Ensom og lufter tankene mine.

[Luula]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, om det er for å få råd, høre at det er flere som er i samme situasjon, eller om det rett og slett bare er for å lufte tankene mine. Jeg fikk det i hvertfall over meg i kveld, etter uker og kanskje måneder med alt for mange tanker og et hode som jobber på høygir både dag og natt….Jeg begynner å bli sliten.

Det er lenge siden jeg har følt meg lykkelig. De siste årene har jeg hatt mange opp og nedturer, ikke større en at jeg har kommet meg igjennom dem på egenhånd. Men store nok til at de har satt sitt preg på meg og jeg kan tenke tilbake på dager og netter som jeg helst vil fortrenge og glemme.

Siste ordentlige nedelag var den siste tiden sammen med min ex, noe som vel ikke er helt uvanlig da man kjenner på at ting skurrer og ikke er helt bra. Etter bruddet flyttet jeg inn til Oslo, storbyen - så frem til nye studier, nye venner og singellivet. Dette innfriddet. Første våren i Oslo gikk jeg på en rosa sky, alt var herlig. Så kom sommener og høsten. Jeg begynte å jobbe, har en fire års utdannelse innen medie men sliter med å få meg jobb. Jeg vet jeg er flink, har kvalitetene som trengs, men jeg blir alikevel så forbanna skuffet på avslagene, eller de ikke-eksisterende svarene på mine utallige søknader. Her begynte det å gå nedover. Jeg fikk meg etterhvert en jobb i Oslo, på et kundesenter. Veldig lite relevant til utdannelsen min, men unge og hyggelige folk som jobber der så jeg trives til en viss grad. Selv om jeg stadig tenker på tiden som løper og utdannelsen som bare ligger der…

Høsten og mørket kommer. Jeg merker at de fleste av vennenne mine har flyttet bort igjen fra Oslo og dagene blir lange. Jeg sitter mye alene, sover etter jobb, ser tv. Sitter alene i helgene. Er rett og slett ensom. Så møter jeg denne gutten, en fin selvsikker fyr med talgaven i orden - og jeg må innrømme at jeg etter en stund faller litt for denne sjarmøren. Vi tilbringer mye tid sammen, jeg slapper av og koser meg sammen med han. Men har stadig denne voksene følelsen av at han holder på på denne måten med flere jenter. Etter en periode konfornterer jeg han med det, spør hva vi egentlig driver med. Hva er er det her for noe. Jeg får da beskjed om at han bare er ute etter vennskap. Dette var den første orndelige knekken min på lenge. Jeg hadde på en måte fått bekreftelsen min - han, den eneste personen jeg følte jeg hadde på dette tidspunktet, ville ikke ha meg.

Turen gikk langt ned i kjelleren, jeg låste meg inne - følte meg verdiløs, så ikke meningen med noe. På en eller annen måte kom jeg igjennom hverdagen og etter en periode begynte jeg og denne fyren å henge sammen igjen. Men denne gangen var jeg klar over at det kun var for vennskapets skyld - jeg latet som jeg var inneforstått med det. Tvingte meg selv til å ikke legge noe mer i det , uten å lykkes.

Vi hang sammen i 8/9 måneder, minst en gang i uka. Og det var det jeg hadde å se frem til - i mangel på så mange andre venner her i byen. Så ble det slutt på disse møtene også, sommeren kom og vi ble begge opptatte på hver vår kant. Jeg syntes på dette tidspunktet det gikk fint, hadde plutsleig sommerferie og litt andre ting å henge fingrene i. Så lysningen og tenkte at endelig klarer jeg å gi slipp på han. Komme meg videre.

Møtte i denne perioden også en ny fyr, høy, mørk - sjarmerende. Vi tilbrakte en del tid sammen, men etter at han gjentatte ganger sa at han kun brukte meg (oftest da han var full), bestemte jeg meg etterhvert for å ta avstand. Jeg vil bety noe for noen - ikke være et "objekt" de kan bruke når de føler for det. De fleste av mine venner har slått seg til ro, fått samboer, unger, hus osv. Jeg prøver å ikke la det stresse meg, men det gjør det.

Disse erfaringen har gjort at jeg begynner å miste troen på meg selv. Jeg får ingen jobb, jeg lar meg utnytte, jeg har ingen venner (her). Jeg gruer meg til å gå inn i høsten så alene.

