Klarer ikke å se at det er noen mening med livet, flere?

[Ghost Hunter]

Litt vanskelig å forklare, men prøver så godt jeg kan!

Jeg sliter jo med mitt som mange andre, men jeg er heller ikke veldig motivert til å få det bedre. Jeg tenker hvorfor? Hva får jeg igjen for det? Jeg er uansett ganske sikker på at jeg dør i en ung alder.
Det føler feil å ha det morsomt. Som at jeg...synder? Nei, jeg vet ikke. Det samme gjelder mange andre hverdagslige gjøremål. Som mennesket føler jeg meg "liten" jeg lever på en måte ved siden av dere andre, skjønner?

Om jeg så hadde tatt en god utdannelse og fått en god jobb...hva så? Det er ikke noe jeg vil. Hvorfor skulle jeg det? Jo, da kan jeg få et stort og fint hus, en kul bil og reise til New York. Men hva skal jeg med et stort hus? Jeg blir ikke lykkelig av det. Bare bilen har fire hjul og en bremse som funker som den skal så er det greit for meg. Hva skal jeg gjøre i New York eller andre steder? Hva ville det gjort med meg som person sånn egentlig?

Jeg vil ikke ha noen samboer noen gang. Jeg ville ikke blitt en god mamma og jeg er ikke en person som vil ut å feste.

Når jeg virkelig kjenner etter, så føler jeg en slags skam inni meg. Jeg vet ikke hvorfor det er slik?
Jeg tenker også at jeg begynner å bli "gammel" er 20 år, jada jeg vet, er ikke gammel. Men livet går sagte men sikkert i fra meg, snart er jeg 30 år og jeg burde vel legge alle drømmer på hyllen å gå til innkjøp av et kattepar.

Jeg føler meg så sliten, tungpusten og "ferdig"
Vurderer nesten å begynne på en eller annen kristelig folkehøgskole bare for å være rundt til positive mennesker med gode verdier. Men er ikke det "feil" så lenge jeg ikke er troende?

Grunnen til at jeg plasserte denne her er fordi at jeg ønsker å høre hva som er DIN mening med livet. Jeg tror ikke det er noen fasit, så din mening kan være en annen en hva en annen sin er.

(Ja, jeg vet jeg virker kvalmende negativ, er ikke alltid sånn. Ler mye og kan tulle om alt, inkluldert meg selv. Er bare litt nedfor i kveld...)

[Gjest Badebuksa]

Jeg tror du trenger noen å snakke med. En psykolog kanskje? Som kan hjelpe deg å endre tankemønsteret ditt så du får det bedre.

Jeg tror meningen med livet bla.a er å leve, gi glede til andre og selv oppleve glede. Lære, utforske, være et menneske slik som mennesker er. Men ikke være slem mot andre.

Har man det godt nok, synes man livet har en mening.

[AnonymBruker]

Det er fordi du kompliserer og tenker for mye, at du til slutt føler det slik. Meningen med livet er å glede seg over det. Å være glad i øyeblikket. Og det kan være enkle ting man gleder seg over. Jeg blir glad av å se profilbildet ditt av den katten. Den var helt skjønn. Så enkelt er det.

Anonymous poster hash: 38a70...d67

[AnonymBruker]

dette spørsmålet har jo mennesker alltid lurt på, Jeg lurer også, verden er jo et urettferdig og grusomt sted for mange, andre lever i kvalmende overflod. Jeg tenker at vi bare er en art som andre arter her på jorden, jeg vet ikke og forstår ikke hvorfor vi er her, jorden hadde klart seg bedre uten mennesker

Anonymous poster hash: c1882...e03

[AnonymBruker]

Finnes ingen mening med livet.

Jeg dreit i å ta videre utdannelse fordi jeg ikke ser vitsen med stort hus, dyr bil, dyre ting og dritt.

Jeg slet mye med at jeg ikke følte meg god nok før, at jeg måtte finne en eller annen mening med dette. Etter ja rett og slett ga faen, så har jeg aldri vært lykkeligere.

Jeg trenger ingen stor ny tv, ny telefon, ny bil, nytt hus, ferietur 2 ganger i året eller å poppe ut x antall avkom. Jeg lever livet jeg føler gir mening, så får alle andre følge det de mener gir de mening.

Anonymous poster hash: 0cee4...250

[AnonymBruker]

Føler meningen med livet er framskritt.

