap.

Men hvor lenge skal denne sitasjonen vedvare? Jeg har ordnet henne sted å bo i sommer når en jeg kjenner var på ferie, men nå bor hun hos meg. Jeg vet at det ikke er lett for henne, men kjenner at grensen snart er nådd siden jeg føler meg utslitt (ikke pga henne, det er av andre grunner).

Hvor langt går dere for å stille opp for venner og venninner og hvordan sier man i fra når man føler at det begynner å bli nok? Hun kan sove her, men hver natt blir i meste laget.

Vi har ikke kranglet om dette og jeg vet at hun føler seg litt i veien og i en vanskelig situasjon. Hvis jeg hadde hatt en større leilighet ville det ikke være noe problem, men slik det er nå blir det for tett.

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

[AnonymBruker]

Du har gjort langt mer enn de fleste er villig til å ofre.

Du skriver om hennes barn, er det mulig hun kan flytte inn til de?

Anonymous poster hash: 9ca07...9c0

[AnonymBruker]

Du har gjort langt mer enn de fleste er villig til å ofre.

Du skriver om hennes barn, er det mulig hun kan flytte inn til de?

Anonymous poster hash: 9ca07...9c0

Det går ikke. De er barn og bor hos sin far siden hun sliter. Hun er hos sin familie når barna er på besøk, men det virker ikke som hun har mulighet eller lyst til å være der siden familien bor noen mil unna og hun må på møter med nav, legen og spesialhelsetjenesten.

Jeg vet at hun har mulighet til å reise litt frem og tilbake, men det virker som hun flykter fra sine problemer og møter indre motstand til å ta fakta innover seg. Hun ruser seg ikke, men har gjort det tidligere og det ble faren som fikk hovedomsorg for barn. Jeg kan ikke hjelpe stort mer, og begynner bli sliten siden jeg føler at hun går i ring og ikke tar i mot den hjelpen hun tilbys. Hun har også venner her, mannlige, men de blir lett betatt og innbilske og noen har forsøkt seg på henne blant annet når hun sover, så hun føler seg ikke trygg og det kan man forstå når hun blir vekket på natten og har de litt promille får de ølbrillene på og blir rene supermenn i egne øyne.

Jeg er alene akkurat nå, og hun er også sliten av situasjonen, men sa at hun kan sove her i natt om hun vil. Hun har et annet alternativ, faktisk tre alternativer som er trygge, men jeg rakk ut en hånd og føler den er i ferd med å bli spist opp. Hun lovet å kjøpe balsam og sjampo og sånne ting som hun har brukt av og hun har bedre økonomi enn meg siden hun ikke har noen utgifter til bolig og ikke har hatt det på flere måneder. Alle tingene hennes er her (det som ikke er på lager), og hun har fått tilbud om å bo hos en som har stor leilighet.

Vet jeg er naiv og dumsnill, men hvordan skal jeg si det rett ut og hva skal jeg si? Hun dusjet før hun dro og har ikke tatt opp hårene fra sluken. Det går en grense og jeg gidder ikke rydde etter henne i tillegg til å leke vertinne på et gratis hotell. Det er uaktuelt å be henne betale litt husleie, for det går ikke stort lengre å bo sammen på en liten ettroms med en liten kjøkkenkrok.

Frustrert.

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

[Gjest Gjest]

Jeg har stilt opp for alle, noe som mange ganger har straffet seg, for det var ikke mange der da jeg falt.

[Gjest celine]

Jeg stiller gjerne opp for venner, men hvis jeg føler at det går på bekostning av et vennskap (noe man gjerne føler når personen har bodd der en stund, og man er drittlei av å ikke få alenetid), er det på tide å si stopp.

Du sier det er flere andre steder hun kan være, og hvor hun er trygg. Kanskje på tide å dele litt på henne, og be henne om å flytte videre? Så får det heller være at hun blir såret. Den sjansen må du nesten ta

[AnonymBruker]

Noen grunn til at hun ikke vil bo hos en av de andre? (tenker da spesielt på alternativet med en stor leilighet) Hun vil jo også få det bedre selv med litt plass rundt seg. Skjønner heller ikke at hun ikke ønsker å være sammen med familie? Det er jo noe av det bedre når man sliter selv. Et par mil avstand bør ikke forhindre henne fra å gå til avtaler med lege og offentlige instanser, det er jo en helt vanlig pendleravstand.<br /><br />Høres ut som om hun har blitt veldig knyttet til deg siden hun ikke ønsker å vurdere andre alternativer. Har du evt. muligheten til å få snakket om dette med noen i familien hennes?

