Om å bli kjent med mennesker, selvtillit og utseende og slikt

[Gjest Laban]

Jeg skal prøve å forklare tankene mine så godt jeg kan. Intensjonen min er ikke å rakke ned på noen av mennesketypene.

Jeg er noen å tretti-år. det har alltid føltes vanskelig ut å bli kjent med nye mennesker. Sist gang jeg ble kjent med noen som utviklet seg til et varig vennskap (som fremdeles er i behold) er 16 år siden. Mennesker jeg har møtt etter dette har vært kun bekjentskaper hvor vi har holdt kontakt under studie- eller arbeidstiden.

Jeg er en rolig person som fort kan oppfattes som litt sjenert. Jeg har lært meg å være veldig bevisst på kroppsspråket mitt. Jeg sitter sjeldent med armene i kors når jeg treffer nye mennesker, jeg vender kroppen min i mot dem (unngår å sette meg i hjørner eller med ryggen til) jeg smiler, holder øyekontakt med de jeg snakker med og er vi en gruppe mennesker passer jeg på å holde blikket til alle jeg snakker med (Nå kan dette kanskje virke krampeaktig men jeg gjør det på en naturlig måte altså ) Jeg føler jeg er flink til å spørre andre mennesker om hva de gjør, hva det går ut på osv. Smalltalk er ikke noe problem for meg. Jeg er glad i å bruke litt humor, tror det er viktig å kunne le av seg selv og vitse litt (igjen, ikke på noen krampeaktig måte).

Jeg følger ikke moten slavisk. Jeg kler meg i klær jeg synes er behagelige og fine. Jeg synes mange er veldig pyntet i hverdagen i dag og det er ikke noe for meg. Jeg bruker ikke mye sminke, bare nok til å dekke over de verste urenhetene. Jeg er altså ikke den typiske damejenta man ser på gaten idag.

Jeg føler jeg ofte brenner inne med ting å si. De andre kommer ofte i forkjøpet av meg fordi jeg alltid tar hensyn og venter på tur. Jeg ender alltid opp med å gå foran eller bak en gruppe om det ikke er plass til alle på fortauet. Jeg er den som aldri krever noen stol men heller setter meg på gulvet (ikke ta alt bokstavelig her nå, jeg prøver bare å danne ett bilde av meg selv). Jeg er den som alltid tar hensyn. Jeg snakker ikke høyest. Jeg ler ikke høyest. Jeg benytter ikke ungdomsspråk som LOL og skal du tæææne deg i helga? (denne er veldig generaliserende, jeg er klar over det).

Noen ganger så blir jeg lei av å ikke bli sett. Som oftest så synes jeg det er greit å være alene/ensom. Andre ganger blir jeg veldig fascinert for jeg vet hvor (ok, dette blir litt kvalmt) grei en person jeg er. Jeg er veldig hyggelig, hjelpsom og har tanker og ting å fortelle selv om det kanskje ikke er om hverken sminke, klær, nedlatende prat om andre eller andre trivielle ting. Her er jeg veldig dømmende, ja. Men, vi har jo forskjellige interesser, jeg møter bare aldri/veldig sjeldent de som deler mine interesser. Og om jeg møter dem så er er mange av dem så full av selvtillit at det virker ikke som om jeg passer inn hos dem med mitt litt "klumsete oppsyn".

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til. Men jeg tror poenget mitt er at jeg er sikker på at selvtillit og utseende teller MYE når man blir kjent med mennesker.

Slik som nå. Det er ganske fascinerende å se samspillet mellom meg, en gammel bekjent her nå når vi har begynt i samme klasse. Min bekjente er blandt annet opptatt av klær og utseende og sklir rett inn i den gruppen med mennesker som er opptatt av dette. Jeg dilter liksom litt etter fordi jeg er her helt alene men er ikke i nærheten av å få den samme kontakten. Ikke vet jeg om jeg vil heller. Jeg blir bare fascinert.

Jeg fremstår sikkert som en narcissist her. Jeg prøver bare å legge det frem på en ærlig måte.

Noen andre som har noen tanker omkring dette?

Takk for at du tok deg tid til å lese ett noe rotete innlegg

[AnonymBruker]

Hei. Jeg tenker at man fort kan bli oversett eller lett å "overkjøre" dersom man er en person som hele tiden tar hensyn til andre og krever lite oppmerksomhet selv. Det kan jo også hende (vet ikke om dette stemmer for deg) at andre opplever at det er vanskelig å bli ordentlig kjent med deg, dersom du er for mest lytter til andre men kommer med lite innspill om egne erfaringer og deg selv.. bare en tanke..

Anonymous poster hash: afff4...084

[AnonymBruker]

Beklager litt skrivefeil...

Anonymous poster hash: afff4...084

[Gjest .-L-.]

Kommer i grunn litt annpå hvilket miljø du er i, jeg kjenner meg forsåvidt igjen. Har vært den som tar seg til rette og akkurat nå er jeg den som tar hensyn. Erfaringen min er jo at dersom man tar seg til rette og fikser ting slik som man selv ønsker, så får flere øynene opp for en, men man får også flere uvenner.