Det er helt utrolig hva som er mulig å lage, konstruere, finne opp.. Her sitter jeg med ipadden og jeg aner ikke hvordan den funker. For 100 år siden hadde dette blitt sett på som magi, men for oss er det helt dagligdags. Vi finner opp nye ting etter nye ting. Ikke alle bidrar i like stor grad som enkeltindivid, men kanskje DITT avkom kommer til å gjøre det, eller du påvirker noen andre til å gjøre det.

Byggeklossene ligger slengt rundt. Akkurat som om de venter på å bli tatt i bruk.

Har hatt og har mange av de tankene som du har beskrevet. Et A4 liv frister ikke bare for at alle andre gjør det. Å gi faen er faktisk ganske befriskende. Bare pass på å gi faen i de rette tingene. ;-)

Anonymous poster hash: 790e1...a30

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i tankene dine. Er 22 år selv, og føler snart at jeg er så gammel at jeg må legge hatten på hyllen hva angår realisering av drømmer. Problemet mitt er ikke at jeg tror drømmene mine er urealistiske, problemet er at jeg ennå ikke vet hva som er verdt å drømme om. Føler meg allerede sliten av livet, og tror ikke ting kommer til å bli bedre med alderen (jeg får også rådet om "å snakke med noen", slik Badebuksa fortalte deg ).

Jeg ville i alle fall ikke begynt på en kristen skole. Joda, mange av de kristne er nok glade, men å tro som dem krever at du legger all rasjonalitet til side. Du virker helt ærlig for intelligent til å kunne gjøre dette, og dumgladheten deres vil etter hvert bare irritere deg. Ta dette fra en tidligere kristen.

Det er bare noen år siden jeg sluttet å være religiøs, og tro meg - det var tungt å miste all mening og starte på nytt fra nihil. Men det ble bedre. Mening er per definisjon noe subjektivt, så enten har du nødt til å underkaste deg andres meninger (slik religiøse gjør) eller så må du skape din egen mening. Ville startet med å tenke på hva som gjør deg glad. Jeg er glad i musikk, så unner meg litt fin musikk hver dag. Og så spiller jeg gitar, det gir meg glede. Små ting, ingenting dypt og filosofisk... jeg finner mening i alle små ting som gjør meg glad, og det er mer enn nok for meg! Selv om jeg, som sagt, drømmer om å ha noe å drømme om...

Anonymous poster hash: 8e1f4...250

[AnonymBruker]

Litt vanskelig å forklare, men prøver så godt jeg kan!

Jeg sliter jo med mitt som mange andre, men jeg er heller ikke veldig motivert til å få det bedre. Jeg tenker hvorfor? Hva får jeg igjen for det? Jeg er uansett ganske sikker på at jeg dør i en ung alder.

Det føler feil å ha det morsomt. Som at jeg...synder? Nei, jeg vet ikke. Det samme gjelder mange andre hverdagslige gjøremål. Som mennesket føler jeg meg "liten" jeg lever på en måte ved siden av dere andre, skjønner?

Om jeg så hadde tatt en god utdannelse og fått en god jobb...hva så? Det er ikke noe jeg vil. Hvorfor skulle jeg det? Jo, da kan jeg få et stort og fint hus, en kul bil og reise til New York. Men hva skal jeg med et stort hus? Jeg blir ikke lykkelig av det. Bare bilen har fire hjul og en bremse som funker som den skal så er det greit for meg. Hva skal jeg gjøre i New York eller andre steder? Hva ville det gjort med meg som person sånn egentlig?

Jeg vil ikke ha noen samboer noen gang. Jeg ville ikke blitt en god mamma og jeg er ikke en person som vil ut å feste.

Når jeg virkelig kjenner etter, så føler jeg en slags skam inni meg. Jeg vet ikke hvorfor det er slik?

Jeg tenker også at jeg begynner å bli "gammel" er 20 år, jada jeg vet, er ikke gammel. Men livet går sagte men sikkert i fra meg, snart er jeg 30 år og jeg burde vel legge alle drømmer på hyllen å gå til innkjøp av et kattepar.

Jeg føler meg så sliten, tungpusten og "ferdig"

Vurderer nesten å begynne på en eller annen kristelig folkehøgskole bare for å være rundt til positive mennesker med gode verdier. Men er ikke det "feil" så lenge jeg ikke er troende?

Grunnen til at jeg plasserte denne her er fordi at jeg ønsker å høre hva som er DIN mening med livet. Jeg tror ikke det er noen fasit, så din mening kan være en annen en hva en annen sin er.

