Jeg ønsker ikke å bli kjent med nye mennesker- ennå.

[AnonymBruker]

Jeg flyttet til et nytt sted, sammen med kjæresten min, i januar.

På den tiden har jeg følt meg så lykkelig som jeg kan være, og er utrolig fornøyd med tilværelsen. Endelig "kvitt" alle de dårlige relasjonene jeg opprettholdt av "plikt", endelig kan jeg starte på nytt. Og det har jeg gjort!

Masse tid på ettermiddagen etter jobb til hobbyer, TV-titting og surfing på nett/nettshopping. Trener mer enn før, fordi nå kan jeg trene alene, og har mer energi (kanskje pga trening?) til å lære meg å lage mat, bake og kose meg.

Men nå presser familien min og en god venninne på, de mener jeg må skaffe meg venner og en omgangskrets. De mener det er et alfa omega for og trives. Kjæresten min merker jeg er mye mer lykkelig nå, og vet at jeg tar dette som det kommer- og går ikke aktivt inn for å bli kjent med nye mennesker. Ennå.

Jeg har hatt nære venner gjennom mange år, men jeg flyttet og derfor vokste vi litt fra hverandre. Dette er da snakk om venner fra oppveksten.

Etter dette har jeg blitt kjent med mange bekjente på den siste plassen jeg bodde på, og hadde en tilsynelatende stor omgangskrets. Jeg følte det som et mas til tider og "måtte" finne på noe hver uke, noen ganger flere dager pr uke. Det var hyggelig, morsomt og helt greit, men det ble et press å måtte være til stede til tider, så mange ganger ga det ikke meg så mye. I tillegg ble jeg utrolig sliten resten av dagen (f.eks. en lørdags formiddag) etter et sosialt treff. Mye mer sliten enn en hektisk dag på jobb, faktisk.

Poenget mitt med tråden er egentlig at jeg føler på det at jeg må bli kjent med 1-2, noe som jeg ønsker også på sikt. Ikke mange, men et par stykker og evt deres kjente som da kanskje blir bekjente for meg.

Jeg er ikke en jente som skiller meg spesielt ut, er helt normal og oppegående. På jobb er jeg veldig sosial, blid og imøtekommende. Så det er ikke noe "galt" med meg, jeg bare kjenner på det at jeg trives i eget selskap- og endelig har lov til det uten å bli utsatt for et usynlig gruppepress om å delta på alt mulig.

Det er nesten så jeg skulle fått et barn, så jeg "fikk nok med ungen". Selvsagt skal vi ikke få barn på det grunnlaget. Men kanskje det da ville blitt stilt fra de som hardnakket prøver å få meg til å søke etter venner.

Har noen samme type erfaring? Hva ville dere sagt til de som nå er bekymret for meg? Har du noen innspill, meninger eller tanker om tematikken over her?

Anonymous poster hash: 10442...178

[AnonymBruker]

Du vet bedre selv hva som gjør deg lykkelig enn andre. Så lenge du ikke savner noe mer ser jeg ikke problemet.

Anonymous poster hash: 3cbbb...c18

[AnonymBruker]

Et ekstra spørsmål:

Er det ikke akseptert å være usosial i ukedagene? Jeg nekter å tro på at jeg er sær, dette er bare et valg jeg har tatt for min egen del- for en gangs skyld. For å finne ut om det er så ulevelig å leve usosialt.

Kjæresten har funnet en liten omgangskrets, og finner på ting med de. Han har ingen problemer med det, jeg er ofte nok ute av huset til at han ikke føler "jeg gror fast".

Anonymous poster hash: 10442...178

[AnonymBruker]

Du vet bedre selv hva som gjør deg lykkelig enn andre. Så lenge du ikke savner noe mer ser jeg ikke problemet.

Anonymous poster hash: 3cbbb...c18

Det er nettopp det jeg ikke gjør. Jeg ønsker å bli kjent med noen etterhvert, men kjenner ikke at dette er noe jeg skulle ha gjort nå. Personlig føler jeg meg ikke rar eller utstøtt, føler meg bare veldig... fri

Snakket litt med ei lokal, ble invitert på en større kafétur, men takket nei. Hun minte meg for mye om noen av de gamle bekjente- som er sosial hver dag. Dette sa hun også, hun måtte ha folk rundt seg hele tiden. Jeg mener jeg ikke var dum som trakk en grense, for jeg har aldri klart å si nei til invitasjoner før nå.

Anonymous poster hash: 10442...178

[Elanore]

Har hatt samme problemet... Du må bare ignorere det andre mennesker lirer av seg om ditt behov for venner, for det vet du faktisk best selv.