Jeg er egnetlig ingen upopulær jente. Jeg har vært flink på skolen, vet jeg er flink med det jeg driver med. Jeg er pliktoppfyllende, har mange venner hjemme. Og har egentlig aldri hatt problemer med å komme i kontakt med folk, har en stor vennekrets med venner forskjellige steder i landet. Da jeg hars studert flere steder i landet (og utlandet). Jeg ser bra ut, og er den jenta som alltid har fått høre at "du får jo hvem du vil". Selv om jeg er klar aover alt dette så føler jeg meg så misslykket. Da jeg snakker med familien og venner hjemme. Jeg gråter nesten hver gang etter jeg har snakket med pappa på telefonen, jeg føler jeg skuffer han. Jeg har aldri noe nytt å dele - jeg er mislykket. Men det er nok ingen som er klar over hvordan jeg har det, hvor ensom jeg egentlig er - jeg er for stolt til å fortelle det.

Den siste tiden har jeg låst meg litt inne igjen. Jeg gruer meg til å komme hjem fra jobb, til stillheten og ensomheten. Har jeg vært hjemme hvor jeg kommer fra en helg, så gruer jeg meg til søndagen kommer og jeg må tilbake til min egen verden igjen…Med bare meg.

Jeg vet den eneste som kan gjøre noe med dette er meg, jeg må sette meg ned - skrive jobbsøknader, komme meg ut på ting - få meg nye venner, roe ned - ikke stresse med at jeg også snart må finne den rette og slå meg til ro. Men jeg klarer ikke, jeg har ingen guts til å sette meg ned. Leiligheten min tapper meg for krefter. Jeg er rett og slett lei, ser ikke poenget med noen ting lenger. Trives best under dyna, der kan jeg være i fred, der er jeg bra nok…..

[AnonymBruker]

Knowlegde-bomb indeed. ^^

Anonymous poster hash: 5ab93...454

[-Jiinxs-]

Kjipt å lese at du har det så ille om dagene. Ensomhet kan være en jævlig greie.

Om du føler for å lufte tankene, så er det bare å sende meg en PM, lytter gjerne til det du har å si.

[Gjest Arbeider]

Ring fastlegen og få han til å skaffe deg en psykolog. Ellers er det et eget delforum for de som ønsker å få vennee her på kg.

[AnonymBruker]

Klem til deg, tS! Jeg har det på mange måter akkurat likedan. Mine umiddelbare tanker er følgende:

- Gi deg selv litt tid hvor du er snill med deg selv og gjør akkurat det du vil. Sov så mye du øsnker, spis den maten du liker, bruk de klærne du vil, og mest av alt; legg forventninger og plikter på hylla en liten stund. Så, når du er litt mer klar må du ta noen grep.

- Kom deg ut og sosialiser likevel, enda du kanskje ikke har lyst. Det er godt å være alene når man har det dårlig, men det er ingen fremtid under dyna. Hverken sosialt eller karrieremessig.

- Kutt ut menn en stund. Jeg er også en sånn dame som "kan få hvem jeg vil", likevel møter jeg bare menn som vil bruke meg som et objekt. Kutt ut slike. De er ikke verdt din tid. Om du ikke klarer å møte menn som er klare til å forplikte seg, kutt de heller ut en stund. Det er de som taper her, ikke du.

- Tren regelmessig og spis godt. Det vil gi deg en tenkepause, samt gi deg en følelse av mestring. Etterhvert som du blir i bedre form vil også selvtilliten høynes.

- Veldig mange sliter med å få jobb i dag, med mindre de er ingeniører. Ikke ta det personlig at du ikke havner på riktig hylle i arbeidslivet, de fleste gjør ikke det. Husk at det heter "jobb" fordi det hverken er fritid eller hobby. Jeg har forresten fått jobbene mine ved at jeg har møtt opp hos arbeidsgiver personlig, ringt og mast. Ved å levere søknad med cv har jeg ikke fått noe respons. Kanskje du kan gjøre noe med du søker på? Ikke vær redd for å vise initiativ og interesse i allefall.

- Revurder dine preferanser hos menn? Jeg er enig i at det er vanskelig å finne en mann som ønsker å forplikte seg i et forhold, jeg er har nærmest gitt opp det selv.

-

Anonymous poster hash: e362e...d32

[Gjest JakeGreen]

Dette er som å lese om en eldre venninne av meg for noen år tilbake. Etter mange fine år med skole og venner, befant hun seg plutselig nesten alene i Oslo og i en jobb hvor hun stort sett satt for seg selv.

For hennes del endte det med depresjon og hun flyttet faktisk hjem til hjemstedet sitt, hvor hun hadde familie, venner og også fikk en bedre jobb.