(Ja, jeg vet jeg virker kvalmende negativ, er ikke alltid sånn. Ler mye og kan tulle om alt, inkluldert meg selv. Er bare litt nedfor i kveld...)

Kjære deg!

Anonymous poster hash: 2a845...c9d

[AnonymBruker]

Kjære deg. håper virkelig du har noen å snakke med. Trist att du tenker sånn om deg selv. Husk '' Du er verdifull''

Anonymous poster hash: 2a845...c9d

[Gjest navnelapp]

Eg har også tenkt mykje på dette, og har snakka mykje med folk som står meg nær om det. det eg har komt fram til er at livet i seg sjølv ikkje har særleg mykje meining. Det eg må gjere er å fylle mitt eige liv med det som er meiningsfylt for meg.

For meg har det handla mykje om å bety noko for andre, gjere ein innsats for nokon som treng det, hjelpe folk rundt meg på ulikt vis. Eg har bidratt til at vennar og kjente har fått jobb når eg har fått vite om ei ledig stilling, eg har lånt bort pengar til folk i ein desperat situasjon, og eg prøver å vere ein god samtalepartner når nokon treng det. Når eg har gjort nokon ei teneste som dei ikkje kan gjengjelde så har eg bede dei om å gjengjelde tenesta til nokon andre som treng det, når dei har kapasitet til å gjere det. Det same prøver eg å lære til barna mine. På den måten skaper ein seg eit meiningsfylt liv.

No høyrest det ut som om eg berre er ute etter å pusse min eigen glorie, men det er eg ikkje. Det viktigaste for meg er å formidle at ein må ikkje sitte og vente på meininga. Meininga oppstår i det du gjer noko som gir meining for deg og dei rundt deg.

Og så er det også viktig at du ikkje forventar å kjenne den store lukkekjensla og kjensla av å vere del av eit stort og meiningsfylt kvar dag, heile året rundt. Kjensla av meining kjem i rykk og napp, den er ikkje konstant. Nokre gongar fell ting i fisk, det du gjer vert ikkje teke imot slik det burde, eller folk er utakknemmelege. Det må ein berre lære av, og legge bak seg. Dei aller fleste menneske har størst glede av å vere ein del av løysinga her i verda, ikkje ein del av problemet.

[Sweet77]

Jeg vet ikke om det er "en stor" mening med livet. Men jeg vet dette:

Livet fortsetter når jeg, eller du, dør. Da er det nye mennesker. Og når de dør, etc... Så, det vi gjør, hva det enn er, legger vi igjen til nestemann.

Nestemann, det er hvert eneste menneske vi kommer i kontakt med. Eller det kan være noen som hører noe om oss, mens vi lever, eller etter vi er døde. Eller det kan være noen som leser noe vi har skrevet, eller ser eller bruker noe vi har laget.

Med tanke på hva som er verdifullt å legge igjen, så tror jeg ikke det bare er ting som vekker glede. Kafka, f.eks, var ikke en særlig lystig fyr, men han har fader meg gitt mange mennesker noe verdifullt. Tankene dine, som du presenterte i åpningsinnlegget, vekker tanker hos andre, kanskje går de en runde ekstra i dypet av seg selv? Eller føler seg mindre alene? Bare for å nevne eksempler på hva som er verdifullt.

Poenget er, det du gjør, passer du videre til neste mann, og det har en mening i seg selv. Og enda finere: du trenger ikke tenke så mye over hva du leverer en gang, for uansett hva DU har lagt i det, så er det noen som plukker det opp og blir truffet av det.

Jeg tror det viktige her er å finne det som gir mening for DEG. Gjør du det, så har du levd noe som er gjennomført DEG, selv om det skulle bety masse mørke tanker (jeg, f.eks, er av de som kan finne trøst i mørke tanker i blant).

Du KAN gjøre det for andre, men du behøver ikke. Som jeg sa, de som blir truffet av det plukker det opp helt på egen hånd, uansett hva som var motivet ditt.

Så prøv å finne noe som - ikke nødvendigvis gjør deg lykkelig, det er ikke sikkert det er det du søker - men som du føler gir deg ett eller annet, samme hva. Og så driver du med akkurat det. For det vil gi deg følelsen av mening i seg selv. Tror jeg

Endret 4. oktober 2013 av Flair

[melly666]

Jeg skjønner hvor du kommer fra, virkelig.

Lykke er noe man velger selv. Det høres dumt ut. For mennesker som er triste høres det fornærmende ut. Men det er sannhet i det. Et stort hus, en dyr bil, osv. gir ikke lykke i seg selv. Det må bety noe for deg. Og hvis man ikke bryr seg om noe i livet, vil heller ingenting gi lykke - det store problemet for de deprimerte.