Anonymous poster hash: 51f5f...100

[AnonymBruker]

Jeg har stilt opp for alle, noe som mange ganger har straffet seg, for det var ikke mange der da jeg falt.

Jeg forstår. Det har hendt jeg har hjulpet andre tidligere, og landet med et brak når de har havnet på beina igjen både økonomisk og helsemessig. Jeg har da landet med et brak og vært helt utslitt og penger de har lånt har jeg aldri sett noe til. Økonomisk har hun alltid betalt tilbake det hun har lånt og hun holder ord, men jeg er så sliten av at hun ikke tar i mot den hjelpen hun tilbys samtidig som jeg forstår hennes indre motstand. Hun har en diagnose, paranoid scicofreni som hun får medisiner mot, og har adhd. Det i seg selv betyr ingenting for jeg har ikke fordommer mot sykdommer. Men denne nesten evigvarende fornektelsen hun omgir seg med begynner å slite på.

Nå har jeg begynt å tro på at hun fornekter at hun trenger innleggelse pga sykdommen (en sykdom som gjør at hun aldri kan drikke mer), samtidig som hun er begynt å drikke litt vin de siste ukene selv om hun kan dø av selv det minste alkoholinntak.

Hun sluttet med anti-psykotica, men begynte igjen. Jeg vet rett og slett ikke mine arme råd. Jeg klarer fint å takle når hun hører stemmer og er paranoid, men jeg vil helst ikke bo med henne og vet at hun kunne fått plass allerede for en uke siden. Nå skylder hun på høstferien, barna må jo komme på besøk. De vet forøvrig at hun har fått en fysisk sykdom.

Skal jeg be henne reise til familien sin om hun ikke legger seg inn og si at dette ikke kan gå mer? Jeg er konfliktsky og iallfall overfor mennesker som sliter med nesten alle deler av livet, psykisk, fysisk, økonomisk, boligmessig. Hva gjør man uten å såre? Hun er intelligent, pen, snill, det er ikke det, men virker som hun lever fra time til time og fra dag til dag.

Ts (Jeg kjenner ikke hennes familie, har kun møtt barna)

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

[AnonymBruker]

Be henne flytte ut før din mentale velvære flytte ut døra. Det er helt klart at dama trenger profesjonell hjelp, langt mer hjelp enn en privatperson som du kan tilby.

Anonymous poster hash: 9ca07...9c0

[AnonymBruker]

Så hun har allerede fått plass? Da må du få snakket med familien hennes slik at hun kan bli innlagt. Om hun drikker og det med stor sannsynlighet kan føre til dødelig utgang for henne, så kan det være argument nok til at det er aktuelt med akutt og tvungen innleggelse. Hun har en alvorlig psykisk lidelse og dette må hun få hjelp til av profesjonelle, dette går langt utover hva man kan gjøre som venn.

Anonymous poster hash: 51f5f...100

[AnonymBruker]

Jeg stiller gjerne opp for venner, men hvis jeg føler at det går på bekostning av et vennskap (noe man gjerne føler når personen har bodd der en stund, og man er drittlei av å ikke få alenetid), er det på tide å si stopp.

Du sier det er flere andre steder hun kan være, og hvor hun er trygg. Kanskje på tide å dele litt på henne, og be henne om å flytte videre? Så får det heller være at hun blir såret. Den sjansen må du nesten ta

Takk for svar. Ja, jeg må vel ta den sjansen. Pratet med en venninne for ti minutter siden i telefonen og hun forstod at jeg er frustrert og sa at jeg kan hilse og si at hun kan sove der i par netter. Hun har andre alternativer også. Men er så sliten at jeg nesten ikke klarer forholde meg til dette mer. Og på en ettroms blir jeg ofte vekket midt på natten når hun ikke får sove og står opp for å spise og surfe på nett. Er redd jeg er nødt til å si fra og være direkte. Vennskapet er viktig, men om hun tror jeg slår armen av henne tar hun feil, det er bare håpløst å hjelpe når man selv er utmattet og bekymret for hva som skjer videre etter flere måneder på denne måten.

