Hvem har ansvar for ensomme mennesker?

[Kara W]

Jeg er vokst opp med at familie er viktig. Man stiller opp med familie. Og ekteskapsløftet er hellig. Man jobber med det til man har funnet en løsning.

Etterhvert som jeg har blitt voksen har jeg jo innsett at verden har litt flere nyanser enn som så, men grunnprinsippet sitter fortsatt ganske dypt. Så har det dukket opp et par tilfeller hvor jeg er veldig i tvil om hva som er riktig, moralsk sett, og det hadde vært interessant å høre andres tanker og meninger rundt dette.

En mann er gift og har to barn. Konen blir utsatt for en ulykke og er invalidisert. Etter en del trening så begynner hun å greie seg ok selv, men klarer ikke å ta vare på barn og hus. I praksis så må mannen gjøre alt alene, og det er svært lite fysisk intimitet igjen i ekteskapet. Dersom mannen forlater henne så får han barna, og hun må skaffe seg pleiehjelp. Er det riktig av ham å ta fra henne gleden av å se barna hver dag og tryggheten av et privat hjem, på grunn av noe hun ikke kan noe for? Sjansen for at hun møter en annen svært minimal og hun vil trolig leve resten av livet alene. Eller er det riktig at han blir i et sexløst ekteskap, med en kone han etterhvert kanskje ikke elsker lenger? Hvorfor skal han isåfall måtte bli ulykkelig for noe han ikke kunne noe for?

En mor hadde fire barn som etterhvert ble plassert i ulike fosterhjem. Hun har aldri fått noen diagnose, men det er helt klart at det er "noe" med henne. Nå som barna er voksne prøver de å opprettholde jevnlig kontakt, men moren bruker mye av tiden på å klage over hvor ensom hun er, og nærmest gir barna skylden for at de forlot henne. Det er jo synd på damen som ikke har noen venner eller særlig familie, men er det riktig at barna skal lide av dårlig samvittighet av den grunn? Er det riktig at moren skal måtte være alene resten av livet, bare fordi hun ikke helt klarer å tilpasse seg samfunnets normer?

Det finnes nok hundrevis av lignende eksempler rundt om i landet. Mange som blir ensomme eller forlatt for ting de ikke kan noe for. Hvem har det moralske ansvaret for disse menneskene? Eller er vi alle vår egen lykkes smed, og hadde vi uflaks så er det bare synd for oss selv?

[østlendingen]

Liker saken du tar opp, og synes den er vanskelig å svare på.

Man får jo stor beundring for slike "hverdagshelter" som gjør det "riktige" for andre. Man kan jo lure på hvor plaget man blir over feil valg sammenlignet med slitet eller som du sier, et forhold med null sex.

Jeg vil heller dø og føle jeg har levd riktig enn å dø og vite jeg bare har tenkt på meg selv. Til en viss grad.

Det er jo veldig lett for meg å sitte å mene noe om hva jeg ville gjort uten å være i en slik situasjon selv. Jeg har forståelse for begge valg og synes vennskap skal støtte opp i slike tilfeller, om man blir alene eller ei.

[Silfen]

For det første så vil ikke mannen ta fra konen noenting. Det gjorde ulykken, ikke han. Ja, man er sin egen lykkes smed. At en ulykke gjør at et menneske sitter og råtner betyr ikke at et annet skal sitte der og råtne i sympati. Får de det til å funke, flott, men dersom det er forventet at en person skal gå gjennom 50 år i sølibat ufrivillig, så syns jeg det er på sin plass å gå. Det ville jeg syns dersom det gjaldt meg.

Den mindre på plass moren er også sin egen lykkes smed, men her har også samfunnet et visst ansvar. Aldri før har det vært så mye kontaktsentre og Fontenehus og hva har du, for mennesker med psykiske skavanker. Fullt mulig å få hjelp, og hjelpe seg selv, til et fullverdig liv selv om man gjerne ikke er helt med og det har resultert i barneovertagelser.

[Gjest Blondie65]

Jeg synes at de som er direkte involvert i den enkelte situasjonen må få ta de valgene som er nødvendige for dem selv uten at andre skal dømme dem. Jeg vil alltid råde mennesker til også å tenke på seg selv - spesielt når de også skal være gode eksempler for barn.

