Såå forelsket i læreren.

[AnonymBruker]

Hei. Jeg er en jente på 15 år som går på ungdomsskolen. Og jeg har falt helt pladask for en av lærerne mine. Han er 30 år, og sånn passe kjekk. Men personligheten hans er virkelig gull verdt. Jeg vet ikke helt hva det er, men det er bare noe med han som har gjort meg mere forelsket en jeg noen gang har vært, viste egentlig ikke at det gikk an og like en person så godt.

Nå har jo det nettopp vært sommerferie, som var helt grusomt!! Tenkte på han hele tiden, og var på kjøpe senteret så og si hele tiden også, i håp om og møte på han. Dette er da siste året hvor jeg skal ha han som lærer, og det er så utrolig sårende at etter dette året så kommer jeg kanskje aldri til og se han igjen. Flere ganger, når jeg prøver og sove, så begynner jeg og tenke på han. Som fører til at jeg kan sitte og gråte i flere timer av og tenke på at for han er jeg jo bare en i klassen. Jeg bruker kanskje 15 timer av dagen min på og tenke på han, mens han kanskje ikke tenker på meg i det hele tatt.

Av og til sitter jeg hjemme og lurer på hva han gjør nå, om han tenker på meg, om han tenker på en av de penere jentene i klassen osv. Jeg må ærlig si at jeg kan fremstå ganske dum\blond. Både utseendemessig og på innsiden. Jeg er lav, store pupper, blondt hår osv. Kles stilen min er ganske spesiell, ikke noen vanlig "bikbok-fjortiss-stil". Jeg kan også komme med mange dumme kommentarer og gjør ganske mye dumt, rett og slett. Men jeg prøver og tenke før jeg snakker. Har vært flere ganger hvor jeg har sagt noe dumt, og når jeg kommer hjem så klarer jeg ikke og tenke på noe annet en hvor mye jeg angrer på det jeg har sagt.

Noen ganer føles det ut som om han synes at jeg er dum også. Men noen ganger føles det ut som om han liker meg også (så klart ikke forelsket-like). Noen ganger kunne jeg nesten trodd at han vet at jeg liker han, og at han prøver og overse meg fordi han vet det (kind off?).

Han har også en kone, og en datter på 1 år.

Det er ingen jeg kan prate med dette om, er så redd for at noen skulle sagt det videre (den du stoler på, stoler alltid på en anen).

De timene vi har han på slutten av dagen, og vi skal begynne og pakke. Så bruker jeg alltid og ta mye rot på pulten min, slik at jeg må bruke lang tid, også får vi kanskje pratet litt sammen. Eller en anen gang, hvor han tilbydde seg og kjøre noen elever som bor langt unna hjem (siden vi fikk gå 3 timer tidligere, og bussen ikke går da). Jeg bor cirka 20-30 minutt og gå unna skolen. Den dagen hadde jeg på meg 15 cm høyehæler og et par med toms i vesken som jeg skulle ta på meg når jeg skulle gå hjem. Men istedenfor så gjemte jeg tomsene mine og spurte om han vær-så-snill kunne kjøre meg hjem, siden jeg hadde glemt og ta med meg et ekstra par med sko...

Jeg skal utdanne meg som lærer, og håper så klart og bli kollega med han en dag. Og om det en gang hadde blitt oss to, så hadde jeg ikke ønsket meg noe mere. Jeg kunne virkelig gitt opp alt for og være med han. Avogtil i ferier, og tilogmed helger, så savner jeg han, og kjenner at jeg skulle ønske at han var her nå.

Jeg vet heller ikke om han liker meg som person, eller ikke. Han er jo lærer, så han må jo være hyggelig med alle elevene uansett hva. Skulle ønske at jeg var en tanke leser slik jeg kunne vite hva han egentlig synes om meg. Jeg kan jo ikke akkurat gå og spør han heller..

Vet ikke helt hva jeg skal med dette innlegget, men det var fint og få luftet tankene, siden jeg ikke har noen andre og prate med dette om. Har tenkt litt på og fortelle det til en anen lærer på skolen (en dame) hun er så hyggelig, og jeg tror nok at hun hadde "forstått meg", og det hadde vært fint og få prate med noen som kjenner både meg og han.

