Egoistisk mann som viser ingen følelser eller har empati.. *sukk*

[AnonymBruker]

Jeg må bare få det ut her, jeg har aldri skrevet dette her før men jeg vet ikke hvem andre jeg skal snakke til.

Jeg er gift med en mann, som jeg føler ikke elsker meg lenger med måten han oppfører seg på, han har egentlig alltid oppført seg slik og jeg har vel bare syntes det var ok eller håpt det bare var en periode.

Han er en mann som ikke viser følelse, hvis jeg slår meg så viser han ingen følelse. Idag slo jeg helen kraftig i trappa og sa "auauauau" og da gikk han bare forbi uten å se på meg engang å spør om det gikk bra. EN gang viste han sympati og det var når jeg slo meg og fikk hukommelsestap og hjernerystelse. Annet enn det så er det ingenting.. Det sårer meg veldig, men han selv klager veldig når han har vondt noe sted og jeg spør alltid om det er noe jeg kan gjøre eller kjøpe noe godt til han i butikken når han er syk og lage god mat til han, han gjør ALDRI det samme tilbake.

Når bestefar døde så viste han sympati selvfølgelig og gav meg en klem, men da er det dødsfall det er snakk om i familien, når en venn av meg døde, eller mer en bekjent som jeg har vært litt med før døde så viste han ingen sympati og han syns det var litt rart jeg var så lei meg når vi ikke var så veldig nære.

Middagen lager jeg hver eneste dag, noendager er det ostesmørbrød når jeg er lat eller takeaway, men jeg lager alltid maten. Hvis jeg en dag ber han lage mat så blir det smørbrød, og smørbrødet må jeg lage selv. Han spør meg ofte "kan du hente ett glass vann? kan du lage meg en skive? kan du sette på kaffe?" og jeg gjør det uten å mukke, men når jeg ber han hente noe så skal det alltid vær ett lite "sukk" før han gjør det, sist gang jeg ba han hente noe for meg (jeg ber han sjeldent gjør noe for meg fordi han sukker sånn" så ble jeg forbanna og sa at det var utrolig urettferdig når jeg gjør alt husarbeid og han ikke engang kunne gi meg ett glass vann, da tror jeg han følte seg litt dum og bare nikket mot meg og var enig.

Jeg rydder alltid rundt meg, av og til kan han rydde men det er ikke slik at han shiner hele leiligheten, det blir bare ved å plukke opp noe klær fra gulvet, mens jeg tar tak å vasker og shiner alt sammen.

Klesvasken tar somregel jeg, en gang i mnd kan han sette på en klesvask men han tar aldri initiativ til å sette det i tørketrommelen eller henge opp, det har skjedd en eller to ganger de siste to mnd. Jeg må alltid tenke på klesvasken som er i vaskemaskinen for han husker det aldri.

Han vet ikke engang hva vi har i kjøleskapet annet enn ost for det har vi alltid og han spiser det ofte, Jeg tar meg ofte av handlingen hvis vi ikke går sammen. Skal han gå alene må jeg fortelle hva vi trenger.

Jeg er så usikker på alt. Jeg elsker han og vil spy av tanken på å skilles, men kan jeg ha ett slik forhold i det lange løp? Kan jeg alltid ta ansvar for alt sammen? Han liker ikke å innrømme at jeg gjør mest i huset, han mener han gjør mye selv noe han absolutt ikke gjør.

Ingen empati fra han, ingen følelser. Vi kysser hverandre og noenganger gir han meg klemmer men jeg gir han de fleste klemmene og vi har sex..

vi begge jobber hundre prosent...

akk....

Anonymous poster hash: 660c8...11d

[Tibbie]

Det er ofte slik at om man har vokst opp i en familie som ikke viser mye følelser, gjør man ikke det selv når man blir voksen.

Nå er du faktisk gift med mannen, og jeg mener det må veldig, veldig mye til før man kan skille seg. Men det er klart det er slitsomt å bo med noen som irriterer deg, eller tar deg for gitt.

Hva om du tar deg til råd med en psykolog, spesielist eller samlivsekspert? De kan sikkert komme med bedre råd enn jeg tror flertallet her på KG kan komme med.