Noen grunn til at hun ikke vil bo hos en av de andre? (tenker da spesielt på alternativet med en stor leilighet) Hun vil jo også få det bedre selv med litt plass rundt seg. Skjønner heller ikke at hun ikke ønsker å være sammen med familie? Det er jo noe av det bedre når man sliter selv. Et par mil avstand bør ikke forhindre henne fra å gå til avtaler med lege og offentlige instanser, det er jo en helt vanlig pendleravstand.<br /><br />Høres ut som om hun har blitt veldig knyttet til deg siden hun ikke ønsker å vurdere andre alternativer. Har du evt. muligheten til å få snakket om dette med noen i familien hennes?

Anonymous poster hash: 51f5f...100

Det er mer enn to mil til hennes familie, det er to timer med tog og jeg vet ikke hvorfor hun ikke velger ta den turen hver uke siden hun ikke har noen faste utgifter. Kreditorene når henne ikke siden hun ikke har fast adresse. Hun har mer å bruke til luksus enn de fleste og hun gjør det, til klær, kosmetikk, hudpleie, spa, middag på restaurant.

Jeg har ikke lyst å blande inn familien. Er redd hun vil se på det som forræderi, og det eldste barnet er knapt fylt 14 og jeg har neimen ikke lyst å plage barn med dette for å få kontakt med de voksne i familien hennes. Men er redd for at alle vil gå lei av hennes situasjon hvis det vedvarer og at hun til sist må legge seg inn. Jeg forstår hennes frykt, men skal si til henne at jeg tror hun er nødt eller finne andre løsninger. Men hun går med skylapper, det er den følelsen jeg får.

TS

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

[Gjest Gjest]

Jeg forstår. Det har hendt jeg har hjulpet andre tidligere, og landet med et brak når de har havnet på beina igjen både økonomisk og helsemessig. Jeg har da landet med et brak og vært helt utslitt og penger de har lånt har jeg aldri sett noe til. Økonomisk har hun alltid betalt tilbake det hun har lånt og hun holder ord, men jeg er så sliten av at hun ikke tar i mot den hjelpen hun tilbys samtidig som jeg forstår hennes indre motstand. Hun har en diagnose, paranoid scicofreni som hun får medisiner mot, og har adhd. Det i seg selv betyr ingenting for jeg har ikke fordommer mot sykdommer. Men denne nesten evigvarende fornektelsen hun omgir seg med begynner å slite på.

Nå har jeg begynt å tro på at hun fornekter at hun trenger innleggelse pga sykdommen (en sykdom som gjør at hun aldri kan drikke mer), samtidig som hun er begynt å drikke litt vin de siste ukene selv om hun kan dø av selv det minste alkoholinntak.

Hun sluttet med anti-psykotica, men begynte igjen. Jeg vet rett og slett ikke mine arme råd. Jeg klarer fint å takle når hun hører stemmer og er paranoid, men jeg vil helst ikke bo med henne og vet at hun kunne fått plass allerede for en uke siden. Nå skylder hun på høstferien, barna må jo komme på besøk. De vet forøvrig at hun har fått en fysisk sykdom.

Skal jeg be henne reise til familien sin om hun ikke legger seg inn og si at dette ikke kan gå mer? Jeg er konfliktsky og iallfall overfor mennesker som sliter med nesten alle deler av livet, psykisk, fysisk, økonomisk, boligmessig. Hva gjør man uten å såre? Hun er intelligent, pen, snill, det er ikke det, men virker som hun lever fra time til time og fra dag til dag.

Ts (Jeg kjenner ikke hennes familie, har kun møtt barna)

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

Vel, hun der har ingenting med å bo ilag med noen som helst. Hun må legges inn.

[AnonymBruker]

Be henne flytte ut før din mentale velvære flytte ut døra. Det er helt klart at dama trenger profesjonell hjelp, langt mer hjelp enn en privatperson som du kan tilby.