Hadde jeg vært pleietrengende ute av stand til å tilfredsstille min partners seksuelle behov ville jeg akseptert og oppfordret til at han fant seg elskerinne for å gi vedkommende det pusterommet som også ga meg muligheten til å beholde familien samlet. Da hadde både hans og min ensomhet blitt forhindret.

Som barn av en umoden forelder som benytter samværet til klagesang ville jeg prøvd å stille krav: jeg kommer ikke mer dersom det eneste jeg skal høre på er klagesang. Hvis det ikke blir respektert så vil samværet dø ut eller redusert til det absolutte minimum.

Man er ikke forpliktet til å utslette seg selv.

[Gjest Gjest]

Det og være alene er ikke det samme som å være ensom

Du kan være med fult av mennesker å fremmdels være ensom

du kan også være helt alene og ikke være ensom

men det er du som har ansvar for dem.

[Biloba]

Hvis en pappa går fra moren til barna sine fordi hun ble skadet i en ulykke, lærer barna at de ikke kan stole på pappa, at han vil gå fra dem om det ikke er noe gøy med dem lenger. Jeg hadde nesten forgått av smerte om det var min mor som ble forlatt hjelpeløs og ensom av sin mann. Når man blir noens partner og danner familie sammen, tar man på seg et stort ansvar som følger med valget. Et barn har ikke dette ansvaret overfor sine foreldre, da en ikke kan noe for hva en ble født inn i. Man trenger ikke å råtne selv om partner blir syk. Man kan omprioritere og finne andre meninger med livet og andre gleder.

[Anglofil]

Dette er en veldig vanskelig problemstilling, men jeg vet med meg selv at hvis min mann f.eks hadde blitt invalid så hadde nok jeg aldri hatt hjerte til å forlate ham fordi jeg føler et ekstremt stort ansvar for ham. Og jeg hadde følt det svært vondt å gå fra noen som har blitt rammet på en slik måte.

Igjen, det er vanskelig. Og helt ærlig vet jeg ikke hva jeg ville gjort hvis det hadde skjedd meg. Men jeg hadde følt et stort ansvar, det hadde jeg, jeg hadde ikke klart å bare legge det til side. Dette er vel kanskje noen av de få ganger hvor jeg både kan tildels forstå og forsvare utroskap. Jeg skriver tildels, for jeg er selvfølgelig ikke en som forsvarer utroskap, men livet får mange nyanser i en slik situasjon. Man blir dratt mellom det å ville ta ansvar for noen man er glad i og samtidig være lykkelig selv.

Mvh Yvonne

Endret 26. august 2013 av Yvonne

[Gjest .-L-.]

Jeg mener at man selv har ansvar for egen lykke. Selvfølgelig det er veldig fint å ha en partner å støtte seg på, men man burde klare seg alene også. Dersom man aldri har utviklet de egenskapene som skal til for det så er det ens egen feil, og ingen andres.

Jeg synes ikke noen skal ofre sitt eget liv for å gjøre en annen person lykkelig på bekostning av ens egen lykke.

Så til saken, jeg synes mannen burde gå dersom han er ulykkelig.

Endret 26. august 2013 av .-L-.

[Ulla Ullsokk]

Det kommer litt an på hvor sterkt ekteskapet var før ulykken. Jeg hadde aldri gått fra min mann! Kanskje en vakker dag når vi ikke hadde barn hjemme, men ikke mens vi fortsatt var en familie. Da ville jeg faktisk heller ha skaffet meg en hemmelig elsker. Det kommer jo an på så mye. Er han både veldig skadet OG veldig gretten i årevis? Man kan klare mye sammen om man bare kan le sammen, tenker jeg.

Aller helst ville jeg håpet at han hadde humøret i behold (etter en stund, da, må få deppe litt først), da ville jeg levd med han resten av livet, akkurat som jeg lovet når vi giftet oss! Sex hadde jeg fikset med dusjen

[Ulla Ullsokk]

Når det gjelder hun mammaen som klager, så burde hun skjerpe seg! Det er IKKE lov å legge den byrden på barna og jeg kan love at det IKKE hjelper, men heller det motsatte!

