Gutt på nesten 3 år som hylte og bråkte på familiefest uten at foreldrene brydde seg.(litt lang)

[AnonymBruker]

Jeg var i barnevelsignelse(alternativ til dåp) til et vennepar som har tre barn for ikke så lenge siden. Det var ca. 30 gjester der, inkludert flere barn.

Det jeg reagerte på var en av ungene som var der, en gutt på nesten 3 år(34 mnd), jeg kjenner ikke foreldrene til denne gutten godt, bare vet hvem de er.

Denne gutten laget høye skrike/ule lyder under middagen og når noen snakket. Moren og faren bare smilte og lo av det, med et slikt blikk: "er ikke sønnen min søt."

Slik løp han ulende og skrikende rundt omkring i lokalet uten at foreldrene brydde seg, han plaget de andre barna, blant annen dyttet en liten gutt på 1,5 år kjempe hardt ned på gulvet, han gjorde mini-hærverk på vogner og ting, alt dette uten at foreldrene sa noe eller brydde seg. Han var på vei til å rive ned et levende lys på bordet også, som jeg fikk stoppet i siste liten, moren som også stod ved siden av brydde seg ikke, hun fortalte han ikke om hvor farlig det er å rive ned levende lys, nei da, hun bare smilte til han!

Mens vi spiser dessert, snakker jeg med paret som arrangerer barnevelsignelsen(gode venner som jeg har kjent i nesten ti år) Denne gutten kommer igjen i full fart mot oss og skriker høyere enn noen gang, legg merke til at han verken har det vondt eller er lei seg, skrikingen hans er kun for moro skyld.

Jeg snur meg da mot han og sier, veldig rolig og så pent jeg kan(jobber i barnehage og snakker mye med barn) Om han kan være så snill å ikke skrike slik, for det bråker sånn og vi får så vondt i ørene av det. (gutten bryr seg null om det jeg sier og bråker videre)

Mannen i paret som jeg snakker med sier(veldig rolig og fint) at jeg bare skal overse slike ting, aldri si ifra til et barn som holder på sånn, og man kan heller ikke si noe om det til foreldrene til barnet. (Selv om han ikke har noe imot at jeg sier ifra til han og kona sine tre barn, men det er fordi jeg kjenner de så godt og da er det annerledes, nå skal det sies at de tre barna til de som hadde denne barnevelsignelsen aldri hadde fått lov til å oppføre seg slik, og det er sjelden man trenger å være så streng med dem.)

Er dette riktig? Skal man tolerere alt? Vold og bråk fra små barn? Jeg hadde så lyst å spøre de foreldrene til denne gutten om de ikke kan lære ungen sin normal folkeskikk, det gjorde jeg selvfølgelig ikke.

Hva gjør man i slike situasjoner? Og hva om det var min unge på 1.5 år han dyttet, kunne jeg ha sagt ifra da?

Hva ville du gjort?

Anonymous poster hash: e2b37...b04

Anonymous poster hash: c8314...699

Anonymous poster hash: c8314...699

[Gjest susidusi]

Har selv ei jente på 18 mnd. Vet faktisk ikke om jeg hadde sagt noe i en slik situasjon. Men det er fordi jeg er litt sjenert av meg.

Men derimot, om noen hadde dyttet jenta mi på deb måten du beskriver hadde jeg nok sagt ifra ja.

Men herregud... noen foreldre burde virkelig kontrollere ungene sine bedre. Mi jente hadde ikke fått lov p oppføre seg sånn.

[siebaeo]

Det høres jo veldig merkelig ut... Og for meg høres det jo ut som om gutten gjorde alt mulig rart nettopp for at foreldrene skulle reagere. Det er greit at man kanskje ikke skal belønne dårlig oppførsel med oppmerksomhet. Men her virker det jo som at det er en ond sirkel i gang. De burde jo tatt gutten ut av situasjonen og snakket med han. Fortalt han at det ikke var en holdbar oppførsel osv. Og "sett" han generellt.. kanskje han ikke får den riktige oppmerksomheten ellers og derfor gjør merkelige ting? Eller?

Oppdragelse i trassalder er for øvrig ikke så lett...! mvh Amatør og stadig i søken etter den "riktige" og mest effektive oppdragelsen-mamma til en snart 3-åring

Endret 20. august 2013 av siebaeo

[AnonymBruker]

Det dummeste jeg ser er foreldre som tror at det å ignorere ungene når de oppfører seg dårlig er god oppdragelse. Jeg jobber på et kjøpesenter hvor det flere trassige og bråkete unger hver dag og aldri har jeg sett at det har funket å ignorere barnet.

