Kjæresten har mange venner - jeg ingen

[Gjest Berrie]

Kjæresten min har et par bestevenner, en gjeng hvor han er venn med alle, venner han har kjent nesten hele livet og noen han bare har kjent noen måneder. Han inviteres med på alt mulig og telefonen hans går i ett kjør hver helg. Han får hele tiden høre at han er "den beste kompisen man kan ha" og mange er glade i ham, med god grunn.

For meg er det helt annerledes. Jeg har aldri hatt noen gjeng, bare et knipe mennesker jeg anser som venner, i beste fall. I noen perioder har jeg vært totalt venneløs og nesten ikke forlatt huset. Har kjent mange slemme jenter opp gjennom årene og føler ikke lenger at jeg vet hvordan jeg forholder meg til jenter lenger, særlig ikke hvis de er flere enn én. Har hatt en del mannlige venner og bekjente, men etter hvert kommer ordet friend zoning opp og så går det ikke lenger.

Det er så flaut hvis han spør om jeg ikke skal ta en jentekveld snart, eller om jeg kjenner noen som kan spleises med kompisen hans. Han har jo skjønt at jeg ikke har mange venninner, men vil ikke innrømme at jeg ikke har noen. Det er vanskelig nok i seg selv, så kommer skammen over det i tillegg.

Noen som har opplevd noe lignende? Vi er begge i begynnelsen av 20-årene hvis det skal ha noe å si.

[Trollmortil3]

Hva med å bli kjent med hans sine venner? Bli med han noen ganger når han skal være med sine venner. Er det bare gutter, eller er det jenter i gjengen også?

[AnonymBruker]

Haha. Du vil ikke si det til noen? Det har sikkert vært åpenbart fra første stund av.

Og har ikke venner, bør du skaffe deg noen. Utenom kjæresten sine.

For skulle forholdet ryke så bør du vite hvem vennene velger. Og da handler det som oftest om hvem som kjente vedkommende best, før noen ble sammen med vedkommende.

Med andre ord, du må gjerne bli kjent med kjæresten sine venner, men ryker forholdet så mister du dem og.

Og har du da ingen venner på egenhånd så kan det bli veldig leit om det skulle bli slutt. Altså, man har jo selvsagt lagt opp til det selv, så å skylde på noe annet eller andre blir jo bare tåpelig og veldig umodent.

Og mangler man venner, bør man skaffe seg nye.

Og man finner dem ikke av å sitte inne hver dag og chatte på KG.

Anonymous poster hash: 4afad...ae9

[AnonymBruker]

Og mangler man venner, bør man skaffe seg nye.

Og man finner dem ikke av å sitte inne hver dag og chatte på KG.

Anonymous poster hash: 4afad...ae9

Lett å si, hun sier jo at hun sliter med å forholde seg til å skaffe venner. Og du vet jo ikke noe om hun er noe særlig inne på KG, og jo, med "finn en venn"-trådene her er det en viss sjanse for at noen her er på samme alder og bor i nærheten.

Anonymous poster hash: de50d...b0e

[AnonymBruker]

Går gått overens med vennene hans, men det er jo hans venner og selv om de ser på meg som en venninne er jeg først og fremst dama til kompisen deres.

Da vi først ble kjent og hadde jeg flere venner. Ikke mange da heller, men nok til at jeg hadde et liv utenfor. Men det har vært mye rot i livet mitt etter det, som gjør at jeg gradvis har mistet kontakten med gamle bekjente. Skjønner at det er lett å komme med at "da skaffer du deg bare nye", for det er MYE lettere å utvikle et nettverk som allerede er det, enn å starte fra scratch.

Vil helst bare høre om noen er i samme situasjon, eller enda bedre; om noen har vært der og ikke er der lenger.

Anonymous poster hash: c5a83...5db

[Gjest Mupsi]

Få deg en ny hobby og vær imøtekommende mot alle du møter. Ikke vær sær og si nei takk til invitasjoner eller vage spørsmål om du vil være med og finne på noe.

