Komplisert er bare fornavnet...

[AnonymBruker]

Herregud, vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Beklager på forhånd at dette blir megalangt!!

I påsken i fjor ble jeg kjent med en gutt som er bestekompisen til kjæresten til venninna mi, og bor i den byen hvor jeg studerer. (Ikke i Norge) Vi fant tonen med en gang og noen dager senere ringte venninna mi og sa han hadde spurt veldig mye om meg, og hun inviterte oss begge på middag så vi kunne bli litt bedre kjent. Vi hadde det utrolig koselig, og da han skulle følge meg til bussen etterpå ble vi stående i over en time og skravle. Han la meg til på facebook, og sendte melding noen dager etterpå hvor han skrev at det var veldig trivelig å treffe meg igjen og lurte på om jeg skulle ha sommerjobb i Norge osv, og vi sendte litt meldinger om det, men rakk ikke å møtes før jeg skulle reise. Så snart jeg hadde skrevet på facebook at jeg var tilbake i byen etter sommeren kom det melding fra ham med spørsmål om han kunne få spandere en kaffe. Vi møttes, kaffe ble til middag og middag ble til timesvis med skravling. Jeg sa at jeg gjerne kunne tenkt meg å jobbe i studielandet etter jeg får graden min, og han rødmet fælt og sa at han var stolt på vegne av landet sitt. Vi møttes så ofte vi fikk til hele høsten, og jeg fikk en utrolig søt og omtenksom julegave av ham da jeg dro. Han virket veldig nedfor da vi sa god jul og sa han håpet det var greit at vi kunne prates på facebook mens jeg var borte, om ikke kom han til å savne meg "litt". Da jeg kom hjem til Norge hadde jeg allerede fått melding med spørsmål om jeg var trygt fremme, og vi sendte meldinger hele jula.

Etter nyttår ble det lite tid til å treffes, jeg var på skolen nesten hele tida og han jobbet 6 dager i uka med mye reising, så vi holdt kontakten på facebook. Så i mars kom sjokket. Jeg hadde hele tiden visst at han var siktet i forbindelse med en liten narkotikasak (kjøp og besittelse av cannabis til eget bruk) og rettsaken skulle være i februar. Advokaten hans var svært positiv siden det ikke var mistanke om salg, men dessverre kastet pressen seg på og lagde en voldsom stor sak utav det (han var med i et småpopulært band en periode, og det var visst agurktid), og vi fryktet at det kunne påvirke dommerens avgjørelse. Han fikk 15 måneder i fengsel, og ble kjørt avsted direkte fra rettssalen. Vi hadde aldri snakket om saken, han visste at jeg visste, så det føltes ikke som at han forsøkte å skjule det, og han har hele tiden vært helt åpen om cannabisbruk. Jeg dømmer ham ikke, har ikke noe særlig imot cannabis egentlig, og jeg setter pris på at han har vært ærlig om det. Jeg sendte ham uansett en melding dagen før han skulle få dommen og sa at jeg håpet på det beste og bare ville han skulle vite at jeg støttet ham uansett. Fikk en lang melding tilbake hvor han ba om unnskyldning for at han ikke hadde fortalt meg mer om saksgangen, og at han skammet seg veldig over situasjonen han hadde havnet i. Han sa også at om han ikke havna i fengsel ville han gjerne treffe meg snart.

Jeg ble selvsagt helt knust da jeg fikk beskjed om dommen, og begravde meg i studier for å få tankene over på noe annet. Etter to mnd fikk han lov å motta brev og besøk fra venner, og venninna mi ga meg adresse og retningslinjer slik at jeg kunne skrive til ham. Hun fortalte også at kjæresten hennes hadde vært og besøkt ham, og at han var trygg (etter forholdene, det er et ganske tøft fengsel) og frisk og prøvde å gjøre det beste utav oppholdet, så han holdt motet oppe. Han hadde spurt veldig mye etter meg og lurte på hvordan jeg hadde det, osv. Jeg begynte å skrive brev, men rakk ikke å få det ferdig og sendt før etter eksamenstida var over. Noen dager etter jeg hadde postet det satt jeg foran PC-en og fikk nesten hjerteinfarkt da han plutselig skrev til meg på facebook! Han var overført til hjemmesoning/husarrest med fotlenke, med betingelse om at han måtte bo hos foreldrene. Vi har skrevet til hverandre nesten daglig siden da og nå er det bare et par uker igjen til han er en fri mann og kan flytte tilbake hit. Han har også kommet tilbake i jobb, han kan gjøre ganske mye over nett, og alle kollegene hans er kjempeglade for å ha ham tilbake. Pga behandlingen i media har firmaet også fått masse mailer fra kunder og samarbeidspartnere som ville uttrykke støtte og si at de håpet han snart var tilbake på jobb, så det virker ikke som at karrieren hans har fått noen stor knekk av saken.