Anonymous poster hash: 9ca07...9c0

Jeg vet det.

Så hun har allerede fått plass? Da må du få snakket med familien hennes slik at hun kan bli innlagt. Om hun drikker og det med stor sannsynlighet kan føre til dødelig utgang for henne, så kan det være argument nok til at det er aktuelt med akutt og tvungen innleggelse. Hun har en alvorlig psykisk lidelse og dette må hun få hjelp til av profesjonelle, dette går langt utover hva man kan gjøre som venn.

Anonymous poster hash: 51f5f...100

Takk for svar. Jeg vet at jeg er handlingslammet i denne situasjonen, men skal prøve å snakke med henne. Det betyr kanskje at jeg må være direkte og er usikker, føler jeg får angst fordi jeg har hørt hun har vært aggressiv og voldelig for noen år tilbake, men da hadde hun drukket.

Jeg vet heller ikke verken om og når hun tar anti-psykotika, vet bare at hun kuttet de ut i par uker siden hun fortalte det selv og at hun begynte igjen. Hun sier i alle fall at hun har begynt å ta medisinen igjen. Hun har fått plass, men skylder på alt mulig annet for å slippe legge seg inn.

Jeg vet at dette går langt over hva man kan stille opp med som venn.

Jeg har telefonnummeret til en eks av henne som kjenner hennes familie, men tror det er best å ta en prat med henne. Jeg misliker å gå bak andres rygg. Jeg kan ringe henne og spørre hvilke planer hun har for faktisk er jeg redd når jeg tenker på at hun har vært aggresiv tidligere, men det var før hun begynte på medisiner. Er klar over at jeg har rotet meg bort i noe jeg ikke er i stand til å takle stort lenger eller bidra til å hjelpe mer med.

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

[Marie90]

Hvis hun har fått plass, er det ingen grunn til at hun skal fortsette å bo hos deg.

Du trenger ikke formulere det som at du trenger tid for deg selv, men heller si at nå har hun et alternativ og det er bedre for henne å være der enn hos deg, rett og slett fordi det hun trenger å arbeide med kan ikke du hjelpe henne med. I tillegg til din velvære så er det jo også best for henne. Hun blir ikke bedre ved å forbli i status quo.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd i utgangspunktet, men om jeg går bak hennes rygg blir jeg usikker og får dårlig samvittighet, så tror jeg prater med henne og sier at hun må finne ut av dette før jeg også blir utslitt.

TS

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

[AnonymBruker]

Hun har fått plass på rehab. Hvorfor er hun ikke der? Kan du tilby deg å følge henne dit en fastsatt dag?

Ang. selvmedisinering burde du kontakte fastlegen hennes eller rehab.senteret.

Anonymous poster hash: f5ac9...087

[AnonymBruker]

Hvis det er virkelig vanskelig, så kan du komme med en unnskyldning - rett og slett at du ikke KAN ha henne der, får andre på besøk, noe som skal gjøres i leiligheten etc.

Hvis du kjenner noen som kan hjelpe henne med kreditorer, så bør dette settes igang - slike ting er ofte skumlere enn man tror, og kan løses. Og det blir verre jo lengre man venter, dette kan du minne henne på.

Det er en situasjon hvor hardt må settes mot hardt hvis hun blir vanskelig. Det har nådd et punkt der det virker som om hun utnytter deg.

Vet ikke helt hvilken unnskyldning jeg skal komme med. Noen som kommer på besøk? Hun vet at alle jeg kjenner har egen bolig og at det nylig ble slutt med meg og kjæresten min. Og hun vet at jeg ikke har økonomi til å pusse opp nå, selv om det ikke behøves heller. Økonomisk kan jeg hjelpe henne ved å sette henne i kontakt med noen som kan. Jeg har sagt at det blir verre om man venter, men inntil videre har hun det bra når hun lever på skjult adresse og ingen kreditorer får tak i henne verken via post eller telefon. Hun har hemmelig nr.

Ja det har nådd et punkt hvor det virker som hun utnytter meg, men tror ikke hun gjør det, det er bare så mye mer enkelt for henne å la ting skure og gå. Fikk sms fra henne nå, hun skulle handle inn balsam, osv som hun har lånt av meg uten at jeg har bemerket det eller sagt at hun må gjøre det.

