møte likesinnede relasjonsskada?

[AnonymBruker]

finnes det flere personer som rett og slett er så " skada" av tidligere forhold at de ikke orker tanken på å treffe noen ny? som ikke orker mere "spill" men som samtidig bare ønsker å møte noen og ha det godt med.

Jeg er så lei av hele den der prossessen, og tanken på å skulle begynne på nytt med noen virker så slitsom. Jeg orker ikke fler skuffelser og påkjenninger som alt dette drar med seg bestandig.. Jeg er skeptisk, men needy på en gang. men blir helt satt ut av at ting aldri funker......

noen ganger skulle jeg ønske å møte noen som var like skada som meg selv, samtidig som jeg skjønner at dette er litt turn-off. men jeg er så dritt lei.

andre som syns det er slitsomt å skulle være nyforelska og? kan nesten bli litt deprimert av det, med tanke på tidligere misslykka forhold. Føler at jeg gir så enormt mye! og sitter alltid igjen med svarteper....

jeg er håpløs romantiker så jeg håper jo det vil ordne seg på et vis, men det virker så slitsomt å skulle begynne på nytt, vise seg fra de bra sidene, skjule de dårlige, spille spill...osv osv.....

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

[AnonymBruker]

Jepp, sånn har jeg det og. Er skada og har fått diagnose PTSD etter å ha blitt dumpa hardt og brutalt. Nå har jeg faktisk datet litt da, men kjenner at jeg har nok med meg selv så har trukket meg tilbake.

Er så redd for å bli såret og avvist igjen. Skal faktisk på date til helgen, og er utrolig redd! Mannfolk skulle bare visst hvor mye de skader oss jenter psykisk med oppførselen sin

Anonymous poster hash: d0b46...068

[AnonymBruker]

Just give me a reason, just a little bit's enough.
Just a second we're not broken just bent, and we can learn to love again.
Its in the stars, it is written in the scars of our hearts.
We're not broken just bent, and we can learn to love again.

Jeg er forsåvidt litt enig i hva du skriver her, TS.
Men jeg tror ikke jeg nødvendigvis er veldig relasjonsskadet, men en burde slettes ikke se bort i fra det heller. Og ja, det kan være svært så slitsomt i begynnelsen noen ganger, fordi det gjerne er så mange følelser som bobler litt og som venter på å få utløp.

Det beste da er vel kanskje gjerne å gå tilbake til noen man allerede kjenner godt, slik at man ikke nødvendigvis trenger å måtte vise sine beste sider hele tiden, fordi en trenger ikke å imponere slik med masse førsteinntrykk likevel.

Men når det er noen helt nye kan det bli litt frustrerende ja. Det går som regel over med tiden og da.

Det er som å surfe gjerne. Når en er godt inne i en tunnell, så er det mange tanker, følelser og inntrykk, men når en kommer seg ut av bølgen igjen, når frisk luft og sollys møter en igjen, så får en straks andre og roligere inntrykk igjen, som oftest. Og da ser man og kanskje hvor lite skremmende det egentlig var, men at det definitivt føltes sånn bare naturlig nok.

Anonymous poster hash: 725b6...27d

[AnonymBruker]

Just give me a reason, just a little bit's enough.

Just a second we're not broken just bent, and we can learn to love again.

Its in the stars, it is written in the scars of our hearts.

We're not broken just bent, and we can learn to love again.

Jeg er forsåvidt litt enig i hva du skriver her, TS.

Men jeg tror ikke jeg nødvendigvis er veldig relasjonsskadet, men en burde slettes ikke se bort i fra det heller. Og ja, det kan være svært så slitsomt i begynnelsen noen ganger, fordi det gjerne er så mange følelser som bobler litt og som venter på å få utløp.

Det beste da er vel kanskje gjerne å gå tilbake til noen man allerede kjenner godt, slik at man ikke nødvendigvis trenger å måtte vise sine beste sider hele tiden, fordi en trenger ikke å imponere slik med masse førsteinntrykk likevel.

Men når det er noen helt nye kan det bli litt frustrerende ja. Det går som regel over med tiden og da.