Ofte får man venner fordi man har noe til felles, og fordi man tilbringer tid sammen rundt denne aktiviteten.

[AnonymBruker]

Og jeg er nok sjeldnere på KG enn deg. Er ikke en typisk "loner" uten jobb og ordentlige interesser. Har bare havnet i en vanskelig situasjon, som til dels er min egen skyld, men som jeg ikke var forberedt på i det hele tatt.

Anonymous poster hash: c5a83...5db

[AnonymBruker]

har det akkurat slik selv jeg traff typen min på folkehøgskole, og jeg hadde et par venninner da. har heller aldri vært i gjeng eller hatt tonnevis med venner, men jeg hadde et par da. typen min har mange kompiser og venninner fra barndommen og videregående. jeg mistet mine barndomsvenninner da jeg flyttet til utlandet i noen år, og da jeg kom tilbake hadde vi liksom vokst ifra hverandre. og nå etter folkehøgskole så har jeg brutt kontakten med ei venninne, fordi jeg gikk lei av vennskapet og følte meg utnyttet av henne, følte liksom ikke at hun brydde seg noe særlig om meg, og det gidder jeg ikke.

og nå har jeg og kjæresten flyttet til en annen by, han har begynt på høyskole og jeg skal snart begynne på privatskole. her har han så og si alle de beste kompisene hans, og det er noen fra folkehøgskolen som også bor her. så jeg satser på at jeg får kontakt igjen med de, og at jeg klarer å bli kjent med de jeg begynner i klasse med.

føler meg jo ganske ensom, selv om jeg kommer veldig godt overens med kjæresten sine venner, så er de jo først og fremst hans venner. blir det slutt mellom oss, så har jeg jo ikke dem lenger. det er ganske viktig å ha hver sine venner, og å tilbringe litt tid fra hverandre. men det er veldig vanskelig nå i studietiden, når folk flytter utenbys eller utenlands.

skal du gå på høyskole/universitet, eller jobber du noen plass? det er vel de enkleste plassene å bli kjent med folk på.

Anonymous poster hash: 9e4d9...32a

[AnonymBruker]

Haha. Du vil ikke si det til noen? Det har sikkert vært åpenbart fra første stund av.

Og har ikke venner, bør du skaffe deg noen. Utenom kjæresten sine.

For skulle forholdet ryke så bør du vite hvem vennene velger. Og da handler det som oftest om hvem som kjente vedkommende best, før noen ble sammen med vedkommende.

Med andre ord, du må gjerne bli kjent med kjæresten sine venner, men ryker forholdet så mister du dem og.

Og har du da ingen venner på egenhånd så kan det bli veldig leit om det skulle bli slutt. Altså, man har jo selvsagt lagt opp til det selv, så å skylde på noe annet eller andre blir jo bare tåpelig og veldig umodent.

Og mangler man venner, bør man skaffe seg nye.

Og man finner dem ikke av å sitte inne hver dag og chatte på KG.

Anonymous poster hash: 4afad...ae9

Ikke nødvendigvis. Jeg flyttet til hjemmekommuna til min ex. Vi var sammen i 9 år. Jeg kjente ingen, var en plass der det ikke var lett å bli kjent med andre. Jeg kom inn i hans vennegjeng, og jeg er fremdeles venner med de:) Ene bestevenninna mi var sammen med søskenbarnet hans, som også var i gjengen. Hun var fremdeles bestevenninna mi etter bruddet også. Det forholdet tok jo slutt det også desverre, men det var noen år etter bruddet med min ex. Så man trenger ikke miste venner man har blitt kjent med igjennom typen etter ett brudd. Og ingen av de vennene har valgt side. Venner med både meg og min ex

Anonymous poster hash: f8b3b...c4c

[Kassiopeia]

Går gått overens med vennene hans, men det er jo hans venner og selv om de ser på meg som en venninne er jeg først og fremst dama til kompisen deres.