Hun har imidlertid vært mye arbeidsledig siden og har ikke hatt det enkelt på grunn av det. Hadde hun visst det hun vet i dag om arbeidsmarkedet og alle avslagene hun har fått, hadde hun tatt en ny utdannelse med en gang. Dette vurderer hun fortsatt, selv om hun nå er mye eldre, har mer forpliktelser og det er vanskeligere å begynne.

Er det et alternativ å begynne på en ny utdannelse nå? Mange gjør det, selv i voksen alder.

Grunnen til at du ikke orker å gjøre noe akkurat nå, er fordi du sannsynligvis er deprimert og utbrent. Å bli frisk fra en depresjon er faktisk noe som krever stor viljestyrke, da man ofte kan havne i en tilstand hvor man nesten ikke har lyst til å bli frisk og i alle fall ikke har styrke til å bli det. I alle fall kan det føles slik, men du er sterkere enn du tror. Du må bare ta et valg og ta opp kampen. Hva er alternativet?

Noen tips:

- Vurder mulighetene for å begynne på en ny utdannelse.

- Vær åpen om problemene dine. Om ikke til alle, finn i alle fall en nær venn og aller helst nærmeste familie og fortell de hvordan du har det. Å gå og bære på sånt helt alene er forferdelig. Dessuten opplever mange det som terapi bare å få snakke ut. Helst med noen som forstår og har vært der selv. Venninnen min fikk stort utbytte av psykolog. Ikke alle er like flinke og noen er direkte uansvarlige, men det kan være verdt å prøve.

- Gjør ting du har lyst til og som kan glede deg. Unngå deprimerende nyheter og tv-serier. Om du skal se på TV, se på komedier. Løft deg selv opp. Prøv å vær mye ute i naturen. Hjelp noen som trenger det. Kanskje frivillig arbeid.

- Spis sunt og tren i moderate mengder. Ikke for hardt, men nok til at du får brukt kroppen. Sov skikkelig hver natt. Få i deg vitaminer og særlig omega 3 i høye doser.

- Legg dating på hyllen for en stund, men hver åpen for mulighetene om noe dukker opp.

- Legg vekk alle forventninger og press for en liten stund. Slutt å tro at alle har høye forventninger til deg og opplever deg som mislykket. Sannheten er at ingen bryr seg. Folk er stort sett opptatt av seg selv og hvordan andre oppfatter de, akkurat som du er nå.

- Tell alle tingene i livet ditt du har å være glad for. Venner, ting du har, familie som bryr seg om og er glad i deg, mulighetene du har, friheten du har, en kropp som fungerer, etc. Listen er lang om du først ser etter.

- Tenk minst mulig. Overdreven og ufruktbar tankevirksomhet, også kjent som bekymringer, er ofte en årsak til depresjon. Vurder meditasjon og prøv å være i øyeblikket uten tanke for fremtid eller fortid.

- Om du skal tenke, tenk positivt. Ikke enkelt når man kjenner seg deprimert og det føles som en løgn, men gjør det uansett. Tving deg selv til å smile (veldig effektivt).

Jeg er 100% overbevist om at ingen ser deg i et så negativt lys som deg selv og faren din er helt sikkert både veldig stolt av og glad i deg. Ikke tro noe annet. Det er du som er for streng med deg selv.

Slik du skriver, synes jeg det høres ut som du har mye å være stolt av og også mye å være glad for i livet ditt. Du høres ut som en veldig bra jente, du er bare trengt inn i et hjørne akkurat nå som du må komme deg ut av.

Verden ligger for dine føtter!

Håper noe av dette var til hjelp!

Endret 23. august 2013 av JakeGreen

[Steinar40]

Jeg tror også at det kan være smart å begynne å tenke på om en annen karriere/utdannelse vil være bedre.

En del tar tydeligvis en utdannelse der det ikke er (nok) jobber. Dessverre er ikke utdannelsen mye verdt uten en jobb.

[Luula]

Tusen takk for herlige svar - til tross en del skrivefeil og dårlige formuleringer fra min side i går.

Dere er herlige og aner ikke hvor mye deres tilbakemeldinger betyr for meg.

Klem til deg, tS! Jeg har det på mange måter akkurat likedan. Mine umiddelbare tanker er følgende:

- Gi deg selv litt tid hvor du er snill med deg selv og gjør akkurat det du vil. Sov så mye du øsnker, spis den maten du liker, bruk de klærne du vil, og mest av alt; legg forventninger og plikter på hylla en liten stund. Så, når du er litt mer klar må du ta noen grep.