Hun har fått plass på rehab. Hvorfor er hun ikke der? Kan du tilby deg å følge henne dit en fastsatt dag?

Ang. selvmedisinering burde du kontakte fastlegen hennes eller rehab.senteret.

Anonymous poster hash: f5ac9...087

Jeg har fulgt henne dit, men satt på venterommet og hun var ordknapp når hun kom ut igjen etter å ha vært der i over en time og tatt forskjellige prøver og tester. Da ville hun ikke svare på hva utfallet ble, og ikke når hun har vært der alene, foreløpig går hun til poliklinisk men har tilbud om plass på heltid. Forstår jo at hun ikke har lyst.

Men skal prate med henne når hun kommer senere i dag. Innser at dette har nådd et punkt jeg ikke vil takle stort lenger. Ikke fordi hun er plagsom i seg seg selv, hun er egentlig stille og rolig og lett å prate med om alt annet enn hennes problemer, men jeg har behov for litt alenetid og med en følelse av at hun gjør alt hun kan for å ikke legge seg inn.

Takk for svar dere kg-damer. Skrev mest i frustrasjon og er trett ganger ti og har hatt hodepine i flere dager nå, noe som ikke hjelper på saken. Hun har også tilbud om å sove over hos en felles venn, men i sine paranoide perioder er hun redd han er romantisk interessert i henne, og i følge henne har han forsøkt å ta på henne en gang, hun tør ikke gi han en klem (få en klem av han) og han prøver å følge henne opp, men det er vanskelig og ingen av oss har kompetanse til å gjøre det.

TS

Anonymous poster hash: ab5c7...83e

[Marie90]

Jeg synes du er en god venn, men det går en grense for hvor man er et offer og når man faktisk velger å la seg utnytte. På samme måte som jeg kan ha sympati for en venninne som blir behandlet dårlig av kjæresten, men ikke om hun velger en dårlig mann igjen og igjen.

Hun bor der gratis (irrelevant om hun kjøper inn balsam...), tar ikke initiativ til å flytte selv om hun kan og unngår vanskelige tema selv om du forsøker å hjelpe henne.

Skjult nr og adresse for kreditorer betyr at hun er i et realt rot, og for det andre at hun er ekstremt amoralsk - hun skylder faktisk andre penger. Jeg vil derfor si at hun utnytter deg, hun er persontype til å gjøre det, uansett hvor "snill" hun virker i det daglige liv. Du er nødt til å ta affære og få henne ut, for alles skyld. Noen ganger får vi ansvar vi skulle ønske vi ikke hadde.

[AnonymBruker]

Jeg synes du er en god venn, men det går en grense for hvor man er et offer og når man faktisk velger å la seg utnytte. På samme måte som jeg kan ha sympati for en venninne som blir behandlet dårlig av kjæresten, men ikke om hun velger en dårlig mann igjen og igjen.

Hun bor der gratis (irrelevant om hun kjøper inn balsam...), tar ikke initiativ til å flytte selv om hun kan og unngår vanskelige tema selv om du forsøker å hjelpe henne.

Skjult nr og adresse for kreditorer betyr at hun er i et realt rot, og for det andre at hun er ekstremt amoralsk - hun skylder faktisk andre penger. Jeg vil derfor si at hun utnytter deg, hun er persontype til å gjøre det, uansett hvor "snill" hun virker i det daglige liv. Du er nødt til å ta affære og få henne ut, for alles skyld. Noen ganger får vi ansvar vi skulle ønske vi ikke hadde.

Ja, hun har rotet til livet sitt og nå har hun begynt å drive sjansespill igjen, en halv flaske vin for par dager siden, en flaske vin på fredag, en øl nå og en øl da. Selv om hun vet det vil ende fatalt og at hun spiller russisk rulett med livet.

Hun kjøpte ikke inn balsam, men jeg sa ikke noe. Det er irriterende at hun tømmer balsam, bruker opp all håndsåpen og hun bruker mye siden hun har bakteriefobi, kan lett tømme en håndsåpe på noen dager, men det er en bagatell i forhold til resten.

