Vet ikke om jeg " hater" eller elsker mannen min

[Gjest Maike]

Noen som har opplevd etter mange år med mannen eller kona at dere føler hat og sinne, men samtidig kjærlighet? Dette driver meg til vanvidd.

Når vi finner på ting sammen og vi lager litt romantikk så er det ikke noe jeg heller vil enn å være sammen med han hele livet. Med en gang han er lei seg og jeg ser at han er det, så blir også jeg lei meg. Jeg tenkte om jeg noen gang kunne ønske å se han lide, men det vil jeg egentlig ikke. Så jeg kan ikke hate han så mye heller...

Problemet er at jeg i hverdagene føler "hat". Synes han har vært en umoden dust i lang tid av forholdet hvor han behandlet meg dårlig. Han stakk av med venner til London mens jeg var gravid, flere år siden dette nå. Dette ble kommentert av andre, blant annet hans kusine som sa at hun ikke likte hvordan han svarte meg, at han alltid gikk foran meg og at han aldri kunne gjøre noe for meg uten å klage. Fant så meldinger han hadde sendt til ei dame hvor han skrev " du er min drømmekvinne...smaaask". Etter alt dette ble det et helvete og jeg kastet han ut. Tok han tilbake fordi jeg ventet barn og trodde at han virkelig angret seg for det han hadde gjort. Vi var da bare 22 år, så tenkte at det var en barnslighet fra hans side. Han sa han heller ville dø enn å leve uten meg.

Jeg har sett hans manglende manerer gjennom årene og vi har hatt mange brudd pga. disse tingene. Ikke pga. andre damer, men pga hans manglende evne til å kommunisere blant annet. Han har også en tendens til å slenge igjen døra og stikke når jeg prøver å fortelle han om noe som virkelig sårer meg. Han kaller meg bare " dramaqueen" og dagen etter later vi som ingen ting Vi snakker derfor sjelden om problemene i forholdet, lar det bare skure og gå.

Jeg tar meg ofte i å tenke at han er en taper uten fremtid, at han var en taper på skolen som kun brydde seg om damer og det å være kul, jeg tenker på han som en mann med mangel på empati og med et stort ego.

Vi har vært gift i 3 år og jeg kjenner på dette hat-elsk forholdet hver dag. De gangene vi har hatt problemer og ikke snakker sammen har jeg naturligvis savnet han veldig. Er det sånn andre gifte føler det? Er det sånn det skal være?

Jeg klarer nesten ikke å beundre han for noe. Jeg synes han er så dust, barnslig, egoist, borderline tendenser, kynisk, sexavhengig, løgnaktig og til tider et skikkelig rass....

Skjønner ikke hvordan jeg kunne møte på den dritten der og sitte så i klypa. Vet jo at det er min feil for å ikke ha stukket. Jeg har alltid tatt han tilbake etter hvert brudd i tro og håp om en bedre fremtid. Ting har blitt bra, men jeg har jo ikke glemt ting som har skjedd. Av den grunn bærer jeg nok på bitterhet som kommer opp igjen hver gang vi krangler eller når han gjør teite ting.

Jeg elsker han jo fordi han alltid er der, fordi han viser en slags form for kjærlighet for meg, fordi han får meg til å le og fordi vi har kjent hverandre i mange år, han er som familie for meg og vi har jo et barn. Jeg vil at alt skal være bra, men så blir jeg skuffet også hater jeg han. Jeg har skånet barnet vårt for alt surret og vi har jo holdt sammen til tross for alt. Men jeg tror ikke mannen min er en mann for hvem som helst. Vi gjør alltid det han vil, spiser det han vil, drar dit han vil, ser på tv det han vil...

Høres jo ganske sykt ut. Det sies jo at elsk og hat er beslektet. Det tror jeg nok så gjerne, men det er veldig slitsomt å leve med to så forskjellige følelser for en og samme person.

[Majott]

Jeg har ikke opplevd det du beskriver, men heller det motsatte. At jeg elsker mannen min mer og mer for den personen han er. At han viser sin kjærlighet, er til å stole på, alltid er snill mot meg, alltid er en støtte, alltid har gode ord, en som har mye empati, en som ser det positive hos alle osv. Altså har hans gode egenskaper fått meg til å elske han mer og mer med årene.