Damene på KG er klassiske "dump han"-mennesker. Det er ikke bra råd!

[Gjest Gjest]

Jeg kan skrive under på det Tibbie sier.

Jeg har lært en del gjennom bl.a. svigerfamilien.

Og har veldig behov for klemmer, kos, si "jeg er glad i deg" osv, for jeg var nærmest sulteforet før. Der er det kanskje også litt enten eller. Enten virker man kald selv, ellers blir man helt motsatt.

[Gjest Eurodice]

Du har mye ansvar selv for dette forholdet. Du har gjort deg selv til en tjener og dørmatte for denne mannen. Vil du kaste bort resten av livet ditt på ham?

[Pringle]

Har du snakket med ham og sagt hva du helt konkret forventer at han gjør? Kanskje han ikke tenker over det og ikke er helt klar over at han kunne gjøre det samme som deg.

[Gjest anonym]

Enig med Arabella her, du har selv et ansvar for at cet har blitt slik. du har godtatt ALT for mye!

Hvorfor gjør du alt du skriver at du gjør det? Du aksepterer jo da at han kan komme til dekket bord hver dag, til shinet leilighet! Ser du ikke selv at du har et ansvar for denne skeive fordelingen?

Sett ned foten! Start imorgen med å ikke gjøre det han tar for gitt at du gjør. Si at han får lage sin egen mat, han får rydde og vaske. Lag andre planer fremover UTEN han! Se om pipa da får enn annen lyd! Vær gjerne borte mer, reis ei helg, sov over hos ei venninne....Vis at nok er nok!

Man er to i et forhold, og er det ubalanse, må man selv gjøre noe for å rette opp balansen. De som gjør mye, sitter og klager på "bakrommet", men de har jo selv godtatt å være dørmatte! Gå inn i eg selv ts, finn tilbake til selvrespekten din! Han behandler deg respektløst og tar deg for gitt, men og fordi du tillater det. Det er på tide å vise andre sider i deg selv!

[Gjest Gjest1]

Når det kommer til det å rydde hjemme og slikt kan dere kanskje prøve noe som fungerte veldig bra for meg og samboeren.

Vi mente begge to at vi ryddet mest hjemme, og at den andre ikke gjorde nok. Så vi lagde ei liste med alt som måtte gjøres hjemme. Så hadde vi hver vår penn, jeg rød og han blå, og når vi hadde gjort en oppgave så skrev vi dato med vår egen penn. På slutten av mnd så vi på lista. Det viste seg at vi begge gjorde ca like mye hjemme. Vi hadde bare intrykket av at den andre ikke gjorde like mye.

Men, hvis mannen din faktisk ikke gjør noe hjemme. Og han sier: "jammen jeg gjør masse". Så kan du bare konfrontere han med lista og si at "nei, det gjør du ikke".

[Gjest Eurodice]

Enig med Arabella her, du har selv et ansvar for at cet har blitt slik. du har godtatt ALT for mye!

Hvorfor gjør du alt du skriver at du gjør det? Du aksepterer jo da at han kan komme til dekket bord hver dag, til shinet leilighet! Ser du ikke selv at du har et ansvar for denne skeive fordelingen?

Sett ned foten! Start imorgen med å ikke gjøre det han tar for gitt at du gjør. Si at han får lage sin egen mat, han får rydde og vaske. Lag andre planer fremover UTEN han! Se om pipa da får enn annen lyd! Vær gjerne borte mer, reis ei helg, sov over hos ei venninne....Vis at nok er nok!

Man er to i et forhold, og er det ubalanse, må man selv gjøre noe for å rette opp balansen. De som gjør mye, sitter og klager på "bakrommet", men de har jo selv godtatt å være dørmatte! Gå inn i eg selv ts, finn tilbake til selvrespekten din! Han behandler deg respektløst og tar deg for gitt, men og fordi du tillater det. Det er på tide å vise andre sider i deg selv!

Bra innlegg! Man skal ikke finne seg i alt.

[AnonymBruker]

Det er ofte slik at om man har vokst opp i en familie som ikke viser mye følelser, gjør man ikke det selv når man blir voksen.

