"Finn deg nye venner"

[AnonymBruker]

Er et svar som dukker opp ofte her inne når noen har opplevd noe kjipt/problemer med venner.

Men hva skal man gjøre for å løse ting når man ikke kan kutte ut de vennene man har? Man har for eksempel ingen andre venner, og vil bli deprimert av å ikke kunne være sosial?

Man går i klasse med de og ser de hver dag?

Det er kollegaer/venner man ser hver dag på jobb og jobber tett med?

Man er i en gjeng som møtes mye der EN person oppfører seg dårlig mot en?

Anonymous poster hash: 2361d...441

[Gjest HappyWaffle]

"dump han/hun" er også et repeterende svar... man må jo bare finne ut av sånt sjøl...

[Gjest Animula]

Det er et overforenklet svar som ofte kommer, det er jo ikke sånn at det nødvendigvis passer. Og selv om man faktisk trenger nye venner så er det aldri lett å trylle fram noen, selv om man kan være på utkikk etter det.

Prøv om du på en rolig måte kan konfrontere den ene med den dårlig oppførselen, prøv å være assertiv. Da har du hvertfall sagt fra, og slipper fellene med å være passiv eller bli aggressiv.

[Euphemia]

Noen ganger er det bedre å ha ingen venner en periode enn å ha venner som gjør en ulykkelig eller dårlig eller på andre måter har en negativ innvirkning på livet.

Selv om det er vondt å være ensom, vil jeg påstå at det kan være vondere å ha dårlige venner.

(Og man behøver slett ikke være ensom selv om man ikke har venner en stund. Man kan få sosialt påfyll på jobb/skole, av familie, selv kjæledyr kan funke. Og om man greier å trives i sitt eget selskap, gjør det ikke så mye å være alene en del heller).

Så. Det er mine to pence.

[Gjest Gjest]

Vel, å be folk om å finne seg andre venner er et bedre råd enn at de fortsetter å klenge på tidligere venner. Det er bedre å være venneløs enn å være den folk egentlig ikke vil ha der.

[Gjest Gjest]

Jeg ser problemstillingen. Nå har jeg hatt flere venninner tidligere som ikke var så gode, så vennskapene ble avsluttet. Og jeg har da flere ganger måttet prøve å skaffe nye venninner. F.eks. har jeg per i dag tre venner, men betrakter dem egentlig ikke som ordentlige venner. Hun ene har jeg kjent i to år, men har hatt flere erfaringer med henne nå som gjør at jeg er klar for å kutte vennskapet. Venninne nr. to har jeg kjent nesten ett år, men synes det er et overflatisk vennskap hvor hun egentlig ikke viser særlig interesse, så jeg har også mistet interessen, og tror det vennskapet bare kommer til å gli ut. Venninne nr. tre ble jeg kjent med for noen måneder siden. Hun er alminnelig hyggelig, men tar lite initiativ selv, da hun har mange venninner å sjonglere med. Så jeg føler meg nesten venneløs nå. Og forundret over at det er så vanskelig å innlede gode vennskap. Synes jeg opplever en del å bli tatt for gitt av venninner når vi har kjent hverandre en liten stund. Min hypotese er at når de oppdager at jeg har få venner, så virker jeg ikke så interessant. Jeg er litt det motsatte av en kjendis.

[skreppamedleppa]

Det er nok enkelte ganger at man faktisk er bedre av med ingen venner i en liten periode. For min del, har noen "venner" har kommet og godt. En falsk venn er verre enn en uvenn, men en venn er også en som tåler et "basketak" uten at de ryker uklar. Grensen er flytende og subjektiv. Noen venner er verd å kjempe for, noen vennskap er faktisk ikke verd bokstavene i relasjonen.

Å jakte etter et verdig vennskap i voksen alder er ikke alltid så lett, men jeg tror nok mange gjør det vanskeligere enn det det faktisk er.

Man har arbeidskollegaer, klassekamerater osv som man må ha en relasjon til, men man må på ingen måter være bestevenn med de likevel.

[AnonymBruker]

Man kjøper nye på rema 1000 vel?

