Hun vil flytte inn... NÅ(!)

[Gjest ease ftedpol]

Dette er sikkert et velkjent dilemma, men jeg kaster det ut her alikevel...

Er veldig glad i jenta mi som jeg nå har møtt et par ganger i måneden i snart et år. Noe særlig oftere har vært vanskelig siden vi bor ganske langt unna hverandre. Hun har også en snart 3 år gammel datter i verste trassalder, og bor i en leilighet som er så gammel at jenta har fått luftveisplager av det. Så de må flytte, helst med en gang!

Selv har jeg alt stort sett på stell, med egen nyoppusset leilighet. Men livet mitt har tildigere vært ganske stille. Når de har vært her har imidlertid alt blitt snudd på hodet, og minsta sørger for å være midtpunkt, alltid! Etter en helg/uka er jeg utslitt, og har forferdelig dårlig samvittighet for alt jeg ikke fikk gjort den uka som jeg ellers er vant med å få gjort. Jeg føler også litt det at jeg aldri riktig får møtt kjæresten min, men at jeg egentlig møter datteren hennes. Så for meg står forholdet litt stille. Føler på en måte jeg ikke blir noe særlig mer kjent med henne... Dager hvor man går hjemme hjelper ikke egentlig på dette, da jeg heller vil være ute i det fri og oppleve ting sammen.

Men så må de flytte da. Og senest i dag hadde vi en prat om dette igjen, hvor jeg sier at "jo jeg har jo lyst, men vil ikke forhaste meg"... Også blir hun så forferdelig lei seg, småsint og føler at de ikke betyr noe for meg i det hele tatt. Og tilbake sitter jeg med forferdelig dårlig samvittighet og en følelse av å feige ut når de trenger meg.

Men jeg kjenner veldig på alt ansvaret som følger. En følelse av at jeg må endre på absolutt ALT i livet, at jeg får en rolle for datteren som jeg må fylle hele livet uansett hva som skjer. At sier jeg ja nå så er det for alltid, osv. Tenker og tenker til dette blir det mest alvorlige valget jeg omtrent skal ta i livet. Og når det blir så alvorlig, tja, da blir det også skummelt. Veldig skummelt.

På en måte skulle jeg bare ønske de ikke var så avhengige av hva jeg valgte. At de kunne bo i nærheten og at vi kunne møtes stadig oftere til det med flytting ble naturlig. Jeg er knapt vant til å være i forhold, langt mindre vant til å være rundt barn (selv om jeg visstnok er flink med dem). Det føles bare litt som å drukne i ansvar..

Huff, ble langt dette, hehe. Jaja...

[Gjest TS]

TS her: Oi, ser jeg tastet verifiseringskoden i "gjest navn" feltet...

[Isabelaela]

Jeg syns det er synd at du tenker slik.

Du visste at hun hadde ett barn når du begynte ditt forhold med henne...

[Cata]

Jeg skjønner deg godt. Slik du beskriver situasjonen så er det veldig tidlig å skulle flytte sammen. Ca 2 ganger i måneden i et år blir omtrent 24 møter og jeg antar at du ikke har møtt barnet riktig hver gang heller.

Så det blir hodestups inn i familielivet hvis de flytter inn.

Samtidig skjønner jeg jo kjæresten din litt også. Det er sikkert veldig fristende å flytte sammen med deg siden dere nå en gang er sammen og hun sikkert ser for seg et liv sammen med deg. Hvorfor ikke bare gjøre det nå når hun likevel må flytte?

Men, ja, jeg skjønner deg. Det blir veldig lite balansert hvis de flytter inn hos deg. Det optimale hadde som du sier vært om dere hadde bodd i nærheten av hverandre en stund så dere kunne blitt bedre kjent og så hadde kjøpt noe sammen når dere etterhvert ble enige om å flytte sammen.

[Gjest Carmen.]

Synes litt synd på kjæresten din.

Du er redd for forandring, du vil ikke være med datteren, du er ikke vant til ditten og datten... Hva skal man si.. La henne gå.

[I Grosny]

Har dere råd til å bekolde den gamle leiligheten hennes? Du vil kanskje trenge en rømningsvei av og til.

Endret 25. august 2013 av I Grosny

[Gjest TS]

Jeg syns det er synd at du tenker slik.

Du visste at hun hadde ett barn når du begynte ditt forhold med henne...

Ja, jeg synes det er synd også. Og jeg hater meg selv for å sette dem i en slik situasjon. Føler at det alltid blir sånn, egentlig

Jeg tenkte vel kanskje at det ville gå seg til bare jeg ble kjent med dem. Har vært ærlig om det hele veien men hun overtalte meg til å gi det en sjanse, og det er jeg glad for. Vi har det veldig fint sammen alle tre. Kanskje har jeg ignorert noe i meg selv, men så har jeg tenkt at alt for få i dag er villige til å gi ting en sjanse. Og hvis jeg fokuserer på bare det som er bra så er jo ting bra... Det er bare litt krevende til tider å holde fokuset der.

