Har du slått opp med venn eller ei vennine? Eller har en venn/vennine slått opp med deg?

[Gjest Cevita]

Hva skjedde? Hvorfor? Hvordan?

[AnonymBruker]

Jeg slo opp. Fordi jeg ikke hørte fra venninnen lenger. Uansett når jeg tok kontakt hadde hun en grunn til å ikke kunne bli med. Men hun kunne delta på andre ting med andre. Og når hun først tok kontakt med meg måtte det innebære å bruke penger. Går det ikke an å finne på ting sammen uten at det skal brukes penger??

Så jeg sendte melding og sa at uansett hva som skjer så er jeg her for deg. Men du kommer nok ikke til å høre fra meg mer.

Anonymous poster hash: 2f0d9...0f3

[Gjest Britt]

Ja, slo opp med ei venninne som kritiserte mitt liv og mine valg og som når det virkelig gjaldt ikke stilte opp som den vennen hun sa hun var. Kritikken var av en sånn art at jeg begynte å lure på hva det var som stakk henne. Hun gikk ifra å skryte meg opp i skyene til å begynne å sverte meg foran kjæresten min. I tillegg trodde hun tydeligvis at jeg fortsatt ville akseptere alt hun gjorde. Det skjedde ikke. Tilslutt sa jeg klart ifra at jeg ikke ville finne meg i mer av sånt. Jeg brøt all kontakt.

[AnonymBruker]

Jeg har kuttet ut ei venninne. På en måte synd da vi har vært venner veldig lenge. Men de siste årene av vårt vennskap begynte hun å irritere meg mer og mer, og jeg ble sliten av å være sammen med henne.

Vet ikke om jeg forandret meg, eller det var hun, eller kanskje begge deler, men vil tro det er meg siden jeg i denne tiden flyttet for å studere mens hun ble boende. Etter det var det et slit å være med henne, men tenkte det ville blåse over. Men for hver gang jeg kom hjem på besøk så irriterte hun meg mer og mer. Mangelen på sosiale antenner pleide å være underholdende, men frekkhetene ble bare værre og verre, hun fornærmet utdannelsen min, kjæresten min, sexlivet mitt etc.

Og her for ca 2 år siden så ble det spikeren i kista for meg. Da sa hun ting som var så ekstremt grusomt sagt mens jeg var langt, langt nede, og til spott og spe for hele hjembyen. Der og da reagerte jeg med at jeg ikke trodde mine egne ører, men etterhvert utviklet det seg til vrede og jeg snakket ikke med henne etter det. Og så vidt jeg vet så skjønner hun ikke hvorfor jeg er sint. Hun vet jeg er sint selvsagt og at jeg ikke vil snakke med henne, men hun skjønner fremdeles ikke hvorfor. Stort sett har folk en viss peiling på hvorfor noen er sint på en, men ikke hun. I følge felles bekjente tror hun det er pga. noe vi var uenige om i en diskusjon lenge før dette, det er så lenge siden at jeg knapt kan huske at vi har hatt den!

Jeg burde jo ha snakket med henne om det, problemet er at jeg kjenner henne godt nok til at det bare blir å resultere i en lang triade om at hun;

A. Ikke har sagt det

B. Jeg husker feil

C. Jeg lyver, eller,

D: At det hele egentlig er min feil på et vis.

Så jeg er ikke interessert i å høre på at hun skal forsvare seg, jeg er ikke en gang interessert i en genuin unnskyldning, for det var av så grov art at jeg vet jeg kommer til å miste besinnelsen og skjelle henne ut til hun begynner å grine om vi snakker om det. Da er det bedre at ting er som de er, der vi kan være på hils for gamle dagers skyld, selv om vi ikke er venner mer. Gjør det også lettere siden vi har mange felles bekjente, vil ikke stille noen i en eventuell lojalitetskonflikt. Dette er et problem mellom meg og henne.

Anonymous poster hash: d768e...78e

Anonymous poster hash: d768e...78e

[Gjest Houdini]

Jeg slo opp med en slitsom venninne, hun var sur hele tiden omtrent og forventet masse av andre og ikke så mye fra seg selv

[mandel92]

Ei venninne "slo opp" med meg. Ikke noe særlig, selv om jeg egentlig skjønner henne.

Vi var bestevenner en gang i tida, og så ble jeg innlagt på psyk, jeg fortalte det ikke til noen av vennene mine, ville ikke at det skulle bli noe styr. Kun mamma og pappa som visste det, jeg var der i to måneder. Så i to måneder ungikk jeg alle vennene mine, da de tok kontakt hadde jeg alltid en eller annen unnskyldning til å ikke kunne finne på noe. Hun ble til slutt ganske irritert på meg, og så hadde vi ikke kontakt på flere måneder. Og så fikk vi kontakt på nytt igjen, men ting var liksom ikke helt det samme som det en gang var. Det hendte fortsatt at jeg kom med mine tåpelige unnskyldninger til å ikke finne på noe, og til slutt sa hun at hun ikke orket mer av meg, og at det var best for alle parter om vi bare avslutta vennskapet.

Utrolig vondt, og det irriterer meg enda at jeg aldri ga henne noen ordentlig forklaring på hvorfor jeg var så avvisende i en periode. Men jeg er redd for at det er alt for sent nå...