Anonymous poster hash: a9977...71d

[AnonymBruker]

Det er greit med fantasier så lenge du ikke blir besatt av å gjøre dem virkelige. Han har kone og barn og du er et barn selv, hvordan kunne det blitt dere to?

Anonymous poster hash: cf1d8...300

[AnonymBruker]

Jeg skal love deg at han ikke tenker på deg, som du tenker på han. For han er dere alle bare elever. Det er helt lov å dagdrømme om han, men han har familie, og for han er du bare et barn.

Jeg var og forelska i læreren da jeg var 15, og nå er jeg 21 og ser han av og til ute. Fyy at jeg kunne like han! Nå er han jo ikke kjekk i det hele tatt.​ Hehe, så det går nok over.

Anonymous poster hash: 8b45e...c7a

[Gjest Snuppeluren]

Jeg vet jeg har kommentert noe av det samme på en lignende tråd tidligere, men jeg sier det igjen: Pass deg. Da jeg var på din alder (som ikke er sååå lenge siden), boblet jeg og venninnen min også over av hormoner. Vi var vel "forelsket" i ca. alle de mannlige lærerne som var å oppdrive på ungdomsskolen vår. En gang gikk det galt. Venninnen min og jeg fniste litt vel mye da en av de mannlige lærerne gikk forbi, noe som fikk han til å tenke at vi syntes han var ekstremt kjekk (venninnen min likte ham, jeg likte ham overhode ikke) og rapporterte dette til kontaktlæreren vår. Hun snakket med oss om det, og bare for å være på den sikre siden, tok hun det opp med foreldrene våre på neste utviklingssamtale.

Det høres hjerteskjærende ut nå, men i det lange løp gjør du deg en stor tjeneste med å legge han på hylla. Det kommer aldri til å bli dere to uansett, og om noen år vil du le av at han i det hele tatt vekket interessen din.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei!

Er dette din første store forelskelse?

Hva er det ved hans personlighet som du liker så godt?

Du kommer nok til å oppleve flere forelskelser med årene.

Jeg råder deg til å ikke dyrke forelskelsen til denne mannen som er opptatt. Han har kone og barn, og det bør du respektere. Dessuten er det ulovlig for en lærer å ha forhold til en elev, og du er under den seksuelle lavalder.

Du vil sikkert møte en gutt på din egen alder som du blir forelsket i.

[AnonymBruker]

Det er greit med fantasier så lenge du ikke blir besatt av å gjøre dem virkelige. Han har kone og barn og du er et barn selv, hvordan kunne det blitt dere to?

Anonymous poster hash: cf1d8...300

TS her.

Om du hadde lest teksten så hadde du forstått at jeg mente "senere i livet". Når jeg så klart er voksen selv.

Anonymous poster hash: a9977...71d

[Gjest Gjest]

Jeg vet jeg har kommentert noe av det samme på en lignende tråd tidligere, men jeg sier det igjen: Pass deg. Da jeg var på din alder (som ikke er sååå lenge siden), boblet jeg og venninnen min også over av hormoner. Vi var vel "forelsket" i ca. alle de mannlige lærerne som var å oppdrive på ungdomsskolen vår. En gang gikk det galt. Venninnen min og jeg fniste litt vel mye da en av de mannlige lærerne gikk forbi, noe som fikk han til å tenke at vi syntes han var ekstremt kjekk (venninnen min likte ham, jeg likte ham overhode ikke) og rapporterte dette til kontaktlæreren vår. Hun snakket med oss om det, og bare for å være på den sikre siden, tok hun det opp med foreldrene våre på neste utviklingssamtale.

Det høres hjerteskjærende ut nå, men i det lange løp gjør du deg en stor tjeneste med å legge han på hylla. Det kommer aldri til å bli dere to uansett, og om noen år vil du le av at han i det hele tatt vekket interessen din.

Lykke til!

Enig. De fleste har nok opplevd dette

Og det går over.

Til Ts

Du vil nok snart få øynene opp for en gutt på din alder

Lykke til!

[AnonymBruker]

Hei!

Er dette din første store forelskelse?

Hva er det ved hans personlighet som du liker så godt?

Du kommer nok til å oppleve flere forelskelser med årene.