Anonymous poster hash: 42900...137

[Miss moneypenny]

Jeg tror jeg hadde blitt såpass irritert at jeg hadde snakka til foreldrene, men jeg skjønner godt at man kvier seg litt for å gjøre det.

[Gjest Elseby13]

Kanskje gutten har en diagnose/er under utredning? Kanskje dette er grunnen til at han ikke kan kontrollere adferden sin?

Kanskje han oppfører seg mye verre til vanlig? Kanskje han var roligere enn vanlig pga medisinering eller avtale med foreldrene? Kanskje det er derfor foreldrene smilte til han, for å rose hans fremgang?

[AnonymBruker]

Jeg hadde sagt fra til gutten at slik oppførsel ikke er ok. Ikke sikkert det hadde hjulpet, men hvis ikke foreldrene tar fatt i det, ville jeg gjort det selv. Spesielt når det går utover andre barn.

Anonymous poster hash: c0b55...af3

[AnonymBruker]

Det er irriterende med folk som ikke gidder å oppdra ungene sine. Det er enda mer irriterende når folk hyler om diagnoser. Broren min har aspergers, han slapp ikke unna oppføre seg som folk fordi han har en diagnose.

Anonymous poster hash: a7507...517

[Gjest Is_te]

Når det gjelder barn jeg kjenner, har jeg ingen problemer med å snakke til barnet eller foreldrene. Såpass bør de tåle. Uansett hva slags regler de har innenfor sine egne 4 vegger bør barnet lære seg normal folkeskikk utenfor. Dog så bør foreldrene velge sine kamper med omhu, og tenke på omgivelsene rundt seg. Jeg personlig syns ikke det er greit med foreldre som skal drive "overse-oppdragelse", det være seg på på flyplasser/flyreiser (offentltig transport generelt), restauranter osv.

Uansett hvor mye man elsker sitt litt gull og vil det beste så er det faktisk en slik oppføresel til sjeanse for andre. Først og fremst bør foreldrene selv lære seg høflighet, og kanskje gå inni seg selv - hva hadde de godtatt om det var andre barn?

[AnonymBruker]

Jeg er litt oppdragelses-nazi, og hadde helt sikkert blitt veldig streng om dette var mitt eget barn. Sagt at hvis han ikke klarte å oppføre seg, så fikk vi heller bare gå hjem. Men jeg ville heller aldri kommet til en slik tilstelning uten å ha med tegnesaker, et lite puslespill, eller til nød lånt ham mobilen min som han kunne taste på, før vi kom så langt at jeg måtte ta ham med hjem.

Hadde dette vært en annens barn, som var så til de grader forstyrrende, ville jeg kanskje litt demonstrativt prøvd å sette ham ned på et bord med noen småleker eller et papir og en penn hvis det ikke var noe annet til stede der... og sagt at kanskje han hadde lyst til å sitte her litt og tegne? Hehe, slike gutter som den tassen der er kanskje ikke så interessert i rolige aktiviteter, da....

Anonymous poster hash: 648da...cb2

[Løvetanten]

Jeg hadde ikke sagt noe til foreldrene nei, for det er ikke min jobb å oppdra andres barn.

Jeg hadde selvfølgelig tenkt mitt (som vi alle gjør), og om jeg hadde hatt barn i "skuddlinjen" hadde jeg passet på å holde de unna gutten.

Men det er trist å være vitne til. Det er trist å se at foreldre ikke ser at de lager drittunger av barna sine.

[AnonymBruker]

Jeg er litt oppdragelses-nazi, og hadde helt sikkert blitt veldig streng om dette var mitt eget barn. Sagt at hvis han ikke klarte å oppføre seg, så fikk vi heller bare gå hjem. Men jeg ville heller aldri kommet til en slik tilstelning uten å ha med tegnesaker, et lite puslespill, eller til nød lånt ham mobilen min som han kunne taste på, før vi kom så langt at jeg måtte ta ham med hjem.

Hadde dette vært en annens barn, som var så til de grader forstyrrende, ville jeg kanskje litt demonstrativt prøvd å sette ham ned på et bord med noen småleker eller et papir og en penn hvis det ikke var noe annet til stede der... og sagt at kanskje han hadde lyst til å sitte her litt og tegne? Hehe, slike gutter som den tassen der er kanskje ikke så interessert i rolige aktiviteter, da....