Da vi først ble kjent og hadde jeg flere venner. Ikke mange da heller, men nok til at jeg hadde et liv utenfor. Men det har vært mye rot i livet mitt etter det, som gjør at jeg gradvis har mistet kontakten med gamle bekjente. Skjønner at det er lett å komme med at "da skaffer du deg bare nye", for det er MYE lettere å utvikle et nettverk som allerede er det, enn å starte fra scratch.

Vil helst bare høre om noen er i samme situasjon, eller enda bedre; om noen har vært der og ikke er der lenger.

Anonymous poster hash: c5a83...5db

Jeg er i akkurat samme situasjon som deg TS. Samboer er en person som alle tiltrekkes av og vil bli kjent med, så han har så mange venner som vil ha en bit av han hele tiden at han får problemer med og få tiden til å strekke til. For meg er det motsatt. Jeg er veldig introvert og sjenert, en del av det er nok på grunn av dårlig selvtillit. Men jeg er flink til å skjule det, og er alltid smørblid og hyggelig mot fremmende, så jeg virker ikke som en "viggo venneløs" for de som treffer meg. Det er et sårt tema og enda veldig tabu, men jeg har åpnet meg for et par stykker om det, og de ble i hvert fall ekstremt overrasket over at noen som meg ikke har venner.

Folk som sier at "det er bare å skaffe seg nye venner" irriterer meg grenseløst, da de tydeligvis ikke aner hva de snakker om. Tenk at det er faktisk ikke bare så lett det heller, da hadde nok vi som ikke har venner gjort det for lenge siden

Nordmenn er et reservert folk som holder seg til sine egne. I England er det f.eks vanlig å gå alene på Pub, men i løpet av en kveld har du plutselig snakket i timesvis med en hel drøss av mennesker. Sånt er sjeldent her i landet. Mobbing i form av utestenging er også VELDIG vanlig i Norge. For oss som da bor på bygda, hvor det ikke bare er å melde seg på et kurs eller oppsøke ting for å bli kjent, blir det litt vanskelig.

Jeg har ikke alltid vært venneløs, men har alltid vært den som har vært sjenert og holder meg litt i bakgrunnen. På barneskolen og ungdomsskolen hadde jeg få, men gode venner. Etter det flyttet jeg veldig mye rundt og mistet gradvis kontakten med alle. Når jeg traff samboer hadde jeg en bestevenninne fra barndommen igjen, og prøvde på den tiden å komme meg litt innpå hennes venner også. Men så ble det mye krøll med henne etter jeg traff samboer, og vi mistet kontakten helt. Jeg kjenner selvfølgelig samboer sine venner, og de er koselige alle sammen, men det er som andre sier at kjæresten sine venner er hans venner i bunn og grunn.

Så jeg har ingen råd å komme med dessverre, tenkte bare å si at du er absolutt ikke alene om det.

[AnonymBruker]

For å ha det sagt; hvis det er en 'gjeng' som kjenner begge, bør disse anses som fellesvenner. Og ikke nødvendigvis hans eller hennes. Men om det skulle bli brudd, blir det jo kanskje valgt sider, men ikke på grunnlag av hvem som kjente hvem i utgangspunktet. Heller hvordan man da er som person, hvordan man reagerwr og hva det er som blir sagt

Anonymous poster hash: 4afad...ae9

[AnonymBruker]

r det likt. Jeg er en person som ikke lett blir kjent med folk. Jeg får lett bekjente, men aldri ordentlige, gode venner. Starter jeg i en ny klasse er det typisk at "alle andre" finner tonen og henger med hverandre på fritiden, mens jeg bare er den som småprater litt med alle. Har veldig vansker med å skape sterke relasjoner til andre, det blir kun det overfladiske.