Det er som å surfe gjerne. Når en er godt inne i en tunnell, så er det mange tanker, følelser og inntrykk, men når en kommer seg ut av bølgen igjen, når frisk luft og sollys møter en igjen, så får en straks andre og roligere inntrykk igjen, som oftest. Og da ser man og kanskje hvor lite skremmende det egentlig var, men at det definitivt føltes sånn bare naturlig nok.

Anonymous poster hash: 725b6...27d

surfer du? fint dikt da! ts

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

[AnonymBruker]

surfer du? fint dikt da! ts

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

Det hender.

Anonymous poster hash: 725b6...27d

[AnonymBruker]

Og jeg traff spikeren greit da eller?

Anonymous poster hash: 725b6...27d

[AnonymBruker]

ja, det kunne selvfølgelig vært fristende å gå tilbake til noen som kjenner deg litt, med tanke på at man slipper å prestere og bruke så mye energi på det. Men jeg har jo ingen særlige gode kandidater og gå tilbake til, og mange av de valgene jeg tok da jeg ble sammen med de er jo grunnen til at jeg ble så "skada" I utgangspunktet.

skulle ønske et forhold starta med et dypt vennskap for så å utvikle seg til noe romantisk. sånn folk møtes nå om dagen er det jo snakk om høyt alkoholinntak og et fylleknull... fins sikkert andre måter også, men jeg vet ikke helt hvordan det gjøres....

blir helt sinnsykt opptatt av hvordan jeg oppfører meg og har fått en idiotisk greie på å tilpasse meg, enda jeg har en ganske sterk personlighet ellers.... dette er en del av skaden... at jeg tilpasset meg mye som gikk over mine egne grenser....

ts..

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

[AnonymBruker]

traff spikeren på hode med den surfing og det diktet ja. ha-ha-ha.. I think im in love again.. ts

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

[AnonymBruker]

Jepp, sånn har jeg det og. Er skada og har fått diagnose PTSD etter å ha blitt dumpa hardt og brutalt. Nå har jeg faktisk datet litt da, men kjenner at jeg har nok med meg selv så har trukket meg tilbake.

Er så redd for å bli såret og avvist igjen. Skal faktisk på date til helgen, og er utrolig redd! Mannfolk skulle bare visst hvor mye de skader oss jenter psykisk med oppførselen sin

Anonymous poster hash: d0b46...068

hvor finner du de du dater? om jeg kan spørre om det.... fikser ikke møte noen igjennom nettet og hadde aldrig turt å møtt noen på den måten.,,,

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

[AnonymBruker]

ja, det kunne selvfølgelig vært fristende å gå tilbake til noen som kjenner deg litt, med tanke på at man slipper å prestere og bruke så mye energi på det. Men jeg har jo ingen særlige gode kandidater og gå tilbake til, og mange av de valgene jeg tok da jeg ble sammen med de er jo grunnen til at jeg ble så "skada" I utgangspunktet.

skulle ønske et forhold starta med et dypt vennskap for så å utvikle seg til noe romantisk. sånn folk møtes nå om dagen er det jo snakk om høyt alkoholinntak og et fylleknull... fins sikkert andre måter også, men jeg vet ikke helt hvordan det gjøres....

blir helt sinnsykt opptatt av hvordan jeg oppfører meg og har fått en idiotisk greie på å tilpasse meg, enda jeg har en ganske sterk personlighet ellers.... dette er en del av skaden... at jeg tilpasset meg mye som gikk over mine egne grenser....

ts..

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

Vel, om du ikke har noen gode kandidater å gå tilbake til, så bør du jo bare slå bort den tanken med en gang da. Burde aldri være så usikker på det i grunn.

Men ja, det er jo også som nevnt en kjede av handlinger som utgjør resultatet av en.

Fordi dette bygger bare frem til nå.. Og en burde ikke la fortiden begrense mulighetene for fremtiden.

Tvert i mot faktisk. Fordi en burde kunne se på det objektivt og se hva en kan lære av det, og bruke det til en fordel, og således skape flere muligheter heller, om mulig.