Og nå er jeg så usikker på alt plutselig. Han har ikke sagt rett ut at han vil treffes, men det virker som han har lyst til å være med på ting jeg har planlagt (feks hvis jeg snakker om konserter jeg vil på, etc) uten å liksom gjøre det klart at "ja, skal vi dra på den sammen?". Ellers virker han litt smårar noen ganger, får litt inntrykk av at han kanskje ikke er så glad i chatting. Praten går veldig løst (kappskravling nærmest) når vi treffes, så jeg tror han foretrekker muntlig kontakt. Jeg blir helt skjelven når jeg tenker på at han kommer snart, og vet liksom ikke hvordan jeg skal forholde meg til det. Hva om han ikke vil treffe meg, eller at det bare blir rart? Jeg hadde mange lange samtaler med venninna mi før rettsaken, og hun sa at hun tviler ikke et sekund på at han er glad i meg og at jeg betyr mye for ham, hun ville bare råde meg til å ta en dag av gangen siden vi hadde så mange fartsdumper foran oss, og at jeg burde forberede meg på at han kunne havne i fengsel en god stund - som om vi ikke var travle nok i hverdagen fra før av. Hun sa også at han er typen som ikke forhaster seg hvis han liker noen.

Jeg vil veldig gjerne at dette IKKE skal bli en tråd om cannabis - det er et altfor betent tema for mange og har ikke noen betydning i denne situasjonen egentlig, det jeg rett og slett trenger er bare å lufte litt tanker og kanskje få litt råd om hvordan jeg skal gå frem. Kanskje noen her har opplevd noe lignende? Jeg tenker selv at han kanskje trenger en venn fremfor alt annet akkurat nå, men hver gang jeg gjør ham oppmerksom på at jeg ser på ham som en god venn (og derfor bryr meg mye om ham, etc) blir han ofte litt kort tilbake, så jeg vet ikke om jeg kanskje overvurderer vennskapet og at han synes jeg stikker nesa mi inn i steder den ikke hører hjemme? Jeg er også litt redd for at jeg ser mer i ham enn han i meg, og at han kanskje ikke er så interessert som han virket i starten. Evt at han er mest interessert i å være venner. Eller at jeg er noen form for "muse" eller noe sånt, han har sagt flere ganger at jeg inspirerer ham til å skrive musikk, dikt, tekster osv, og jeg er som regel den første til å lese/høre nye ting.

Uæææh, gruble gruble tenke tenke. Blir gal. Trenger innspill

Anonymous poster hash: 3ca59...e3f

[AnonymBruker]

Han liker deg, men liker ikke å stresse da.

Anonymous poster hash: b4d56...cdd

[AnonymBruker]

Menn som bruker cannabis + har vært i fengsel = umoralsk og turn off. For min del.

Kan jo hende han er flau da, siden han har vært i fengsel. Kanskje han føler seg litt dømt av deg og andre, selv om du har tatt masse kontakt. Mannfolk er rare vet du. Kan jeg spørre hvilket land dette gjelder?

Kunne du selv tenke deg å være sammen med denne personen da?

Anonymous poster hash: 623c5...eeb

[AnonymBruker]

TS her, takk for svar

Han liker deg, men liker ikke å stresse da.

Anonymous poster hash: b4d56...cdd

Det er jo lov å håpe

Menn som bruker cannabis + har vært i fengsel = umoralsk og turn off. For min del.

Kan jo hende han er flau da, siden han har vært i fengsel. Kanskje han føler seg litt dømt av deg og andre, selv om du har tatt masse kontakt. Mannfolk er rare vet du. Kan jeg spørre hvilket land dette gjelder?

