Ensom og lufter tankene mine.

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, om det er for å få råd, høre at det er flere som er i samme situasjon, eller om det rett og slett bare er for å lufte tankene mine. Jeg fikk det i hvertfall over meg i kveld, etter uker og kanskje måneder med alt for mange tanker og et hode som jobber på høygir både dag og natt….Jeg begynner å bli sliten.

Det er lenge siden jeg har følt meg lykkelig. De siste årene har jeg hatt mange opp og nedturer, ikke større en at jeg har kommet meg igjennom dem på egenhånd. Men store nok til at de har satt sitt preg på meg og jeg kan tenke tilbake på dager og netter som jeg helst vil fortrenge og glemme.

Siste ordentlige nedelag var den siste tiden sammen med min ex, noe som vel ikke er helt uvanlig da man kjenner på at ting skurrer og ikke er helt bra. Etter bruddet flyttet jeg inn til Oslo, storbyen - så frem til nye studier, nye venner og singellivet. Dette innfriddet. Første våren i Oslo gikk jeg på en rosa sky, alt var herlig. Så kom sommener og høsten. Jeg begynte å jobbe, har en fire års utdannelse innen medie men sliter med å få meg jobb. Jeg vet jeg er flink, har kvalitetene som trengs, men jeg blir alikevel så forbanna skuffet på avslagene, eller de ikke-eksisterende svarene på mine utallige søknader. Her begynte det å gå nedover. Jeg fikk meg etterhvert en jobb i Oslo, på et kundesenter. Veldig lite relevant til utdannelsen min, men unge og hyggelige folk som jobber der så jeg trives til en viss grad. Selv om jeg stadig tenker på tiden som løper og utdannelsen som bare ligger der…

Høsten og mørket kommer. Jeg merker at de fleste av vennenne mine har flyttet bort igjen fra Oslo og dagene blir lange. Jeg sitter mye alene, sover etter jobb, ser tv. Sitter alene i helgene. Er rett og slett ensom. Så møter jeg denne gutten, en fin selvsikker fyr med talgaven i orden - og jeg må innrømme at jeg etter en stund faller litt for denne sjarmøren. Vi tilbringer mye tid sammen, jeg slapper av og koser meg sammen med han. Men har stadig denne voksene følelsen av at han holder på på denne måten med flere jenter. Etter en periode konfornterer jeg han med det, spør hva vi egentlig driver med. Hva er er det her for noe. Jeg får da beskjed om at han bare er ute etter vennskap. Dette var den første orndelige knekken min på lenge. Jeg hadde på en måte fått bekreftelsen min - han, den eneste personen jeg følte jeg hadde på dette tidspunktet, ville ikke ha meg.

Turen gikk langt ned i kjelleren, jeg låste meg inne - følte meg verdiløs, så ikke meningen med noe. På en eller annen måte kom jeg igjennom hverdagen og etter en periode begynte jeg og denne fyren å henge sammen igjen. Men denne gangen var jeg klar over at det kun var for vennskapets skyld - jeg latet som jeg var inneforstått med det. Tvingte meg selv til å ikke legge noe mer i det , uten å lykkes.

Vi hang sammen i 8/9 måneder, minst en gang i uka. Og det var det jeg hadde å se frem til - i mangel på så mange andre venner her i byen. Så ble det slutt på disse møtene også, sommeren kom og vi ble begge opptatte på hver vår kant. Jeg syntes på dette tidspunktet det gikk fint, hadde plutsleig sommerferie og litt andre ting å henge fingrene i. Så lysningen og tenkte at endelig klarer jeg å gi slipp på han. Komme meg videre.

Møtte i denne perioden også en ny fyr, høy, mørk - sjarmerende. Vi tilbrakte en del tid sammen, men etter at han gjentatte ganger sa at han kun brukte meg (oftest da han var full), bestemte jeg meg etterhvert for å ta avstand. Jeg vil bety noe for noen - ikke være et "objekt" de kan bruke når de føler for det. De fleste av mine venner har slått seg til ro, fått samboer, unger, hus osv. Jeg prøver å ikke la det stresse meg, men det gjør det.

Disse erfaringen har gjort at jeg begynner å miste troen på meg selv. Jeg får ingen jobb, jeg lar meg utnytte, jeg har ingen venner (her). Jeg gruer meg til å gå inn i høsten så alene.

Jeg er egnetlig ingen upopulær jente. Jeg har vært flink på skolen, vet jeg er flink med det jeg driver med. Jeg er pliktoppfyllende, har mange venner hjemme. Og har egentlig aldri hatt problemer med å komme i kontakt med folk, har en stor vennekrets med venner forskjellige steder i landet. Da jeg hars studert flere steder i landet (og utlandet). Jeg ser bra ut, og er den jenta som alltid har fått høre at "du får jo hvem du vil". Selv om jeg er klar aover alt dette så føler jeg meg så misslykket. Da jeg snakker med familien og venner hjemme. Jeg gråter nesten hver gang etter jeg har snakket med pappa på telefonen, jeg føler jeg skuffer han. Jeg har aldri noe nytt å dele - jeg er mislykket. Men det er nok ingen som er klar over hvordan jeg har det, hvor ensom jeg egentlig er - jeg er for stolt til å fortelle det.

Den siste tiden har jeg låst meg litt inne igjen. Jeg gruer meg til å komme hjem fra jobb, til stillheten og ensomheten. Har jeg vært hjemme hvor jeg kommer fra en helg, så gruer jeg meg til søndagen kommer og jeg må tilbake til min egen verden igjen…Med bare meg.

Jeg vet den eneste som kan gjøre noe med dette er meg, jeg må sette meg ned - skrive jobbsøknader, komme meg ut på ting - få meg nye venner, roe ned - ikke stresse med at jeg også snart må finne den rette og slå meg til ro. Men jeg klarer ikke, jeg har ingen guts til å sette meg ned. Leiligheten min tapper meg for krefter. Jeg er rett og slett lei, ser ikke poenget med noen ting lenger. Trives best under dyna, der kan jeg være i fred, der er jeg bra nok…..

Som sagt så vet jeg ikke hvor jeg vil med dette innlegget. Men på en eller annen måte er det deilig å få det ut...

Anonymous poster hash: e3850...d27

Anonymous poster hash: e3850...d27

[AnonymBruker]

På tide med en miljøforandring kanskje....?

Anonymous poster hash: e8bd2...54f

[Cheesy]

Jeg kjenner til følelsen, er der selv desverre... hvis du trenger noen å snakke med, så send meg en PM