Skilsmisse, nytt forhold og alt er vondt.

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen min for snart to år siden, etter 13 år sammen, noen av dem som gift. Vi har 3 barn. Jeg gikk fordi det to år før bruddet kom frem at han har vært notorisk utro gjennom hele forholdet. Han har hatt så mange enkeltsidesprang at han ikke kan fortelle meg antallet. Han har også hatt et forhold som varte over flere måneder, hvor den andre parten er en bekjent av meg. Dette forholdet var veldig alvorlig fra hennes side, hun var klar til å presentere min eksmann for sine barn. Forholdet tok slutt fordi jeg oppdaget at han var utro og konfronterte ham. Jeg var fullstendig knust. Gråt, raste, vurderte å gjøre slutt på alt, samtidig som jeg var nødt til å fungere for barnas skyld. Jeg kan knapt huske denne perioden nå, det er som om alt er tåkete. Midt i smerten reiste han på kosehelg til den nye damen. Han kom hjem igjen og lurte på om han hadde noen rene klær(!). Jeg ba ham om å flytte ut, orket ikke å se ham. Da først "snappet" han ut av det og innså at ekteskapet var i ferd med å knuses. Da kom angeren, tårene, redselen, savnet osv. Han gjorde det slutt med den nye damen, som da begynte å ringe meg, gråtende på telefonen. Hun ville bare si at det ikke var meningen å såre meg, og at hun og min eks skulle ta godt vare på barna mine og at hun håpet at jeg lot henne kjøpe meg ut av huset osv. Surrealistisk, egentlig.

Etter en måneds tid hvor jeg brukte hvert våkent øyeblikk på å tenke, gruble, sørge og vurdere, valgte jeg å la ham komme tilbake. Jeg sa til ham at jeg tilgir, men at å tilgi ikke betyr å glemme. Vi fikk for en periode et bedre forhold enn på mange år fordi vi begge jobbet for å få det bedre, og ikke minst var kommunikasjonen bedre enn noensinne.

Men... etter hvert som tiden gikk, dalte kommunikasjonen nok en gang. Vi gled fra hverandre. Når etterdønningene av utroskapen skylte innover meg og jeg følte meg ydmyket, sint, såret og liten, fikk jeg til svar at det måtte jeg bare komme over. Hvis jeg gråt, så trakk han seg unna. I tillegg økte han det seksuelle presset og dersom jeg ikke var med, så kunne det komme kommentarer som "og du lurer på hvorfor jeg var utro?". Han begrunnet utroskapen med for lite sex hjemme.

To år etter smellet klarte jeg ikke mer. En morgen, etter nok en gang å bli presset for sex, sa jeg at jeg ønsket skilsmisse. Han ble rasende. Jeg valgte å la ham bli boende i huset, selv leier jeg en forfallen rønne i nærheten, slik at ungene har oss begge i skolekretsen. De bor en uke hos hver av oss. Midt i bruddfasen traff jeg en jeg kjente i barndommen, og det utviklet seg et varmt vennskap og enda varmere følelser. Forelskelse.

Min eks tåler ikke dette. Han har fysisk overfalt min nye kjæreste. Han nekter å godta at det er over. Han ble rasende på megleren på familievernkontoret, da hun etter å ha hørt hvorfor vi var der sa klart i fra at noen ganger er brudd den beste løsningen. Han gikk i raseri. Jeg tok ut separasjon, han signerte papirene etter mye støy.

Nå, halvannet år etter at jeg flyttet, er det fortsatt vanskelig. Han kjemper innbitt for å få meg tilbake. Han er i ferd med å miste huset, økonomien er på randen - jeg står fortsatt på lånepapirene på huset. Han har sagt i fra at han heller selger eller leier ut enn å miste huset, så det er sånn sett ikke noen fare for mine penger der. Vi samarbeider helt fantastisk bra om ungene, tro det eller ei, selv om han NEKTER å la min nye kjæreste ha noe med ungene å gjøre. Det har resultert i at vi to har et en uke på - en uke av - forhold. Rene turnusordningen...