- Kom deg ut og sosialiser likevel, enda du kanskje ikke har lyst. Det er godt å være alene når man har det dårlig, men det er ingen fremtid under dyna. Hverken sosialt eller karrieremessig.

- Kutt ut menn en stund. Jeg er også en sånn dame som "kan få hvem jeg vil", likevel møter jeg bare menn som vil bruke meg som et objekt. Kutt ut slike. De er ikke verdt din tid. Om du ikke klarer å møte menn som er klare til å forplikte seg, kutt de heller ut en stund. Det er de som taper her, ikke du.

- Tren regelmessig og spis godt. Det vil gi deg en tenkepause, samt gi deg en følelse av mestring. Etterhvert som du blir i bedre form vil også selvtilliten høynes.

- Veldig mange sliter med å få jobb i dag, med mindre de er ingeniører. Ikke ta det personlig at du ikke havner på riktig hylle i arbeidslivet, de fleste gjør ikke det. Husk at det heter "jobb" fordi det hverken er fritid eller hobby. Jeg har forresten fått jobbene mine ved at jeg har møtt opp hos arbeidsgiver personlig, ringt og mast. Ved å levere søknad med cv har jeg ikke fått noe respons. Kanskje du kan gjøre noe med du søker på? Ikke vær redd for å vise initiativ og interesse i allefall.

- Revurder dine preferanser hos menn? Jeg er enig i at det er vanskelig å finne en mann som ønsker å forplikte seg i et forhold, jeg er har nærmest gitt opp det selv.

-

Anonymous poster hash: e362e...d32

Dette er som å lese om en eldre venninne av meg for noen år tilbake. Etter mange fine år med skole og venner, befant hun seg plutselig nesten alene i Oslo og i en jobb hvor hun stort sett satt for seg selv.

For hennes del endte det med depresjon og hun flyttet faktisk hjem til hjemstedet sitt, hvor hun hadde familie, venner og også fikk en bedre jobb.

Hun har imidlertid vært mye arbeidsledig siden og har ikke hatt det enkelt på grunn av det. Hadde hun visst det hun vet i dag om arbeidsmarkedet og alle avslagene hun har fått, hadde hun tatt en ny utdannelse med en gang. Dette vurderer hun fortsatt, selv om hun nå er mye eldre, har mer forpliktelser og det er vanskeligere å begynne.

Er det et alternativ å begynne på en ny utdannelse nå? Mange gjør det, selv i voksen alder.

Grunnen til at du ikke orker å gjøre noe akkurat nå, er fordi du sannsynligvis er deprimert og utbrent. Å bli frisk fra en depresjon er faktisk noe som krever stor viljestyrke, da man ofte kan havne i en tilstand hvor man nesten ikke har lyst til å bli frisk og i alle fall ikke har styrke til å bli det. I alle fall kan det føles slik, men du er sterkere enn du tror. Du må bare ta et valg og ta opp kampen. Hva er alternativet?

Noen tips:

- Vurder mulighetene for å begynne på en ny utdannelse.

- Vær åpen om problemene dine. Om ikke til alle, finn i alle fall en nær venn og aller helst nærmeste familie og fortell de hvordan du har det. Å gå og bære på sånt helt alene er forferdelig. Dessuten opplever mange det som terapi bare å få snakke ut. Helst med noen som forstår og har vært der selv. Venninnen min fikk stort utbytte av psykolog. Ikke alle er like flinke og noen er direkte uansvarlige, men det kan være verdt å prøve.

- Gjør ting du har lyst til og som kan glede deg. Unngå deprimerende nyheter og tv-serier. Om du skal se på TV, se på komedier. Løft deg selv opp. Prøv å vær mye ute i naturen. Hjelp noen som trenger det. Kanskje frivillig arbeid.

- Spis sunt og tren i moderate mengder. Ikke for hardt, men nok til at du får brukt kroppen. Sov skikkelig hver natt. Få i deg vitaminer og særlig omega 3 i høye doser.

- Legg dating på hyllen for en stund, men hver åpen for mulighetene om noe dukker opp.

- Legg vekk alle forventninger og press for en liten stund. Slutt å tro at alle har høye forventninger til deg og opplever deg som mislykket. Sannheten er at ingen bryr seg. Folk er stort sett opptatt av seg selv og hvordan andre oppfatter de, akkurat som du er nå.

- Tell alle tingene i livet ditt du har å være glad for. Venner, ting du har, familie som bryr seg om og er glad i deg, mulighetene du har, friheten du har, en kropp som fungerer, etc. Listen er lang om du først ser etter.

