Er det aldri deres (damer) skyld at et forhold tar slutt? Føler meg litt alene...

[AnonymBruker]

Jeg er ofte her inne og leser innlegg da jeg sliter litt i mitt eget forhold, og så og si aldri er det damenes skyld at det har blitt slutt virker det som? Enten er det mannen som har tatt initiativ til å avslutte, gjerne helt ut av det blå og på en kjip måte. Der det er kvinnen som går kommer det gjerne frem etter hvert at han er en drittsekk, han er utro, han slår etc. etc, det jeg vil kalle legitime grunner og som ville gjort at jeg hadde avsluttet for lenge siden, blir nesten fascinert av hva folk aksepterer over lengere tid.

Hos oss er det i hovedsak jeg som er problemet (slik jeg ser det). Jeg har mistet det meste av kjærestefølelsene, og det har ikke så mye med min samboer å gjøre, dvs. han er snill, kjærlig, tar vare på seg selv, er ikke utro, vi har det bra i senga (selv om problemene gjør at det blir litt for sjelden) osv. osv. Vi kommuniserer dårlig, det er vårt største problem, men igjen; det er minst like mye meg. Vi har problemer med å snakke om ting på hver vår måte, og vi forsterker hverandre negativt på dette. Jeg har rett og slett innsett at jeg ikke er "forholdstypen", jeg trives best alene (singel) og er sær og vil gjøre alt på min måte. Jeg føler jeg har lurt ham inn i forholdet på falske premisser, at jeg burde ha skjønt dette før vi fikk barn.

Jeg klarer for det meste å bite det i meg og er derfor grei å bo sammen med, men jeg har det jo ikke bra inni meg, føler meg bundet på hender og føtter. Poenget er at det ikke er hans skyld, det er ikke noe han gjør som får meg til å føle det slik. Hadde vi ikke hatt barn hadde jeg avsluttet, men ettersom vi har det er det ikke bare å gå, spesielt når det egentlig ikke er noe galt (les: vi kan leve sammen de neste 20 årene og ha det helt greit). Økonomisk er det ikke noe problem, men tanken på å ta barnet fra ham, selv om det ville blitt 50/50 og vi ville bodd nært hverandre, er grusom.

Noen som har opplevd det samme og blitt? Gått?

Anonymous poster hash: a5773...3c2

Anonymous poster hash: a5773...3c2

[navnet]

Selvfølgelig er det avogtil kvinner som avslutter forhold, men om min mann gjorde det slutt med meg fordi jeg var utro, hadde jeg ikke postet et innlegg etter råd, da hadde jeg bare innsett tapet å samlet meg igjen, skjønner?

Å jeg personlig synes ikke du skal bli i forholdet, av flere grunner.

1. Mannen din høres ut som en fin fyr, å han fortjener muligheten til å være sammen med noen som elsker han over alt på jord.

2. Det er ikke rett for deg å være i et forhold som ikke gir deg noe, det kan fort hende at du begynner å bli bitter, å da er det utrivelig hjemme.

Når det kommer til barnet, så synes ikke jeg at det er rettferdig at barnet skal være limet i et forhold. Det er mye ansvar å legge på en liten kropp. Mange barn lever helt fint med skilte foreldre, og om du innser at dette er din tabbe, er grei, flytter nært å gjør alt du kan for at livet til mannen å barnet skal flyte på best mulig måte så er du en bra kvinne

Er sikkert flere grunner jeg ikke kommer på i farten, men du har nå fått min mening

[Skjoldmøy]

Jeg opplevde noe lignende, og ble i forholdet lenger enn jeg burde.

MEN:

It takes two to tango.

Det er aldri bare den enes feil :-)

Endret 23. august 2013 av Skjoldmøy

[Gjest Gjest]

It takes two to tango.

Det er aldri bare den enes feil :-)

Det hender at det er kun den enes (mannen eller kvinnens) feil.

[Skjoldmøy]

Det hender at det er kun den enes (mannen eller kvinnens) feil.

Nope.

Om ikke annet så har den "uskyldige" gjort seg skyldig i å innlede et forhold til feil person.

Folk flest er nemlig ikke slike drittsekker som KGerne liker å mene.