Nå er du faktisk gift med mannen, og jeg mener det må veldig, veldig mye til før man kan skille seg. Men det er klart det er slitsomt å bo med noen som irriterer deg, eller tar deg for gitt.

Hva om du tar deg til råd med en psykolog, spesielist eller samlivsekspert? De kan sikkert komme med bedre råd enn jeg tror flertallet her på KG kan komme med.

Damene på KG er klassiske "dump han"-mennesker. Det er ikke bra råd!

Ja du har ganske rett.

Min familie og hans familie er som hvitt/svart. jeg ble oppfostrer strengt men med mye kjærlighet og forståelse. Mine foreldre var alltid der for meg og oppmuntret meg til å gjøre det bra. Ingen drikking eller røyking og alt var veldig "skikkelig", både hjem og klær og alltid hadde mat.

Samboers mor er alkoholiker, gift flere ganger og skilt, mannen min måtte ta vare på seg selv og søsknene sine og måtte ofte kaste den fulle moren ut. Han var rampete som liten gutt og gjorde som han selv ville og levde sitt eget liv. De hadde ikke råd til mat og var fattige, moren var både deprimert og ville ta selvmord.Han har hatt en meget hard barndom jeg ikke engang vil drømme om.

Mannen min er veldig smart, og kan være trivelig til tider. Men som sakt så viser han ikke følelse, han viser glede om han får noe han ønsker eller andre ting, men aldri sorg.. da er det mer likegyldighet.

Har du snakket med ham og sagt hva du helt konkret forventer at han gjør? Kanskje han ikke tenker over det og ikke er helt klar over at han kunne gjøre det samme som deg.

jeg har pratet med han om enkelte ting og sakt "nå er det din tur å fikse dette" og det skjer ikke, eller det skjer etter mye syting eller det blir en #hvis jeg skal gjøre det så kan du gjøre andre" eller det blir "du gjør ikke alltid det, jeg gjør det veldig ofte faktiskt" noe han ikke gjør. han kan aldri innse a han faktiskt sjeldent løfter en finger annet enn når han vasker bilen!

Anonymous poster hash: 660c8...11d

[Gjest anonym]

Ja du har ganske rett.

Min familie og hans familie er som hvitt/svart. jeg ble oppfostrer strengt men med mye kjærlighet og forståelse. Mine foreldre var alltid der for meg og oppmuntret meg til å gjøre det bra. Ingen drikking eller røyking og alt var veldig "skikkelig", både hjem og klær og alltid hadde mat.

Samboers mor er alkoholiker, gift flere ganger og skilt, mannen min måtte ta vare på seg selv og søsknene sine og måtte ofte kaste den fulle moren ut. Han var rampete som liten gutt og gjorde som han selv ville og levde sitt eget liv. De hadde ikke råd til mat og var fattige, moren var både deprimert og ville ta selvmord.Han har hatt en meget hard barndom jeg ikke engang vil drømme om.

Mannen min er veldig smart, og kan være trivelig til tider. Men som sakt så viser han ikke følelse, han viser glede om han får noe han ønsker eller andre ting, men aldri sorg.. da er det mer likegyldighet.

jeg har pratet med han om enkelte ting og sakt "nå er det din tur å fikse dette" og det skjer ikke, eller det skjer etter mye syting eller det blir en #hvis jeg skal gjøre det så kan du gjøre andre" eller det blir "du gjør ikke alltid det, jeg gjør det veldig ofte faktiskt" noe han ikke gjør. han kan aldri innse a han faktiskt sjeldent løfter en finger annet enn når han vasker bilen!

Anonymous poster hash: 660c8...11d

Du skriver at mannen din gjorde som han selv ville, og det fortsetter han med som voksen, der du ts nå har tatt rollen som hans forsørger/omsorgsperson. Du skal alltid ordne opp, ikke sant? At du gidder..!

[Gjest Finari]

Men skal barn av alkoholikere (og andre dysfunksjonelle) være dømt til et liv alene de da?

De trenger ofte hjelp til å innse at ting ikke er som de burde være.