Anonymous poster hash: 648da...cb2

Jeg tror han hadde likt seg i et hamsterhjul. Anonymous poster hash: 8b2f9...74b

[AnonymBruker]

Jeg ville ha snakket til ungen, rolig, men tydelig og høyt, slik at foreldrene hørte det.

"Mamma og pappa har helt sikkert lært deg at det ikke er lov å dytte/slå/skrike/etc., nå tror jeg du holder på å glemme deg bort. Hvis du roer deg ned nå, så blir mamma og pappa veldig glade!"

Så smiler du til sammensvorisk til foreldrene, som om du har gjort dem en stor tjeneste

Anonymous poster hash: 99884...1f2

[Celtic Heart]

Kanskje gutten har en diagnose/er under utredning? Kanskje dette er grunnen til at han ikke kan kontrollere adferden sin?

Kanskje han oppfører seg mye verre til vanlig? Kanskje han var roligere enn vanlig pga medisinering eller avtale med foreldrene? Kanskje det er derfor foreldrene smilte til han, for å rose hans fremgang?

Jeg har 2 gutter med ad/hd diagnose og jeg ville aldri tolerert slik oppførsel fra mine barn, aldri!

Diagnose er ingen hindring for normal folkeskikk. Ei er det heller en unnskyldning for noe som helst. Kan ikke ungen oppføre seg og du vet det, da holder man seg hjemme. Man lar i alle fall ikke ungene "ødelegge" et viktig arrangement for andre.

Jeg hadde sagt klart i fra at man bruker innestemme inne, lar andres ting være i fred og at man ikke dytter.

[Gjest Heartbeat]

Jeg hadde satt meg ned meg ungen på fanget og forklart at man ikke storme slik mot et lys, for det er farlig og han kan brenne seg.

Utover det, hadde jeg ikke sagt noe. Det er foreldrene som skal oppdra det.

[Doctor Who]

Vår gutt på 3år kunnet drevet folk gale med en slik oppførsel hadde han vært på den festen med kun pappaen sin. Min mann enser ikke slike ting og overser det helt!

Jeg hadde satt utrolig pris på slike som deg TS, som hadde sagt i fra til han da.

Når det er skrevet hadde jeg aldri godtatt slik oppførsel på sønnen min. Han er en vilter unge, men desto viktigere er det å sette klare grenser!

[Missy1]

Hadde det ikke vært for at jeg ikke har vært i noe selskap den siste tiden så kunne dette nesten vært min sønn det var snakk om.

Mitt barn er 3år gammel og har slik atferd. Det er en grunn til hans atferd og det er at han har en alvorlig utviklingsforstyrrelse. Han ser helt normal ut så derfor vil alle som ikke vet om hans diagnoser tenke "for en uoppdragen unge" og "for noen bedritne foreldre".

Vi har fått beskjed av spesialisthelsetjenesten om å ignorere negativ atferd og forsterke positiv atferd, og ja om dere lurer så fungerer det. For om all oppmerksomhet er god oppmerksomhet for et barn så vil det å snakke til eller irettesette barnet ved negativ atferd fungere som belønning og gjøre så barnet fortsetter med denne atferden og det vil eskalere.

Så sant atferden ikke er av den grad at det er farlig/skadelig for han selv eller andre (og andres eiendom) selvfølgelig.

Man kan sammenligne det med trening av hunder, det er ganske likt.

Nå skal det sies at jeg ikke ville ignorert det at han skader andre mennesker og ødelegger andres eiendom, jeg ville tatt han vekk fra situasjonen på en rolig måte uten å si mer enn nødvendig. Så lite oppmerksomhet som mulig.

Ettersom min sønn er veldig utagerende så drar vi helst ikke i selskaper, det er forferdelig slitsomt for oss alle (også de som holder selskapet og gjestene). Men jeg kan fortelle om det siste selskapet vi var i.

Ble invitert i dåp og jeg gav beskjed om at vi helst ville slippe å bli med i kirken for å ikke forstyrre andre. Fikk da beskjed om at "barn er barn" og at vi måtte komme.