Edit: Typo

Endret 23. august 2013 av Skjoldmøy

[HappyToughts]

Jeg er enig med personen over her. Mannen din fortjener bedre enn en jente som kan ha det "helt greit" med ham, og du fortjener å leve livet ditt slik det er best for deg.

Jeg vet at barn raskt merker stemningen i hjemmet om den ikke er god...å det mener jeg at ikke er greit å vokse opp i. spesielt ikke dersom mamma og pappa holder sammen kun for barnet, og barnet lærer om et "helt greit" men ikke særlig kjærlig forhold og alle andre småting som vil spille inn her....

husk at du og mannen din sin voksenrelasjon er barnets første forbilde av en kjæresterelasjon/ekteskap:)

barn kan ha det greit og ofte bedre med skilte foreldre vil jeg tro. Selvfølgelig er kjernefamilien det ideelle. men når det ikke fungere så må en bare gjøre det beste utav det.

dette jeg vil fortelle om nå har ingenting med deg og din manns relasjon å gjøre, men jeg vil gjerne komme med et eksempel på barn som lever 50/50 ordning vedrørende i mitt personlige forhold:

Jeg er samboer med en mann som har to barn i fra før. han kommer i fra det en trygt kan kalle et dysfunksjonelt ekteskap. de hadde ingen kommunikasjon om noen som helst, og samboeren min ble feks. fortalt hver dag hvor "dum i hodet" han var, han ble kun skrytt av dersom det var andre som kunne høre henne når hun skrøt av han.

Dette er en lang historie. men for å gjøre den kort: Barna hans er blitt mer åpne og sosiale på skolen etter skilsmissen i forhold til hva de var da sambo og ekskone var gift. kamerater mener de har fått den gode gamle kompisen tilbake og foreldrene til sambo mener de har fått "en ny sønn."

[Gjest livsløp]

Nope.

Om ikke annet så har den "uskyldige" gjort seg skyldig i å innlede et forhold til feil person.

Folk flest er nemlig ikke slike drittsekker som KGerne liker å mene.

Edit: Typo

Det var muligens litt enkelt.. jeg tror også at begge kan ha gjort feil i et forhold som har medført brudd men ikke bestandig. Det er sånn at det er veldig enkelt å være i et forhold når alt er solskinn og før barna kommer. Det er når de tunge dagene, og barna kommer med alt som det medfører at man ser hvem man har etablert seg med. Og da kan det like gjerne være hun som han som ikke bidrar og forholdet vanskelig i det lange løp. I utgangspunktet innleder vi ikke forhold til feil person, der og da er det den beste personen men med tiden så viser vi mer av oss og det er ikke sikkert at det da er riktig person.

Det er nok riktig at det ikke er så mange drittsekker som det kan virke som, ofte er vi bare ulike i noen ting. Dette kan igjen føre til uenighet og den som da ønsker å ha rett vil så klart definere den andre som drittsekk.

[Gjest Gjest]

Det er jo ganske mange tråder om denne typen forhold her på kvinneguiden. Altså forhold som i seg selv er helt greie (ikke utroskap, vold, slubbertoppførsel osv.), men hvor en av partene har mistet, eller begynner å miste følelsene for den andre.

Som oftest er rådet fra de andre brukerne her at man skal avslutte forholdet. Og ofte ser man 3 argumenter bli brukt. 1) For egen del har man rett til å være lykkelig, og å være i et forhold som gjør en lykkelig, 2) Det er ikke riktig overfor partneren å fortsette forholdet hvis man vet at en ikke lenger har samme følelser som før, og 3) Det er ikke riktig overfor barna, fordi de kan merke at forholdet ikke er bra.

Personlig synes jeg dette gjerne blir litt for enkelt, spesielt i de tilfellene hvor man har barn. Når det gjelder argument 1, så mener jeg at det har vært en uheldig utvikling i samfunnet hvor man forventes å være lykkelig hele tiden. Slik er ikke livet. Og selv om man selvsagt må ta grep hvis man er direkte ulykkelig, så blir det litt for enkelt å bryte opp hver gang man ”bare” har det helt ok.