[AnonymBruker]

Dette er vel kanskje noen av de få ganger hvor jeg både kan tildels forstå og forsvare utroskap.

Utroskap er aldri greit.

Men kanskje man sammen med mannen kunne blitt enig om en "løsning", så man kunne hatt sex med en annen uten at det ble "utroskap".

Anonymous poster hash: 4aa7d...c70

[Silfen]

Når det gjelder hun mammaen som klager, så burde hun skjerpe seg! Det er IKKE lov å legge den byrden på barna og jeg kan love at det IKKE hjelper, men heller det motsatte!

Hvordan kan du si at en som er mentalt ikke helt tilstede bare skal skjerpe seg?

[Gjest Gjest]

Det kommer litt an på hvor sterkt ekteskapet var før ulykken. Jeg hadde aldri gått fra min mann! Kanskje en vakker dag når vi ikke hadde barn hjemme, men ikke mens vi fortsatt var en familie. Da ville jeg faktisk heller ha skaffet meg en hemmelig elsker. Det kommer jo an på så mye. Er han både veldig skadet OG veldig gretten i årevis? Man kan klare mye sammen om man bare kan le sammen, tenker jeg.

Aller helst ville jeg håpet at han hadde humøret i behold (etter en stund, da, må få deppe litt først), da ville jeg levd med han resten av livet, akkurat som jeg lovet når vi giftet oss! Sex hadde jeg fikset med dusjen

Fint.

[AnonymBruker]

Godt spørsmål, for noen mennesker er faktisk ganske umulig å leve med (stomi eksempelet med mor som gir barna kronisk dårlig samvittighet). Da ender det opp med at de dytter bort alle som bryr seg, og de blir alene. Alternativet er at noen må utslette seg selv for å omgås dem. En ond sirkel. Jeg vet jammen ikke hva jeg mener er den beste løsningen.

Anonymous poster hash: 029a6...4d1

[Anglofil]

Utroskap er aldri greit.

Men kanskje man sammen med mannen kunne blitt enig om en "løsning", så man kunne hatt sex med en annen uten at det ble "utroskap".

Anonymous poster hash: 4aa7d...c70

Som sagt, jeg synes i utgangspunktet også at utroskap ikke er greit. Men jeg kan kanskje forstå det i noen tilfeller. Hvis den du er gift med er så svak at du vet et slikt forslag vil knekke dem så er det ikke bare å si "jeg vil ha en annen løsning". Jeg ville ihvertfall følt mye på det selv. Og jeg hadde sikkert ikke vært utro sånn helt uten videre, antagelig ville jeg ikke klart det i det hele tatt sånn rent personlig.

Mvh Yvonne

Endret 26. august 2013 av Yvonne

[Sweet77]

Om man er moralsk forpliktet til å bli hos en partner eller ikke, det er ikke noe lett spørsmål nei.

Tidligere så giftet man seg "til døden skiller oss", enten det ble et lykkelig ekteskap eller ikke. Forpliktelsen var i grunn det viktigste om man hadde gått så langt som til å bli gift, og man måtte bli slått eller oppleve utroskap dersom skilsmisse skulle aksepteres (litt forenklet bilde). Skulle den ene bli invalid så var det vel mer for en selvfølge å regne, at det å ta vare på den andre under slike forhold var en del av risikoen man tok da man sa "ja". Selv der ekteskapet i forkant hadde kommet til et punkt der ingen av dem var lykkelige lenger og egentlig ønsket seg ut av hele forholdet.

Så har samfunnsutviklingen gått dit hen at å bli i forhold som ikke fungerer regnes som uhensiktsmessig. Det har blitt akseptert å bo sammen for å finne ut om man passer sammen, det har blitt akseptert å ikke gifte seg selv der forholdet er sterkere enn noe ekteskap, og det har blitt akseptert at et ekteskap ikke behøver bety evig troskap, siden utviklingen i forholdet kan ta vendinger som gjør at kjærligheten bare tar slutt.

Så jeg tenker at med alle disse grunnene man har til å gå inn i forhold, så kommer det an på forholdet. Om man er i et forhold som ikke er ensbetydende med "det er deg jeg vil ha for alltid", så blir det feil dersom en ulykke skal avgjøre at de skal ha hverandre for alltid allikevel.