I kirken tok vi med vogna inn så han skulle ha et sted å sitte som han kunne ha på seler, men etter ganske kort tid begynte han å skrike noe voldsomt så vi måtte slippe han ut av vogna for å roe han. Da begynte han å traske litt rundt og plutselig ser jeg han løpe frem og tilbake oppe ved presten (vi satt bakerst). Jeg hentet han ikke fordi det ville bare rette mer oppmerksomhet mot han og lage mer spetakkel. Han tittet litt under kjolen til presten, smakte på litt dåpsvann og tusla rundt i kirken. Innimellom var de noen i min familie som prøvde å hente han, men han føyk bare opp dit igjen så det var til liten nytte.

Etter det selskapet har jeg takket nei til alle slike invitasjoner med mindre det faller pp dager vi har avlastning. Sønnen min har ikke glede av det uansett

Jeg kan tenke meg at det var mange som tenkte sitt om oss som foreldre og vi fikk en del stygge blikk. Når jeg får stygge blikk har jeg lært meg at det beste er å bare smile tilbake, ikke ta meg nær av det, ellers får jeg bare en tyngre hverdag.

Jeg hadde satt pris på om folk heller kunne ha guts nok til å snakke med meg, da kunne jeg fortalt de hva som faktisk er årsaken til at vi gjør ting slik og prøve å få de til å forstå.

Det er ikke sånn at jeg er ei lat mor som bare sitter på en stol og glor når ungen min gjør noe galt. Jeg syns ikke det er gøy å måtte ignorere barnet mitt, jeg syns ikke det er gøy å måtte bruke 30minutter på å få sønnen min inn i bilen mens han hyler og skriker som om han ble mishandlet fordi han heller ville være på parkeringsplassen og ta på alle bilene, jeg syns det er forferdelig med alle de dømmende blikkene, å bli sett på som ei mor som driver med omsorgssvikt osv.

Jeg er en god mamma, jeg har nedprioritert mine egne behov så kraftig som det går an for å kunne gi mitt barn den beste muligheten for normal utvikling og god fremtid.

Regner med at jeg sikkert får litt hets av noen her også, og kan informere om at vi har hatt barnevernet inne i biildet (etter eget ønske, "meldte" meg selv for å få hjelp) og de har ikke hatt noe negativt å si om oss eller måten vi gjør ting på, bare masse positivt. Andre instanser skryter oss også langt opp i skyene for jobben vi gjør, hvor engasjerte vi er, hvor flinke vi er til å følge opp og hvor sterke vi er oppi alt dette.

Edit: jeg vet det er lett å dømme og hvor lett det er å irritere seg over andre, men tenk litt gjennom dette. Det finnes mange usynlige sykdommer

Endret 21. august 2013 av Missy1

[Celtic Heart]

Hadde det ikke vært for at jeg ikke har vært i noe selskap den siste tiden så kunne dette nesten vært min sønn det var snakk om.

Mitt barn er 3år gammel og har slik atferd. Det er en grunn til hans atferd og det er at han har en alvorlig utviklingsforstyrrelse. Han ser helt normal ut så derfor vil alle som ikke vet om hans diagnoser tenke "for en uoppdragen unge" og "for noen bedritne foreldre".

Vi har fått beskjed av spesialisthelsetjenesten om å ignorere negativ atferd og forsterke positiv atferd, og ja om dere lurer så fungerer det. For om all oppmerksomhet er god oppmerksomhet for et barn så vil det å snakke til eller irettesette barnet ved negativ atferd fungere som belønning og gjøre så barnet fortsetter med denne atferden og det vil eskalere.

Så sant atferden ikke er av den grad at det er farlig/skadelig for han selv eller andre (og andres eiendom) selvfølgelig.

Man kan sammenligne det med trening av hunder, det er ganske likt.

Nå skal det sies at jeg ikke ville ignorert det at han skader andre mennesker og ødelegger andres eiendom, jeg ville tatt han vekk fra situasjonen på en rolig måte uten å si mer enn nødvendig. Så lite oppmerksomhet som mulig.

Ettersom min sønn er veldig utagerende så drar vi helst ikke i selskaper, det er forferdelig slitsomt for oss alle (også de som holder selskapet og gjestene). Men jeg kan fortelle om det siste selskapet vi var i.

Ble invitert i dåp og jeg gav beskjed om at vi helst ville slippe å bli med i kirken for å ikke forstyrre andre. Fikk da beskjed om at "barn er barn" og at vi måtte komme.