[Schweppes]

Bare pass på så du ikke går i den fella at du trives FOR godt i eget selskap. Jeg har vært der, og det var ikke enkelt/gøy å bli sosial igjen.

Du kan jo for eksempel begynne med å se på hjemmet ditt som en frisone, og møte venner på kafé og lignende?

[AnonymBruker]

Har hatt samme problemet... Du må bare ignorere det andre mennesker lirer av seg om ditt behov for venner, for det vet du faktisk best selv.

Så det finnes flere som har hatt det/har det slik. Fint å vite

Jeg tar til meg det du skriver, takk.

Bare pass på så du ikke går i den fella at du trives FOR godt i eget selskap. Jeg har vært der, og det var ikke enkelt/gøy å bli sosial igjen.

Du kan jo for eksempel begynne med å se på hjemmet ditt som en frisone, og møte venner på kafé og lignende?

Godt poeng, vil jo selvsagt kunne opprettholde mine sosiale sider også utenom jobb Jeg hadde aldri før problemer med å ta kontakt, bli kjent og småprate om alt og ingenting. Tror ikke den siden er forsvunnet, men det er nok en fare for at den ruster om jeg blir helt isolert også. Fritid sammenlignet jobb er også to forskjellige roller.

TS

Anonymous poster hash: 10442...178

[Gjest vestia]

Herregud, jeg har det akkurat sånn! Har ikke noe i mot andre personer, men vi må klikke utrolig bra sammen for at jeg ikke skal bli sliten av å være med dem. Max noen timer liksom

Er glad i mine venner - men trenger ikke påfyll av deres tilstedeværelse særlig ofte. Kanskje jeg er introvert, vet ikke, liker ikke å selvdiagnostere meg på nettet. Men om du også føler at du "tappes" for energi av å være med andre, heller enn å fååå den, så er du og jeg sikkert ganske like.

Greit å være med på ting i blant. Men sånn som feks fadderuka jeg er midt i nå, der alle skal møtes hver j*vla dag og vorse fra klokka 1500 er det flaut å si nei takk,på tredje dagen sitter jeg heller hjemme på KG eller rydder i skapene

Du må ikke føle at du er rar om du takker nei- mange føler at de mååå spørre, fordi de tror det er synd på folk som er alene i blant. Det er mer synd på de som ikke klarer å være alene, spør du meg...

[Nettinettet]

Et ekstra spørsmål:

Er det ikke akseptert å være usosial i ukedagene? Jeg nekter å tro på at jeg er sær, dette er bare et valg jeg har tatt for min egen del- for en gangs skyld. For å finne ut om det er så ulevelig å leve usosialt.

Kjæresten har funnet en liten omgangskrets, og finner på ting med de. Han har ingen problemer med det, jeg er ofte nok ute av huset til at han ikke føler "jeg gror fast".

Jeg har nå i en alder av 36 år begynt å trives i mitt eget selskap og nyter fritiden hjemme i min egen stue, og det eneste sosiale behovet jeg har om kveldene er å klikke liker på ting på Facebook, eller delta i diskusjoner her inne. Jeg tror også at det kan være fordi jeg har en sosial omkrets på treningssenteret. Vi sees der og skravler der og jeg har faktisk ikke behov for å være sammen med disse menneskene også på kvelden eller å se de hver eneste dag.

Jeg tror at hvis jeg hadde flyttet til en ny plass så hadde jeg gjort som deg, og satt grenser med en gang. Vist at jeg ikke er ei som de kan skravle med og være med hele tiden, for jeg ser nå at det ikke er meg LENGER. Problemet for meg er at det er sånn alle er vant med at jeg er, og nå tror de at jeg ikke er glad i dem lenger fordi jeg ikke er like PÅ som jeg var før..

Anse deg selv som heldig!

[AnonymBruker]

Herregud, jeg har det akkurat sånn! Har ikke noe i mot andre personer, men vi må klikke utrolig bra sammen for at jeg ikke skal bli sliten av å være med dem. Max noen timer liksom

Er glad i mine venner - men trenger ikke påfyll av deres tilstedeværelse særlig ofte. Kanskje jeg er introvert, vet ikke, liker ikke å selvdiagnostere meg på nettet. Men om du også føler at du "tappes" for energi av å være med andre, heller enn å fååå den, så er du og jeg sikkert ganske like.