Jeg er veldig klar på mine grenser da. Dersom folk begynner å utnytte at jeg er grei med dem så gidder jeg ikke å være snill med dem lengre.

Endret 25. august 2013 av .-L-.

[Gjest Laban]

Hei. Jeg tenker at man fort kan bli oversett eller lett å "overkjøre" dersom man er en person som hele tiden tar hensyn til andre og krever lite oppmerksomhet selv. Det kan jo også hende (vet ikke om dette stemmer for deg) at andre opplever at det er vanskelig å bli ordentlig kjent med deg, dersom du er for mest lytter til andre men kommer med lite innspill om egne erfaringer og deg selv.. bare en tanke..

Anonymous poster hash: afff4...084

Takk for svar!

Det du sier er jo noe jeg har tenkt på.. Jeg bare forstår ikke hvordan jeg skal klare å "kreve" mer oppmerksomhet. Det faller meg ikke naturlig og jeg får nesten rykninger i ansiktet eller kroppen om jeg gjør noe i kroppspråket mitt eller sier noe for å få oppmerksomheten rettet mot meg med vilje. Jeg klarer ikke å komme med noen eksempler nå. Men la oss si vi er en gruppe menneske og så får vi en beskjed om at noen må ta på seg en litt kjip oppgave. Så blir det helt stille for ingen har lyst til å ta på seg den oppgaven. Stilliheten og vegringen er så tydelig at jeg da blir flau på hele gruppens vegne og så tenker jeg at, pokker heller, noen må jo ta ett slag for gruppen så er det som oftest jeg som tar på meg den oppgaven. Men folk bryr seg jo ikke. Det er jo ingen som takker den som tar på seg den kjipe oppgaven. Det er så mye egoisme ute å går at jeg blir helt flau. Jeg kvier meg for å være like egoistisk selv om jeg prøver å bli flinkere. For til syvende og sist så står man ganske alene her i verden og det er som oftest ingen andre som tenker på ditt vel og ve, det får man passe på selv.

Jeg sier lite om meg selv fordi det er ingen som spør. Om noen har sett Girls så kjenner jeg meg veldig igjen i det Adam sier til Hannah i en episode; You never ask me anything, besides "Does this feel okay?" or "Do you like my skirt?" or "How much is your rent?"

I'm not gonna f***ing talk your ear off about sh*t you don't ask about. You don't wanna know me. Ja, jeg er kravstor.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at det kan være ubehagelig dersom det ikke føles naturlig å kreve oppmerksomhet, mn jeg tror også at dette kan trenes på til en viss grad. Kanskje du blir nødt til å risikere dette ubehaget noen ganger å bare hoppe i det? Vet det er lett å si for andre, mn det kan være at du vil føle det som en befrielse.. ja det du sier om at folk kan være egoistiske, det tror jeg stemmer. Derfor tenker jeg at for å endre på dette så må du kanskje ta tak i det selv.. for å si d sånn, hva er det verste som kan skje?

Anonymous poster hash: afff4...084

[AnonymBruker]

Åh, jeg kjente meg igjen i dette!

Det fikk meg til å tenke på meg og en barndomsvenninne. Vi er veldig forskjellige og har vært en del uvenner opp gjennom årene. Vi gikk i samme klasse de to siste årene på videregående, og det var vel da jeg fikk øynene opp for hvor forskjellige vi er.

Hun er mer den typen som krever oppmerksomhet og snakker generelt mye om seg selv. Hun får lett venner og blir ofte midtpunktet i vennegjengen. I løpet av de to første ukene på VK2 var stort sett alle i klassen klar over familieforhold og hva alle i familien hennes het, tidligere kjærester, hobbyer og you name it.

Mens jeg er helt i andre enden av skalaen. I løpet av de to årene var det ingen i klassen som visste om jeg i det hele tatt hadde foreldre i live eller om jeg hadde søsken. Jeg orker liksom ikke å snakke om meg selv når ingen spør? Det faller seg liksom ikke naturlig for meg. Kan jo legge til at jeg likevel ikke var ensom og alene, jeg fikk jo venner i klassen, men jeg følte meg nok litt som en outsider.

Jeg vet at jeg oppfattes som sjenert, men egentlig så føler jeg ikke selv at jeg er det. Jeg liker bare ikke å "kreve plass" og rope høyest, og jeg liker bedre å lytte enn å snakke. Men det fører jo fort til at man blir oversett, og det kan egentlig være litt frustrerende av og til. Jeg vet, akkurat som deg TS, at jeg er veldig hyggelig og grei, hjelpsom og stiller alltid opp for andre. Jeg har også mye å bidra med i samtaler der det snakkes om tema jeg er engasjert i, men problemet er jo at det ofte bare snakkes om sminke, klær og hvor mange gutter man har hatt seg med osv. Det blir altfor overfladisk for meg...

Anonymous poster hash: 2c4d1...85b