Argument nummer 2 synes jeg blir litt billig. For vet du/dere hva partneren egentlig føler og synes? Han eller hun kan jo ha det fint i forholdet slik det er, og man må slutte å late som om man gjør vedkommende en slags tjeneste når man avslutter forholdet.

Argument 3 kan være et gyldig argument, men da først og fremst hvis forholdet har gått dit hen at det er direkte dårlig stemning i huset. Og da har man allerede sviktet som foreldre. All statistikk viser at skillsmissebarn i gjennomsnitt gjør det dårligere i mange faser av livet enn barn som vokser opp med begge sine foreldre. Personlig mener jeg at et barn ikke har spesielt vondt av å vokse opp i et hjem hvor foreldrene ikke er stormende forelsket, så lenge det er ordentlig og funksjonelt.

[AnonymBruker]

HI her: jeg tror han fint kunne levd i et "greit" forhold for å slippe brudd, vi kan også fortsatt være kjærlige mot hverandre. Jeg er jo glad i mannen, men på et veldig vennskapelig plan. Vi krangler aldri, og er egentlig enige om det meste av praktiske ting. Vi snakker aldri stygt til hverandre, så ungene vil vel om noe få et litt urealistisk bilde på hvordan et forhold som oftest er. Jeg tror egentlig ikke jeg har så store illusjoner om å være lykkelig hele tiden, men man skal vel ikke være ulykkelig heller? Greia er bare at det som gjør meg ulykkelig kommer innenfra, et ønske om frihet, ikke utenfra ved at jeg ikke har det bra teknisk sett (fantastisk dårlig forklart, men...ja).

Jeg ser jo den, at kvinner kanskje ikke ville lagt inn en tråd her om at de har vært utro og ble fersket, men at man kan mister følelser uten at det er grove problem i forholdet (ref. vold, utro man, drittsekk, man snakker stygt til hverandre, får aldri hjelp hjemme osv. osv.) leser jeg nesten aldri om. Som nevnt leser jeg gjerne tråder det TS starter med at følelsene har blitt borte, men så kommer det da frem så alvorlige problemer at jeg for det første ikke fatter at de har blitt i forholdet, og dernest føler jeg meg som verdens største bitch som faktisk har en god mann, men likevel ikke er fornøyd.

Jeg ønsker meg ikke en annen mann, jeg ønsker å være for meg selv (med barna selvfølgelig, elsker dem over alt her på jord). Jeg føler at jeg bor med en jeg ikke kjenner og som egentlig ikke kjenner meg. Jeg sitter med følelsen at selv om jeg er glad i mannen, så kunne jeg byttet han ut med en annen tilsvarende grei mann i morgen som jeg ikke kjenner, og jeg ville ikke merket forskjell.

Anonymous poster hash: a5773...3c2

[Gjest anonym]

Jeg tenker at du kanskje og burde jobbe med deg selv ts? Kjenner du deg selv? For å være i et forhold, må man og kjenne seg selv...Du sier du føler du ikke kjenner han , og han ikke kjenner deg...Hvordan klarte du å innlede et forhold til han da? Få barn med han? Har du alltid følt du ikke har kjent han, eller har de følelsene dukket opp i det siste, at dere vokser ifra hverandre?

Hmm, interessant å lese dine tanker. Jeg krangler mye med han jeg ser, men så sterke følelser der! Derfor har jeg alltid ment at det faktisk er sundt å krange...man blir kjent med hverandre, utfordrer hverandre...Selvsagt ikke hele tiden, men og aldri krangle høres tamt ut, kanskje en eller begge er konfliktskye, eller kanksje dere bare mangler en gnist og har altid gjort det...

[Trollmortil3]

Har ikke lest igjennom tråden. Men det er vel forskjellig fra forhold til forhold. Min manns siste forhold var hun utro. Andre forhold er det motsatt. Mitt siste var jeg sammen med en som drakk for mye, satt bare foran dataen. Så da stakk jeg etter mange år. Hadde jo håpet han skjerpet seg og hørte på mine advarsler. Andre forhold er jo dama ei sjefete bitch og mannen får nok. Andre så kan det være en mann som er kontrollerende.,noen vokser fra hverandre og blir for ulike. Så er jo mange grunner. Begge i et forhold har ansvar for å få forholdet til å fungere. Respektere hverandre og sette pris på hverandre. Slutter den ene så går gjerne forholdet feil vei., så vil ikke påstå det er kun mannens feil. Noen ganger den ene andre ganger begge. Viktig å gi og ta i er forhold. Ikke enveiskjøring

[Steinar40]

Såkalt kjedelige forhold er det sikkert 13 av på dusinet.