I kirken tok vi med vogna inn så han skulle ha et sted å sitte som han kunne ha på seler, men etter ganske kort tid begynte han å skrike noe voldsomt så vi måtte slippe han ut av vogna for å roe han. Da begynte han å traske litt rundt og plutselig ser jeg han løpe frem og tilbake oppe ved presten (vi satt bakerst). Jeg hentet han ikke fordi det ville bare rette mer oppmerksomhet mot han og lage mer spetakkel. Han tittet litt under kjolen til presten, smakte på litt dåpsvann og tusla rundt i kirken. Innimellom var de noen i min familie som prøvde å hente han, men han føyk bare opp dit igjen så det var til liten nytte.

Etter det selskapet har jeg takket nei til alle slike invitasjoner med mindre det faller pp dager vi har avlastning. Sønnen min har ikke glede av det uansett

Jeg kan tenke meg at det var mange som tenkte sitt om oss som foreldre og vi fikk en del stygge blikk. Når jeg får stygge blikk har jeg lært meg at det beste er å bare smile tilbake, ikke ta meg nær av det, ellers får jeg bare en tyngre hverdag.

Jeg hadde satt pris på om folk heller kunne ha guts nok til å snakke med meg, da kunne jeg fortalt de hva som faktisk er årsaken til at vi gjør ting slik og prøve å få de til å forstå.

Det er ikke sånn at jeg er ei lat mor som bare sitter på en stol og glor når ungen min gjør noe galt. Jeg syns ikke det er gøy å måtte ignorere barnet mitt, jeg syns ikke det er gøy å måtte bruke 30minutter på å få sønnen min inn i bilen mens han hyler og skriker som om han ble mishandlet fordi han heller ville være på parkeringsplassen og ta på alle bilene, jeg syns det er forferdelig med alle de dømmende blikkene, å bli sett på som ei mor som driver med omsorgssvikt osv.

Jeg er en god mamma, jeg har nedprioritert mine egne behov så kraftig som det går an for å kunne gi mitt barn den beste muligheten for normal utvikling og god fremtid.

Regner med at jeg sikkert får litt hets av noen her også, og kan informere om at vi har hatt barnevernet inne i biildet (etter eget ønske, "meldte" meg selv for å få hjelp) og de har ikke hatt noe negativt å si om oss eller måten vi gjør ting på, bare masse positivt. Andre instanser skryter oss også langt opp i skyene for jobben vi gjør, hvor engasjerte vi er, hvor flinke vi er til å følge opp og hvor sterke vi er oppi alt dette.

Edit: jeg vet det er lett å dømme og hvor lett det er å irritere seg over andre, men tenk litt gjennom dette. Det finnes mange usynlige sykdommer

Jeg forstår hvor du kommer fra, men føler jeg bare vil legge til noen tankekors ut i fra det du skrev.

Jeg er ikke for å hverken utestenge eller dømme noen pga diagnoser, som sagt har begge mine ad/hd og den eldste har jo asperger syndrom i tillegg.

Allikevel mener jeg at når det kommer til selskaper som er viktig for andre ( dåp, bryllup etc ), er det min plikt som mor å holde barnet mitt unna hvis jeg VET at barnets oppførsel vil "ødelegge" moroa. Andre skal ikke måtte ha forståelse for at barnet mitt står å skriker i et selskap, men jeg skal derimot ha forståelse for at det virker sjenerende på andre. Kan jeg ikke gjøre noe med adferden må jeg unngå situasjonen. Opptrening til slike selskaper kan man da med egne selskap hjemme hos seg selv, hvor ingen blir berørt av barnets oppførsel.

Hvorfor utsette seg selv, barnet, gjester og ikke minst arrangørene ved å delta når man vet at man ikke klarer å hindre uønsket adferd?

[Batteri]

Barnevelsignelse ...?

[AnonymBruker]

Må bare fortelle om en episode som skjedde oss på 17. mai. Vi satt inne på idrettshallen og hørte på talen til ordføreren da både jeg og mannen plutselig legger merke til at masse folk rundt så på oss. Da går det opp for oss at treåringen vår sitter og blåser i 17.mai-fløyta si, på inn-og utpust for fulle lunger.

Vi hørte det rett og slett ikke, er faktisk utrolig hva man kan greie å koble ut. Vi ble skikkelig flaue begge to, lar aldri ungene holde på sånn verken hjemme eller andre steder. Folk tror sikkert enda vi er de særingene med "fri oppdragelse"...

Anonymous poster hash: afd92...eb1