Jeg sliter selv med å finne noe som gjør meg glad. Jeg synes livet er kjedelig og meningsløst og frykter at det kommer til å være sånn for alltid. Det er en ganske skummel tanke når man bare er 21.

MEN - man kan ikke gi opp. Og du har rett til å føle glede! Du er et menneske som alle oss andre, og har like stor rett til å være lykkelig og leve livet som alle oss andre. Du er ikke mindreverdig.

Prøv å finne et eller annet du liker å gjøre. Ikke nødvendigvis noe som gjør deg glad - det tar tid å komme dit. Men noe du trives med. Og så slapper du av, skrur av hjernen som sier "hvorfor gidder jeg å gjøre dette? Hva er meningen? Dette er teit!" og bare er i det øyeblikket. Gjør hva enn du gjør med hele deg og vær 100% tilstede i øyeblikket. Bare prøv. Du kan kanskje ikke se hva det skal gi deg. Men hva har du å tape på det? Si du bare lever i to år til. Ville det vært ille hvis du de to årene var glad fra tid til annen? Hva er galt med det?

[AnonymBruker]

Begynn å se på det vakre med verden. Glem alle de negative energiene og pliktene -de bare er der som en huskelapp. Men nyt degselv, gjør noe du blir tilfredsstilt av, kjenn på alle følelsene. Utforsk og bli inspirert av hvor vakker verden egentlig er. Hvordan den kan lage så mye fint, og grasiøst. Hvordan den har bygget opp alle detaljene i naturen - på både dyr og mennesker. Hvordan det er sykt at vi finnes på en såkalt planet midt i et univers omringet av masse lys og farger. Ta til deg det gode, og nyt livet. For du får ikke sjansen igjen i samme kropp.

Anonymous poster hash: 9bbb8...53a

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke om det er "en stor" mening med livet. Men jeg vet dette:

Livet fortsetter når jeg, eller du, dør. Da er det nye mennesker. Og når de dør, etc... Så, det vi gjør, hva det enn er, legger vi igjen til nestemann.

Nestemann, det er hvert eneste menneske vi kommer i kontakt med. Eller det kan være noen som hører noe om oss, mens vi lever, eller etter vi er døde. Eller det kan være noen som leser noe vi har skrevet, eller ser eller bruker noe vi har laget.

Med tanke på hva som er verdifullt å legge igjen, så tror jeg ikke det bare er ting som vekker glede. Kafka, f.eks, var ikke en særlig lystig fyr, men han har fader meg gitt mange mennesker noe verdifullt. Tankene dine, som du presenterte i åpningsinnlegget, vekker tanker hos andre, kanskje går de en runde ekstra i dypet av seg selv? Eller føler seg mindre alene? Bare for å nevne eksempler på hva som er verdifullt.

Poenget er, det du gjør, passer du videre til neste mann, og det har en mening i seg selv. Og enda finere: du trenger ikke tenke så mye over hva du leverer en gang, for uansett hva DU har lagt i det, så er det noen som plukker det opp og blir truffet av det.

Jeg tror det viktige her er å finne det som gir mening for DEG. Gjør du det, så har du levd noe som er gjennomført DEG, selv om det skulle bety masse mørke tanker (jeg, f.eks, er av de som kan finne trøst i mørke tanker i blant).

Du KAN gjøre det for andre, men du behøver ikke. Som jeg sa, de som blir truffet av det plukker det opp helt på egen hånd, uansett hva som var motivet ditt.

Så prøv å finne noe som - ikke nødvendigvis gjør deg lykkelig, det er ikke sikkert det er det du søker - men som du føler gir deg ett eller annet, samme hva. Og så driver du med akkurat det. For det vil gi deg følelsen av mening i seg selv. Tror jeg

Det var fint å lese, det rørte meg faktisk

Anonymous poster hash: 4c5f1...71b

[Gjest Gresshoppesang]

Meningen med livet trenger strengt talt ikke være noe mer enn å gjøre det beste ut av det.

[AnonymBruker]

Kjære trådstarter.

Jeg ble nihilist i en alder av sånn 24, og jeg hadde da opplevd ganske mange år, med ganske så mye vondt. Jeg hadde neppe adoptert et sånt livvsyn, om alt hadde vært helt supert.

