Hvordan komme seg ut av et forhold, preget av psykisk vold?

[AnonymBruker]

Har noen av dere vært i et forhold som var preget av manipulering, løgner, taus/stille aggresjon, beskyldninger, stygge bemerkninger om alt fra kropp, oppførsel til venner, familie osv? Hvordan klarte dere å komme dere ut av det? Hvordan finne styrke til å ta steget å gå? Og ikke minst hvis en har gått, hvordan klare seg å holde seg unna når man har mistet alt av selvrespekt og selvtillit når manipulatoren legger godsiden til for å få deg tilbake??

Anonymous poster hash: d6bdf...eff

[Kira-delta]

Man kan kontakte fastlege, prester, familievernkontor eller kvinnesenter, her kan man få råd og oppfølging av fagpersonell. Ikke vær redd for å kontakte, for de er veldig flinke til å hjelpe til med akkurat de spørsmålene i hovedinnlegget.

Saker som du beskriver blir tatt seriøst og håndtert profesjonelt, og man får hjelp med alt fra å bygge opp selvtillit og selvsikkerhet til papirarbeid og andre praktiske ting.

[Gjest celine]

Jeg fikk god hjelp av krisesenter til å finne ressurspersoner som kunne hjelpe meg. Det du trenger, er noen som kan mye om din aktuelle problemstilling, og som er tilgjengelig når akkurat du trenger hjelp, samt kan si de rette tingene. De har gjerne en oversikt over hvem som kan hva, og vil gi deg tips om noen som kan fylle dine behov. Det høres kanskje drastisk ut med krisesenter, men har man mistet selvtilliten, ER det faktisk krise, selv om han ikke utagerer fysisk.

Familievernkontoret har jeg dårlig erfaring med - veldig dårlig, faktisk! Alle kan fremstå som sympatisk i 45 minutter, selv min x, og de har ingen trening i å se tilfeller hvor maktforholdet er så til de grader skjevfordelt som det det var hos oss.

Min erfaring ellers, er at det tyngste er å få personen ut av livet og felles bolig. (I mitt tilfelle var det jeg som eide felles bo) Da han først var flyttet, gikk det veldig greit å ikke ta ham tilbake Små gleder i hverdagen gjorde meg raskt sterkere - bare friheten i å kunne slappe av i eget hjem, bytte kanal på tv'en, eller velge å ikke se tv, var moro!

Lykke til, ts Håper du får livet ditt og gleden din tilbake!

[Optimist40]

Jeg kom meg ut etter alt for mange år. Var jo ikke bevisst hvordan jeg hadde det om du skjønner, jeg utviklet en egen evne til å lever etter de gode dagene, man vrir og vrenger hele seg for å ikke utløse noe ubehag. Unnskyldte dårlig oppførsel og overbeviste meg selv om hvor snill han var når han endelig gjorde noe hyggelig. Jeg trodde at jeg elsket typen og at bare jeg gjorde ham glad ville han elske meg også.

Jeg var et produkt av min egen fortid, hadde et ekstremt behov for å bety noe for noen, trodde ikke jeg hadde noen egen verdi og da gikk jeg inn i forhold på feil premisser. Jeg falt for oppmerksomheten jeg fikk og den følelsen av at noen trengte meg, at jeg hadde verdi for ham. Forholdet forandret seg gradvis, begynte med små stikk her og der, og nesten umerkelig falt jeg inn i en hverdag som bestod i å unngå kjeft eller kritikk, og tilfredsstille ham. Og da blir jo alt bare verre og verre.

I tillegg har jeg barn med ham så det gjorde det ekstra vanskelig, ville jo ikke at mine barn skulle bli skilsmissebarn med alt det innebærer. Veien mot stupet og en endelig avslutning på forholdet kom gradvis krypende i kroppen, jeg så ikke eller forstod hva det var, men jeg følte meg mer og mer syk. Alt var svart, og jeg gikk til legen. Fikk til svar at jeg var veldig frisk. Da var det nok noe galt med psyken, og jeg følte meg enda verre. Fikk tilslutt time hos en psykolog. Noe fornuftig fikk jeg ut av det, den svarteste skyen lettet litt, men siden jeg ikke så hva som var problemet fokuserte jeg på noe annet når jeg var hos ham så det var ikke helt på det feltet jeg trengte hjelp. Så jeg sluttet å gå til ham.

Hjemme sa jeg at jeg ikke visste om jeg elsket samboeren min lenger, men alt det helvete som fulgte av det. Sånn hanglet vi nesten et år før det endelig gikk opp et lys for meg.. Nemlig følelsen av at NÅ er det nok datt ned i hode mitt, jeg bare visste at nå måtte jeg vekk, og derfra var jeg ufravikelig i troen på at dette var riktig. Og fikk tilslutt avsluttet forholdet, flyttet med barna og har aldri angret et sekund.

Veien har vært beintøff, han har aldri sluttet å prøve å maipulere, herske og trå på meg. Fortsatt i dag, over 3 år etterpå hender det han kjører meg i senk. Men i dag står jeg stødigere, jeg har fått hjelp med fortiden min, og det har hjulpet meg inn i fremtiden. Og jeg har blitt kjent med og trygg på meg selv. I dag vet jeg hva det vil si å elske en annen, for nå er jeg glad i meg selv og trenger ikke bekreftelse på min egen verdi. Jeg ser at mennesker jeg er glad i også er glade i meg, kjærligheten bare er der.

Men veien har vært verdt hver tåre, hver smertefulle følelse av nederlag fordi jeg har forstått at jeg må stå i det vonde til det går over. Nyttet ikke å løpe fra meg selv i lengden, jeg måtte se meg selv i speilet og ta imot alt jeg var og tilgi meg selv.

Ønsker deg alt godt på veien videre. Bli glad i deg selv og se din egen verdi.