Om man har et "oss for alltid"-forhold, såkan en ulykke gjøre så mye jævlig med forholdet at den andre eller begge blir dypt ulykkelige. Det er ikke sikkert det går å fikse. Jeg mener at det må bli opp til den eneklte om de skal bli i forholdet eller ikke.

Nå har vel vi et forhold der begge ville blitt om noe hadde skjedd den andre. Men jeg kan ikke se for meg at jeg skulle forventet at mannen min ble om han ikke selv følte at det var dette han ville og at han var lykkelig med å fortsette. Det måtte være til stede. For kjærlighet går to veier, og det ville ikke være særlig kjærlig av meg å ønske ham et liv han ikke var lykkelig med. Så han måtte vært lykkelig med det.

[Kara W]

Mange interessante tanker her. Som sagt var jo mitt utgangspunkt at man skal bli, men det er jo absolutt ikke alltid for det beste.

Jeg tenker også at i første eksempelet, så lenge forholdet ellers fungerer, så er kanskje en løsning med en elsker(inne) noe som kan hjelpe. Men jeg kjenner jo også til tilfeller der den syke har blitt bitter og vanskelig å leve med, og da bør den andre parten få slippe. Man har et ansvar for å støtte sin ektefeller, men ektefeller har et minst like stort ansvar for å sørge for å opprettholde samholdet, og ikke synke ned i medlidenhet. Min onkel var meget vanskelig å ha med å gjøre de siste årene av sitt liv, og det var nok mange som ble glade på min tantes vegne da han døde, selv om man selvfølgelig ikke sier slikt høyt.

Når det gjelder eksempel nummer to er det jo straks vanskeligere fordi personen sannsynligvis ikke selv er klar over hvorfor folk trekker seg unna. Men jeg tror jeg er enig i at barna har et ansvar for å si ifra, og be henne om å søke hjelp. (I det konkrete eksempelet jeg kjenner til så har de det, men det finnes nok mange eksempler der de ikke har gjort det).

[Cuckold]

Jeg har som noen av dere kanskje har lagt merke til liten sans for våre dagers seriemonogami, ideen at et forhold skal oppfattes som en slags følelsesmessig forretning, fungere som en overskuddsbedrift der man holder sammen bare så lenge begge har mer å hente enn det man spytter inn av tid og krefter. At et forhold kan være svært meningsfullt og givende uten en slik forretningstilnærming ser vi jo på våre forhold til våre barn, der tenker vi ikke slik. Det er ikke slik at vi bare holder sammen med barnet så lenge vi føler at dette er et forhold som går i pluss. Dette er i det hele tatt en helt fremmed tanke både i forhold til våre barn, våre foreldre og våre søsken. Kjærligheten er det som binder oss til dem, ikke en vurdering av om det er verdt innsatsen, eller om forholdet koster mer enn det smaker.

For min del er svaret at jeg ville holde sammen med min livspartner også om hun ble invalidisert. Kjærligheten til en sjelevenn avhenger ikke av om hun fortsatt har sin ungdom og skjønnhet i behold, dette er noe vi alle etter hvert gradvis vil miste, og det er ingen selvfølge at man vil ha like mye sex helt opp i alderdommen. Selv om noen har det. Likevel kan man elske hverandre. Hvis vi var kommet i en slik situasjon ville jeg forsøkt å lagt til rette for at hun kunne bo hjemme, ideelt sett med litt hjelp, og om nødvendig med noen avlastningsperioder på en pleieinstitusjon. Vi ville jo fortsatt være en familie, hun ville være blant oss, ikke død, og derfor ville jeg både ønsket å ha henne hos meg, ønsket at hun skulle omgås barna og ønsket at barna skulle ha daglig omgang med sin mor.

Når det gjelder seksuell troskap ville det stilt seg litt annerledes. Jeg ville ikke føle det urimelig at den part som ikke lenger kan få sex hjemme finner seg en elsker/elskerinne. Det ville vært en helt naturlig måte å ordne seg på. Nå er jeg jo kanskje mer seksuelt liberal enn gjennomsnittet, men med et slikt utgangspunkt og som nære og fortrolige sjelevenner vil dette etter all sannsynlighet være noe den invalidiserte part vil være innforstått med og støtte fullt ut.

