Å plutselig falle for noen man har kjent lenge

[AnonymBruker]

Jeg har lenge vært bevisst på å være i kontakt med følelsene mine - lytte til dem, uavhengig av om de er vanskelige å forholde seg til eller ei. Det er noe jeg har mestret i stor grad også, utenom at jeg innså for noen måneder siden at jeg er forelsket i en kollega, som jeg har kjent i tre år.

Han har ikke vært redd for å legge skjul på at han har vært interessert i meg fra første stund, men jeg har bare ledd det bort. I fare for å virke selvopptatt, opplever jeg ofte at menn flørter med meg, og at de i hovedsak gir meg komplimenter for utseende mitt. Jeg har mange ganger "bitt på", blitt såret og tar derfor oppmerksomheten med en klype salt.

Nå, etter tre år, har jeg altså begynt å få følelser for han. På grunn av omstendighetene rundt, vil det ikke være mulig for oss å ta steget videre, men jeg er nyskjerrig på hvorfor det har tatt så lang tid før det gikk opp for meg. Man hører stadig om tilfeller hvor venner faller for hverandre etter flere års bekjentskap, men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.....? Jeg mener, ser man ikke slikt ganske raskt?

Jeg er bare litt facinert av hvordan man kan se på noen som heller uaktuell, og snu hele flisa rundt. Noen som har opplevd det samme, og har erfaringer å dele?

Anonymous poster hash: dc323...3d0

[AnonymBruker]

Hva er å falle for noen? Er du da forelsket? Eller creepy?

Elsker man noen, noen ganger ? Er det mulig å falle for den samme personen flere ganger da?

Det er som regel også ikke bra å mikse pleasure og business, men du må jo gjøre som du vil. ^^

Anonymous poster hash: 50f47...340

[AnonymBruker]

Ingen?

Hva er å falle for noen? Er du da forelsket? Eller creepy?

Elsker man noen, noen ganger ? Er det mulig å falle for den samme personen flere ganger da?

Det er som regel også ikke bra å mikse pleasure og business, men du må jo gjøre som du vil. ^^

Anonymous poster hash: 50f47...340

Jeg skjønner ikke helt spørsmålene dine.

Når det gjelder å involvere seg, skrev jeg lenger oppe at det ikke er aktuelt.

Anonymous poster hash: dc323...3d0

[Gjest Gjest]

Jeg har lenge vært bevisst på å være i kontakt med følelsene mine - lytte til dem, uavhengig av om de er vanskelige å forholde seg til eller ei. Det er noe jeg har mestret i stor grad også, utenom at jeg innså for noen måneder siden at jeg er forelsket i en kollega, som jeg har kjent i tre år.

Han har ikke vært redd for å legge skjul på at han har vært interessert i meg fra første stund, men jeg har bare ledd det bort. I fare for å virke selvopptatt, opplever jeg ofte at menn flørter med meg, og at de i hovedsak gir meg komplimenter for utseende mitt. Jeg har mange ganger "bitt på", blitt såret og tar derfor oppmerksomheten med en klype salt.

Nå, etter tre år, har jeg altså begynt å få følelser for han. På grunn av omstendighetene rundt, vil det ikke være mulig for oss å ta steget videre, men jeg er nyskjerrig på hvorfor det har tatt så lang tid før det gikk opp for meg. Man hører stadig om tilfeller hvor venner faller for hverandre etter flere års bekjentskap, men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.....? Jeg mener, ser man ikke slikt ganske raskt?

Jeg er bare litt facinert av hvordan man kan se på noen som heller uaktuell, og snu hele flisa rundt. Noen som har opplevd det samme, og har erfaringer å dele?

Anonymous poster hash: dc323...3d0

Det er vel mulig å like en person såpass mye at det blir dypere følelser ut av det, og det sies jo at de beste forholdene er de som begynte ned vennskap.

[AnonymBruker]

Her har det skjedd - vi kjente hverandre i fem år, med en spenning og mye kødding oss i mellom og små flørting, nada more - og vi hadde hvert vårt liv, og jeg var i ras-fra-deg alderen, og han var i slå-seg-til-ro alderen.