- Tenk minst mulig. Overdreven og ufruktbar tankevirksomhet, også kjent som bekymringer, er ofte en årsak til depresjon. Vurder meditasjon og prøv å være i øyeblikket uten tanke for fremtid eller fortid.

- Om du skal tenke, tenk positivt. Ikke enkelt når man kjenner seg deprimert og det føles som en løgn, men gjør det uansett. Tving deg selv til å smile (veldig effektivt).

Jeg er 100% overbevist om at ingen ser deg i et så negativt lys som deg selv og faren din er helt sikkert både veldig stolt av og glad i deg. Ikke tro noe annet. Det er du som er for streng med deg selv.

Slik du skriver, synes jeg det høres ut som du har mye å være stolt av og også mye å være glad for i livet ditt. Du høres ut som en veldig bra jente, du er bare trengt inn i et hjørne akkurat nå som du må komme deg ut av.

Verden ligger for dine føtter!

Håper noe av dette var til hjelp!

Dere fikk meg opp av sengen i dag. Etter nok en natt med lite søvn var disse svarene og tipsene nok til at jeg fikk mer lyst til å ta fatt på dagen. Perioden jeg er igjennom nå er veldig tung, men tanken på at jeg ikke er alene og at kanskje små endringer kan gjøre dagen lettere er motiverende. Om jeg klarer det vil tiden vise.

Når det gjelder utdannelse og jobb er det kun ett år siden jeg var ferdig med utdannelsen min. Den utdannelsen jeg har valgt er innenfor noe jeg brenner for og elsker å drive med. Tanken på at andre, som jeg anser som mindre kreative og flinke en meg, får seg jobb innen for dette gjør at jeg ikke vil gi opp. Ikke enda - jeg tror det ville være nok et nederlag. Ja, jeg er en veldig stolt person og burde nok legge det til side innimellom og heller tenke fornuftig.

Når det gjelder ensomheten så er denne oftest verst, og kanskje temaet som er sårest å tenke på. Å flytte hjem ser jeg i dag på som å ta tre steg tilbake, ser ikke for meg å møte noen der som jeg kan slå meg til ro med. Heller ikke noen jobb. Tanken i dag har vært å kanskje gå til anskaffelse av bil, på den måten være mer fleksibel og kunne ta meg en kveldstur hjem om det blir for tunge dager. Hjemme er ikke mer enn et par timer unna med bil - bare tanken på denne muligheten gjør meg gladere til sinns.

Legge gutter og dating på hylla har jeg bestemt meg for flere ganger tidliger. Men samtidig så har nettdating på en måte den eneste måten jeg har klart å bli kjent med nye folk på her i byen. Jeg går jo ofte derfor inn med litt andre motivasjoner enn de jeg møter gjør - jeg kan like gjerne tenke meg en ny venn, som en kjæreste. Mens de jeg møter stort sett bare er ute etter et ligg....

Men nå babler jeg i vei igjen - Målet med denne posten var egentlig å takke de som har lagt igjen en melding. Som dere ser så har dere fått meg til å tenke litt, dagen i dag har hatt flere glimt av fine tanker enn gårsdagen. Kanskje jeg burde skrevet det innlegget her for lenge siden

[AnonymBruker]

Må du sjekke "personlige meldinger"!

Anonymous poster hash: d221d...e4d

[Steinar40]

Tusen takk for herlige svar - til tross en del skrivefeil og dårlige formuleringer fra min side i går.

Dere er herlige og aner ikke hvor mye deres tilbakemeldinger betyr for meg.

Dere fikk meg opp av sengen i dag. Etter nok en natt med lite søvn var disse svarene og tipsene nok til at jeg fikk mer lyst til å ta fatt på dagen. Perioden jeg er igjennom nå er veldig tung, men tanken på at jeg ikke er alene og at kanskje små endringer kan gjøre dagen lettere er motiverende. Om jeg klarer det vil tiden vise.

Når det gjelder utdannelse og jobb er det kun ett år siden jeg var ferdig med utdannelsen min. Den utdannelsen jeg har valgt er innenfor noe jeg brenner for og elsker å drive med. Tanken på at andre, som jeg anser som mindre kreative og flinke en meg, får seg jobb innen for dette gjør at jeg ikke vil gi opp. Ikke enda - jeg tror det ville være nok et nederlag. Ja, jeg er en veldig stolt person og burde nok legge det til side innimellom og heller tenke fornuftig.