Greit å være med på ting i blant. Men sånn som feks fadderuka jeg er midt i nå, der alle skal møtes hver j*vla dag og vorse fra klokka 1500 er det flaut å si nei takk,på tredje dagen sitter jeg heller hjemme på KG eller rydder i skapene

Du må ikke føle at du er rar om du takker nei- mange føler at de mååå spørre, fordi de tror det er synd på folk som er alene i blant. Det er mer synd på de som ikke klarer å være alene, spør du meg...

Er så enig i dette! Kjenner meg også veldig godt igjen i deg, TS. Det kan tenkes at du er høysensitiv, slik som jeg er. Det er ingen psykisk lidelse, men kun et personlighetstrekk. Uansett hva det er, så er det normalt.

Anonymous poster hash: 916c9...4f6

[Version 2.0]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skisserer her, TS.

Du er nok innadvendt og mister energi når du blir "utsatt" for mange situasjoner der du må være sosial. Vi må som regel lade oss opp igjen og trives veldig godt i eget selskap eller med våre aller nærmeste der man kan slappe av og være seg selv helt og holdent.

Det er slitsomt med utvendig press, men du må nesten bare si det som det er. Si at du ikke har behov for disse tingene ennå og at du har det veldig fint som du har det akkurat nå.

[Arlandria]

Det er lov å være introvert og trives i sitt eget selskap, selv om mange rundt oss vil "hjelpe" med å få venner. Du er ikke alene, hvertfall!

[Nettinettet]

Så det betyr at jeg er i ferd med å bli mer introvert? Jeg tror ikke det handler om personlighetstyper egentlig, men at det handler om egen trivsel. Har man det bra med seg selv så vil man også trives bedre i sitt eget selskap og ikke ha lyst til å ha noen rundt seg hele tiden.

[Version 2.0]

Så det betyr at jeg er i ferd med å bli mer introvert? Jeg tror ikke det handler om personlighetstyper egentlig, men at det handler om egen trivsel. Har man det bra med seg selv så vil man også trives bedre i sitt eget selskap og ikke ha lyst til å ha noen rundt seg hele tiden.

er du TS? Alt handler jo om personlighetstyper, mener nå jeg. Jeg vet om flere som virker svært fornøyde med seg selv og sitt, men som er fullstendig avhengig av sosial aktivitet veldig ofte.

Ingenting negativt med å være introvert.

[Nettinettet]

er du TS? Alt handler jo om personlighetstyper, mener nå jeg. Jeg vet om flere som virker svært fornøyde med seg selv og sitt, men som er fullstendig avhengig av sosial aktivitet veldig ofte.

Ingenting negativt med å være introvert.

Nei jeg bare svarte ut i fra det at jeg har blitt sånn, og ikke vært sånn.. som jeg også skrev om litt lengre oppe som kommentar til TS..

Nei selvfølgelig ikke noe negativt å være introvert, men kan man endre personlighetstype sånn bare fordi man plutselig begynner å trives best i eget selskap. Jeg kjenner også igjen beskrivelsen av å tappes for energi, men det har ikke noe med at jeg har vært introvert å gjøre, det har bare med at mange av menneskene jeg omgås med krever veldig mye av meg. Mye fordi jeg gir veldig mye av meg selv også.

Derfor tror jeg også at TS bør sette standaren fra nå av, som hun har muligheten, for da vil de ikke se en endring i henne etterhvert når hun trekker seg tilbake, men de vil være vant med at hun er litt mer tilbakeholden.. Jeg skulle ønske jeg hadde den muligheten og er litt misunnerlig på TS der kjenner jeg..

[AnonymBruker]

jeg er ikke introvert, men jeg er blitt mer sikker med årene og må ikke ha mennesker rundt meg 24/7. Kan godt gå ut å spise alene fordi jeg har lyst, eller gå på kino alene om ingen kan den kvelden.

Jeg liker best å shoppe alene, fordi da kan jeg gå som jeg vil uten å si ifra hele tiden.

Dessuten har jeg mange jern i ilden. Jeg driver på med så mye i hverdagen, og slapper gjerne av i helgene. Må ikke være med noen hver helg, men om jeg blir invitert sier jeg gjerne ja. Sier kun nei om jeg er opptatt eller trenger å slappe av litt.

Likevel elsker jeg å være sosial. Kan godt være sosial en hel helg, men for meg er søvnen viktig. Ellers har jeg ikke energi til å holde ut hverdagen.

Anonymous poster hash: eb0d9...4d7

[AnonymBruker]

Jeg er som deg TS, liker å være alene og synes venner og bekjente bare er mas.

Anonymous poster hash: 1b540...397