Jeg råder deg til å ikke dyrke forelskelsen til denne mannen som er opptatt. Han har kone og barn, og det bør du respektere. Dessuten er det ulovlig for en lærer å ha forhold til en elev, og du er under den seksuelle lavalder.

Du vil sikkert møte en gutt på din egen alder som du blir forelsket i.

Ja. Dette er min første forelskelse. Har aldri vært forelsket for i hele mitt liv. Har aldri møtt noen som jeg har likt så godt før.

Jeg vet ikke helt. Det er bare noe. Jeg blir så glad av og prate med han, og bare være med han generelt. Kan ikke sette ord på det, men skulle avogtil ønske at vi to ble satt sammen i en heis i flere timer sammen. he-he.

Anonymous poster hash: a9977...71d

[Gjest Gjest]

TS her.

Om du hadde lest teksten så hadde du forstått at jeg mente "senere i livet". Når jeg så klart er voksen selv.

Anonymous poster hash: a9977...71d

Mener du at du er villig til å ødelegge for læreren din, hans kone og barn, for å få viljen din??

[Gjest Gjest]

Ja. Dette er min første forelskelse. Har aldri vært forelsket for i hele mitt liv. Har aldri møtt noen som jeg har likt så godt før.

Jeg vet ikke helt. Det er bare noe. Jeg blir så glad av og prate med han, og bare være med han generelt. Kan ikke sette ord på det, men skulle avogtil ønske at vi to ble satt sammen i en heis i flere timer sammen. he-he.

Anonymous poster hash: a9977...71d

Ok. Jeg forstår.

Men det går over.

Klem

[AnonymBruker]

Jeg vet jeg har kommentert noe av det samme på en lignende tråd tidligere, men jeg sier det igjen: Pass deg. Da jeg var på din alder (som ikke er sååå lenge siden), boblet jeg og venninnen min også over av hormoner. Vi var vel "forelsket" i ca. alle de mannlige lærerne som var å oppdrive på ungdomsskolen vår. En gang gikk det galt. Venninnen min og jeg fniste litt vel mye da en av de mannlige lærerne gikk forbi, noe som fikk han til å tenke at vi syntes han var ekstremt kjekk (venninnen min likte ham, jeg likte ham overhode ikke) og rapporterte dette til kontaktlæreren vår. Hun snakket med oss om det, og bare for å være på den sikre siden, tok hun det opp med foreldrene våre på neste utviklingssamtale.

Det høres hjerteskjærende ut nå, men i det lange løp gjør du deg en stor tjeneste med å legge han på hylla. Det kommer aldri til å bli dere to uansett, og om noen år vil du le av at han i det hele tatt vekket interessen din.

Lykke til!

Tror ikke vi har samme type forelskelse. Du var nok mere betatt av læreren? Om du var forelsket i alle lærerne? Det er ikke det at han er lærer som gjorde meg forelsket i han, men personligheten hans. Det er ikke slik at jeg sitter og fniser hver gang han går forbi meg.

TS.

Anonymous poster hash: a9977...71d

[AnonymBruker]

TS, hvorfor i all verden skulle læreren din gi opp sitt forhold pga deg og bryte med moren til datteren sin? Og hvorfor i all verden skulle du ønske at han bryter med en han sannsynligvis elsker?

Jeg skal ikke si at dette "bare" er en dum tenåringsforelskelse, for det føles jo ikke sånn. Du får nyte oppmerksomheten du får, men han har rett og slett ikke lov til å være sammen med deg. Og det vil ta mange år før du kan bli ferdig utdannet som lærer, og likevel er det ikke sikkert at han fremdeles jobber som lærer eller på samme skole eller i samme by når du eventuelt blir ferdig utdannet. Og selv om han skulle være på skole, er sjansene mikroskopiske for at du får jobb der også. Sist, men ikke minst: Tror du ikke det er andre ting som bør bestemme hva du skal bli enn en ungdomsforelskelse som er så godt som dømt til å mislykkes?

En venninne av meg hadde et forhold til læreren sin på videregående. Hun var pen, men lubben, ganske stille av seg. Det var først på slutten av tredjeklasse at de begynte å tilbringe tid sammen. Og han var gift og hadde en datter på to år. De holdt på i tre år, men til slutt greide han å holde seg på matta. Han er sammen med kona ennå, og såvidt jeg vet er de svært lykkelige selv om de nok hadde et turbulent forhold da denne læreren var utro.