Hun har i dag kommet frem til at hun heller vil reise noen uker til syden og søke seg inn et annet sted hun mener er bedre. Jeg har sjekket opp det andre stedet og det er ikke bedre og har ikke et like bra tilbud, tenker da på oppfølging etterpå.

Jeg ble irritert og selv om jeg ikke kan bestemme over henne, sa jeg at jeg synes det er en dårlig ide og at hun bare utsetter ting, hun må ta tak i problemene helst nå, helst i går, problemene vil vokse seg større og det vil ende med at hun enten må bo hos familien sin eller hos en venn hun forestiller seg er romantisk interessert, noe jeg ikke tror han er. Han ringer meg ofte for å høre hvordan det går når han ikke hører noe fra henne, men hun vil ikke at han skal vite noe og jeg vil ikke være med på å fremme paranoiaen hennes.

Hun tror hun er avlyttet, at det er skjulte mikrofoner der hun tilfeldigvis er, men jeg takler det for jeg har bare sagt at vi ikke har noe å skjule og hvem vil vel overvåke oss, vi har vel ikke gjort noe galt? Hun tror det er en konspirasjon en eks har satt i gang. Jeg har sagt at jeg forstår at hun føler det sånn, men om hun selv vet at det er tull? Jeg har spurt henne om hun tror på det. Ja, hun tror det, men psyken hennes varierer veldig etter som og hun holder som regel sine paranoide tanker for seg selv.

Jeg sa at det ikke vil bli lettere til vinteren eller når det blir sent på høsten, gjelden vil vokse, hun vil fortsatt være uten bolig, og alternativet er å flytte til familien. Hun fant på en rekke unnskyldninger, høstferien og barna som kommer da. Jeg sa at du så jo med egne øyne at det ene barnet ditt ble lei seg og bekymret når du tok en øl i sommer på cafeen. Vil de ikke heller ønske at du holder deg frisk enn at du reiser land og strand uten noe sted å bo for å rømme? Hun sa seg enig der og da, men avtalte med en venn av meg å møtes senere i dag for å dra sammen til xxx. Hun sov ikke her i natt og en felles venn sendte melding på facebook og sa at hun hadde fått tak i noe sterkt dop i går kveld. Hvordan han vet det aner jeg ikke, men han har vel møtt henne og sett tilstanden.

Holder på å sjekke en opplysning hun kom med i dag, som hun burde visst om for lenge siden, men får ikke gjort det før i morgen. Grunnen til at jeg sjekker på generelt grunnlag er fordi jeg mistenker henne for å bare være delvis ærlig.

Hun ringte nå og kommer innom en tur. Men nå er jeg lei, dette har pågått altfor lenge. Når jeg ordnet en leilighet hun fikk låne, skulle hun legge seg inn når h^n som eier boligen kom fra ferie, men det skjedde ikke. Likevel kan jeg ikke lage dårlig samvittighet på henne, bare være ærlig og si at hun bruker opp all velvilje av venner om hun ikke ordner opp og tar i mot den hjelpen hun har tilbud om.

Hun står så låst fast at jeg blir svimmel av å tenke på det, med store psykiske problemer, fysisk alvorlig syk, rus blandet inn igjen, uten bolig, ikke kredittverdig, masse gjeld. Men etter at hun igjen utsetter innleggelse er jeg ikke noen sterk støttespiller mer hvis hun ikke klarer innse ting selv, fordi det sliter meg ut. Jeg kommer til å konfrontere henne igjen når hun kommer, er bare redd psyken hennes kan knekke sammen, men det virker som hun går sine egne veier samme hva man sier og hvor mye støtte hun får av de rundt seg.

Er begynt å bli sinna, hun bruker alle pengene sine på luksus, tar ikke fatt i problemene og forventer at andre skal stille opp og tar det som en selvfølge? Ingen kan holde på i over et halvt år på samme måte som hun gjør. Men vet ikke hvor hardt jeg går ut. Likevel, jeg kommer til å være direkte. Hun kan finne noen andre som tillater at hun kan fortsette å stikke hodet i sanda som en struts.

TS

Anonymous poster hash: ab5c7...83e