I forhold til moren som har mistet omsorgen for alle barna under oppveksten er det på et vis en annen problematikk. Så lenge barnevernet hadde god grunn til å sette ungene hennes i fosterhjem har hun selv åpenbart ikke hatt den nødvendige omsorgsevne, og det er dessverre slik at det er mye lettere å produsere barn enn å være en god forelder når barnet er født. I et mer likestilt samfunn ville far og mor stilt likt som omsorgspersoner og om mor sviktet ville far trå til og ta den daglige omsorgen alene, i hvert fall i perioder, for ethvert barn vil jo ha en biologisk far, men i vårt samfunn er barn sett på som i hovedsak kvinnens domene, og far er redusert til en støtteforelder som skal stille opp økonomisk og avlaste mor når hun trenger det, derfor er nok scenariet med at barnet i stedet settes i fosterhjem ganske realistisk. Det kan selvsagt også være at barnets far er like ressurssvak som mor og at ingen av besteforeldrene kan stille opp og da er det ingen annen utvei. Det er ingen som kan kreve å skånes for ensomhet ved å produsere barn og forvente å ha omgang med dem uansett hvordan man oppfører seg. Greier man ikke å gi barna et trygt hjem må man godta at barnevernet griper inn.

For å oppsummere mitt syn: Hvis du selv er umulig å leve med vil ensomheten være selvforskyldt. Men det å bli invalidisert eller pleietrengende er ikke å være umulig å leve med. Så med mindre den invalidiserte moren samtidig endrer helt personlighet og blir så vanskelig å leve med at både far og barn blir ødelagt av det, går det fint an å fortsette som familie selv om hun ikke lenger fungerer som før. Det er min vurdering.

Endret 26. august 2013 av Cuckold

[AnonymBruker]

Mange interessante tanker her. Som sagt var jo mitt utgangspunkt at man skal bli, men det er jo absolutt ikke alltid for det beste.

Jeg tenker også at i første eksempelet, så lenge forholdet ellers fungerer, så er kanskje en løsning med en elsker(inne) noe som kan hjelpe. Men jeg kjenner jo også til tilfeller der den syke har blitt bitter og vanskelig å leve med, og da bør den andre parten få slippe. Man har et ansvar for å støtte sin ektefeller, men ektefeller har et minst like stort ansvar for å sørge for å opprettholde samholdet, og ikke synke ned i medlidenhet. Min onkel var meget vanskelig å ha med å gjøre de siste årene av sitt liv, og det var nok mange som ble glade på min tantes vegne da han døde, selv om man selvfølgelig ikke sier slikt høyt.

Når det gjelder eksempel nummer to er det jo straks vanskeligere fordi personen sannsynligvis ikke selv er klar over hvorfor folk trekker seg unna. Men jeg tror jeg er enig i at barna har et ansvar for å si ifra, og be henne om å søke hjelp. (I det konkrete eksempelet jeg kjenner til så har de det, men det finnes nok mange eksempler der de ikke har gjort det).

Jeg tror omtrent alle som har foreldere med psykiske problemer har bedt de oppsøke fastlegen for å få henvisning til psykolog. At de samme menneskene ikke snakker til gud og hvermann om hvorvidt moren sin går til psykolog, betyr IKKE at de ikke har prøvd å skaffet hjelp.

Hadde du faktisk hatt en forelder med psykisk problemer, ville du visst at Norge er et fritt land, og man kan ikke tvinge noen til psykolog/ innleggelse med mindre de er til direkte fare for andre eller i fare for å ta livet sitt.

Pass deg før du kommer med sånne ubegrunnet påstander.

Anonymous poster hash: fd7fe...90b

[Gjest Gjest]

Når man gifter seg så lover man faktisk å være sammen i både gode og onde dager. Kjærlighet er så mye, mye mer enn sex. Vil heller si at sex er en bonus, og ikke selve limet. Ja, jeg synes altfor mange setter sine egne behov først.

Det andre eksempelet til TS er litt mer vagt. Her har jo moren selv sørget for å bli ensom, ved å ikke klare å ta vare på sine barn.