Har hatt folk jeg har ansett som venner opp gjennom barne- og ungdomsårene, men fordi vennskapet ikke er særlig dypt forsvinner disse. F.eks hadde jeg mange venner i stallen, de mistet jeg kontakten med da jeg solgte hesten min. Hadde venner på vgs, men de mistet jeg kontakten med da vi gikk ut. I studietiden ble jeg kjent med mange kjekke jenter, men nå som jeg er ferdig der: Mistet kontakten. Suger i å holde kontakten med folk og oppdager det ikke før det er for sent at personen nok har glemt meg:( Er også dårlig på å ta initiativ selv, og da dør vennskap ut.

Det er litt pinlig å ikke ha venner. Nå jobber jeg, der er så å si alle dobbelt så gamle som meg. Muligheten for å finne nye venner i en alder av 25 er ikke så lett. Jeg har misbrukt alle sjansene mine. Har en krevende fulltidsjobb, så jeg kan ikke ta meg jobb på en bar eller noe sosialt for å få venner. Er introvert og ikke et veldig stort sosialt behov, så i hverdagen savner jeg det ikke så veldig (er omgitt av mange mennesker på jobb, får dosen min der). Men likevel så stikker det litt. Har aldri noen å gå på byen med lengre. Når samboeren henger med sine venner sitter jeg hjemme alene. Nesten alle hans kompiser er single, så er ikke så mye parkvelder akkurat.

Anonymous poster hash: e4893...f41

[AnonymBruker]

Fint å høre om andre som er i samme situasjon. Det er så tabu å være ensom, særlig i en tid hvor alle bruker fb og instagram for å skape et plettfritt bilde av seg selv. Man får følelsen av å være den eneste i verden som ikke har et kjempestort sosialt nettverk.

Snakker dere med kjærestene deres om det? Det er rart, for vi kan prate masse om psykiske problemer, diare eller hva det skal være. Men akkurat der så skammer jeg meg så mye og føler at han skammer seg over meg også. Jeg er glad for å ha en sosial kjæreste, men føler det kanskje hadde vært lettere hvis han ikke var det, så kontrasten ikke ble så stor.

Anonymous poster hash: c5a83...5db

[Kassiopeia]

Fint å høre om andre som er i samme situasjon. Det er så tabu å være ensom, særlig i en tid hvor alle bruker fb og instagram for å skape et plettfritt bilde av seg selv. Man får følelsen av å være den eneste i verden som ikke har et kjempestort sosialt nettverk.

Snakker dere med kjærestene deres om det? Det er rart, for vi kan prate masse om psykiske problemer, diare eller hva det skal være. Men akkurat der så skammer jeg meg så mye og føler at han skammer seg over meg også. Jeg er glad for å ha en sosial kjæreste, men føler det kanskje hadde vært lettere hvis han ikke var det, så kontrasten ikke ble så stor.

Anonymous poster hash: c5a83...5db

I begynnelsen av forholdet vårt følte jeg det som deg, at det ble en for stor skam til å snakke om det. Jeg var kanskje innerst inne redd for at han skulle slutte å like meg hvis han fikk bekreftet for en taper jeg var? Men etterhvert som jeg ble mer trygg på han, og vi ble så nær at tema ikke var til å unngå (siden jeg alltid satt hjemme alene når han var med vennene sine) begynte vi å snakke om det. Han er tross alt min aller beste venn, så vi kan snakke om absolutt alt nå. Han synes det er vondt å vite at jeg ikke har noen venninner å snakke med, også får han nok dårlig samvittighet når han bruker mye tid på kompiser og jeg blir litt bortglemt. Men det er ikke hans feil at jeg ikke har min egne venner, så dårlig samvittighet skal han absolutt ikke ha! Men skamme seg gjør han ikke, og det tviler jeg veldig på at din kjæreste gjør heller, da ville han nok ikke vært sammen med deg.

[AnonymBruker]

#1. Kjæreste?

#2. Kontrast ?

#3. Kommunikasjonssvikt ? Forestillinger? Fantasier? Lite rot i virkeligheten?


Hvem vet. Og hvem vet hvordan man finner ut av noe slikt.