Og et nytt forhold vil selvfølgelig være veldig spennende i starten, helt til det blir like kjedelig.

Det er rett og slett normalt at et forhold blir kjedelig med årene. Problemet er at folk ikke skjønner det.

Endret 23. august 2013 av Steinar40

[Gjest gjest]

Såkalt kjedelige forhold er det sikkert 13 av på dusinet.

Og et nytt forhold vil selvfølgelig være veldig spennende i starten, helt til det blir like kjedelig.

Det er rett og slett normalt at et forhold blir kjedelig med årene. Problemet er at folk ikke skjønner det.

Men noen forhold hadde aldri gnist, ikke i starten heller! Noen var ikke ment for å være sammen. Enig i at man bør jobbe med et forhold, men hvis man ikke har dte bra sammen, hva er da vitsen? Da kan man like gjerne være alene...

[Steinar40]

Men noen forhold hadde aldri gnist, ikke i starten heller! Noen var ikke ment for å være sammen. Enig i at man bør jobbe med et forhold, men hvis man ikke har dte bra sammen, hva er da vitsen? Da kan man like gjerne være alene...

Hvis det aldri har vært noen gnist der; da har man rett og slett valgt helt feil.

Men med årene så blir altså alle forhold kjedelige.

Og bare for å ha sagt det; et kjedelig forhold er ikke nødvendigvis helt det samme som et dårlig forhold.

Endret 23. august 2013 av Steinar40

[Marie90]

Min følelse er egentlig motsatt - jeg føler at kvinner ofte får skylda (skal sier at jeg ikke bor i Norge der alt er pro-kvinner). Kvinner blir beskyldt for å være bitcher og hvis de har valgt en dårlig mann blir de beskyldt for å ha dårlig smak eller seg selv å takke fordi de "alltid går for bad boys". Det er i hvert fall det amerikanske synspunktet.

Jeg vil tro at menn avslutter forhold oftere enn kvinner gjør. Det er en logisk grunn til dette - kvinner avviser tidligere i datingfasen, menn senere. Kvinner filtrerer ut blant menn som oppsøker dem, ber dem ut og prøver seg så når ting løper videre er kvinnen allerede investert. Menn er ofte mindre emosjonelt involvert og mange vil kun ha sex eller et forhold for å ha jevnlig sex. Mange menn har lave standarder for casual sex, relativt lav standard for forhold men høy standard for ekteskap. Så alt som ikke ender i ekteskap er midlertidig og vil oftere avsluttes fra mannens side.

Vold og misbruk tilhører kun minoriteten av forhold, men det skjer oftere at en mann slårsin kvinne enn motsatt. Menn er også generelt oftere utro.

Når det er sagt, så kan kvinner ofte være skyld i at gnisten går ut av et forhold selv om de ikke er de som slår opp. Noen kvinner blir altfor komfortable, slutter å ta vare på seg selv, legger på seg, går rundt i joggebukse hele dagen og sier ofte nei til sex. Jeg ser jenter som behandler kjærestene sine som hunder som har en lav status der de bor. Mange forventer også at forholdet skal bevege seg mot noe permanent, som om ekslusivitet automatisk skjer etter man har hatt sex noen ganger eller ekteskap automatisk skal skje hvis man har bodd sammen en viss periode.

Det er alltid to sider av hver sak.

Endret 23. august 2013 av Marie90

[AnonymBruker]

Forhold går opp og ned.. Ikke rart folk skiller seg så ofte når de forventer å føle seg forelsket i partneren hver dag hele livet.

Anonymous poster hash: 813a5...247

[I Grosny]

Hos oss er det i hovedsak jeg som er problemet (slik jeg ser det). Jeg har mistet det meste av kjærestefølelsene, o

Vi kommuniserer dårlig, det er vårt største problem, men igjen; det er minst like mye meg. Vi har problemer med å snakke om ting på hver vår måte, og vi forsterker hverandre negativt på dette.