Når det gjelder ensomheten så er denne oftest verst, og kanskje temaet som er sårest å tenke på. Å flytte hjem ser jeg i dag på som å ta tre steg tilbake, ser ikke for meg å møte noen der som jeg kan slå meg til ro med. Heller ikke noen jobb. Tanken i dag har vært å kanskje gå til anskaffelse av bil, på den måten være mer fleksibel og kunne ta meg en kveldstur hjem om det blir for tunge dager. Hjemme er ikke mer enn et par timer unna med bil - bare tanken på denne muligheten gjør meg gladere til sinns.

Legge gutter og dating på hylla har jeg bestemt meg for flere ganger tidliger. Men samtidig så har nettdating på en måte den eneste måten jeg har klart å bli kjent med nye folk på her i byen. Jeg går jo ofte derfor inn med litt andre motivasjoner enn de jeg møter gjør - jeg kan like gjerne tenke meg en ny venn, som en kjæreste. Mens de jeg møter stort sett bare er ute etter et ligg....

Men nå babler jeg i vei igjen - Målet med denne posten var egentlig å takke de som har lagt igjen en melding. Som dere ser så har dere fått meg til å tenke litt, dagen i dag har hatt flere glimt av fine tanker enn gårsdagen. Kanskje jeg burde skrevet det innlegget her for lenge siden

Det går uansett an å begynne å tenke på om det er andre ting du kunne tenke deg å jobbe med.

[Luula]

Det går uansett an å begynne å tenke på om det er andre ting du kunne tenke deg å jobbe med.

Jeg skjønner hva du mener, men jeg har ikke lyst til å gi meg enda. Jobber jo med noe ganske annet akkurat nå og vet at all jobberfaring er bra - men følelsen av å ha kastet bort 4 år på høgskoler uten å få noe igjen for det er veldig kjipt :/

[Steinar40]

Jeg skjønner hva du mener, men jeg har ikke lyst til å gi meg enda. Jobber jo med noe ganske annet akkurat nå og vet at all jobberfaring er bra - men følelsen av å ha kastet bort 4 år på høgskoler uten å få noe igjen for det er veldig kjipt :/

Ja, de som liksom skal råde folk til å ta riktig utdannelse burde åpenbart råde bedre.

Uansett er ikke to ulike utdannelser dumt. Mange som har det. F.eks jeg. Ikke sikkert at man får bruk for begge, men det vet man aldri.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner hva du mener, men jeg har ikke lyst til å gi meg enda. Jobber jo med noe ganske annet akkurat nå og vet at all jobberfaring er bra - men følelsen av å ha kastet bort 4 år på høgskoler uten å få noe igjen for det er veldig kjipt :/

Tilfeldigheter avgjør mye, de fleste faktorer som styrer utfallet kan du ikke påvirke.

Det er små marginer hele tiden som man ikke er klar over. Alt fra at den som du hadde hatt så bra personlig menneskelig kjemi med på det jobbinterjuvet ble syk den dagen han skulle snakke med deg, så derfor var det en annen person som snakket med deg om den jobben. Dere hadde ikke kjemien og anbefalte deg ikke til jobben.

Noen har hellet med seg å kan skape mye muligheter for seg selv tidlig. Derfra åpnes det dører på dører. Man ER avhengig av å ha litt flaks for å komme i posisjon til enten jobben man vil ha eller å møte personen man ønsker å være med.

Eneste som er sikkert er at det svinger for alle både opp og ned. Det handler om å være tilstede samt ikke minst eksistere for det ene øyeblikket hvor alt stemmer. Man trenger som regel bare 1 bra øyeblikk i livet for å snu den dårlige trenden.

Det er lov å akseptere at ja man er uheldig og inni en periode hvor intet fungerer eller stemmer. Man vil heller aldri vite hvor lenge en slik periode vil vare. Eneste som er sikkert er at det VIL SNU på et eller annet tidspunkt. Hvor man vil få hellet mer med seg, får et visst momentum og tar det derfra.

Du må heller ikke bli utålmodig, det kan ta flere år ...men det vil jevne seg mer ut til din fordel over tiden, men du må være klar for det og ikke la deg knekke før det skjer.

Hadde det selv helt forjævlig for å si det rett ut hele 20årene nesten, sykdom og marginene ikke med meg i det hele tatt. Orket ikke å eksistere mot slutten av 20årene nesten, gledet meg hver gang jeg måtte stå opp til når jeg kunne gå og legge meg igjen.

