Har vi bare mistolket hverandre - rett og slett?

[AnonymBruker]

Jeg trenger råd om hva jeg skal gjøre ang en gammel venninne, og om det er jeg som har mistolket alt... Her kommer historien:

Jeg hadde ei venninne som jeg anså som min beste. Vi hadde det utrolig gøy sammen, og personligheten våre bare klikket vanvittig bra sammen, rett og slett.
Så er det slik, at for en liten tid siden slettet jeg meg selv fra facebook. Jeg sa heller ikke et ord til henne før jeg gjorde dette. Den første perioden etter at jeg forsvant derfra, tenkte jeg at hun var en dårlig venninne, som ikke engang tok bryet med å kontakte meg på SMS, når det var gått såpass lang tid. Det sier jo sitt om henne, tenkte jeg.

Det er også skjedd utrolig mye i livet mitt siden den gang, jeg har jobbet og ofret blod og tårer for å oppnå de tingene jeg har oppnådd, og jeg tør påstå at jeg har vokst veldig mye på dette. Jeg tror at denne selvrealiseringsprossen gjorde at jeg var veldig distrahert og følte ikke behovet for å ha en nær venninne. Men nå, som jeg har "slått meg til ro", merker jeg savnet etter ei som jeg kan snakke med om alt mulig.

Det er EN samtale vi hadde rett før jeg forsvant. Den handlet om at hun kom med en moralpreken til meg. Selv om hun sa at hun fortsatt respekterte meg og ikke dømte meg, så kan jeg ikke forstå hvorfor i all verden hun ville sagt disse tingene til meg - når hun vet at jeg trives utmerket med det livet jeg har, og hun ikke til en viss grad så ned på meg? Jeg vet ikke, jeg tør heller ikke påstå noe. Men jeg klarer ikke å tro annet på hvorfor hun ville dytte moralen sin over på meg, når jeg bare hadde det bra.

Jeg sa jo tidligere i tråden at jeg så på henne som en dårlig venn - som ikke tok kontakt med meg. Men jeg har begynt å prøve å se ting fra hennes ståsted. Hva ville dere tenkt om ei god venninne, plutselig forsvant fra facebook, uten å si et eneste ord til deg? Er ikke det rart? Hvem venninne er det som gjør noe slikt?
- så jeg forstår henne akkurat der.

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre, om jeg bare skal la deg være og gå videre med livet mitt, eller faktisk ta kontakt med henne, for å:
1. Se om vi fortsatt kan være venninner.
2. Om alt bare er en stor mistolkning fra begges side.

Uansett om vi blir venner igjen eller ikke, hadde det vært deilig å få dette løst en gang for alle.

Hva ville dere gjort?

Anonymous poster hash: 9cd45...16c

[AnonymBruker]

Må ha det med te-skje.

Jeg tror ikke dere misstolker hverandre. Og jeg tror ikke dere er så gode venner lengre heller.

Anonymous poster hash: 534a3...98a

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet henne. Kanskje hun tror du slettet og blokkerte henne for den del. Siden hun hadde hatt en moralpreken til deg, og kanskje tror du ble sur pga dette. Vet ikke hvor gammel du er, men høres ut som du er så voksen at det burde gå an og snakke om dette på en skikkelig måte. Ta en telefon, eller send en SMS, og be henne ut på en kaffe eller noe. Forklar saken, og se om det fortsatt klaffer mellom dere. Gode veninner man har kjent lenge er godt og ha, men om ingen tjener noe på vennskapet, er det bedre å gå videre hver for dere. Men jeg ville uansett ha "skværet" opp.

Anonymous poster hash: 9fcd3...628

[Gjest Gjest]

Hva ville dere gjort?

Anonymous poster hash: 9cd45...16c

Snakket ut med henne

[Frøken Smilla]

Jeg vet ikke helt om jeg skjønner problemstillingen?

Du sletter deg selv fra FB uten å si noe til noen, og forventer at andre skal kontakte deg for å høre hvorfor? En av mine aller beste venninner slettet FB-kontoen sin for noen år siden. Det oppdaget jeg rett og slett ikke før hun fortalte det neste gang vi traff hverandre. Jeg har bedre ting å gjøre enn å saumfare FB for å finne ut hvem som fremdeles er der og ikke ... Og som noen over meg er inne på: det kan hende hun tror du har blokkert/slettet henne, siden dere har hatt en diskusjon i forkant.

Du har vært inne i en "selvrealiseringsprosess", der du gir uttrykk for at du ikke har hatt behov for folk rundt deg. Det er meget mulig at du har dyttet henne vekk i denne prosessen. Det er vel ikke unaturlig om hun føler at vennskapet deres har forandret seg, og kanskje blir det derfor aldri det det var igjen. I alle fall ikke uten at du forklarer hvorfor du har vært distansert (noe jeg mener du burde forklart underveis, om enn bare i en kort sms).

Denne moraliserende samtalen din venninne har hatt overfor deg er det vanskelig å uttale seg om. Men var det virkelig sånn at det var et forsøk på å dytte moralen sin over på deg, eller kan det ha vært et tilfelle av "jeg sier ..., du hører ..."?

Hvis du fortsatt ønsker henne som venninne, bør du ta kontakt, om ikke annet så for å finne ut om det fremdeles er et vennskap der, eller om toget har gått.

