Føler meg ikke som en del av familien/ slekten.

[AnonymBruker]

I lengre tid har jeg hatt denne følelsen. Jeg vet ikke helt når eller i hvilken anledning det startet, men det startet i det små og har siden vokst seg større.

Og jeg føler meg stadig mer og mer fremmedgjort overfor de menneskene som skal stå meg nær. Det er i spesielle anledninger at denne følelsen blir forsterket - som i sammenkomster o.l.

Jeg er glad i dem, men en del av dem føler jeg at jeg absolutt ikke er og jeg trives veldig dårlig med den følelsen, og ellers så trives jeg litt dårlig med dem også. Men det er ikke trivsel som er hovedproblemet, det er det at jeg ikke føler meg som en del av dem som gjør utslag i trivsels-barometeret.

Jeg både håper og håper ikke at jeg er den eneste i Norge som har et slikt forhold til familien/ slekta. Dersom noen har/ har hatt det slik, eller kjenner den følelsen, så har jeg lyst til å "høre" fra dere.

Anonymous poster hash: afccf...8dd

[Gjest oxo]

Har det på akkurat samme vis! Og jeg holder meg unna de fleste med god samvittighet.

[Gjest Gjest]

I lengre tid har jeg hatt denne følelsen. Jeg vet ikke helt når eller i hvilken anledning det startet, men det startet i det små og har siden vokst seg større.

Og jeg føler meg stadig mer og mer fremmedgjort overfor de menneskene som skal stå meg nær. Det er i spesielle anledninger at denne følelsen blir forsterket - som i sammenkomster o.l.

Jeg er glad i dem, men en del av dem føler jeg at jeg absolutt ikke er og jeg trives veldig dårlig med den følelsen, og ellers så trives jeg litt dårlig med dem også. Men det er ikke trivsel som er hovedproblemet, det er det at jeg ikke føler meg som en del av dem som gjør utslag i trivsels-barometeret.

Jeg både håper og håper ikke at jeg er den eneste i Norge som har et slikt forhold til familien/ slekta. Dersom noen har/ har hatt det slik, eller kjenner den følelsen, så har jeg lyst til å "høre" fra dere.

Anonymous poster hash: afccf...8dd

Startet dette etter at du ble voksen?

Det er mange som ikke føler seg vel sammen med slekta si og/eller ikke føler seg som en del av dem.

Som oftest er det vel pga at man er så forskjellige, eller pga noe som har skjedd.

[AnonymBruker]

har det sånn på mamma sin side av familien. holder meg unna. mens pappa sin side kommer jeg mye bedre overens med.

Anonymous poster hash: 0fc35...80e

[TheHairyToothfairy]

Slik har jeg hatt det selv. Jeg vet akkurat hva du mener, og om det er noen slags trøst så tror jeg det faktisk er veldig vanlig.

[AnonymBruker]

Jeg føler en stadig større avstand til familie og slekt. Vi glir fra hverandre, emosjonelt og ved at vi får mindre og mindre til felles. Jeg gleder meg alltid til å møte dem, og er glad i dem og ønsker dem det beste, men etter vi har møttes sitter jeg bare igjen med verdens tommeste og mest ensomme følelse. Det er som om noe mangler ved at båndene har blitt brutt.

Er det dette som kalles å bli voksen, selvstendig og å utvikle seg som menneske? Det er veldig sårt for meg, som kommer fra en slekt der familien betyr alt.

Anonymous poster hash: 6b7d4...846

Anonymous poster hash: 6b7d4...846

[AnonymBruker]

Kommer ikke overens med hverken mamma eller pappa sin familie ... har dermed laget min egen familie og kommer godt overens med svigers!

Anonymous poster hash: ec0e0...9ed

[AnonymBruker]

Jeg føler det samme jeg også, at jeg ikke er en del av dette samholdet som slekten min tydeligvis føler at de har. Når vi har sammenkomster føler jeg meg annerledes og "fremmedgjort" som du sier. Årsaken til dette er nok at jeg i ung alder flyttet hjemmefra og har møtt dem lite i feriene, og føler at personlighetene våres ikke matcher. Nå skal det sies at de har et veldig godt samhold og har sine egne måter å være på, så kommer jeg, den litt nerdete kusinen som ikke interesserer seg i deres overfladiske samtaleemner. Nei, jeg føler absolutt ikke at vi har så mye til felles og føler nesten at jeg må gjøre meg til når jeg er i deres selskap - det blir slitsom i lengden.

Nå skal det sies at jeg har et veldig godt forhold til familien min - vel, foreldrene mine i hvert fall og liker å tilbringe tid med dem, selv om vi møtes altfor sjelden. Men når vi er sammen hele familien, så tar søskenene mine så stor plass at jeg trekker meg automatisk tilbake og da dukker disse tankene opp om at jeg ikke føles meg som en del av familien.

Anonymous poster hash: 8fa2f...543

[AnonymBruker]

Slik er det for meg også! Gruer meg til familieselskap og føler meg helt malplassert.

Tror det kommer av 3 ting.

1. Jeg har sosial angst og trives ikke i store grupper med mennesker.

2. En del av slektningene mine, spesielt på den ene siden, er ikke spesielt tolerante (andre hadde kanskje tatt det som en utfordring, men pga min egen sosiale angst opplever jeg det som problematisk).

3. Når det kommer til resten (med et par unntak) har vi lite til felles og ganske få samtaleemner. Stemningen mellom oss er ikke avslappet, men bærer preg av anstrengt høflighet. Har faktisk slitt med dårlig samvittighet når det kommer til dette, fordi at jeg har følt at man "skal" kose seg sammen med slektninger. Så det er en lettelse å høre om andre som føler noe lignende

Anonymous poster hash: 3d849...eb7

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i det du skriver her.

Jeg har flyttet til en annen kant av landet og bosatt meg der hvor min samboer kommer fra. Dette fordi han var etablert med jobb og leilighet når vi ble sammen.

I begynnelsen kom jeg godt over ens med hans familie og gjør det vel enda, men det siste året har jeg trukket meg unna. Dette fordi vi jeg har insett at vi er som "natt og dag". Trist men sånn er det!

Anonymous poster hash: 36d51...91d