Jeg visste jeg hadde vært veldig uheldig ved mange anledninger og det er tungt å akseptere i lengre perioder. Hadde det vel slik i 7-8år, på randen av å skyte meg mange ganger. Man blir bare mer og mer bitter på enkelte ting. Det forsterker alt og tilslutt får man heller ikke til noe som helst, uansett hvor enkelt det virker for alle andre. Kunne låse meg inni leiligheten å skru av mobilen og ikke snakke med folk på 3-4dager på rad.

Det mest befriende når man har vært så langt nede er når du genuint skjønner at du ikke lengre har noe å tape. Da man skjønner at man må ut i verden å vise hvem man er, man er ikke lengre reservert for man har ingenting å tape.

Jeg ble inspirert av "The Secret", 2år senere er jeg i en situasjon jeg ikke kan snakke med folk om pga de dør av misunnelse. Mens det var lettere å takle for mange å kjenne meg som den som hadde lyst til å blåse hodet av meg selv med jevne mellomrom.

Gi den en sjanse...

Anonymous poster hash: 54614...e4c

[AnonymBruker]

Jeg ble inspirert av "The Secret", 2år senere er jeg i en situasjon jeg ikke kan snakke med folk om pga de dør av misunnelse. Mens det var lettere å takle for mange å kjenne meg som den som hadde lyst til å blåse hodet av meg selv med jevne mellomrom.

Gi den en sjanse...

Anonymous poster hash: 54614...e4c

Jeg har også lest The Secret, og de fleste jeg kjenner fnyser av den... Men det ER noe der. Jeg har fått alt jeg ønsket meg. Dvs hvis jeg bare forestilte meg det klart og tydelig nok, så gikk det i oppfyllelse. Kan ikke fortelle alle historiene, for jeg ville aldri blitt trodd

Har funket på alt unntatt kjærligheten...

Anonymous poster hash: c355f...a6c

[Gjest JakeGreen]

Hvordan går det med deg?

[AnonymBruker]

Jeg har også lest The Secret, og de fleste jeg kjenner fnyser av den... Men det ER noe der. Jeg har fått alt jeg ønsket meg. Dvs hvis jeg bare forestilte meg det klart og tydelig nok, så gikk det i oppfyllelse. Kan ikke fortelle alle historiene, for jeg ville aldri blitt trodd

Har funket på alt unntatt kjærligheten...

Anonymous poster hash: c355f...a6c

Jeg blir så nysgjerrig på hva du har fått og hvordan du fikk det. Selv fikk jeg øynene opp for loven om tiltrekning/the Secret for flere år siden, uten at jeg egentlig har fått noe av det jeg ønsker meg. Etter å ha vært håpefull i så lang tid, har jeg kanskje delvis gitt opp drømmene mine. Vil så gjerne tro på loven om tiltrekning, men jeg har ikke fått til å bruke den. Tenker at det er min egen feil, at jeg ikke har klart å tenke positivt nok, men jeg har liksom aldri gitt opp håpet helt om at det skal virke heller. Samtidig så tenker jeg at om jeg ikke hadde hatt en delvis tro på loven om tiltrekning/the Secret så hadde jeg vært mye mer pessimistisk, hadde hatt selvmordstanker og kanskje gitt helt opp. Så da har det vel vært godt for noe... Men skulle gjerne hatt veldig mye mer.

Anonymous poster hash: a3055...340

[AnonymBruker]

Jeg tenker i grunn at TS er veldig heldig, og at hennes situasjon nå er kun midlertidig. Det er jo bare ett år siden TS avsluttet utdanningen. Hun er flink, har utdannet seg i det hun er interessert i. Hun er ung. Hun er vakker.

(Ja, det har vært noen kjipe manneerfaringer i det siste. Men dette har kun skjedd innenfor dette året, ikke gjennom mange år. Og alle kvinner har noen kjipe erfaringer med menn i løpet av livet.)

For meg høres dette ut som en drømmesituasjon, sammenlignet med min egen. Dette fordi jeg ikke er ung lenger, ikke har utdannet meg i noe jeg ønsker, ikke er spesielt flink, ikke er vakker.

TS, tenk litt på hvor heldig du er.

Anonymous poster hash: a3055...340

[Gjest JakeGreen]

Det eneste positive fra The Secret er positiv tenkning og hvor mye makt du har over ditt eget liv, resten er bare sprøyt og tull.

Å tenke positivt og visualisere positivt er alltid bra, men du må jobbe mot målene selv. Positiv tankegang er et verktøy som hjelper deg å nå dit.