Neida, er mye bedre å bare sitte hjemme og klage over den slags. Det er vel alltid det.
Fordi da får en jo gjerne supre tilbakemeldinger og konstruktive innspill, fra veldig erfarne og innholdsrike mennesker med de beste intensjonene for hvordan noe kan gå bra. Stiller med både positive og vellykkede råd og veiledninger.

Jada. Dette går fint. Må bare fortsette i akkurat de same baner, så går det nok seg til, en dag.

Det er jeg overbevist over. Jeg må bare lage en ny tråd om noe jeg lurer på først..

Anonymous poster hash: 4afad...ae9

[Marie90]

Det er vanskeligere å få nye venner i voksen alder. Filmen "I Love You Man" illustrerer dette ganske bra (i filmen er det omvendt, mannen har ingen nær venner og forloveden har jentekvelder hele tiden).

Men ja, det er viktig å ha noen sosiale kontakter, både for livskvalitet og - som andre nevner - at man ikke kan 'lene' seg for mye på kjæresten.

Tenk på det som noe du vil gjøre for å ha det bedre og møte nye mennesker, ikke for at du "skal ha en gjeng".

Jeg har ikke hatt en "venninnegjeng" siden videregående. Etter alle flyttet til ulike kanter har jeg bare 'enkeltvenner' og mange av dem ser jeg ikke ofte heller.

Det er vanskeligere å starte fra 'scratch', men sannsynligvis har du noen kontakter du ikke tenker over, eller tenker på som en mulighet. Familie, søsken, kolleger eller gamle kjente fra ungdomstide. Start der, om du så må finne på en unnskyldning ("jeg kommer til å være i byen din neste uke, men kjenner ikke område, kanskje du kunne gi meg noen tips eller vise meg rundt?"). Det er heller ingenting galt i å sende en facebook melding til en gammel kontakt og spørre hvordan det går.

Ellers er videreutdanning, kveldskurs eller en ny hobby steder å begynne.

[Gjest Gjest]

Han synes det er vondt å vite at jeg ikke har noen venninner å snakke med, også får han nok dårlig samvittighet når han bruker mye tid på kompiser og jeg blir litt bortglemt. Men det er ikke hans feil at jeg ikke har min egne venner, så dårlig samvittighet skal han absolutt ikke ha!

Hvor ofte er han sammen med vennene sine?

Og har du og blitt kjent med dem?

[Kassiopeia]

Hvor ofte er han sammen med vennene sine?

Og har du og blitt kjent med dem?

Så ofte som han har lyst til. Jeg kjenner dem selvfølgelig, og de aller fleste er snille karer jeg kommer godt overens med, men jeg ser på dem som hans venner.

[Gjest Gjest]

Hos oss er det motsatt. Jeg er så heldig at jeg fremdeles har god kontakt med barndomsvenner og par studievenninner.

Han har ikke hatt så mange gode venner så lenge vi har vært sammen (5 år). Først syntes jeg det var rart, men siden har jeg akseptert det. Han er introvert og har det vanskelig for å bli kjent/fortrolig med andre. Men når vi er sammen med venninnene mine og kjærestene deres, åpner han opp. Likevel, guttene finner ikke på ting sammen, så de møtes alltid med oss jentene.

Han virker ikke til å være særlig kontaktsøkende heller, og det gjør at vi er en del hjemme oss to. Jeg drar på venninnekvelder og jobbfester, og da er han naturligvis ikke med. Men jeg prøver å ikke være opptatt med andre så mange kvelder i uken, da jeg merker at han blir ensom av det.

Det jeg egentlig vil si: Jeg skulle ønske han hadde noen egne venner, slik at jeg ikke føler at jeg er den eneste han ønsker å sosialiseres med. Det er langt mellom mine egne alenekvelder. Men samtidig er han en fantastisk mann, og jeg maser på ingen måte om at han må finne seg egne venner. Jeg er glad for at han trives med mine venner også, og situasjonen hans gjør bare at jeg føler at jeg er kjempeheldig som har de vennene jeg har.