Min nye kjæreste er tålmodigheten selv. Han har vært en uvurderlig støtte for meg, gitt meg gode råd, trøstet, gitt meg omsorg på en måte jeg aldri har opplevd før. Han ønsker en evig fremtid for oss og han synes det er utrolig vondt at han ikke får bli kjent med ungene mine ennå. Han har også barn fra et tidligere ekteskap, men der er det ukompliserte forhold.

Så... til det som er hovedproblemet, og som forvirrer meg og sliter meg ut.

Jeg er ikke sikker på hva jeg ønsker lenger. Jeg ønsker meg bort fra tilværelsen. Jeg skulle ønske at jeg kunne tatt med meg ungene og flyttet til et varmt land, men økonomi, jobb osv. tillater ikke det. Heller ikke delt samværsordning. Det merkelige er at når jeg i fantasien min ser for meg å bo en annen plass, så er det eksen som er med i de drømmene. Han er ikke fremmed for å flytte utenlands, det vet jeg. Når vi prater sammen, så prater vi veldig bra om ungene og daglige greier. Vi har utrolig forskjellig syn på en del grunnleggende ting, blant annet har jeg et syn på rus (etter opplevelser i barndommen) som ikke er forenlig med hans. Det kom frem i oppvasken at han har røyket hasj i det skjulte gjennom hele forholdet. Han bagatelliserer dette, men for meg er det nesten like ille som utroskapen. Han har nå visstnok funnet ut at alle trenger å tro på noe, og leser bibelen hver kveld. Jeg er ikke kristen, og han har alltid fremstått som alt annet enn religiøs. Han har brukt utallige tusen på online ekteskapsrådgiving fra amerika, og er helt overbevist om at dersom vi hadde prøvd igjen, så ville det fungert og vært bedre enn vi kunne drømme om. Jeg er ikke overbevist.

Men hver gang jeg leverer ungene fra meg gjør det så innihampen vondt. Jeg ekstisterer bare, jeg lever ikke. Jeg føler at min nye kjæreste fortjener så mye bedre. Jeg er så utrolig glad i ham og tanken på å miste ham føles som å miste lyset. Det er en del økonomiske hindringer på hans side, det gjør at belastningen ved det å evt. skulle kjøpe bolig med plass til oss alle ligger hos meg alene. Han merker jo at jeg i perioder er fraværende i tankene, og jeg tror nok at han er redd for at jeg forsvinner gradvis bort fra ham. Og jeg er redd for det samme. Jeg er livredd for å miste ham, samtidig så er jeg redd for å gi slipp på det som var. Jeg klarer ikke å sortere tankene mine. Når jeg er i huset jeg bodde med min eks, er det som om veggene kommer mot meg, og tanken på å gi slipp på kjæresten min for å flytte tilbake gjør at jeg umiddelbart får lyst til å gråte. Men tanken på at eksen min har det vondt på grunn av meg gjør meg også innihampen vondt.

Dette er så smertefullt og forvirrende. Det er sikkert selvsagte løsninger her for utenforstående, men for meg som står midt oppi det er det som å svømme oppover mot lyset, men aldri bryte vannflaten.

Jeg kan kanskje legge til at min eksmann ikke har deltatt stort med ungene frem til jeg flyttet. To av dem har spesielle behov som krever en del oppfølging og møtevirksomhet, noe jeg alltid har måttet gjøre på egenhånd. Han anklaget meg for å sykeliggjøre ungene, selv etter at flere legeinstanser har konkludert med sykdommen og at de har gjennomgripende spesielle behov. Etter at jeg flyttet har han plutselig lest seg opp på lidelsene og deltatt på møter. For meg kjennes det nesten som å ha en inntrenger tilstede, selv om han er enig i det jeg sier og de kravene jeg stiller på møtene.