Nå har jeg det helt topp, er atletisk, kjekk, har klart bra utdannelse, god inntekt osv, men jeg har ikke funnet noe som helst filosofisk argument som skulle klare å få meg til å tro på rettferdighet, mening, at vi er noe mer enn en haug atomer, osv.

Videre er det påfallende hvor mange som har veldig sterk overbevisning om rett og galt, mening, hva som er gode og dårlige verdier osv, selv om de er dumme, har lest lite, og ikke burde ha gode forutsetninger for å mene noe om noe som helst. Det forteller meg at det å være overbevist om en mening, det er noe som henger sammen med hvor rotfestet du er i livet, og hvor godt du har det generelt.

Det er mulig du aldri vil finne mening, og når du tenker etter, så ser du at det kan forsvares å basehoppe inn i døden, like godt som du kan forsvare å sloss for å oppfylle samfunnets forventninger, og bli 106 år gammel.

Men du har fremdeles sjansen til å finne flyktig mening. Jeg tror det å finne flyktig mening er avhengig av to ting:

Evnen du har til å være fornøyd med mindre

Evnen du har til å oppnå målene for ekstern motivasjon, tjene nok, publisere nok, være vakker nok, få kjekk nok mann osv til at du blir beskyttet mot nedvurderende holdninger og misunnelse.

Deprimerte mennesker går veldig inn for å bli fornøyd med mindre. Det spiller ikke noen rolle allikevel, jeg er ikke verdt noe, vi skal alle dø, osv.

Jeg foreslår at du snevrer inn kretsen av venner til å omhandle venner som ikke har noe du er misunnelig på.

Så begynner du å finne ut av hva du liker, hva du har talent for, hva som er drømmen, og hva du må gjøre av innsats for å ha sjanse til å oppnå denne drømmen.

Så skaffer du deg venner som har noen fellestrekk, men noe som er bedre, og andre gode kvaliteter som du ikke skulle ønske du hadde.

Så begynner du med utvalgte dager for å være mer sosial.

Plutselig så har du mer mening i hverdagen, flere mål, og mer drive, selv om livet som helhet er like meningsløst.

Det at livet er meningsløst kan også være utrolig befriende. Det var liksom ikke noe poeng i å bli hollywoodstjerne. Det var ikke noe poeng overhodet. Det var da helt greit at jeg levde hedonistisk.

Hvis det er noe jeg angrer på i livet, så er det at jeg lot mennesker som var flinkere enn meg, og mindre bra resultater enn hva jeg hadde som skyhøye mål, stake ut kursen for hva jeg skulle gjøre framover. En hverdag preget av misunnelse og mindreverdighet, tilbaketrukkethet for å unngå å bli såret. Jeg skulle ha gjort småting for å finne ut av hva slags fellesskap jeg har godt av å tilhøre, og hva jeg må gjøre for å kunne si at jeg er fornøyd.

Anonymous poster hash: 974a3...0e9

[Gjest navnelapp]

Kjære trådstarter.

Jeg ble nihilist i en alder av sånn 24, og jeg hadde da opplevd ganske mange år, med ganske så mye vondt. Jeg hadde neppe adoptert et sånt livvsyn, om alt hadde vært helt supert.

Nå har jeg det helt topp, er atletisk, kjekk, har klart bra utdannelse, god inntekt osv, men jeg har ikke funnet noe som helst filosofisk argument som skulle klare å få meg til å tro på rettferdighet, mening, at vi er noe mer enn en haug atomer, osv.

Videre er det påfallende hvor mange som har veldig sterk overbevisning om rett og galt, mening, hva som er gode og dårlige verdier osv, selv om de er dumme, har lest lite, og ikke burde ha gode forutsetninger for å mene noe om noe som helst. Det forteller meg at det å være overbevist om en mening, det er noe som henger sammen med hvor rotfestet du er i livet, og hvor godt du har det generelt.

Det er mulig du aldri vil finne mening, og når du tenker etter, så ser du at det kan forsvares å basehoppe inn i døden, like godt som du kan forsvare å sloss for å oppfylle samfunnets forventninger, og bli 106 år gammel.

Men du har fremdeles sjansen til å finne flyktig mening. Jeg tror det å finne flyktig mening er avhengig av to ting:

Evnen du har til å være fornøyd med mindre

Evnen du har til å oppnå målene for ekstern motivasjon, tjene nok, publisere nok, være vakker nok, få kjekk nok mann osv til at du blir beskyttet mot nedvurderende holdninger og misunnelse.

Deprimerte mennesker går veldig inn for å bli fornøyd med mindre. Det spiller ikke noen rolle allikevel, jeg er ikke verdt noe, vi skal alle dø, osv.