TS sin jobb bør være å støtte han og være kona hans, mens han selv og proffe gjør hovedjobben.

Synes det er bra TS ikke bare gir opp, selv om det har gått for langt mtp. hvor mye hun gjør i huset, og hvor lite han gjør.

Mannen til TS vet nok ikke hva som er normalt i et forhold og i et hushold. Tror ikke de som har vokst opp i rimelig oppegående omstendigheter kan forestille seg hvordan det er for folk som har hatt en helt fucked up barndom.

Nei, jeg forsvarer han ikke. Men vil belyse at det ikke er bare bare for han å skjerpe seg og gjøre det han bør gjøre.

[Gjest anonym]

Men skal barn av alkoholikere (og andre dysfunksjonelle) være dømt til et liv alene de da?

De trenger ofte hjelp til å innse at ting ikke er som de burde være.

TS sin jobb bør være å støtte han og være kona hans, mens han selv og proffe gjør hovedjobben.

Synes det er bra TS ikke bare gir opp, selv om det har gått for langt mtp. hvor mye hun gjør i huset, og hvor lite han gjør.

Mannen til TS vet nok ikke hva som er normalt i et forhold og i et hushold. Tror ikke de som har vokst opp i rimelig oppegående omstendigheter kan forestille seg hvordan det er for folk som har hatt en helt fucked up barndom.

Nei, jeg forsvarer han ikke. Men vil belyse at det ikke er bare bare for han å skjerpe seg og gjøre det han bør gjøre.

Ts syr puter under armene hans nå! Jeg vil påstå at hun er mer eller mindre selvutslettende!

Hvis mannen hennes mangler empati, har hun virkelig et problem, fordi det er umilig å lære seg , tror jeg. Det er forøvrig et av trekkene som kjennetegner psykopater. De kan ikke leve seg inn i hvordan andre har det, skal alltid gå på deres premisser, mangler samvittighet, anger, empati...De er og blir egoister.

[Gjest Gjest]

Når det kommer til det å rydde hjemme og slikt kan dere kanskje prøve noe som fungerte veldig bra for meg og samboeren.

Vi mente begge to at vi ryddet mest hjemme, og at den andre ikke gjorde nok. Så vi lagde ei liste med alt som måtte gjøres hjemme. Så hadde vi hver vår penn, jeg rød og han blå, og når vi hadde gjort en oppgave så skrev vi dato med vår egen penn. På slutten av mnd så vi på lista. Det viste seg at vi begge gjorde ca like mye hjemme. Vi hadde bare intrykket av at den andre ikke gjorde like mye.

Men, hvis mannen din faktisk ikke gjør noe hjemme. Og han sier: "jammen jeg gjør masse". Så kan du bare konfrontere han med lista og si at "nei, det gjør du ikke".

Dette var en god idè.

Har man en liste å forholde seg til, blir det enklere for begge å se hva som skal gjøres, når, og av hvem. Og hvis noen sniker seg unna, får man heller innføre en "straff" i form av en ekstra oppgave.

Dumt at man skal måtte gå ut fra lister i et forhold, men i ts sitt tilfelle kan det nok være nødvendig.

[AnonymBruker]

Tja. Hva er det jeg sagt hele tiden da ?

Anonymous poster hash: 8a419...6e1

[Gjest Gjest]

Jeg ble mer og mer en hushjelp for mannen min, gjorde alt husarbeid og lagde all mat, han gjorde aldri noe hyggelig for meg, sa aldri noe hyggelig, reagerte knapt hvis jeg slo meg. Og fordi jeg merket at han ikke brydde seg om meg lenger, ble jeg mer og mer ettergivende og stilltiende lidende. Det gikk selvsagt ikke bra, han mistet jo all respekt for meg og dro til en annen. Etterpå ser jeg at man må stå mer opp for seg selv og ikke være så grei/dumsnill. Begge skal delta i oppgaver i hjemmet, og hvis man ikke bryr seg skikkelig om hverandre bør man faktisk ta en samtale om dette på familievernkontoret eller hos en privat terapeut. For den som ikke bryr seg har nok tatt første steget ut av forholdet..