Ikke alle som er utenfor ønsker hjelp

[AnonymBruker]

Jeg bor alene med dyrene mine. De siste tre årene har jeg ikke hatt kjæreste og jeg pynter meg nesten aldri. Stort sett går det i joggebukse.

Har veldig få venner og sjeldent sammen med de jeg har.

Til tross for alt dette, har jeg det helt flott!

Jeg vil ikke bli med på grillparty, trenger ikke stylingtips eller hjelp til å dra på klesshopping. Jeg ønsker heller ikke en date med kompisen din som aldri har kysset en jente. Det hadde jeg klart helt fint selv. Om jeg hadde HATT LYST.

Skjønner ikke at så mange ikke bare kan mind their own business.

Anonymous poster hash: 95db4...c54

[Gjest Gjest]

Det er vel noe som heter å bry seg om andre,det er nok andres omsorg som du er utsatt for her. Mulig du ikke ønsker noen som tar deg med på ting,men du bør være glad for at noen bryr seg!

[Gjest BettyBoop]

Det er vel noe som heter å bry seg om andre,det er nok andres omsorg som du er utsatt for her. Mulig du ikke ønsker noen som tar deg med på ting,men du bør være glad for at noen bryr seg!

det er ikke omsorg å bli forsøkt spleisa med en charity case.

[AnonymBruker]

Enig!

Jeg trives aleine, jeg liker ikke kafeer og jeg liker å være hun folk ser rart på i byen. Jeg er glad i kattene mine og jeg liker å gå med rare klær. Dette har jeg ingen skrupler med å fortelle folk, men likevel behandler mange meg som om jeg har kreft og er døende. HALLLOOO jeg trenger ikke hjelp; jeg er bare litt rar, har man ikke lov til å være det, a?

Anonymous poster hash: 51083...c65

[Gjest navnelapp]

Så bra at du (og AB#4) har det bra og trivest med situasjonen! For meg er det heilt uproblematisk viss folk eg kjenner føler det slik. Problemet er dei som mistrivst og er ulukkelege og einsame utan å klare å kome seg ut. Det er dei som slit, ikkje du.

[AnonymBruker]

Bedre å bli spurt om å bli med et par ganger for mye, enn aldri spurt.

Anonymous poster hash: 51777...73d

[AnonymBruker]

Det er omsorg når noen i det hele tatt tar bryet å kommunisere med en..

Anonymous poster hash: f6d5f...947

[Gjest BettyBoop]

Det er omsorg når noen i det hele tatt tar bryet å kommunisere med en..

Anonymous poster hash: f6d5f...947

det er det.

[AnonymBruker]

det er ikke omsorg å bli forsøkt spleisa med en charity case.

Hun virker kanskje som en charity case utad selv.

Anonymous poster hash: 51777...73d

[AnonymBruker]

det er det.

Selvsagt. Trodde du noe annet?

Anonymous poster hash: f6d5f...947

[amonyn]

Helt enig. Personlig føler jeg ikke det er noe galt med meg før slike mennesker skal påpeke hva som er galt.

Jeg hadde en del slike i oppveksten, men har lært at man bør holde seg unna og/eller avslå "hjelpen". Noen mennesker er bare sånn og grunnen ligger nok i deres egne problemer

[AnonymBruker]

Så bra at du (og AB#4) har det bra og trivest med situasjonen! For meg er det heilt uproblematisk viss folk eg kjenner føler det slik. Problemet er dei som mistrivst og er ulukkelege og einsame utan å klare å kome seg ut. Det er dei som slit, ikkje du.

Nettopp.

Men enkelte skjønner ikke at det går an å være "rar" og likevel ha det bra. Gjerne tror de også at vi raringer ikke legger merke til hvordan de oppfører seg rundt oss. Jeg er rar, men jeg er ikke dum. Jeg bryr meg ikke om at fremmede peker og ler, men jeg bryr meg om at folk jeg er glad i nedgraderer meg til en treskalle som må passes på. Jeg trenger ikke medlidenhet, men det gir sympatihønene faen i.

Og nei, det er ikke omsorg når noen hele tiden snakker til deg som om du er et barn eller rett ut dum. Det er ene og alene folks behov for å leke sympatisk, for å føle seg bedre selv. Hadde de hatt snev av omsorgsfølelse hadde de hørt etter når jeg sier jeg trives aleine med kattene mine; ikke invitert med i barnebursdager og leiet meg inn i hoppeslott som om jeg er tilbakestående.

Anonymous poster hash: 51083...c65

[AnonymBruker]

Alt kommer an på situasjonen og tonen de bruker. For å bruke meg selv som eksempel: Jeg er og har ofte vært ensom, men jeg har også vært mye alene av selvvalgte grunner. Jeg har blitt irritert og flau når jeg har blitt behandlet som hjelpetrengende bare fordi jeg har gått for meg selv, men jeg har også blitt nesten rørt når noen har tatt hensyn til meg på en fin måte.

Det er vanskelig å forklare akkurat hvor forskjellen ligger. Når noen har sett meg selv om jeg har vært kjempesjenert, eller ikke hatt noe særlig med venner, men inkludert meg på lik linje med alle andre, har det føltes godt.

Når holdningen derimot har båret preg av "Nå skal jeg ta til meg lille Vilde Venneløs, for det er så synd på henne. Vi er såå rause og inkluderende, altså!", har jeg bare blitt flau og ubekvem. Man er ikke nødvendigvis sosialt tilbakestående fordi man er sjenert. Finner man på noe på egenhånd, er ikke det nødvendigvis fordi man ikke har noen å være sammen med. Noen trives faktisk med litt alenetid, også.

Anonymous poster hash: 2fb68...0d7

[AnonymBruker]

Det er vel noe som heter å bry seg om andre,det er nok andres omsorg som du er utsatt for her. Mulig du ikke ønsker noen som tar deg med på ting,men du bør være glad for at noen bryr seg!

Er det ikke ofte heller en slags dårlig samvittighet som ligger bak? Man bør definitivt skille mellom de som sliter sosialt, og som virkelig vil ha hjelp, og de som har det helt fint med mye alenetid. Men ofte er ikke disse forskjellene så klare. De som vil ut av det har vanskelig for å snakke om det, og de som vil ha mye alenetid vil ikke ha noe stort fokus på sin livssituasjon. Så utenforstående kan ikke alltid vite hva årsakene er. Anonymous poster hash: 5bdc3...812

[Gjest BettyBoop]

Hun virker kanskje som en charity case utad selv.

Anonymous poster hash: 51777...73d

mulig. Men uansett er det ikke et kompliment av venner om de forsøker å spleise henne med en som aldri har kysset noen før.