Jeg foreslår at du snevrer inn kretsen av venner til å omhandle venner som ikke har noe du er misunnelig på.

Så begynner du å finne ut av hva du liker, hva du har talent for, hva som er drømmen, og hva du må gjøre av innsats for å ha sjanse til å oppnå denne drømmen.

Så skaffer du deg venner som har noen fellestrekk, men noe som er bedre, og andre gode kvaliteter som du ikke skulle ønske du hadde.

Så begynner du med utvalgte dager for å være mer sosial.

Plutselig så har du mer mening i hverdagen, flere mål, og mer drive, selv om livet som helhet er like meningsløst.

Det at livet er meningsløst kan også være utrolig befriende. Det var liksom ikke noe poeng i å bli hollywoodstjerne. Det var ikke noe poeng overhodet. Det var da helt greit at jeg levde hedonistisk.

Hvis det er noe jeg angrer på i livet, så er det at jeg lot mennesker som var flinkere enn meg, og mindre bra resultater enn hva jeg hadde som skyhøye mål, stake ut kursen for hva jeg skulle gjøre framover. En hverdag preget av misunnelse og mindreverdighet, tilbaketrukkethet for å unngå å bli såret. Jeg skulle ha gjort småting for å finne ut av hva slags fellesskap jeg har godt av å tilhøre, og hva jeg må gjøre for å kunne si at jeg er fornøyd.

Anonymous poster hash: 974a3...0e9

Dette du seier her er faktisk slett ikkje dumt. Det handlar mykje om kven ein samanliknar seg med, og det er slitsomt å alltid strebe oppover.

[Kiarapus]

Det er veldig interessant å lese hva folk ser på som meningen med livet. Og jeg er veldig positivt overasket av mange gode svar. Ikke fordi jeg trodde noen av de som har svart her skulle komme med noen dårlige svar, men fordi man har jo lett for å tenke at folk som har ett grunnleggende totalt motsatt oppfatning av livet enn en selv da også heller ikke har noen likhetstrekk med "mine" tanker og verdier. Men jeg er enig i veldig mye som er skrevet her, selv om at jeg ser tingene fra en annen vinkel

Jeg tror enkelt å greit at meningen med livet er å vokse. Lære seg å kjenne seg selv, å finne en styrke i seg selv for å leve sitt eget liv. Vi alle sammen lever VÅRE liv, og ingen andre kan fortelle oss hva som er riktig for oss. Vi må finne de verdiene som er riktig for seg, som gir den beste følelsen. Og så må man stole på seg selv, drive med det som man brenner for uten å sammenligne seg med andre på en negativ måte. Man kan selvfølgelig se på andre på en inspirerende måte, det er jo kun positivt. Men ikke la andres egenskaper dra oss ned. Dette er noe jeg selv, på samme måte som AB over her forteller, sliter med selv også. Jeg har vokst opp i en veldig kreativ familie. Jeg har alltid elsket å synge, male og tegne. Jeg har fått så mye skryt for alle disse tingene av folk utenfor familien, men jeg har hengt meg opp i å sammenligne mine egne resultater med disse "profesjonelle" artistene og kunstnerne i familien min. Det har jo utelukkende vært negativt. For jeg KAN jo å synge, og jeg KAN jo å tegne å male. Men på MIN måte. Og dette tror jeg er noe vi mennesker er veldig "flink" til. Å hele tiden måle oss selv mot andre. Men hvorfor skal vi egentlig det? Er liksom andre sine liv mer verd? Og ingen andre enn oss selv kan styre våre liv, de må vi ta styring over selv.

[Ivana]

åh, tillater ikke meg selv tenke på dette så ofte, blir bare deppa av det. Men uansett, vi er alle født for å dø. Jeg vil gjøre det beste jeg kan, for at jeg en dag kan sitte og mimre tilbake på et godt, langt lykkelig liv. Da har jeg heller ikke noe imot å dø..

[Skvaldersjura]

Livet er skjønt! Sjeldent! Unikt! Uerstattelig! Men om det har mening? Trukke det gitt! Mening får livet ditt først når du fyller det med meningsfylte handlinger og det som har betydning for deg selv, først og fremst,- deretter for andre.

Denne oppfatningen er selvsagt basert på min egen tro og min verdensanskuelse.

Les litt filosofi eller annet litterært skrevet av folk som har et budskap og komme med. Skaff deg horisont og lytt til gode mennesker med ærlige hensikter.