Det høres ut som du elsker din til tross for hans dårlige egenskaper, hans egoisme, mangel på empati osv? Du beholder liksom dine positive tanker om han og forholdet deres til tross for at han bare går sin egen vei, og kun bryr seg om seg selv og det han vil? Det er DU som er årsaken til at forholdet enda er der, for han legger egentlig ikke noen innsats i det? Er det sånn du vil ha det? Ikke nøy deg med så lite, og ikke kast bort tida di på en som ikke er verd det.

I en alder av 45, så vil jeg ha et forhold som tilfører meg gleder. Jeg orker ikke å være i forhold med en som er egoist, som bare ser seg selv, og som jeg innimellom hater fordi han ikke gjør sitt for at forholdet skal vare.

Jeg vil ha en som setter pris på meg, en som viser at han er glad for at han er sammen med meg, en som investerer i forholdet, en som bryr seg om meg. Det har jeg. Vi har vært sammen i 12 år, og for hvert år som går, så blir jeg bare mer glad i han.

Ser du for deg et livsvarig forhold, så vær også kresen på hvem du vil leve med.

Alle kan finne noen som passer for seg, en MÅ ikke leve med en som egentlig egner seg best for å leve alene.

[Gjest Maike]

Nei, takk for godt svar. Har vært hos psykolog og snakket. Føler at ingen ting hjelper skikkelig. Vil gjerne leve et lykkelig liv med en som behandler meg godt hele tiden.

Mannen min vokste opp i Oslo i et heller dårlig nabolag.. Han var mye alene i ungdsomsårene og gjorde stort sett det han ville. Han fortalte en gang at han hadde stoppet faren sin i døra da han var full som 17 åring og skreket til faren sin. Han hadde skreket at han var lei av at kjøleskapet var tomt og at faren var en stor egoist. Faren er notorisk utro og har tom. lagt ann på meg. Moren til mannen min er mye bedre og han kunne jo ha valgt å bo med henne, men ville heller bo med faren sin hvor han fikk gjøre som han ville, fordi faren hadde flyttet ut allerede. Han gjorde det som passet seg og gikk kun på BI for å feste. Kom ikke videre der og har hatt noen strøjobber etterpå. Han hang med venner og huset hans var et slags fristed for alle disse guttene. Han ga et veldig godt inntrykk da jeg møtte han, og det tok lang tid før enn jeg var moden nok til å kunne forstå den litt dårligere siden ved han.

Han forstår ikke selv at hans egen atferd ødelegger for han gjentatte ganger. Jeg forstår ikke hva som feiler han. I dag hater jeg han som pesten, lyst til å kaste han ut og kaste tingene hans etter han.

Han er jo ikke slem direkte, men heller ikke snill så mye. Jeg er selv vokst opp i et hjem hvor ingen banner, hvor alle hjelper hverandre, hvor foreldrene mine holder sammen og alkohol drikkes med måte. Min søster er gift og har 3 barn. Det " perfekte" hjem. Tror jeg kommer fra et solid hjem, mens han kommer fra en ren "ghetto" familie med mye bråk.

Har aldri likt å tenke sånn. Vil gjerne tro det er noe godt i alle, og det tror jeg det er. Jeg har vel heller innsett hvor viktig barneoppdragelen er og hvor mangel han har hatt på den. Han har manerer, men bare på utsiden..han sier takk for maten og er flink til å mingle med anre i fine selskaper, det er i en stresset situasjon hans sanne side kommer frem.

Jeg har barn og har ofret meg for familen. Redd jeg skal være alene hele livet. Hvordan traff du mannen din? Hvor skal man gå for å finne noen? Jeg er sjenert og redd for å bli avvist pga. at jeg har barn.

[Majott]

Nei, takk for godt svar. Har vært hos psykolog og snakket. Føler at ingen ting hjelper skikkelig. Vil gjerne leve et lykkelig liv med en som behandler meg godt hele tiden.

Mannen min vokste opp i Oslo i et heller dårlig nabolag.. Han var mye alene i ungdsomsårene og gjorde stort sett det han ville. Han fortalte en gang at han hadde stoppet faren sin i døra da han var full som 17 åring og skreket til faren sin. Han hadde skreket at han var lei av at kjøleskapet var tomt og at faren var en stor egoist. Faren er notorisk utro og har tom. lagt ann på meg. Moren til mannen min er mye bedre og han kunne jo ha valgt å bo med henne, men ville heller bo med faren sin hvor han fikk gjøre som han ville, fordi faren hadde flyttet ut allerede. Han gjorde det som passet seg og gikk kun på BI for å feste. Kom ikke videre der og har hatt noen strøjobber etterpå. Han hang med venner og huset hans var et slags fristed for alle disse guttene. Han ga et veldig godt inntrykk da jeg møtte han, og det tok lang tid før enn jeg var moden nok til å kunne forstå den litt dårligere siden ved han.