Anonymous poster hash: a5773...3c2

Anonymous poster hash: a5773...3c2

Jeg har forlatt min kone, men det var ett mye verre forhold.

Hvorfor mistet du kjærestefølelsen? Har han kjeftet på deg?

Jeg synes du skal snakke med gubben om disse tankene, og spørre hva han vil. Si at du har mistet kjærestefølelser, og spørre om han vil hjelpe til med å finne de igjen. Dersom han vil så blir det samlivskurs der dere skal lære bedre kommunikasjon.

Dersom du har forelsket deg eksternt så stjeler dette kjærestefølelse fra mannen din. I så fall må du kutte helt med han andre.

Jeg mener at dersom man lever sammen som både gode venner og pulevenner så burde det være nok til å holde sammen når man har barn.

Kanskje dere bør kjøpe hytte som ikke er langt unna? Slik at du kan få litt tid i ro og fred. Uten gubben.

Den hånd og fotbindinga , hva er det? På hvilken måte "binder han deg"? Hva er det du ikke får gjort som du trenger å gjøre?

Endret 23. august 2013 av I Grosny

[Steinar40]

Min følelse er egentlig motsatt - jeg føler at kvinner ofte får skylda (skal sier at jeg ikke bor i Norge der alt er pro-kvinner). Kvinner blir beskyldt for å være bitcher og hvis de har valgt en dårlig mann blir de beskyldt for å ha dårlig smak eller seg selv å takke fordi de "alltid går for bad boys". Det er i hvert fall det amerikanske synspunktet.

Jeg vil tro at menn avslutter forhold oftere enn kvinner gjør. Det er en logisk grunn til dette - kvinner avviser tidligere i datingfasen, menn senere. Kvinner filtrerer ut blant menn som oppsøker dem, ber dem ut og prøver seg så når ting løper videre er kvinnen allerede investert. Menn er ofte mindre emosjonelt involvert og mange vil kun ha sex eller et forhold for å ha jevnlig sex. Mange menn har lave standarder for casual sex, relativt lav standard for forhold men høy standard for ekteskap. Så alt som ikke ender i ekteskap er midlertidig og vil oftere avsluttes fra mannens side.

Vold og misbruk tilhører kun minoriteten av forhold, men det skjer oftere at en mann slårsin kvinne enn motsatt. Menn er også generelt oftere utro.

Når det er sagt, så kan kvinner ofte være skyld i at gnisten går ut av et forhold selv om de ikke er de som slår opp. Noen kvinner blir altfor komfortable, slutter å ta vare på seg selv, legger på seg, går rundt i joggebukse hele dagen og sier ofte nei til sex. Jeg ser jenter som behandler kjærestene sine som hunder som har en lav status der de bor. Mange forventer også at forholdet skal bevege seg mot noe permanent, som om ekslusivitet automatisk skjer etter man har hatt sex noen ganger eller ekteskap automatisk skal skje hvis man har bodd sammen en viss periode.

Det er alltid to sider av hver sak.

Tja, det sies faktisk at i 2 av 3 seriøse forhold så er det kvinnen som går.

[Marie90]

Tja, det sies faktisk at i 2 av 3 seriøse forhold så er det kvinnen som går.

"Det sies" er nok ikke helt tilfredsstillende. Jeg har aldri hørt det og aldri sett noen statistikk.

Det er sannsynlig at kvinner tar initiativ til fler og fler skilsmisser men for vanlige forhold er min oppfatning at menn oftest avslutter det (fordi hun ikke er riktig kvinne for ekteskap).

[I Grosny]

Tja, det sies faktisk at i 2 av 3 seriøse forhold så er det kvinnen som går.

Men dersom forholdet blir useriøst så stikker mannen.

Jeg tror at drøyt 90% av bruddene er begges feil. Ofte er det maktubalanse og maktmisbruk. Det kan også være begges feil, der den misbrukte har latt ting skli ut i stedet for å sette ting på plass på ett tidlig tidspunkt. Mange blir utnyttet fordi de tillater det, og mange utnytter andre fordi de kan.

Endret 23. august 2013 av I Grosny