Høyt(?) alkoholinntak og fyllaknull er sikkert ikke så givende, men det funker vel for noen og. ^^

Jeg vet ikke hva jeg kan si til deg på dette, men prøv ut en kaffe i stedet da ?

Og her synes jeg du svarer deg selv, hvis en bare snur litt på setningene: " blir helt sinnsykt opptatt av hvordan jeg oppfører meg og har fått en idiotisk greie på å tilpasse meg, enda jeg har en ganske sterk personlighet ellers.... dette er en del av skaden... at jeg tilpasset meg mye som gikk over mine egne grenser...."

Du sier du har en stor personlighet og blir (for?) opptatt av å tilpasse deg så meget, og av det så blir det hele galt og unaturlig, fordi det fokuseres så mye på hvordan en burde tilpasse seg. Og med en stor personlighet, så kommer det et stort ansvar, kan det sies. Jeg kjenner problemstillingen til dels her. Da blir man naturligvis nok bevisst på hvordan man tilpasser seg, andre tilpasser seg, osv, og prøver gjerne å analysere hvordan noe kan være bedre enn annet.

Men det viktigste er å bare observerere det egentlig,

og prøve å justere det minst mulig egentlig, utover det som faller seg mest naturlig.

Og således også, blir hele partyet mest fornøyd og, og da smitter det gjerne litt muligens i tillegg.

Når det naturlige (les: instinktvise) - er det som heller trumfer gjennom - og som blir nøkkelen til suksess.

Anonymous poster hash: 725b6...27d

[AnonymBruker]

traff spikeren på hode med den surfing og det diktet ja. ha-ha-ha.. I think im in love again.. ts

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

Flott ! Da var den jobben gjort. Ferdig arbeid.

Anonymous poster hash: 725b6...27d

[AnonymBruker]

Vel, om du ikke har noen gode kandidater å gå tilbake til, så bør du jo bare slå bort den tanken med en gang da. Burde aldri være så usikker på det i grunn.

Men ja, det er jo også som nevnt en kjede av handlinger som utgjør resultatet av en.

Fordi dette bygger bare frem til nå.. Og en burde ikke la fortiden begrense mulighetene for fremtiden.

Tvert i mot faktisk. Fordi en burde kunne se på det objektivt og se hva en kan lære av det, og bruke det til en fordel, og således skape flere muligheter heller, om mulig.

Høyt(?) alkoholinntak og fyllaknull er sikkert ikke så givende, men det funker vel for noen og. ^^

Jeg vet ikke hva jeg kan si til deg på dette, men prøv ut en kaffe i stedet da ?

Og her synes jeg du svarer deg selv, hvis en bare snur litt på setningene: " blir helt sinnsykt opptatt av hvordan jeg oppfører meg og har fått en idiotisk greie på å tilpasse meg, enda jeg har en ganske sterk personlighet ellers.... dette er en del av skaden... at jeg tilpasset meg mye som gikk over mine egne grenser...."

Du sier du har en stor personlighet og blir (for?) opptatt av å tilpasse deg så meget, og av det så blir det hele galt og unaturlig, fordi det fokuseres så mye på hvordan en burde tilpasse seg. Og med en stor personlighet, så kommer det et stort ansvar, kan det sies. Jeg kjenner problemstillingen til dels her. Da blir man naturligvis nok bevisst på hvordan man tilpasser seg, andre tilpasser seg, osv, og prøver gjerne å analysere hvordan noe kan være bedre enn annet.

Men det viktigste er å bare observerere det egentlig,

og prøve å justere det minst mulig egentlig, utover det som faller seg mest naturlig.

Og således også, blir hele partyet mest fornøyd og, og da smitter det gjerne litt muligens i tillegg.

Når det naturlige (les: instinktvise) - er det som heller trumfer gjennom - og som blir nøkkelen til suksess.

Anonymous poster hash: 725b6...27d

ja, du har rett I at tidligere feilglipp, tanke og handlingsmønste må brukes til noe positivt (om jeg tolker deg rett) jeg vet jo nå hva jeg ikke burde ramle borti, men når jeg samtidig er litt needy og desp innimellom så er det let å ta til takke med noen som ikke er bra for meg. dette kan jo videre analyseres til at jeg har såpass dårlig selvbilde og kanskje ikke er så overbegeistra for meg selv at jeg innerst inne helt ubevisst ikke tillater meg noe bedre fordi jeg føler jeg ikke fortjener det...? muligens.....det kan være mange grunner og det hele er vel Ganske kompleks egentlig.....