[Ereshkig@l]

Jeg forstår heller ikke dette helt.

Hvorfor forventer du at andre skal kontakte deg på sms,for å spørre hvorfor du har slettet deg fra Facebook?

Prosessen du nevner, som gjorde at du følte du ikke hadde behov for/orket en nær venninne....Har du snakket med henne om dette, eller har du bare skjøvet henne unna?

Moralprekenen du nevner venninnen din kom med, skriver du så lite om, at det er vanskelig å mene noe om det.

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke at dette med Facebook skal ha noen betydning. Uansett var det venninnen din som kom med moralpreken til deg. Og etterpå har hun ikke kontaktet deg. Jeg mener at hvis man har kommet med en moralpreken til en venninne, så tar man kontakt etterpå igjen, nettopp fordi man har vært tøff og hard mot henne, og bør "gjøre det godt igjen" etterpå. Så jeg synes ikke DU skal kontakte henne hvis hun var ufin mot deg sist gang. Bare fokuser på andre ting i ditt liv.

Anonymous poster hash: dcdc0...6dd

[AnonymBruker]

Altså, jeg tolker deg dithen at du slettet deg fra facebook i en vanskelig periode i livet og nå i etterkant har jobbet mye med deg selv og ditt sted i livet (en prosess som du ganske riktig beskriver som altoppslukende, for folk blir ofte veldig egoistiske og navlebeskuende i slike livsfaser).

Derfor vil jeg tro at du nå i ettertid føler på en viss dårlig samvittighet ovenfor venninnen, og at du med hell kan ta kontakt med henne (og andre venner) for å spørre om vennskapet fortsatt er der. Noen ville tatt det opp igjen, andre ville sagt neitakk til venner som bare er venner i gode perioder, men det vet du ikke uten å prate med henne.

Uansett vil jeg tro at "moralprekenen" var levert i forkant av din selvransakelse? Og dermed, når du ser på den nå i ettertid kanskje godt fortjent?

Stusser litt over at du først beskriver deg som godt fornøyd med livet og så etterpå sier at du har gått gjennom en slik prosess - det gjør man nemlig kun dersom man er svært misfornøyd med seg selv og sitt liv. Du kommer frem som litt ung og nærtagende i ordleggingen her, men slikt vokser man jo av seg, heldigvis.

Ta kontakt, du, men ut fra beskrivelsen vil jeg tro din venninne har avskrevet deg, og muligens tenker dere har vokst fra hverandre.

Anonymous poster hash: f1f98...3b2

[AnonymBruker]

Først og fremst: Takk for at dere tar dere tid til å svare. Jeg forstår tankegangene deres, og skjønner at det er vanskelig å si noe konkret ut ifra et så kort innlegg.

Men jeg kan forsvare meg selv ved å si med en gang at jeg absolutt ikke forventet at mange skulle ta kontakt med meg. Jeg var bare lei av facebook og alt det innebærer mtp likes, eksponering, flere hundre "venner" som jeg anser som helt meningsløst. Hadde lenge vurdert å slette meg derifra, og det som skjedde i livet mitt gjorde at jeg endelig tok avgjørelsen.

Mulig det var jeg som dyttet alle unna - i så fall innser jeg at det var en feiltakelse. Men jeg er bare ikke den personen som liker å brette alle problemene mine over til venner, jeg liker å bli oppfattet som den glade og morsomme jenta å være med, har jeg perioder hvor jeg er HELT nede, så isolerer jeg meg selv til jeg blir bra igjen, først da tar jeg kontakt med andre. Jeg vet ikke hvorfor, men sånn er jeg bare... Jeg har iallfall lært, kanskje man skal tørre å vise den sårbare siden av seg selv av og til. Men det er noe jeg er veldig redd for å gjøre - spesielt til mine nærmeste.

Jeg føler ikke at jeg trenger å legge ut i det vide og det brede om hva som skjedde i livet mitt. Men ja - jeg var og er fornøyd med meg selv og de valgene jeg har tatt og alt jeg har jobbet for å oppnå. For å si det kort, så handlet det mer om familien - jeg har alltid hatt et komplisert forhold til dem ifht kulturforskjell, tankegang og verdier. Det som skjedde den gangen var bare altfor dramatisk, og altfor komplisert for noen som helst av vennene mine til å kunne forstå. Jeg valgte da å dytte dem unna, for å jobbe med dette selv med alt jeg var og er en gang for alle. Det har vært en lang og vond prosess. Men nå er endelig alt i orden for min del, jeg skal vekk herfra, og jeg vet det kommer til å gå bra. Det er først nå jeg har fått tid til å sette meg ned, trekke pusten og virkelig tenkt over hvordan valget mitt har påvirket vennskapet våres.

Sånn, da har jeg fått det ute av systemet. Jeg tror jeg kommer til å kontakte henne, og bare fortelle kort hva som har skjedd og hva jeg tenker og føler nå, så bare ser jeg hvordan respons jeg får. Er det minste jeg kan gjøre for meg etter alt dette iallfall..

TS

Anonymous poster hash: 9cd45...16c

Anonymous poster hash: 9cd45...16c

[AnonymBruker]

Et forsvar og unnskyldninger er nødvendigvis ikke så interessant som du tror.

Hva er nytt, liksom ? (Bortsett fra innholdet i unnskyldningene)

Anonymous poster hash: 534a3...98a