Jeg ønsker meg reflekterte tilbakemeldinger, hjelp til å få ting i perspektiv, velmente råd og synspunkter. På forhånd tusen takk...

Anonymous poster hash: 672c3...c60

Anonymous poster hash: 672c3...c60

[Gjest x]

Kan du få deg to uker på ferie, alene? Du trenger virkelig virkelig å være et sted med null kontakt med din eks, kjæreste og barn i to uker. For å få ting på avstand. Om du må holde kontakt med noen, la det bli dine foreldre eller en venninne.

Slik jeg ser det er det ikke smart for deg i det hele tatt å gå tilbake ti din eks. Din eks vil bare gi deg nye problemer. Drømmene du har om din eks er urealistiske, du ser jo selv hvordan han snur seg etter vinden.

Spør deg selv om du virkelig kan leve med din eks? Og sørg for at huset enten blir lagt ut for salg, eller at du får utbetalt din del av huset. Gå til advokat for å få ordnet dette.

Lykke til. Jeg vet en slik situasjon er ufattelig vanskelig.

[AnonymBruker]

Kom deg bort fra situasjonen da, og få den litt i perspektiv på avstand.

Så ordner det seg nok det der.

Anonymous poster hash: adba3...0fd

[Gjest Gjest]

Du lengter tilbake til det livet dere levde da dere var en familie, men det livet er for alltid borte. Dere kan aldri få bort fra bevisstheten alt som har skjedd i mellomtiden. Jeg tror ikke dere vil bli lykkelige sammen og jeg tror det beste for deg må være at du jobber med dagdrømmene og prøver å finne ro i det livet du lever nå. Du har med deg vond bagasje med svik og skuffelser, men du kan få det godt igjen hvis du er fokusert på å gi slipp på din eksmann. Oppsøk gjerne en terapeut for dette.

[Gjest Gjest]

Vanlig at mishandlede kvinner (ja han har mishandlet deg med oppførselen sin over flere år) går med tanker om å helbrede og fikse alt sammen. "Bare jeg forandrer meg så blir nok alt bra igjen", og så slår de knute på seg selv, drar ned et tåketeppe over det som faktisk skjedde, og konstruerer en virkelighet de makter å leve med.

Din ex er en notorisk gjennomført psykopat. Han elsker ikke deg. Han vil kun vinne "kampen", ta tilbake den sosiale anseelsen han mistet og den liille tjeneren som sørget for at livet var behagelig. Han ønsker bare makt og trygghet for SEG SELV.

Du bør snakke med en psykolog. Ta ham ALDRI tilbake!! http://www.narcissism.se/

[Kontormus]

Din eks har gjort deg mye vondt, og har sannsynligvis påført deg sjelelige arr.

Eksen har tatt sine valg, både når han var utro bak din rygg, og også etter at han fikk en ny mulighet. Han må tåle at det får konsekvenser. Og du trenger slett ikke ha vondt på hans vegne.

Kjære deg, vi lever bare en gang. Legg han bak deg, tenkt på deg selv, dine barn og din nye kjæreste. I den rekkefølgen

[Gjest Gjest]

Du har en snill og god kjæreste. Prøv å sette pris på det i stedet for å drømme om han som gjorde mye bak ryggen din. Det er slik du kan få et godt liv.

[Gjest anonym]

Tenk på deg selv,Kun mennesker som er onde svikter sin familie med tre barn.Et større svik en å være utro finnes ikke.finner du lykken med en ny mann ville ikke noe vært bedre,jeg ville ikke at barna mine skulle vært hos en som ruset seg på ulovlige rusmiddler, gjør han det når han har barna.gjør han det ville jeg sendt bekymringsmelding. Å være utro blir av mange bortforklart med at en har mistet følelser,men i realiteten er det hjertet og hjernen som har blitt borte i et egoistisk selvsentrert spill hvor man svikter alle som har gitt seg stor tilitt barna alltid blir den store taper, å jakten på å realisere seg selv ofte ender i sorg.