Han forstår ikke selv at hans egen atferd ødelegger for han gjentatte ganger. Jeg forstår ikke hva som feiler han. I dag hater jeg han som pesten, lyst til å kaste han ut og kaste tingene hans etter han.

Han er jo ikke slem direkte, men heller ikke snill så mye. Jeg er selv vokst opp i et hjem hvor ingen banner, hvor alle hjelper hverandre, hvor foreldrene mine holder sammen og alkohol drikkes med måte. Min søster er gift og har 3 barn. Det " perfekte" hjem. Tror jeg kommer fra et solid hjem, mens han kommer fra en ren "ghetto" familie med mye bråk.

Har aldri likt å tenke sånn. Vil gjerne tro det er noe godt i alle, og det tror jeg det er. Jeg har vel heller innsett hvor viktig barneoppdragelen er og hvor mangel han har hatt på den. Han har manerer, men bare på utsiden..han sier takk for maten og er flink til å mingle med anre i fine selskaper, det er i en stresset situasjon hans sanne side kommer frem.

Jeg har barn og har ofret meg for familen. Redd jeg skal være alene hele livet. Hvordan traff du mannen din? Hvor skal man gå for å finne noen? Jeg er sjenert og redd for å bli avvist pga. at jeg har barn.

Du er inne på noe viktig der. Hvordan han har hatt det som barn og ungdom virker veldig inn på hvordan han fungerer som voksen. Har han hatt dårlige rollemodeller som foreldre, så har han også dårligere evne til å fungere i et forhold, der empati, det å bry seg om andre er viktig. Og også i voksenlivet generelt.

Jeg er som sagt 45, og har barn som er 25 og 21 år. Ungene mine var 9 og 13 da jeg traff han som er mannen min nå. Det var ikke noe problem for han at jeg hadde barn fra før. Tror ikke du trenger å tenke på at du blir avvist fordi du har et barn!

Tenk heller på at du vil at barnet ditt skal ha en god barndom med gode rollemodeller.

Det ER jo noe godt i alle, men det er ikke alle som evner å bruke det i dagliglivet, når ens egne problemer kommer først. Er kanskje ikke riktig å si det heller, for det er rett og slett mange som har dårlige evner for å kunne være i et varig forhold, nettopp fordi de ikke har sett det og levd med det i sin oppvekst. Har man kun opplevd rot mht forhold, og at foreldre aldri har kunnet ha et godt og langvarig forhold, så vet man ikke hvordan man fungerer i det, eller hvordan man får det til.

Du har jo en helt annen bakgrunn, og forventer et forhold basert på det. Noe som du har all grunn til å forvente. Han har en "skadet" bakgrunn i så måte, så jeg tror nok ikke han når opp til det man normalt forventer i et godt samliv.

Mulig han kan lære, og at han kan endre seg, men da må han først innse det, og ville det selv. Det er veldig vanskelig når han da skal opp til et nivå han aldri har sett og erfart i praksis.

Tenk over hva du vil, og hvordan du vil ha det på lang sikt i livet ditt! Og gå for det! Det er ikke sikkert denne mannen kan gi deg det du trenger, eller er rett for deg. Dere har barn sammen? Da må du også ta det med i tankene. Hvor godt har barnet av å vokse opp med dere som par? Får barnet det bedre om du bryter med han?

Tenker da på verdier og holdninger som du vil at barnet ditt skal vokse opp med, og deretter ha som voksen.

[Gjest Ulla]

Jeg har opplevd akkurat det samme med han jeg er sammen med, hat-elsk forhold..klarer ikke gjøre det slutt, og orker heller ikke å være sammen med han!

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du sier, er selv sammen med en mann med dårlig oppvekst, som til tross for en flott personlighet, omtenksomhet, og så videre, (når han er i godt humør), viser en helt annen side når han er i dårlig humør. Jeg har flere ganger i det siste tenkt at dette er ikke en mann jeg ønsker å tilbringe resten av livet mitt sammen med, og heller ikke oppdra barn sammen med, samtidig som andre dager, er alt "greit"...

det er ikke enkelt å leve slik, og jeg tror nok at med mindre mannen forandrer seg drastisk snart, kommer dette forholdet til å ødelegge meg (om jeg ikke går).

Anonymous poster hash: d808f...640