Inntil i fjor, hvor vi møtte hverandre etter å ikke hatt kontakt på en laaang stund, så ble alt så mye sterkere, men omstendighetene da sa at vi skulle være uforpliktet. Men vi er samboere idag, og skal gifte oss neste år...

Etter mye krunglete veier, men godt vennskap. er som andre, har våre krangler, men legger oss aldri som uvenner... men vi vet begge at det er oss to... og noen ganger må man bare sjanse og spille med åpne kort.

Anonymous poster hash: 0ae4a...b88

[AnonymBruker]

Det skjedde med meg. Jeg hadde en bestekompis, som jeg egentlig ikke var så interessert i. Jeg så på han som en venn og ingenting annet. Men av ulike årsaker (bl.a. problemer med hybelen min) var jeg nødt til å tilbringe en god del tid hos han. Det er nok der det ligger, at jeg nærmest måtte bo sammen med han og derfor så han på en ny måte. Vi var venner i omtrent et år før det plutselig dukket opp følelser for han. Jeg var dritforvirret og skjønte ingenting.

Jeg var i utgangspunktet mer opptatt av å feste, ha det gøy, dyrke singellivet - og katten til mamma var den eneste mannen i mitt liv. Jeg var også nesten bombesikker på at jeg var lesbisk, for menn var generelt avtennende og kvinner var vakre og spennende. Det økte forvirringen enda mer, og jeg var veldig usikker på hva jeg skulle gjøre med vennskapet. Da jeg fant ut at han var interessert i meg og, kastet jeg meg i det, etter å ha blitt overtalt av et par venninner. Vi har vært sammen i rundt 4 måneder nå, og vi er fortsatt venner på samme måte som før (erting, plaging, barnsligheter og teite småkrangler), vi har bare kjærestegreiene som en slags bonus.

Jeg er også litt nysgjerrig på hvordan følelsene oppstod. Jeg skjønner ingenting, men jeg er ihvertfalll glad vennskapet tok denne vendingen. Jeg tror jeg kanskje er en person som bruker lang tid på å forelske meg. Om følelsene ligger der og ulmer, skyver jeg dem som regel vekk inntil jeg stoler på personen. Det kan hende at jeg hadde sansen for ham helt siden starten, men da jeg fikk et enda tettere bånd med ham kom de tilbake.

Anonymous poster hash: d83b8...42d

[AnonymBruker]

Så hyggelig da..

Og det burde ikke være en sjanse å spille med åpne kort, i min bok.

Men det er meg da.

Anonymous poster hash: 50f47...340

[AnonymBruker]

Man hører stadig om tilfeller hvor venner faller for hverandre etter flere års bekjentskap, men jeg skjønner ikke hvordan det er mulig.....? Jeg mener, ser man ikke slikt ganske raskt?

Jeg er bare litt facinert av hvordan man kan se på noen som heller uaktuell, og snu hele flisa rundt. Noen som har opplevd det samme, og har erfaringer å dele?

Anonymous poster hash: dc323...3d0

Jeg har. Man ser det virkelig ikke for man er ikke forelsket eller betatt der og da. I flere år jobbet jeg sammen med en fyr. Vi jobbet riktignok ikke veldig tett, men når det passet seg slik så snakket vi en god del sammen, fortrinnsvis om jobb. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg verken følte meg mo i knærne eller fikk hjertebank av fyren. Etter noen år så gikk han og kona fra hverandre og enda litt senere sluttet han å jobbe hos oss.

Fremdeles tenkte jeg ikke over det og ble rett og slett litt forundret da jeg hørte fra ham et års tid senere.

Men vi kom fremdeles godt overens og hadde mye å snakke om selv om det ikke lenger var jobbrelatert, så vi holdt sånn løselig kontakt pr. telefon i mange måneder inntil fyren plutselig inviterte meg på kaffebesøk. Tok sjansen og gikk, med ett begynte vi å møtes jevnlig, og før jeg visste ordet av det var vi et par. Skjønner fremdeles ikke hvordan det kunne skje, men følelser ble det og de hadde definitivt ikke vært der fra starten av.

Anonymous poster hash: b3484...97d