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

[AnonymBruker]

ja, du har rett I at tidligere feilglipp, tanke og handlingsmønste må brukes til noe positivt (om jeg tolker deg rett) jeg vet jo nå hva jeg ikke burde ramle borti, men når jeg samtidig er litt needy og desp innimellom så er det let å ta til takke med noen som ikke er bra for meg. dette kan jo videre analyseres til at jeg har såpass dårlig selvbilde og kanskje ikke er så overbegeistra for meg selv at jeg innerst inne helt ubevisst ikke tillater meg noe bedre fordi jeg føler jeg ikke fortjener det...? muligens.....det kan være mange grunner og det hele er vel Ganske kompleks egentlig.....

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

Du tolket meg rett ja.

Definitivt. Men det er derfor det er viktig å huske på hvor mye en selv egentlig er verdt.

Slik at en ikke finner seg i alt mulig.

Slik at en øyner muligheter andre steder, selv om det er fortjent eller ei.

Det er forskjell på å vite hva en fortjener. Og å vite hva en IKKE fortjener.

Needy og desperasjon er kjedelig, men muligens noe som vil forsvinne med tiden av seg selv.

Dette bunner seg garantert i hvor "mye" motstand en tidligere har fått motta og derav, har fått inntrykk av hva en fortjener av det. Eller hva en kan forvente eventuelt.

Og vi mennesker er kompleks ja.

Anonymous poster hash: 725b6...27d

[AnonymBruker]

Jepp, sånn har jeg det og. Er skada og har fått diagnose PTSD etter å ha blitt dumpa hardt og brutalt.

Anonymous poster hash: d0b46...068

Hvordan ble du utredet/diagnostert som det?

Jeg lurer, fordi jeg selv, flere år etter å ha blitt dumpet, fremdeles sliter big time med selvbilde, depresjon,mine sosiale antenner er til tider brukket osv. Er blitt utredet for ad/hd da jeg etter bruddet har forandret personlighet til dels, men det var det IKKE. Bipolarmedisiner hadde heller ingen effekt.

Anonymous poster hash: 5c16f...a9c

[Gjest Gjest]

finnes det flere personer som rett og slett er så " skada" av tidligere forhold at de ikke orker tanken på å treffe noen ny? som ikke orker mere "spill" men som samtidig bare ønsker å møte noen og ha det godt med.

Jeg er så lei av hele den der prossessen, og tanken på å skulle begynne på nytt med noen virker så slitsom. Jeg orker ikke fler skuffelser og påkjenninger som alt dette drar med seg bestandig.. Jeg er skeptisk, men needy på en gang. men blir helt satt ut av at ting aldri funker......

noen ganger skulle jeg ønske å møte noen som var like skada som meg selv, samtidig som jeg skjønner at dette er litt turn-off. men jeg er så dritt lei.

andre som syns det er slitsomt å skulle være nyforelska og? kan nesten bli litt deprimert av det, med tanke på tidligere misslykka forhold. Føler at jeg gir så enormt mye! og sitter alltid igjen med svarteper....

jeg er håpløs romantiker så jeg håper jo det vil ordne seg på et vis, men det virker så slitsomt å skulle begynne på nytt, vise seg fra de bra sidene, skjule de dårlige, spille spill...osv osv.....

Anonymous poster hash: 5a349...bc7

Har du hatt kjærester som har vært uærlige og slemme?

Er det et mønster at du blir kjent med noen som ikke er som du tenkte at de var, og som ikke er bra for deg?

I tillegg kan det være andre mønster.

Mange har dessverre skader pga dysfunksjonell barndom, og enkelte velger p.g.a. det det som ikke er bra for dem. Man trenger et trygt forhold, men ender opp med et utrygt forhold.

Se gjerne disse trådene, om dette stemmer for deg.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=766786

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=766505