Du har ansvar for ditt eget liv, men du har ikke kontroll på alt som skjer med deg og det er heller ikke slik at om det skjer deg noe negativt så er det fordi du har 'tenkt feil' eller ikke positivt nok. Virkeligheten er objektiv, men vi opplever den subjektivt. A = A, ikke A = B slik The Secret forfekter.

Jeg blir så nysgjerrig på hva du har fått og hvordan du fikk det. Selv fikk jeg øynene opp for loven om tiltrekning/the Secret for flere år siden, uten at jeg egentlig har fått noe av det jeg ønsker meg. Etter å ha vært håpefull i så lang tid, har jeg kanskje delvis gitt opp drømmene mine. Vil så gjerne tro på loven om tiltrekning, men jeg har ikke fått til å bruke den. Tenker at det er min egen feil, at jeg ikke har klart å tenke positivt nok, men jeg har liksom aldri gitt opp håpet helt om at det skal virke heller. Samtidig så tenker jeg at om jeg ikke hadde hatt en delvis tro på loven om tiltrekning/the Secret så hadde jeg vært mye mer pessimistisk, hadde hatt selvmordstanker og kanskje gitt helt opp. Så da har det vel vært godt for noe... Men skulle gjerne hatt veldig mye mer.

Anonymous poster hash: a3055...340

[Cata]

Det eneste positive fra The Secret er positiv tenkning og hvor mye makt du har over ditt eget liv, resten er bare sprøyt og tull.

Å tenke positivt og visualisere positivt er alltid bra, men du må jobbe mot målene selv. Positiv tankegang er et verktøy som hjelper deg å nå dit.

Tror nettopp det det er det som er "The Secret" , man må fokusere på målene sine og derved setter man seg selv i stand til å oppnå dem, rett og slett fordi man selv gjør det som skal til.

Ønsker man f.eks å bli sykepleier til tross for at man er regnskapsmedarbeider, så gjør man det til sitt fokus. Man innstiller seg på å leve magrere en stund, man innstiller seg på at det kan bli dager og kvelder med mye lesing og man innstiller seg på at man skal jobbe turnus. Rett og slett fordi det er det man ønsker seg mest av alt. Da holder man også ut de lange kveldene og turnusen, og stryker man på en eksamen så tar man den opp igjen, rett og slett fordi noe annet er "umulig".

For TS virker det som om "secreten" bør være å fokusere 100% på å få en jobb innen det hun er utdannet som. Da må hun også gjøre det som er nødvendig. Det kan innebære å flytte til "gokk" dersom det er en mediarelatert jobb hun kan ønske seg der, eller ta en jobb som er nærmere drømmejobben enn den hun har i dag for så å nærme seg den egentlige drømmejobben steg for steg.

Det er ikke bare å knipse med fingrene og ønske.

[Gjest JakeGreen]

Tror nettopp det det er det som er "The Secret" , man må fokusere på målene sine og derved setter man seg selv i stand til å oppnå dem, rett og slett fordi man selv gjør det som skal til.

Nei, det er ikke The Secret. Positiv tenkning, visualisering og målsetting er ikke noe nytt. The Secret tar det hele et steg lenger og fokuserer kun på 'tankens kraft', ikke handlingen som må til for å nå et mål:

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Secret_(book)

The tenet of the film and book is that the universe is governed by a natural law called the law of attraction which is said to work by attracting into a person's life the experiences, situations, events, and people that "match the frequency" of the person's thoughts and feelings. Therefore, positive thinking and feeling positive are claimed to create life-changing results such as increased wealth, health, and happiness.

The Secret posits that the law of attraction is a natural law which determines the complete order of the universe and of our personal lives through the process of "like attracts like". The author claims that as we think and feel, a corresponding frequency is sent out into the universe that attracts back to us events and circumstances on that same frequency. For example, if you think angry thoughts and feel angry, it is claimed that you will attract back events and circumstances that cause you to feel more anger. Conversely, if you think and feel positively, you will attract back positive events and circumstances. Proponents of the law claim that desirable outcomes such as health, wealth, and happiness can be attracted simply by changing one's thoughts and feelings. For example, some people believe that using the Secret can cure cancer.^[8]

There is no scientific basis to these assertions.^[9]

The Secret highlights gratitude and visualization as the two most powerful processes to help manifest one's desires. It asserts that being grateful both lifts your frequency higher and affirms that you believe you will receive your desire. Visualization is said to help focus the mind to send out the clearest message to the universe. Several techniques are given for the visualization process, as well as examples of people claimed to have used it successfully to manifest their dreams.

Å kalle det pseudovitenskap ville være et kompliment.