Tro meg, du vil ikke være "den andre kvinnen". Det er ikke noe romantisk i det.

Anonymous poster hash: cdb43...317

[Gjest Snuppeluren]

Tror ikke vi har samme type forelskelse. Du var nok mere betatt av læreren? Om du var forelsket i alle lærerne? Det er ikke det at han er lærer som gjorde meg forelsket i han, men personligheten hans. Det er ikke slik at jeg sitter og fniser hver gang han går forbi meg. TS. Anonymous poster hash: a9977...71d

Jeg skrev forelsket med hermetegn nettopp fordi jeg i ettertid har forstått at jeg ikke var forelsket, selv om jeg trodde det da. Jeg var som deg, hadde et crush på én mannlig lærer, mens venninnen min fant de fleste sjarmerende. Hormoner løper løpsk når man er i (midten av) tenårene, så selv om du akkurat nå finner han av interesse, holder jeg fast ved at du før eller siden vil innse at denne interessen mer eller mindre kun er fordi han er mann, i motsetning til guttungene på din alder.

[Gjest Gjest]

Hjelpes. Håper det her er en trolletråd...

[AnonymBruker]

Jeg skrev forelsket med hermetegn nettopp fordi jeg i ettertid har forstått at jeg ikke var forelsket, selv om jeg trodde det da. Jeg var som deg, hadde et crush på én mannlig lærer, mens venninnen min fant de fleste sjarmerende. Hormoner løper løpsk når man er i (midten av) tenårene, så selv om du akkurat nå finner han av interesse, holder jeg fast ved at du før eller siden vil innse at denne interessen mer eller mindre kun er fordi han er mann, i motsetning til guttungene på din alder.

he-he, tror at du tar feil.

Anonymous poster hash: a9977...71d

[AnonymBruker]

he-he, tror at du tar feil.

Anonymous poster hash: a9977...71d

Og flere voksne damer her inne vet at hun har rett Vi har alle hatt vår aller første forelskelse

Anonymous poster hash: daff3...9b5

[Gjest Snuppeluren]

he-he, tror at du tar feil. Anonymous poster hash: a9977...71d

Du får tro akkurat hva du vil, jeg bare sier av erfaring at jo før du slutter å drømme om deg og han, jo bedre. Du forstår nok hva jeg mener når du har modnet litt mer.

[AnonymBruker]

Mener du at du er villig til å ødelegge for læreren din, hans kone og barn, for å få viljen din??

Hun er 15! Tenåringer evner ikke å tenke konsekvenser, og for henne kjennes dette nå ut som "the one" - mannen i hennes liv, som hun er hodestups forelsket i.

Så kommer det plutselig en gutt gående om et år eller to, og da kjennes plutselig det ut som "the one". Og sånn fortsetter det til en er voksen og utviklet, og i stand til å velge partner ut i fra en hel del egenskaper og kriterier, og ikke bare for han er en sånn fin og flott fyr.

Kos deg med forelskelsen på egenhånd TS

Anonymous poster hash: 178c1...5d2

[AnonymBruker]

Jeg vet at dette ikke kommer til og bli noe av, så klart. Men det at jeg ikke er ordentlig forelsket i han, det synes jeg ikke er sant. Han er ikke en "crush" liksom.. Men jeg tenker så klart realistisk og vet at det ikke kommer til og bli oss to. Det er bare den lille prosenten, som fortsatt håper på det.

Føles også noen ganger som om at det ikke blir oss to til slutt, så er nesten ikke livet verdt og leve (jadda, over dramatisk, I know..). Vet at alle sikkert sitter der og tenker at dette bare er tull og at det kommer til og gå over (og dere har sikkert rett, ihvertfall med den "går over delen"). Men sann som jeg føler det nå, er det isåfall utrolig hardt.

TS.

Anonymous poster hash: a9977...71d

[Gjest Hyssingen]

Jeg syns det var et søtt innlegg jeg, på den creepy tenåringshomoner fra helvete-måten. Har vært der selv, mange ganger da jeg var tenåring, var så forelska at jeg hadde konstant sommerfugler og isbiter i magen

Det går over, plutselig er du på en fest og ser gutten i ditt liv, og så er det han du får sommerfugler av