[Gjest Carmen.]

Hvor gammel er du?

[Gjest .-L-.]

Si det som det er da, at du føler at du ikke får bli kjent med henne fordi datteren alltid er i sentrum, og tar mye plass. Er ditt liv og du må først og fremst ta hensyn til deg selv og dine behov. Det er ikke riktig at hun skal presse seg på, og jeg synes ikke du burde si ja til dette pga av dårlig samvitighet. Skal du gå med på dette burde det være fordi du har lyst.

Endret 25. august 2013 av .-L-.

[AnonymBruker]

Synes litt synd på kjæresten din.

Du er redd for forandring, du vil ikke være med datteren, du er ikke vant til ditten og datten... Hva skal man si.. La henne gå.

Jeg synes kjæresten er korttenkt jeg da som vil tre en treåring over hodet på Stakarn og overta hele livet hans. Jeg tror det er litt vanskelig for enkelte mødre å forstå at ikke alle synes ungen er så bedårende og ett helt naturlig midtpunkt.

Anonymous poster hash: 6f95b...338

[Smascha]

Jiiiizes, mann!

Her er det hun som er alfor frempå. Det er ingen rett eller gal "løsning" på dette, men når du føler som du gjør så er det ikke sunt for hverken deg eller forholdet at hun flytter inn. Ennå.

At hun har en unge og må flytte er hennes problem, ikke ditt. Dette høres kanskje litt kaldt ut, men å presse seg på en mann fører sjelden noe godt med seg.

Og husk: det er ikke alltid dama har rett. Selv om hun er dame. Det som du føler nå, vil nok bare forsterkes dersom de flytter inn.

[Gjest Klara]

Nei. Du er ikke klar. Når du er klar vil det ikke føles som om du gir slipp på livet ditt.

[Smascha]

Jeg syns det er synd at du tenker slik.

Du visste at hun hadde ett barn når du begynte ditt forhold med henne...

Klart han visste at hun hadde ett barn da de først møttes. Men det betyr ikke at han har signert en kontrakt ved første møte, der han garanterte dem losji...

[AnonymBruker]

Hvor er faren til treåringen i dette bildet?

Anonymous poster hash: d35cd...5aa

[Gjest TS]

Takker for responsen alle sammen..

For å svare på noe, jeg er 29, og først nå (snart) ferdig med utdanning osv. Livet har nok vært preget litt av dette.. Mye reising og forhold har vært vanskelig. Men jeg er klar over at jeg en dag må endre dette for jeg ønsker familie. Det bare kommer litt brått på. Jeg har snakket med henne om dette. At jeg egentliig hadde sett for meg å bare være kjærester noen år, å bli vant til det først. Men jeg føler meg litt dum, så klart burde jeg visst at 3åringen ble fokus. Og jeg tenker ikke noe negativt om deg, jeg har blitt veldig glad i det lille mennesket og det er veldig hyggelig når vi møtes.

Jeg slites nok litt mellom å på den ene siden tenke "ingenting er optimalt, og det går seg sikkert til", og på den andre siden tenke "det er barn involvert, da er det ikke lov å gamble". Veit ikke helt hva som er best... :/

[Gjest TS]

Hvor er faren til treåringen i dette bildet?

Anonymous poster hash: d35cd...5aa

Det er en del av en lang vond fortid som hun helst ikke vil si så mye om... Det eneste viktige i denne sammenhengen er at han er helt ut av bildet på alle måter, og at det egentlig er til det beste for alle.

[Ellevill]

Jeg synes det er veldig bra du ikke forhaster deg! Gjør det du føler er riktig for DEG, ikke noe du føler deg presset til. Det vil ikke bli bra for noen!

[Gjest Gjest]

Klart du skal vite hva du gjør før du flytter aammen med en alenemor og en farløs treåring. At du er betenkt er bare ansvarlig. Høres ut som det er praktiske og økonomiske motiver til at hun har hastverk, billigere å være to om boutgifter, og slipper å lete etter bosted. Det er kke bra nok når en av partene ikke er klar for å bli familie.

[Gjest Gjest]

Hun får skaffe seg egen leilighet og så får dere være kjærester enda en stund.

[Gjest Marmot]

Jeg synes du tenker helt naturlig, og 1 år er alt for kort tid til å bli samboere når det er et barn inne i bildet. Spesielt når det er et avstandsforhold. Har dere to aldri tid alene uten barnet? Har hun ingen avlastning?