Jeg hadde noen dårlige venner en gang, så jeg meldte meg på kafetreff (ala treff som vi har her på KG), ble med noen fra jobb ut på byen etc og ble kjent med nye mennesker - etterhvert som tiden gikk hadde jeg byttet ut mine gamle venner med nye gode venner som jeg har nå har kjent i mange år.

Dersom man bare henger med de samme gamle, som behandler en dårlig og ikke gjør noe for å treffe nye mennesker blir det fort vanskelig å få nye venner.

Anonymous poster hash: b99aa...bef

[Gjest Daenerys]

Tråden er ryddet for innlegg skrevet på dialekt og svar til dette, henviser til våre regler. Spørsmål angående moderering tas på Ris og ros, eller på pm til moderator.

Daenerys, mod.

Endret 23. august 2013 av Daenerys

[Chiqette]

Jeg har svært få venner, og de få jeg har, er enten langt avgårde, eller er sjeldent til stede. (Kan vel egentlig ikke kalles venner..)
I perioder var jeg svært deprimert over og aldri ha noen og prate med utenom samboer. og aldri ha noen jeg kan finne på noe med.
Nå går jeg skole igjen, som gjør at den sosiale delen av meg fylles opp, og ting er litt lettere.
Jeg har også hund som jeg bruker mye tid på og trene med, som har vært en stor støtte gjennom tiden.
Mange av mine tidligere venner er rusmisbrukere, og jeg bestemte selv at jeg heller ville være alene, enn i ett dårlig miljø.

[Marie90]

Jeg skjønner at det er et forenklet svar.

Etter min mening, så kommer det an på hvor store problemene med en venn er, hva man tror er årsaken og om det kan løses.

Jeg hadde en veldig nær bestevenninne gjennom tenårene - vi var så nære man kunne være og hang omtrent bare med hverandre. Etter hvert som vi ble eldre begynte det å bli problemer.

Hun var sjalu ift alt - at jeg fikk mere oppmerksomhet fra gutter, om jeg hadde kjøpt noe nytt, fikk bedre karakterer etc. Det spilte ingen rolle hvor generøs jeg var med komplimenter og hvor støttende jeg var - hun prøvde stadig å ødelegge for meg, bryte ned selvtilliten min og konkurrere med meg. Det verste var at hun var "verdens søteste" og litt sjenert overfor de fleste og veldig manipulerende med meg, så de aller fleste så det ikke. hvis jeg nevnte at vi hadde problemer var responsen "men hun er jo så søt?".

Et par ganger klarte jeg å "ta henne" i situasjoner hvor hun åpenlyst prøvde å spolere ting. Jeg verdsatte vennskapet såpass mye at jeg foreslo at vi tok en lunch der vi kunne prate. Hun innrømmet alt og var helt på gråten. Ting ble bedre en stund, men skle tilbake i samme rutine.

Vi grodde fra hverandre og bor nå i forskjellige land. Vi har møttes senere og hatt det hyggelig men det er fortsatt en litt 'rar' tone siden vi tidligere var så nære.

Noen ganger kan problemer som bunner i sjalusi (som jenteproblemer ofte gjør) løses, men oftere enn ikke så må man faktisk tilbringe tid fra hverandre og vokse opp. Du kan ikke tvinge noen til å bli mer selvsikre, det må de gjøre på egen hånd, og kanskje utenfor vennskapet. Men det er ingen grunn til at man ikke kan finne tilbake til hverandre senere.

For å finne nye venner, så er definitivt nye hobbyer og en ekstrajob/internship verdifullt. Som 23 åring synes jeg å få nye venner er mer komplisert enn før, men jeg har lært meg noen ting. F.eks. aldri si nei til en drink etter jobb på en ny arbeidsplass, uansett hvor sliten du er. Dra ut sammen og tilby noen å overnatte - å ha en venninne på besøk og la henne crashe er ofte starten på et vennskap.

Ang gjenger så synes jeg det skal være akseptabelt å splitte opp iblant. Jeg var i en vennegjeng på vgs som utvidet seg og noen av dem var påståelige ift at ALLE skulle være til stede hver gang vi møtes. Det må være ok å møtes to og to eller tre og tre. Ta initiativ til å møtes bare noen få hver gang, men roter. Etter hvert blir det normen at ikke hele gjengen må være sammen hele tiden.