Kunne du selv tenke deg å være sammen med denne personen da?

Anonymous poster hash: 623c5...eeb

Vi har snakket veldig mye om fengselsoppholdet, og hans tanker rundt det og for meg er det i seg selv ikke avskrekkende. Han bruker ikke lenger, så det er forsåvidt ikke et tema.

Jeg tror nok helt sikkert han synes det er flaut og vanskelig, men jeg håper han ikke føler at jeg dømmer ham

Har ikke lyst til å si akkurat hvilket land, siden det er ikke så mange norske her og det kan bli gjenkjent, men kan si såpass som at det er "vestlig kultur", hva nå enn folk legger i slike begrep. Imidlertid er det langt større forskjeller mellom fattig og rik enn vi er vant til, strengere lover og langt mer kriminalitet enn i Norge.

Jeg liker ham veldig godt, og dersom jeg skulle hatt et forhold til noen, er han den eneste jeg er interessert i. Imidlertid er det jo borkastet energi om han ikke er interessert...

Fikk melding av ham på torsdag, men jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, meldinga hans virka så random og merkelig så den står bare som ulest på facebook. Vanskeliiiig!

Anonymous poster hash: 3ca59...e3f

[AnonymBruker]

Vanskelig. Mhm. Lykke til.

Anonymous poster hash: b4d56...cdd

[AnonymBruker]

Dytter denne litt jeg...

Anonymous poster hash: 3ca59...e3f

[Gjest pilldorf]

Hva lurer man på ?

[Polly Ester]

Det siste du skrev; du sa at du var venn og ville være venn og støtte uansett - og han ble kort...

Uten å vite noe mer enn det så tolket jeg det sånn at han ble kort fordi han ble skuffet... kanskje han føler mer enn venn og ble kort fordi du bare vil være venn.

Han er ikke tankeleser - tror jeg - så det kan hende det kan være greit å si til han hva du føler. At vennskapet du føler er mer som kjæreste og ikke "bare" venn?

[AnonymBruker]

Hva lurer man på ?

Hehe, mest sånn hvordan forholde seg til dette, hva skal jeg si/gjøre (og ikke si/gjøre) - typisk ubrukelig forelsket jentehjerne

Det siste du skrev; du sa at du var venn og ville være venn og støtte uansett - og han ble kort...

Uten å vite noe mer enn det så tolket jeg det sånn at han ble kort fordi han ble skuffet... kanskje han føler mer enn venn og ble kort fordi du bare vil være venn.

Han er ikke tankeleser - tror jeg - så det kan hende det kan være greit å si til han hva du føler. At vennskapet du føler er mer som kjæreste og ikke "bare" venn?

Jeg er så usikker på dette jeg også, til tider er han veldig kort og andre ganger veldig pratsom. Altså på melding, når vi møtes prater han masse, men det virker som han ikke er like glad i å kommunisere skriftlig, og pga avstand i sommer har vi ikke hatt noen annen måte å kommunisere på. Usikker på om jeg leser for mye i det han skriver (evt ikke skriver), og det er vel ikke umulig at han mistolker meg også. Jeg har veldig lyst til å fortelle ham hva jeg føler, men er så redd for om timingen er helt feil nå som han holder på å bygge opp hverdagen sin igjen Jeg skrev det med venner for å gjøre det helt klart at jeg støtter ham og er her for ham, tenker kanskje at han trenger en venn mer enn noe annet akkurat nå, men om han ønsker det samme som meg kan det kanskje virke som en avvisning. Han på sin side har ikke akkurat gikk så mye uttrykk for at han evt har noe som ligner på følelser, utover å si at han liker meg, liker å tilbringe tid med meg og noen ganger er litt keitete og sjenert rundt meg. Jeg føler noen ganger at han har meg litt på en pidestall, han sier ofte ting som at jeg er så smart og vet så mye, og at han ser veldig opp til meg, osv - men gutter vil kanskje ikke ha kjærester de føler at er smartere enn dem? Ikke at jeg er det, men han ser ut til å ha et helt urealistisk bilde av hvordan jeg egentlig er noen ganger.

Akkurat nå er jeg litt nedfor kjenner jeg...vil helst bare slutte å tenke på ham, men det er ikke så lett

Anonymous poster hash: 3ca59...e3f